THE COVE- Delfinens død

Jeg så nylig filmen The Cove. Denne Oscarvinnende dokumentarfilmen tar for seg den brutale delfinslakten i Taiji (Japan). Noe som kanskje grep meg mest var en av hovedaktørene i filmen, Richard O`Barry som trente delfinene i "Flipper" som gikk på 60-tallet. Etter mange år i filmindustrien har han de siste 35 årene av sitt liv, kjempet for at delfinene skal leve fritt og ikke i fangenskap. Ikke minst så han ringvirkningene av filmen, som satte delfinen på polpulæritetstoppen i Showbuiz...du har kanskje besøkt Sea World og kost deg med underholdningen disse dyrene oppviser. Delfiner svømmer milevis hver dag i det fri. De koser seg i flokker og har gang på gang vist sin intelligens og bevisste egenskap til  oppgaveløsning  i forskningssammenheng. De har et språk og de kommuniserer med hverandre. I tillegg er det bemerkelsesverdig  vennligsinnede overfor mennesker.

Jeg har jo selv mange ganger lurt på om det jeg drev med egentlig gavnet dyrene...? Kanskje flere som jobber med dyr eller sammen med dyr oppdager dette store spørsmålet om frihet?

Jeg felte ingen tårer da jeg så filmen. Filmen gjorde meg regelrett forbanna. Ikke minst fordi jeg gråt meg ferdig for over 20 år siden, da temaet den gang var en kontroveriell film om hvalfangst i Japan. Da festet de halvdøde hvaler etter skutene sine, og halparten måtte bosses når de kom til havn, fordi de råtnet....levende i solsteiken.

Det er flere ting i denne filmen som opprører meg. At verden er overbefolket er et faktum. Alle mennesker vil ha mat, og i store deler av verden står fisk som den viktigste næringskilden. Havet blir daglig tømt for giga kvanta i jakten på føde til milliarder av mennesker. Japanerne skylder på at delfinen spiser opp fisken, slik vi skylder på selen. Men, som japanerne har nordmenn lange jakt og fangsttradisjoner innen fiske og ingen vil vedkjenne seg ansvaret for havets forvaltning. I samme slengen kan jeg jo si at konsekvensene av alle disse hersens fiskanleggene har ikke bare forsøplet havets bunn langs norskekysten. Villlaksen er utryddningstruet og oppdrettslaksen forpester norske elver med sykdommer og dritt. Siden det har blitt bevist via forskning at fisk også føler smerte og blir stresset, kunne jeg likegodt skrevet om laksemassakeren og all dritten som er innenfor den næringen.

"Fremtiden i våre hender" skrev en meget interessant artikkel for noen år siden. Den handlet om hvor mye areal som ble brukt til beplantning av dyrefòr for slaktedyr. Interessant var det å lese at tilsvarende areal beplantet med næringsrike grønnsaker, kunne brødfø hele vår verden. Jeg må ta med meg dette, fordi kjøttindustrien er like forferdelig, like grotesk og kanskje enda verre enn nedslaktingen av 23000 delfiner i Taiji. Disse dyrene blir jaget inn i en bukt og sjøen farges blodrød etterhvert som noen lokale fiskere stikker de til døde...død i smerter og frykt. Dog finner jeg det ikke mer formildende at alle husdyra i dag knapt får gå på grønt gress eller at slakterprosessen er mer "snill" med samlebåndprinsippet. Ingen skal fortelle meg at ikke dyrene føler frykt og stress når de kjenner lukta av blod og død fra andre. Og ingen må fortelle meg at hønseholdet på noen måte er noe bedre enn grusomhetene i Taiji.

Nå opplever vi stadig at nye rapporter kommer om forurenset fisk. I delfinene er det store konsentrasjoner av kvikksølv, men det er det i tunfisk og andre fiskearter også. Med tanke på all forurensingen både til havs og til lands kan jeg ikke unngå å tenke på hva som er i torsken jeg fikk på kroken i sommer, eller kjøttet som kommer fra dyr som får grønt som kommer fra jordas overflate som igjen er utsatt for bra mye forurensing. Her har jeg testa holdbarheten til en del frukter og grønnsaker og det er sceary, altså. En appelsin jeg la i bilen min, holdt seg faktisk fin i 3 mnd. Med andre ord bekymrer jeg meg ikke lengre bare for hva som er sprøytet og lakket utenpå en frukt, jeg lurer jaggu på hva som er inni også.

Nå var overskriften THE COVE. Richard O`Barry trente da delfiner, og i over et tiår storkoste han seg med nærkontakten han fikk med disse dyra. Han ble glad i de ulike individene og fikk et personlig forhold til dem. Dette satte mine tanker i sving...nok til å gi meg en søvnløs natt. For er det ikke nettopp personifisering av dyr som gjør at vi hiver oss på karusellen om å selv ha et slikt et? Etter at filmen "101 Dalammatinere" gikk på kino, økte etterspørselen etter denne hunderasen...lik Colliefeberen som herjet etter "Lassie" filmene. Da "Rotta Rolf" hadde sin kinoperiode, fikk butikkene det travelt med etterspørselen etter tamrotter. Da "Big Brother" gikk på TV, fikk ilderen en økt populæritet og alle digget kenguruer etter "Skippy". Da jeg selv så "Silkesvarten eller Black Beauty" ante jeg ikke den gang at det var ikke en, men flere hester som var med i innspillingen...lik "Follyfoot". Da serien om elefanten "Cala" gikk, romantiserte den elefantholdet som den dag i dag er regelrett grusom. Tror jaggu jeg skal lage en film om "Laksen Aksel" som lever et begredelig liv i  et område der havbunnen er dekket av slam, der han ikke kan gjøre annet enn å svømme rundt og rundt i samme stim og se på at "laksen Baxel" geiper til han fra utsiden....fri....

Dyr er ikke bare til undeholdning. Vi tar med våre firbente bikkjer på tur i halsbånd...er det noe kult for bikkja da? Syns virkelig bikkja det er kjekt med et bånd rundt halsen med lenke til vår hånd...bur...fangenskap. Tja, hvorfor kan jeg ikke sette dette litt på spissen. Syns egentlig en fisk det er kjekt å svømme rundt i en liten jævla glassbolle? Kan vi forsvare å ha fugler i bur? Kan vi forsvare å holde dyr i bur i det hele tatt? Burde vi ikke være nok opplyste nå at om vi velger å leve i vår fangenskap, behøver vi ikke dra andre med ned i dritten. Kan ikke tenke meg at  løven eller elefanten eller noe annet dyr syns det er kjekt å være sirkusartister...det være seg innefor en teltduk eller i en akvariebolle på noen kvadratmeter som kaller seg Sea World.

"Vi redder utrydningstruede arter ved å fange dem inn og avle på dem". Dette var hva en fortalte meg når det gjaldt bl. a dyreparker. Jaha...først nær utrydder vi dem, så skal vi redde dem...Hmmm er det ikke litt rart dette her da?  Det er mange dyr som etterhvert har havnet på Citeslisten over utryddningstruede dyrearter. Hjelper lite om vi kjøper en apekatt for å redde den fra gryta på en av våre utenlandsturer, når samme selgeren henter den inn igjen dagen etter.Skal vi ivarta utrydningstruede dyrearter som aldri mer kan leve i frihet? Ja, for det kan være at biotopen er ødelagt eller at de på nytt blir meid ned av krypskyttere.

Det som er så inderlig, inderlig trist...er at så mange dyr har tillit til oss. En jente spurte i gjestboka når rovdyra jakter mest. Jeg tenkte med en gang på firbente...og glemte helt å skrive at det største rovdyret heter mennesket og det jakter døgnet rundt.

Det er tragisk det som skjer i Taiji. Det er trist at det er sånn. Det er bånn i bøtta trist at vi ikke kan forstå gleden av frie dyr og fornuften i forvaltning av kjøtt og fisk på en annen måte...bånn trist.

Vi mennesker har en tendens til å se på vår egen suvernitet som et tegn på intelligens...Hahaha. Vi har jo ikke forstått en dritt. Det sier seg selv at det vi gjør, det vi utretter av handlinger som ikke er utført med omtanke, med kjærlighet med antiegosime.... vil slå tilbake på oss selv. Det sier seg selv, det sier seg selv, det sier seg selv.....

Nå går jeg ut og skreller en gulrot...eller hva det nå enn er...

Anne

http://www.savejapandolphins.org/

Klippet fra nettet:

Lørdag viser TVNorge den kontroversielle og Oscar-vinnende dokumentarfilmen The Cove, om den brutale delfinfangsten som foregår i bukta Taiji i Japan.

Et amerikansk kamerateam, med Paul Watson som støttespiller, driver geriljataktikk for å komme denne lyssky industrien til livs. En av hovedaktørene i aksjonen er Richard O'Barry, som trente delfinene til TV-showet Flipper på 60-tallet, men som siden har brukt all sin tid på å bekjempe den brutale delfinindustrien.

23.000 delfiner drepes

Hvert år drepes 23.000 delfiner i et meningsløst blodbad i Taiji-bukta i Japan. I bukta, som kun kan nås fra havet, skremmes delfiner inn på grunnere farvann av fiskere som bruker bankelyder for å gjøre delfinene frustrerte.

De beste eksemplarene av hunnkjønn blir solgt til akvarier verden over som potensielle oppdrettsdyr. Resten blir brutalt slaktet.

- Stor relevans i Norge

- The Cove er rett og slett en thriller av en dokumentar. Den har spesiell relevans i Norge, selv om den har gått sin seiersgang verden rundt. Internasjonalt er det mange som betrakter norsk hvalfangst og selfangst som likestilt med den japanske delfinslaktingen. I en film som er både spennende og emosjonell gir dette en ekstra dimensjon for et norsk publikum, sier administrerende direktør i TVNorge, Harald Strømme.

- Grusom og viktig film

Strømme får støtte fra Siri Martinsen i NOAH - for dyrs rettigehter:

- The Cove setter fokus på vår utnytting av sjøpattedyr, som fører til lidelse for mange dyr og blir sett på som stadig mer uakseptabelt verden over. Det er en grusom og viktig film som understreker at vi mennesker har makt til å utnytte andre - men ikke nødvendigvis rett til det. NOAH har for øvrig i sin tid samarbeidet med Richard O.Barry for å stanse fangst av spekkhoggere i norske farvann for salg til japanske delfinarier - heldigvis lykkes vi, sier veterinær Siri Martinsen i NOAH.