Vi har i dag en dyrevernslov som gjelder for alle dyr. Det finnes også en rekke forskrifter som sammen med loven skal trygge dyrenes velferd på ulike måter. Siden dyrevernsloven i lang tid har vært "utgått på dato" og vært svært diffus, har det i lengre tid vært jobbet med en fornyelse av loven. Men, loven og forskriftene gjelder både for private og offentlige som på ulik måte har med dyr å gjøre.

Det betyr i praksis at som privat person har man et ansvar for dyrene man har i eie, men loven forteller også at vi som private personer ikke skal forlate dyr som lider i nød, da dyrene står under vårt ansvar.

Det offentlige har som ansvar å se til at både private personer som eier dyr, eller de som driver handel/kommersiell drift med dyr, overholder loven og de forskrifter som gjelder dyr. Brudd på regelverket kan medføre ulike reaksjoner som å miste løyve til å omsette dyr, miste retten til å eie dyr, bøteleggelse eller fengselstraff.

Det offenlige har derfor samlet alt innen dyrehold under Mattilsynet. Mattilsynet synes jeg er et misvisende ord, som henspeiler mer på den kommersielle driften av matdyr enn på helheten av arbeidsoppgaver som ligger innunder dette tilsynet. Og de ulike oppgavene som ligger under Mattilsynet er blandt annet fiskeanlegg, kenneler, pensjonater, gårder, dyrebutikker, sirkus, dyrehager, staller, oppdrettere og dyr i privat eie. I tillegg både transport, import, eksport osv.

Det offentlige Mattilsynet forvalter lover og regelverk som ikke alltid samkjører med private sin oppfatning av hva som nødvendigvis er rettferdig eller bra nok for dyrene. I slike motsetningforhold starter derfor private sine egne organisasjoner for å fremme endringer i det offentlige og/ eller for å ivareta sine egne interesser og synspunkt med ulike aktiviteter.

Avhengig av hva de politiske partiene setter på prioriteringslista, vil det til enhver tid variere når det gjelder kvaliteten og prioriteringene og midler i de ulike tilsynene vi har i vårt land. Fra pressen opplever vi daglige innspill på at de svakeste gruppene i landet vårt ikke fungerer slik de fleste ønsker. Dette gjelder eldre, syke, barn og dyr.

Når det svikter med midler fra det offentlige, midler som skal fordeles, velger derfor private personer å engasjere seg i hva som vi kjenner som frivillig arbeid. Brenner flere for samme sak, dannes det organisasjoner, foreninger og klubber med et styre som skal fremme sine interesser, synspunkt og aktiviteter på ulikt vis enten i et nærmiljø eller til andre.

Men, nå skal jeg holde meg til dyrene.

I Norge finnes en rekke ulike organisasjoner og foreninger og klubber for dyreinteresserte. Alle har utspring i fra en interesse, et engasjement eller en ideologi. Det er derfor viktig av vi forstår skilnaden mellom det offentlige og det private.

Organisasjoner innen dyrevern, har ulike oppgaver som formål. Noen jobber for å påvirke myndighetene til å endre lovverket. Noen jobber med opplysningsarbeid både til det offentlige og private. Noen jobber med  å ta hånd om dyr og noen jobber for dyrene på andre måter.

Mange har henvendt seg hit med ønske om at det offentlige skal ha en egen avdelig for dyresaker hos politiet. Dette har vel i hovedsak utspring fra tv-kanalen Animal Planet og programmet "Dyrepolitiet i .......". Nå er det slik at noen få delstater i USA har innført en slik ordning både pga. det ekstremt store antallet lovvrudd som begåes mot dyrene, og som et holdningsrettet arbeide. Samtidig finnes det andre delstater i USA der dyrevelferden er helt skakkkjørt og lavt prioritert. Diskusjonene går også stadig i selve programmet omkring hjelpeapparatets svakheter når det gjelder mange av dyreeierne selv, som lever under uverdige forhold. Når en delstat i USA trenger et politi og jeg gjentatte ganger hører årlige tall som 2-300.000 dyr som blir "tatt hånd om", har jeg større forståelse for at et en del av politiet settes til dette arbeidet. Men jeg har også registrert at det kan dreie seg om under 20 politifolk som har et ansvar for å følge om saker i en stat /by med over 5 millioner mennesker (tilsvarende hele Norges befolkning). Enda en ting jeg har merket meg er at slutt teksten på programmet forteller at en dyreeier "kan" få opptil et års fengsel, eller "kan" bli straffet me bøter opptil 5000.-nkr. I de fleste tilfeller blir bare dyrene overført til en hjelpeorganisasjon ( altså ikke dyrepolitiet), og eier slipper unna.

Heldigvis er vi i Norge ennå ikke kommet så langt. Vi har et offentlig organ som skal forvalte lovverket, men dessverre er uten nok midler til å gjøre denne jobben på en tilfredstillende måte ut i fra de kriterier vi setter for god dyrevelferd.

Gjennom årene har mange ment at en dyrevernsnemd i større grad burde bestå av faglig kvalifiserte mennesker med interesse for dyrevern. At det burde være en egen nemnd i hver kommune og klarere retningslinjer i lovverket som ivaretar dyrs rettigheter på en bedre måte.

Jeg tror at de fleste er enige i at et velfungerende system hadde bestått av: Faglig kvalifiserte folk som kunne vurdere sakene utifra et spesifiert godt regelverk, iverksatt tiltak med de ressurser som finnes og om nødvendig fått saken til retten. Sistnevnte fordi både dyreeier og det offentlige bør ha en nøytral rettsinstans til å vurdere saken. Deretter burde rettsvesenet i langt større grad fastsette et straff som rettferdiggjør omfanget av regelbruddet.

Men, hvor skal dyrene være inntil saken kommer opp for retten?

Før jeg kommer inn på et mottakssenter for dyr, vil jeg utifra mitt synspunkt si at jeg mener dyrevernsnemnda må styrkes både med mer midler, kurs, flere ansatte og et klarere lov/regelverk/forskrifter. Når vi vet hvor mange saker som henlegges årlig av politiet, som allerede har for lite ressurser, tviler jeg på om et dyrepoliti vil iverksettes.

Jeg mener også at det trengs en radikal endring av holdninger både hos politi og domstolene når det gjelder dyrevernssaker. Disse holdningsendringen styrkes kun gjennom større fokus på dyrene i de politiske partier. Bare et fåtall av partiene nevner dyrevern i programmet sitt.

Når det er svakheter i et ledd, blir det ringvirkninger.Gjennom brutte løfter har vi mistet troen og tilliten til offentlige myndigheter.Det er viktig med en dialog og viktig at vi finner nøkkelen til de som kan bringe våre hjertesaker videre opp i systemet. Jeg tror det er langt frem sett i perspektiv på andre viktigere saker som omhandler barn, syke og eldre. Derfor er det viktig med frivillige organisasjoner, det er viktig med privat støtte og det er viktig at vi melder saker enten til politi eller dyrevern, slik at behovet for forbedringer blir tydelig synliggjort.

Mottak/Senter for hjemløse/syke dyr.

Det har i en årrekke vært diskutert behovet for et senter for hjemløse dyr. Når man bruker betegnelsen dyr, inbefatter det er enormt behov for faglig ekspertise både hva gjelder igangsetting og daglig drift. Svært mange har henvendt seg hit med forespørsel om det ikke kan være noe "sånt som på Animal Planet". Igjen må jeg nevne at flere av disse mottaksentrene er drevet på frivillig basis i delstater i USA, der det er hundretusener av dyreeiere. Således er det et helt annet folketall som gjennom et elendig system har lært at "skal noe ordnes må vi gjøre det selv". Like mye som dyr trenger hjelp, trenger mennesker hjelp"over there". Uten betalte forsikringer, skolegang osv. står de svakere svakest av alle. Stor satsing på reklame, kampanjer og offentlige kanaler har åpnet for økonomisk støtte uten at myndighetene har gjort så fordømrade mye. Jeg har ikke gått inn i kjernen av hvordan de ulike organisasjonene opererer. Jeg kan derfor ikke annet enn å "synse" omkring noe tilsvarende her i Norge.

Det som er tragisk er at mange dyrevernere står mot hverandre i dette lille land, i stedet for et tettere samarbeid som kunne styrket både det praktiske og økonomiske abeidet.

Det er ingen tvil om at det i alle storbyer burde være en eiendom med en bygning, med fagfolk som kunne ta i mot hjemløse og skadde dyr. Et slikt prosjekt vil koste millioner av kroner og må finansieres av noen. Spørsmålet vil alltid være hvor omfangsrikt dette skal være. Det må være plass og rom og tilretteleggelse for alle type dyr som samtidig trenger å vernes for hverandre. Med andre ord, en avdeling for ville dyr og fugler, en for gårdsdyr, en avdeling for hunder, en for katter, en for smådyr og en for reptiler, fisker, insekter osv.

Et slikt senter må ha fagfolk som igjen finner medhjelpere som kan bidra på ulike måter. Herav må noen være lønnet og andre kunne delta frivillig via enten praksis/utdanning eller som privat engasjerte. Det er behov for fosterhjem som igjen må godkjennes og kontrolleres. I tillegg må en huske på at et slik senter trenger veterinær, rengjøringpersonell osv.

Jeg tror mulighetene for å få dette til kun kan skje ved kommersiell drift og et tettere samarbeid mellom det offentlige og private. I tillegg må et slikt senter ha som formål å omfatte alle dyreslag og ikke bare ett. Det positive er at flere utdanner seg mot dyrerettede yrker, så interessen for dyr er absolutt økende. Det negative er at nordmenn flest er et folkeslag som vil ha trygghet og garantier og helst ikke satser på noe uten disse to fellesnevnerne. Derfor går det fremover kun med ørsmå skritt.

Mange organisasjoner klager på økonomien, men noen tør satse via komersiell markedsføring. Således er Plan Norge et forbilde på hvordan man kan få utrolig mye ut av satsingsområder som Dyrevernsorganisasjoner har vært helt usynlige på. Ja, for begrensningene faller jo på økonomien, ikke sant? Så hvorfor ser jeg ikke en Tv-innsamlig til dyrene? Hvorfor ser jeg ikke reklame for dyrevern? Hvorfor har ingen satset på en gigastor Rockekonsert til inntekt for dyrene? Jeg ser reklame i ukeblader og tidsskrifter fra Roal Canine, men knapt noe synlig fra organisasjonene. Joda, dette med annonser og reklame koster penger, men meningen er jo at det skal gi mere penger.

Når ungdom villig vekk bruker en femmer, eller tier på en "Idol-stemme", hvorfor får ikke dyrevernsorganisasjonene inn noe av dette?

Kattens Vern her i Bergen, har gjort mye, mye mer enn andre når det gjelder å se reklameverdien. Det har ramlet ned flyveblad, jeg har sett dem i aviser, på torget og andre steder. De synliggjør seg selv. På få år har de klart å stable på beina mye. Det betyr ikke at de har ubegrensede ressurser, men de vokser...og vokser. Som et apropos til dette, forbauser det meg at ikke de tre dyrevernsorganisasjonene i Bergen klarer et tettere samarbeid, når alles hjertesaker er kattene.

Jeg tror det vil ta mange år før et dyresenter i hver storby blir en realitet. Derimot vil nok de ulike organisasjonene gjøre det de kan for å hjelpe de dyrene de har kapasitet til å ta i mot, gjennom privat engasjement og støtte.

Jeg syns det er tragisk at dyrevernsnemnda ikke har flere steder å oppbevare dyr i saksbehandlingstiden. Spesielt fordi antall dyr i privateie er økende.

Når du og jeg finner et skadd dyr, er vi i følge dyrevernsloven forpliktet til å hjelpe. For de fleste blir hjelpen vi tilbyr dyret svært begrenset. Det betyr at de fleste ønsker å overlate dyret til noen andre, uten at de selv trenger å ta mer ansvar en varsling av at de har funnet dyret. Staten har en ordning for å dekke avliving av eierløse dyr hos veterinæren. Det betyr avliving og ikke behandling. De av oss som anskaffer et dyr, har også en ansvar for dyret. Når mennesker ikke vil ha dyrene lengre, de ikke vil avlive dem, de ikke vil annonsere dem selv, de ikke vil bruke penger på veterinærer slik at dyrene er friske, de ikke vil gi dyrene tid i påvente av nye hjem, hvem skal da ta ansvaret for disse dyrene?

Hvis det er stat og kommune, forstår jeg ikke hvorfor vi ikke bare leverer dem inn på kommunetorget, slik at problemet blir synliggjort. Det vi vet er at kommunen ville ringt til dyrevernsnemnda, og dyrevernsnemnda ville hentet dyret og tatt det med til avliving hvis ikke dyret hadde en oppstallingsplass. Kostnadene ville blitt prøvd hentet fra eier, men den som tapte var jo dyret. Livet er borte.

Frivillige organisasjoner tar i dag ansvaret for andre sine dyr, langt over hva som har vært målsettingen. De fleste dyrevernsorganisasjoner har som første formål å hjelpe hjemløse dyr, ikke dyr som har et hjem, men en uansvarlig dyreeier. Jeg tror det derfor er viktig at flere engasjerer seg i omplasseringsdrifter, for en eller flere arter. Jeg mener dette også kan drives kommersiellt, basert på at dyreeiere betaler for avliving på et veterinærkontor. Har de valget å betale for avling eller betale for et videre liv for dyret, vil nok de fleste velge et omplasseringssenter.

De fleste omplasseringsentere i dag, ser at det er en viss fortjeneste i hunder. Bare et fåtall har oppstallingsplasser for mindre dyr. Jeg kjenner ikke til noen som driver det kommersiellt med katter og smådyr.

Inntil vi tar lengre skritt, tør satse mer så er det i hvertfall viktig at hver og en av oss støtter de som på frivillig basis, uten lønn, faktisk hjelper alt de kan.

Anne