Barn og dyr er positivt

Januar 2010

Jeg sitter her og grubler på hvorfor det stadig vekk frarådes å skaffe dyr til barn. Leser om det rundt omkring også. "Hunder skal ikke inn i barnefamilier, katter skal ikke inn i barnefamilier, Kaniner ikke egnet for barn, Barn skal ikke håndtere marsvin osv. osv."

Hvem i all verden kan si at barn og dyr ikke kan ha et fantastisk samvær med hverandre? Barn flest har en fantastisk måte å omgåes dyr uten denne "redselen/usikkerheten" som dyrene oftere merker hos voksne. Jeg vet ikke om noe koseligere enn å se barn langflat på bakken mens de koser med kattepusen, leker med hunden, lar kaninen hoppe rundt dem mens de håper den skal komme å spise av gulroten i hånden. Jeg vet ikke om noe kjekkere enn å se et barn hoppe opp på hesteryggen, liggende på magen over hesteryggen å stryke Blakken på halsen. Jeg syns det er herlig når barn fryder seg med Tuppen på fanget, lille hamsteret som koser seg i hånden, undulaten som sitter på hodet eller chinchillaen som sitter på skulderen til lille Per på 4 år som fryyyyder seg. Jeg syns det er vidunderlig når lille Lotte stryker over mulen til kalven, gir gullfisken mat med hengivenhet i øynene eller løper sisten med geita. Og kan noen tenke seg et deiligere syn enn små barn som hviner av fryd når Nasse Nøff snuser på dem, eller sauene kommer med  et "Bææææ" som de kjenner igjen fra eventyr og historier?

Barn og dyr går veldig fint i sammen og det har de gjort i generasjoner. Vi kjenner fra historien barn som har vokst opp med ulver (Barn satt ut for å dø). Tillit som har vokst mellom barn og dyr, dyr som gjerne har hatt det vondt og vanskelig eller motsatt....Vi vet også at barn virker langt mindre truende på dyr enn voksne. Bare den lyse barnestemmen er ofte langt mer tillitsskapende en voksne røster. Vi vet at kontakt mellom barn og dyr handler i langt større grad om naturlig adferd/følelser som dyrene finner gjennkjennelse i, for barn er veldig ekte.

Jeg har lyst å fortelle en historie som grep meg veldig i hjertet. For flere år siden kom en mann på døra her. Han hadde med seg en Groendal som ikke fungerte i hundespannet lengre. Han kunne ikke ha den, og var på vei for avliving av hunden. Dette var en snill og godt voksen hund. På den tiden tok jeg egentlig ikke inn hunder, men dette var en krisesak. Noen dager senere ringte en mor meg. Hun hadde en sønn som ble mobbet mye, som var mye alene....De fikk denne hunden på prøve. Det vennskapet som vokste mellom hunden og denne gutten kan ikke beskrives. Ikke bare fant de et fantastisk vennskap med hverandre, men hunden viste tålmodighet og lydighet sammen med gutten. For et vennskapog trygghet og kjærlighet de ga hverandre.

Jeg kan ikke få meg til å svartmale kombinasjon dyr og barn. Tvert om kan dyr og barn ha stor glede av hverandre. Det er også en unik måte for foreldrene å se barnas egenskaper både når det gjelder empati, sosialt felleskap, lek osv.

Nå skal jeg hoppe litt over alt forskningsmateriale som omhandler dyrs påvirkning på barn og heller snakke litt om foreldres påvirkning av barna. For når alt kommer til alt, så er det verdiskapningen foreldre gir barna som er utslagsgivende i forholdet barn og dyr. Det er foreldre som må få opplæring i hva dyrehold innebærer. Det er foreldre som må lære seg til det absolutte optimale dyreholdet og hvilken verdi dyret skal ha i en familie.

Når jeg ser tilbake på alle årene med omplassering til barnefamilier, så er det faktisk kun en ting som var viktig: Ønsker foreldrene seg et dyr? Det er knekkende likegyldig hvor gammelt et barn er, så lenge det er foreldrene som ønsker dette dyret og vil ivareta dyret hele dens levetid. Det er foreldrene som skal videreformidle hvordan et barn skal oppføre seg sammen med et dyr, foreldre som skal sette grenser, foreldre som skal være tilstede å passe på. Og de foreldrene jeg har møtt som er sitt ansvar bevisst har også barn som fungere fantastisk i sammen med dyrene.

"Barns alder er av stor betydning " sier mange. Bare tull, sier nå jeg. For uansett om barnet er 2 år eller 12 år, så er det kun foreldrene som har ansvaret for hvordan de skal fungere sammen. Selvfølgelig kan små barn ha mindre kontroll over bevegelsene og forståelse av sin styrke (som f. eks. klemme hardt, sparke borti et dyr osv), men alle barn kan "utagere" på dyr, og det er de voksne sitt ansvar å se til at dette ikke skjer. Det er de voksne sitt ansvar å lære barn til å ikke utagere på noe som er levende....

"Barna bryr seg ikke lengre" er et veldig vanlig argument for å avvikle dyreholdet. Jaha, da var det i utgangspunktet ikke foreldrene som ville ha dyr, da. For om barn slutter å bry seg, så skal da dyrene fortsatt ha foreldrene, ikke sant? Er foreldre så blinde for det fakta at barns interesser faktisk kan endre seg? Det kan ikke være "mulig". Alle foreldre ser i dag at barn utvikler seg hele tiden... Et kort regnestykke tilsier også at barn endrer seg stort i visse alderstrinn. Det betyr at så lenge et dyr lever mer enn to år, så vil barn endre seg mye i denne periodem. En 11-åring forandrer seg ganske mye når det er 14 år. En 8 åring endrer også seg mye til det er 12 år osv. I tillegg er det meste av materielle ting lettere tilgjengelig for barn i dag enn før, hvilket også innebærer at foreldre har et langt større ansvar og ikke minst en stor oppgave av å lære barn hva det innebærer å ivareta det de får. Lære seg verdier, lære seg å vedlikeholde...Og se forskjellen på et levende livs behov og døde materielle ting.

Hvis et barn ikke lærer seg å ivareta, deltar i ansvaret når det etter hvert vokser til, gjør foreldrene barna en bjørnetjeneste. Et barn som er møkkalei av masing på at han /hun må stelle kaninen, bryr seg lite om den kaninen blir omplassert. Ungen er jo i utgangspunktet møkka lei. Trusler og kjeft skaper i hvertfall større avstand til dyret enn motivering og felleskap rundt oppgavene. "Det er jeg som må ta stellet" sier de voksne med et sukk. Ja, ventet de noe annet? Hvor lenge har ungene hatt interesse for samme "leke"?

Hvis foreldrene derimot elsker sitt levende dyr, og viser denne gleden for barna, med å engasjere seg og barna og ikke stiller høyere forventing enn at barna deltar når de har lyst, ja så kan barna sitte igjen med en god opplevelse av å ha dyr. Skal barn slippe unna ansvaret? Nei, det mener jeg ikke. Alle barn har godt av å ha ansvar. Dette vokser barn på, det utvikler dem og det er definitivt en positiv selvstendighetstrening for barna også. Likevel må ikke forventningene være større enn det som er forventet for barnets alder. Trusler om å gi fra seg dyrene, trusler om avliving frigjør ikke noe positiv energi og motivering for barn. Trusler fører bare til enda mer aversjon mot å ha noe med dyret å gjøre. De forbinder det med "straff". Man kan ikke forvente at barn skal "elske" og knytte samme bånd som voksne gjør. Jeg ser faktisk at barn takler sorg også langt "bedre" og annerledes enn voksne, når dyr dør. Voksne kan heller ikke påtvinge deres egne følelser på barna.

Jeg har sett vidunderlige konstellasjoner mellom barn og dyr i alle størrelser. Jeg har sett barn har en helt egen evne til å omgåes dyr med. Alt preget av hvordan foreldrenenes forhold til dyr er. Dyr kan ikke erstatte noe, dyr er et tilskudd. Mange dyr lever lenge. Lenge etter at barna har flyttet ut av huset, eller funnet andre interesser. Men det dyrene kan gjøre for barna, er å gi dem nydelige minner som de en dag kan gi videre til sine barn, og være gode forbilder...gode veiledere. Det er ingen menneskerett å eie dyr. Stort sett har vi dem til lån en liten del av livet vårt. Hvis foreldre virkelig ønsker det, hvis de virkelig er instilt på år med dyr, så er det absolutt ikke noe galt at det er dyr i huset med barna. Jeg startet med å spørre meg selv hvorfor det frarådes barn å ha dyr, og jeg ender opp med kun et svar: Dyr er for alle barn, men dessverre ikke for alle voksne.

Anne