Farris dagbok 2007 del 2

Nå har vi virkelig hatt noen supre dager. Etter at jeg malte begge trappene i går og forgårs, så jeg til min store skrekk..HJÆÆÆLP...at løvet dalte så fint...ned på trappa. Nå har jeg pillet vekk 14 blader og håpet er at trappen tørker så fint, så fint, før regnet kommer. Og hva er vel bedre enn en super tur i finværet, mens maling får tørke og tippene pleie sine små grønne vinger?

Marit og jeg har tatt denne turen 2 ganger før. Turen går fra Bø og til Hatvik. Det som er så kjekt, er at for hver tur, er det nye opplevelser, nytt å se, og ettersom årstiden endrer seg, endrer lanskapet seg også. Jeg har alltid hatt stor interesse for arkitektur. I stedet for å glo i bakken på turer rundt i våre vakre byer, har jeg vendt blikket opp, sett alt det nydelige i bygninger over det ganske land.

På denne turen kunne jeg ikke dy meg for å ta noen bilder av alldeles vakre hus, som får tankene tilbake til fordums glans. Det er nesten så jeg ventet på hest og kjerre, søndagskledde småbarn og en hund bjeffende rundt vogna.

Det er så nydelig på denne tiden. Høstløvet rødmer, gresset er fremdeles grønt, nye blomstrer i hager og bed, vakkert, vakkert, vakkert.

På turen møtte vi denne nydelig Leonbergeren. Snill og så flott i pelsen. Her var det tydelig at matmor stelte pent med hunden:-)

Marit var reine leksikonet i dag, der jeg haglet frem grublerier fra barndommens tid. Nå er det gjerne ikke så mange som husker Ivar Ruste og Odd Gryte. Men jammen husker jeg programmet:-) Det het nemlig" Husker du". Marit derimot plumpa ut med svar på svar, før jeg hadde grublet ferdig med alle mine rarieteter av tanker. Hvem husker Josephine Baker? Danny Kaye? Jøss, så mye kjekt å prate om:-) Jeg digger bare disse turene med Marit og Pia. De er og blir en sann fornøyelse.

Noe av det viktigste vi gjør for oss selv i livet, er faktisk å skape minner:-) Noe av det kjekkeste jeg vet er å hente frem minner, gode minner, spesielle minner, gamle minner, nyere minner osv...

Så, jeg legger ut den nydelige sangen som noen kaller "Var det en drøm" Eller "Husker du den gang i måneskinn". Opprinnelig var den skrevet på gammelnorsk/dansk, så hva pokker "blandhegnet" er for noe..ja den som husker det:-)

Jepp, litt poesi i hverdagen, gett. Det trenger vi alle. Og noe som virkelig er kjekt, er å finne frem den gamle gode sangboka, og jodle meg gjennom en haug med virkelig gode minner:-)

FRØKEN SNORKELAND

Nå er det jammen en stund siden jeg skrev sist, og noe skjer jo hver ende dag. Så, jeg skriver litt hulter til bulter denne gangen.

Først må jeg fortelle at Marit og jeg hadde en fantastisk tur langs Hegglandsdalen på torsdag. Vi hadde snust litt på denne ruta en gang før, men nå har jeg endelig en bil med plass. Så vi parkerte min bil innerst i Hegglandsdalen og så starten vi ytterst fra Eidevegen. Å gå gjennom slikt natur og kulturlandskap er bare helt rått. Jeg får en langt større nasjonalfølelse av dette enn å se et flagg, jepp. Nydelige kontraster med knallgul løvetann mot grønn bunn.Det er jo bare så ufattelig vakkert på denne tiden. Turen tok ca. 3 timer og hundene storkoste seg. Jeg fikk smake en type villøk som faktisk lammet en del av tungen min..ble faktisk litt kvalm. Men, mange spiser denne løken og gøyt å finne slikt ute i naturen. Har selvfølgelig glemt hva den heter, men , men...

Stadig vekk ramler ordet "Trollskog" inn i huet mitt på skogsturene. Det er så spesielt med mosegrodde røtter og trær, knokete trestammer og merkelige kontraster. Her vokser og klamrer trær seg til digre steiner, fuglereder i uthulte trestammer, en enslig vill orkidè midt mellom villløk og fioler og grønt gress. Jeg må bare si at disse turene virkelig er som balsam for sjelen. Siste tur uken før var også flott. Da dro vi over Bømarkene, til Hatvik og tilbake til Gjestetunet. Jeg vil virkelig anbefale turentusiaster å stikke innom bokhandleren på Os, og skaffe seg turkart. Så utrolig mange fine turer. Selv har jeg langt mer lyst til å finne en stille plass på 17. mai, med bikjka og meg og litt god niste.

I går passet jeg Cindy, den nydelige Colliejenta. Balto, Cindy og jeg tok turen fra Askvik til Drange og nøt morgensol i skogen. Cindy er bare så utrolig god. Jeg håper bare noen rette ringer . Hun fant roen her i natt, og jeg skal oppdatere profilen hennes. Siden nammisen lå i taska, hang hun meteren etter meg hele tiden:-))) Jeg ble veldig overrasket over hvor god form hun nå har. Joda, Balto lå 40 meterforan og hun etter, men jaggu holdt hun tritt over myrer og kratt, søta:-)

Eva Lill kom innom med et marsvin, som jeg har behandlet i over en uke. Hun tok den ut fra en butikk, og den så jo bare helt forferdelig ut, med åpne sår og midd. Jeg skal legge ut nye bilder neste gang, for han har kommet seg veldig. Jeg fatter ikke hvorfor ikke butikkene tar slike dyr ut og har dem i karantenerom og BEHANDLING! Etterhvert har det blitt unødvendig å si hvilken butikk det gjelder.

To turer til Haukeland denne uken, endte med snorkemaske for frøken Snorkeland. Balto holdt seg til slutt over ørene og så på meg med forpinte øyne hver morgen. Sikkert fordi jeg banner i søvne til tider...også:-) Med maska på, gjorde det ikke bikkja mindre redd. Og den lyden fra maskinen kan jo skremme fanden selv, hmmm. Så jeg vurderer å starte firma som produserer spesialtipassa "Sov-i-ro" til våre stakkars dyr. Selv våknet jeg av maska i alle vinkler i løpet av natta, så jeg veit ikke, jeg...

Harevedderne vokser og vokser. De er så utrolig morsomme og søte:-) Når jeg setter dem i luftegården, ler de seg ihjel, venter til jeg har snudd ryggen til og hopper galant over. De som vil ha superduper HOPPEKANIN...Hent en her! Jeg har brukt mye tid bare på å betrakte dem. De er annerledes enn den store skare av dverger, men sååå sjarmerende. På lørdagsmorgen satt to og beitet langs veikanten ( gresset er jo alltid grønnere...) De tre andre hang rundt utegården til damene:-) Tippene pikker dem på nesa hvis de prøver seg på dem, hihi. Jeg syns det er en glede med dem, virkelig glede og fart og kos.

Etter flere uønska møter med hoggorm, tok det helt av da jeg fant et digert beist på nesten to meter i huset. Heldigvis viste Balto sine jakt og vakt egenskaper, og kastet seg over beistet. Han tok nakkegrep, filleristet den og viste seg fra sin farligste side...MAKAN! Jeg føler meg jo nå langt tryggere i møte med de mindre variantene ute. Da den tilslutt lå død på gulvet, våket Balto over den med tenner som lyyyste i mørket. Godgutten Balto, altså:-)))

Godgutten Frehley har fått masse pels siden jeg sist så han. Nå håper jeg noen seriøse ringer. Det er så utrolig mange useriøse som ringer, huff!!! Blir så opgitt av enkelte. Forleden ringte en som var SÅÅÅ gira på både å se på den å hente han. Han fikk komme å hilse på. Dagen etter ringte jeg han for ny avtale, for han ville SÅÅÅ gjerne ha denne hunden...men da hadde han fått en annen hund, jau, jau. Kunne ringt å gitt beskjed. Frehley er virkelig en super hund som fortjener en aktiv og god familie/eier.

En av kaninene ble alvorlig syk. Ut kom en diger innvollsorm. Kaninen kunne ikke reddes, men jeg har aldri sett noe tilsvarende.

Jeg får stadig besøk og veldig kjekt med ungdommer som stikker innom ( Som har jobbet her før). Jeanette og Iselin kom på besøk, og jøss som Iselin har vokst:-) Jeanette har også vært fostehjem for lille Chiko som nå har fått seg nytt hjem med to snertne puddelfrøkener:-))) Det går veldig bra.

Jeg rydder og rydder, og har fått solgt en del bur. Håpet er å få tømt en del i teltet, slik at dette kan rives i løpet av året. Nest uke begynner jeg å grøfte opp ved inngangen her, og kommer det regn, kommer det våt jord...hehehe og våt hund, jajaja....

Nå er jeg i hvertfall glad for at bilen er solgt, og at jeg har fått tatt i bruk min nye bil.

Vil også minne alle på å ta makkakur på beitende småtroll som marsvin og kanin. Panacur er det beste til smådyrene. God 17. mai til dere alle:-)

GRATULERE MED DAGEN, NORGE:-)

En av de flotteste turene jeg har tatt i denne kommunen, var i går. Nå var målet for Pia, Balto, Marit og meg: Nordhordalandskulten:-)

Hehehe...Som de fantastiske stifinnere og ekspedisjonistene vi er...havnet vi Tømmernesdalen i stedet og til slutt på Varden.

Det morsomste var at vi fant både Rundehaugen og Slåttmyra på vår rute ( altså en heeelt annen rute). Vi satt så fint på toppen av det vi trodde var Rundehaugen og inntok et måltid, mens hundene slappet av med nammis i gresset:-)

Uansett, vi skal nok komme til Nordhordalandskulten en annen dag, men vår tur var bare helt fantastisk likevel.Vi brukte ca. 3 timer og 50 minutter på turen. Da inkludert alle "hiv inn pust" pausene til Anne ...på vei mot toppen.

Miraklenes tid...

På søndag hadde jeg mange folk her. Sara kom å hentet Brumle, Emma og Emilie (kaninpusene mine). Jeg vet at Sara vil ta godt vare på dem, og jeg vil frigjøre mest mulig plass så jeg får fikset opp alle burene ute. Skal rive ned buret rett utenfor med 4 bur, og de burene jeg skal beholde skal overhales, jepp. Inn kom også to nye kaniner. Den ene er en sort løvehodefrøken, den andre en nydelig dvergvedder.

På søndag var det også visning. Lille Leopold og Wimsen fikk nytt hjem. Igjen må jeg bare takke Ida og Stian for hjelpen. Alt har gått bra med begge vovsene i nytt hjem. Det har ikke vært noe bjeffeproblem, så dette virker lovende.Lille Sara har det også supert i nytt hjem. Det har overhodet ikke vært noe tissing eller bæsjing inne, og familien er helt betatt av henne :-) Romeo har det også supert i nytt hjem i Norheimsund, takk og pris:-)

Flere var også innom på helsesjekk med dyrene på søndag. To kaninsøstre fikk også nytt hjem . På kvelden kom Emilia. Vi har hatt mange gode samtaler siden hun startet omplassering av smådyr i Bergen. Det er virkelig godt å kunne dele tanker og erfaringer med andre som forstår og er i samme setting. Emilia har også erfart mye på disse månedene hun har holdt på. På søndag da hun hentet avisen, satt en utmagret liten knert av et marsvin i et skittent bur ved postkassa hennes. Dumpet...

Ja, det er jo ikke noe nytt at folk dumper dyr. Det er like jævlig hver gang man får slike overraskelser. Emilia tok med den lille hit, og det var bare skinn og bein og null mageinnhold. Når dyr er så utmagret er det svært ofte for sent å hjelpe. Kroppen tar rett og slett ikke til seg næring. I tillegg hadde den sår og midd på kroppen. Førstehjelp i en slik situasjon er å få i den væske. Jeg lagde til GEM og grøt og den fikk i seg nesten 7 ml. Jeg var utrolig spent på hvordan dette ville utvikle seg. Utpå natten begynte den å spise salat jeg hadde klippet opp, derette raspet gulerot og klippet høy. Jeg ble så glad når jeg så at alt hadde blitt spist i løpet av natten.

Dagen etter, altså i går, fikk den litt mer grøt og mer mat. Etterhvert spiste den mer og mer og endelig kom det bittesmå biter med avføring. Jeg ble bare så glad. Nå spiser den og koser seg mens jeg stadig holder øye med den. Jeg har kalt han Lykkeliten. Etterhvert skal den få behandling for midden også. Jeg trodde kanskje utmagringen var pga. tannproblemer. Men, faktisk er at den rett og slett ikke har fått mat, men blitt sultet. Pokkers folk! Enkelte burde hatt i ræven som dere sier her vest.

I går kveld fikk jeg atter et sjokk. Jeg kom inn på badet og oppdaget at lille høna Mandy kjempet for livet med å puste. Det støkk i meg av redsel og sorg. De som kjenner meg, vet hvor uendelig glad jeg er i fuglene mine. Jeg bar henne ut i stua og tok munn til munn på henne flere ganger. Hele tiden bakset hun og la hodet til siden mens øynene gled igjen. Det var bare så forferdelig. Jeg sprang ut på kjøkkenet og fant frem varmelampe og stablet tepper og håndklær i en eske mens jeg masserte og holdt hodet hennes opp så hun fikk friere pust. Hvis jeg slapp hodet falt det bare fremover.

Hele natten igjennom ga jeg henne små dråper med GEM og noen dråper med antibiotika. Det føltes som hun rett og slett hadde enormt pustebesvær. Flere ganger tippet hun hodet fremover eller bakover og til sides. Jeg holdt på til klokken var 03.00 i natt. Da hadde jeg bedt til alle guder i håp om at hun ville klare seg, selv om det så svært dårlig ut. Nå driver jeg ikke med healing, men når jeg tar hendene mine over noen og kommer til et sted med smerte begynner det alltid å prikke i hånden min. Når jeg førte hånden over Mandy, begynte det å prikke på bakre del av kroppen hennes. Jeg var derfor etterhvert inne på tanken at smerten hennes/eller problemet kunne ha noe med indre organer eller forstoppelse å gjøre.Hver time etterpå så jeg til henne. Da klokka var 06.00 i dag så jeg litt bedring og sjanglet i seng igjen. Klokka 07.00 våknet jeg brått igjen og løp ut for å se til henne. Hele tiden livredd for å finne henne død.

Ved et mirakel sto hun oppreist i kassen sin. Jeg kunne nesten ikke tro dette. Jeg hadde også snakket med Marit i går i håp om at hun kunne hjelpe. Men, hun hadde ikke vært ute for noe lignende. Uansett, der står hun oppreist og under henne ligger det jeg kaller et blindegg! Dette er noe av det merkeligste jeg har opplevd. For blindegg, har jammen andre høner lagt uten å dø av det. Blindegg er egg som har et mykt skall rundt seg. Dette skallet er tynt og nesten egentlig bare som en hinne. Av en eller annen grunn har dette tydeligvis satt seg fast. Jeg gikk jo og bar på henne flere ganger i natt for at hun ikke skulle sovne inn. Dette er det merkeligste jeg har vært med på, altså.

Nå går Mandy ute på badet med mine andre små, spiser og koser seg. Heldigvis tror jeg fremdeles på mirakler. Jeg vurderte flere ganger å avlive henne i går, når hun var på det verste...men ville prøve i det lengste, gudskjelov!

Så må jeg ta med en ting til. Mange som leverer inn dyr her, viser tydelig at de ikke kan så mye om burstell og ernæring.

Her kommer derfor noen tips: Det er ingen hensikt å legge fire flak med burstrø i bunnen av et bur. Heller ikke 10 cm. med biostrø. Bruk 2 cm, det er mer enn nok. Kaniner og marsvin tisser og bæsjer i høyet. Ha det enten i en høyholder, eller skift hver dag. Kaniner og marsvin er gressende, beitende dyr. Rikelig med høy betyr ubegrenset med høy. Har de altså spist opp høyet før halve dagen er gått, ja da er det for lite. Høyet skal holde gjennom hele dagen. Mange kaniner blir så feite fordi de har ubegrenset med mat. De blir så feite at de ikke klarer å vaske seg. Gi dem mat på kvelden, eller begrens tilgangen til nammemat. de kan få gulrøtter og grønt og knekkebrød, men unngå for mye brødmat og havre.En liten skål mat er nok til en kanin. 1 dl. er som regel nok, hvis de får spise godt høy.

Alle dyr skal ha friskt vann, og bruker mann tilskudd i vannet, så vask flaskene regelmessig. Mange flasker kommer inn her fulle av alger og missfarging, som jeg lett vasker vekk, æsj!

På fredag i forrige uke, tok jeg turen til Mette. Vi fikk med Sondre (sønnen til Mette) og alle hundene. Så vandret vi rundt på heiane i 3 timer. Det var strålende vær, varmt og vakkert. Øygarden er virkelig et nydelig sted. Balto var helt ferdig etter turen. Han duppet av i bilen og var roligheten selv:-) Det går veldig bra med Balto og meg. Grensesettingen har fungert utmerket. I går lo jeg så jeg grein. Jeg hadde to skorper jeg slang ned på gulvet til bikkja, og tenkte ikke mer på det. Etter en halvtime snur jeg meg for å jobbe, og der står bikkja like strike å glor på skorpene...jeg hadde glemt å si værsågod, hihihi. Ja den Balto, den Balto.

Her blåser det som bare det for tiden. Nå skal jeg og Balto inn i skauen på Ervikane, der er det ganske lunt. Så skal jeg vaske bilen og klargjøre den for salg. Har kjøpt ny bil, en Mitsju ett eller annet L 300, varebil. Håper jeg får solgt min, for nå er den i hvertfall eu-godkjent og toppers.

Bono er levert til Monica, og der går alt bra. Hun vil ta seg av videre omplassering og oppfølging, TAKK OG LOV!

Til slutt må jeg si at jeg reagerte sporenstreks på en summis i BA, der en dame ville avlive hunden fordi den så så rart på henne, og fordi avliving var det eneste språket hunden forstod!!! Nå håper jeg hun tar kontakt med meg. Men, bikkja er rømt og jeg tror muligens noen har tatt hånd om den...Gruble, gruble.

Oppturer, nedturer og turer...

Nå har de søte kaninungene åpnet øynene og sprett rundt i buret. Mamma Rino får være mye ut å hoppe, og koser seg med høner og duer:-) Det er utrolig kjekt å se dyr i et slikt felleskap. Hønene har fått mer plass og er nå både på soverommet ( les: dyrerommet) i gangen og på badet. Lille Mandy er frisk som en fisk igjen, og det er jeg takknemlig for.

I går fant jeg det lille marsvinet som kom inn på søndag, død. Den hadde dødd i løpet av natten. På bakgrunn av hvor utmagret og dehydrert den var er det vanlig med svikt i indre organer. Ofte er de første dagene kritiske, og jeg var optimist, siden den spiste.På onsdag kveld hadde den en liten bilyd i lungene, noe som kan tyde på at den hadde fått en lungebetennelse.Jeg har valgt å ikke sende den til obduksjon, da saken likevel ikke kan politianmeldes når vi ikke kjenner identiteten til eiere. Jeg syns dette var veldig trist.

Marit og jeg hadde oss en tur i Halhjemsmarka på onsdag. Der fant vi helleristing i fjellveggen. Ærlig talt, jeg forstår ikke bæret av slike tegninger. Hmmm, kan det være at de skal fortelle hvor mange båter de har bygget, eller som ankommer, eller som har reist fra bygda? Ikke vet jeg, hmmm. Det var i hvertfall en koselig tur:-)

Jeg stresser litt om dagene, for mye står på programmet. Har vasket tak og gardiner og hus og bla, bla, bla...I dag er det bilen som skal vaskes. Innimellom daglige gjøremål er det dyrestell og annonse på bilen og telefoner til hundeeiere. Lizzy har det supert. Lille Mathias har gått ned i vekt og fungerer kjempe bra på turer. Ja, han går sågar mange langturer på over 2 timer hver uke, hehe. Han har fått pels på magen igjen, allergiprogrammet fungerer og sjeldent utbrudd av eksem. De storkoser seg med koseklumpen.

Roxy, Rottweilere, har det også supert. Eier tok han tilbake, og de har fullført dressurkurs hos Lill Ann Morgan. Han skryter veldig av både alt han har lært på kurset, hvor mye bedre hunden og samboer fungerer sammen og hvor mye mer glede de har av mer forståelse av hunden. Roxy måtte ned på rangstigen:-) Sara har det fint, det går bra med Leopold og Wimsen, Bamse koser seg også på Telavåg. Ingen tvil om at det varmer med gode tilbakemeldinger, jepp.

Jeg har ikke hørt noe fra eier til vovsen som skulle avlives pga. rart blikk, hmmm. Har en følelse av at noen har tatt hånd om han.

KAN DU INTE TALA?

Figuren viste et lite barn sittende foran en hund og nederst sto det inngravert:" Kan du inte tala".

Noe av det mest fantastiske jeg har opplevd gjennom disse årene med dyr, er nettopp at dyr kan tale. Det er bare vi mennesker som må lære å "lese" dyrenes talemåte. Riktignok kommer det ikke ord ut av munnen på dem, så fremt du ikke har fått med de snodige bikkjene som klare å vove frem :

Derimot bruker dyrene hele kroppen og øynene og de lydene de har, for å få kontakt med oss mennesker. Er ikke dette fantastisk?

Noen ganger tenker jeg inni hodet mitt på hva de ville sagt hvis de hadde ord.Og det er helt utrolig hvordan fantasien kan løpe løpsk med meg når jeg begynner med "kommunikasjonen" inni hodet mitt. Tidvis dauer jeg av latter, andre ganger blir jeg frustrert fordi jeg føler meg utilstrekkelig, noen ganger oppdager jeg hvor mye dyr kan lære meg, og joda, jeg gråter med dem også.

Nå kan dette kanskje virke forvirrende, men jeg må fortelle en snodig historie. Hver eneste dag når vi blir eldre, kommer vi inn i sånne dumme og merkelige rutiner. F. eks. sa mamma en gang at hun var sååå lei av stua si. Så ba jeg henne sette seg i en annen stol, i en annen del av stua. Og vips, så hadde hele stuen forandret seg.Da jeg hadde Farris, så tenkte jeg mange ganger...hva i huleste er det han sitter egentlig og glor på. Så en dag la jeg med ned ved siden av han, mens han satt ute i hagen. Og vips, så fikk jeg se et helt annet landskap. Trærene virket større, lengden på veien virket annerledes, gresset kom nærmere. Dufter ble sterkere og annerledes nede ved jorda. Så jeg lærte å se litt av verden med dyreøyne.

Jeg tenkte mye gjennom denne opplevelse. Hvorfor skriker ikke dyrene ut i vill frykt når vi bøyer oss over det lille hamsteret, kommer med de digre gravemaskinhendene våre for å fange opp ei lita mus, eller stirrer inn i øynene på en undulat, fanget i et bur? Hvordan ville jeg ha reagert hvis jeg så et gigastort hue utenfor vinduet mitt...stirrende inn på meg?

Tenk på den tilliten disse dyrene viser oss. Noen ganger tenker jeg at hvis de kunne snakke, så hadde de sikkert sagt til meg: " Anne, du som er en slik dyrevenn, kan du ikke slippe meg helt fri...?"

Når man ser en Dueflokk midt nedi byen, så tenker man neppe på at hver av disse små skapningene har ulike egenskaper, ulike måter å kommunisere på, ulike måter å være på. Selv ville jeg aldri trodd jeg ville kunne skilne mellom sauene vi hadde, eller duene jeg har blitt kjent med, eller hønene som er rundt meg.

Ja, at høner og duer og alle dyr kan kommunisere, er i seg selv helt utrolig. Da mener jeg...kommunisere med mennesker. Når jeg lever så tett med dyrene, kan jeg skilne mellom ulike lyder og ulike måter de oppfører seg på.

Selv har jeg en hund, som vet å bruke hele kroppen og ikke minst øynene for å kommunisere med meg. Til tider kan jeg bli noe sprø, for Balto vet hva øyekontakt er. Han kan stirre meg i senk, og han viker ALDRI...

Han viser også tydelig med hele kroppen hvordan har har det. Bare sjekk disse bildene.

Gjennom årene har jeg blitt kjent med mange høns. Jeg ville aldri, aldri trodd at jeg skulle få noe forhold til en høne eller to eller ti. Ærlig talt, høns var noe jeg forbandt med saftige kyllingvinger på butikken, eller egg fra Prior.

Jeg simpelthen elsker disse små fjørdottene, og hjelpe meg så artige de er:-) Noen ganger våkner Balto og jeg med et rykk, fordi en eller annen av mine små, plutselig skriker ut ett eller annet i natta. Kanskje de har hatt mareritt?? Hehehe.

Syns det er kjekt å mimre litt med gamle bilder og flere av dyrene som har vært her:-)

Dyr kan absolutt tale. Det lille marsvinet som tydelig viser glede med hvin og koselyder når maten kommer, kaninen som "knurrer" hvis den er territorial, Chinchillaen som "bjeffer" hvis den er missfornøyd med noe. Noen lyder hører vi bedre enn andre, og noen dyr forstår vi bedre enn andre.

Da jeg bodde i Nord, fortalte min samboer meg en historie. Jeg vet jo ikke hvor mye man skal legge i dette, men deler den med dere: I mange år hadde han jaktet på en stor og flott Elgokse. Hvert eneste år, ble det som katt og mus lek, og Elgen slapp alltid unna. Odd fortalte at det ble nesten en besettelse for han å finne denne store karen, en kamp, hvem som var lurest og hvem som ville vinne. En dag kom han over den, og elgen møtte han med øynene sine. Som Odd sa, så var det nesten som det sa: Der tok du meg, din luring. Han skjøt Elgen, men i det han hadde gjort det, døde noe inni han. Både fordi en lang, lang jakt var over, men også fordi han ikke følte stolhet over å nedlegge dette store dyret med sin majestetiske fremtoning. Når han kom bort til Elgen så han en tåre trille nedover fra øyet dens. Så var den død. Etter dette gikk ikke Odd etter den største bukken, eller den feiteste rypa lengre. Tvert om gledet han seg over å se disse, selv om han forsatt jaktet.

Godjenta Cindy kom inn til oss denne uken. Hun er virkelig en herlig frøken. Jeg tok med Balto og henne på tur i regnværet, og koste oss. Cindy fortjener virkelig en god pensjonist tilværelse. Hun er så nydelig og rolig og herlig å gå på tur med. Trekker ikke i båndet i det hele tatt. Heller henger hun litt etter:-)

Jeg fikk også en litt spesiell telefon for ikke lenge siden. En hadde funnet en ilder, og tatt den med til veterinær. Veterinær kunne si med 95% sikkerhet at det var en ilder, tross litt rar farge. Jeg ba henne sende bilder til meg. Jeg hadde aldri sett en ilder med denne fargen, men heller ikke en mink. Likevel var jeg ganske så sikker på at dette var en mink. Jeg kontaktet Norsk Ilderforening, som også var sikker på at dette var en mink. Nå var denne ganske tam, og da meldte spørsmålet seg: hva nå? En mink som har levd i fangeskap vil ikke klare seg ute. Avliving ville jo være dumt, da denne var ganske tam. Så Ilderforeningen trakk i en del tråder, og vips har den nå fått et trygt og godt hjem hos en med skikkelig efaring. Sånt gjør godt. Tusen takk for hjelpen!:-))))

Lise hadde også med seg 4 søte barn fra barnehagen en dag. De koste seg med nammenam og etterpå ble det kos med hønene og de andre dyrene her. Dette var skikkelig koselig.

Cindy var også innom her med Sveinung og Erik. Cindy storkoser seg i nytt hjem med Sveinung, og her var det null sjans for Balto. Hun var kun opptatt av at en av kaninene muligens kunne ramle ut av buret og i munnen hennes:-) Hun lå nesten opp ned i håpet, mens Balto kurtiserte og kurtiserte.

Forrige søndag kom en del og fikk helsesjekk, og det er alltid like koselig å se dyrene igjen.

I går fikk Bono nytt hjem, og jeg krysser fingrene på at dette vil gå bra. Ellers har Emilie, den ene kaninen kommet hjem igjen, da hun ble syk. Etter en uke fraskillelse, ville ikke Brumle og Emma vite av hun. Nå koser hun seg på kjøkkenet her.

It`s A Beautiful Day og mere til...

På mandag startet jeg og Balto tidlig for en tur til Raudlikongens rike. Det var en super tur, hvor jeg bare vaste, plukka i bark, titta på himmel og skog og vann.

På kvelden startet jeg nedriving av det store buret ute på altanen. Nå skal det sette opp nytt gjerde her, og fikses opp. Selvfølgelig endte det med rusten kniv i fingeren, korsfestelse med en spiker i håndflaten og flis i fingeren...Så... jeg så ut som et lappeteppe av plasterlapper på venstre hånd. Men, det var supert å få knerta ned denne burseksjonen, for den var gått ut på dato, jepp.

På tirsdag var det fire turer på søpledynga, en super frustrert Balto, som trodde vi hver gang skulle ut på tur. Men, jøss så deilig det var å få bort dritten. Jeg må bare si at gjerdet kunne jeg nesten sparke ned pga. råte, jøss og jøss!

For Balto og meg er det nesten som vi kommer ut på en scene nå. Venter bare på publikum, hehe.

Søndagen var en rolig dag, men ut på ettermiddagen kom det litt folk. Balto hilste på to alldeles nydelige Cavalier Spaniels, og gjett om Anne også ble bedåret:-) Jeg må bare legge ut bildene av leken og kosen vovsene hadde sammen.

De siste dagene har kjøkkenet vært litt fullt igjen, men nå bedrer det seg. Noen syke dyr, men alle på bedringens vei, forhåpentligvis. Fikk øyedråper til Bruno, og Emilie klarer seg nå fint, så hun skal få komme ut. Kaninbabyene vokser fint, mens mamma Rino har vært syk siste dagene pga. mageproblemer.

I dag var det et alldeles nyyydelig vær, og Marit, Balto, Pia og jeg tok runden på Røtinga. Det var en alldeles herlig tur, som absolutt skal gjentaes.

Jeg må bare atter en gang si at denne naturen her borte gjør meg målløs. Det er jo så vakkert, så storslått, så utrolig nydelig. Jeg fikk sommerstemning og kunne nesten kjenne smaken av fullmodne stikkelsbær:-) Å, for en herlig tid vi nå går i møte. Disse bildene må jeg bare dele med dere, for makan...

Nå venter jeg inn en Angora kanin. I morgen kommer to hittekaniner, og på søndag kom det inn to Hermeliner. Ja, nå nærmer vi oss påske, hmmm.

Jippi:-) Våren er her!

Den siste tiden har solen skint over det vakre vestland, og folk smiler igjen. Det er så utrolig godt å være ute hele dagen, kose seg med ymse arbeid i strålende sol. I helgen var det faktisk 31 varmegrader i sola, tenk det:-)

Balto og jeg har gått lange turer hver eneste dag. I tillegg har jeg arbeidet fra morgen til kveld med alt mulig. Lakket bilen, så nå blir den fin ( har litt igjen). Så har jeg henta frem rekkverket til altanen, skåret ned en meter av et dustegjerde som sto opp langs jostabærbuskene mine:-) Jeg har snekra litt her, ryddet litt der og bare gleder meg over dagene.

Det kjekkeste når sola titter frem er å slippe dyrene ut. Maken til hopp og sprett og glede:-) Og slik burde det jo vært mye mer av...ja, slike dager. Hønene har kost seg og badet i sola.

Jeg har også vært på tur med Wenche og Cindy. Det var kjempekoselig. Balto går nesten ut av sitt gode skinn når det gjelder trangen til oppmerksomhet. Helledussen som han styrer. Han henter alt han har av leker og baller og bein og dytter rompa det den er god for midt i fleisen på Cindy. På turen var der ingen leker, så da la han seg like godt nedi gresset og spilte idiot:-) "Se på meeeeg".

På søndag forsvant de to siste Degusen avgårde til alle tiders mennesker. Inn kom to nussete kaninpuser, og Emilie fikk nytt hjem. Flere dyr ble også hentet av Emilia, for hun gikk nesten tom for dyr i helgen, jippi. Det var nesten ekko i veggene, som hun sa. Så begge marsvinene ble hentet, samt en del av kaninpusene og kaninungene. Bruno og Rino har bodd sammen siden før jul. Så fikk Rino babyer og det gikk kjempefint. Dessverre ble hun akutt syk, og døde. Jeg har aldri vært borti noe lignende på en kanin, men dødsårsaken var en diger hårball som hadde satt seg fast i nedre del av magesekken.Plutselig var tre kaninunger morløse, og Bruno så lei seg. Han står nå i eget bur inne. Fått deilig pute og masse kos hver dag. Det er rett og slett grusomt å miste dyr nå som jeg har så få. Jeg har jo blitt mye mer knyttet til dem i forhold til tidligere når hus og hage har vært full.

Lille Kanin kom inn og var ganske tynn. Nå spiser den og har flyttet til Emilia.

Når det gjelder hårballer i magen på kaniner, har jeg vært ute for dette på langhårskaniner. Men Rino må ha spist høy og deler av bolet. Jeg finner ingen annen forklaring?

Det er rart med så mange tomme bur. Samtidig er det også godt å vite at jeg nå får tid og anledning til å fikse på burene. Det store annekset med fire bur skal nå få nye dører som Asbjørn skal snekre til meg. Flere bur skal males og et bur bare kastet jeg.

I dag skal jeg gå på lekesanking:-))) Balto syns nemlig det er veeeldig gøy å ta med lekene sine overalt i hagen. Så slipper han den, fordi han plutselig finner en god lukt som skal etterforskes. Han har det i alle fall veldig bra for tiden. Lekt med andre hunder og kost seg skikkelig. Jeg har også endelig fått en hund som forstår at det går an å snu seg i setet på bilen. Dette medfører en lettere biltur for meg, for nå ligger han ikke med hodet på fanget mitt hele tiden. Nå sitter han faktisk å ser ut av vinduet, eller krøller seg sammen...YES!

Det er liksom sesong for alt mulig disse dagene. Flere telefoner hver eneste dag med spørsmål om å ta i mot katter, hunder, kaniner osv. Har også en med en nydelig Siberian Husky på rundt 9 mnd. som trenger hjem. Den har ikke hatt det så veldig godt, men er en utrolig snill og god hund.Problemet er at den bjeffer når den er alene hjemme, og vips, da har jeg ingen som kan hjelpe. Må til noen som er hjemmeværende i første omgang. Det er fælt å ikke kunne hjelpe.

I går hadde jeg en koselig samtale med Ronny på AquaZoo. Han sier mange savner helsesjekken jeg pleide å ha hver måned. Jeg savner alle de som pleide å komme også. Så jeg skal begynne igjen til neste år. Den månedlige turen ned der er bare bra for meg.

Så må jeg bare ta med et kult bilde av Jaro. Han får muligens nytt hjem i helgen.

Ja, nå våres det i lia:-)

Det har vært en nydelig tid med flott vær. Jeg har vært ute hele dagen lang. På Onsdag tok Marit og jeg med hundene og en ny ekspedisjon sto for døra. Denne gangen gikk turen fra Strøno til Drange. Jeg må bare innrømme at det var en tur som inneholdt myr, myr og atter myr. Og jeg hører enda lyden av støvlene: Svupp, Svupp, Svupp. Jeg vil tro at denne turen vil være ypperlig når det er godt med frost i bakken. Vi fikk i hvert fall se enormt med egg fra frosk og padder, og jammen var det en del hjortelort også:-) Jeg er like betatt av disse flotte furutrærene uansett hvor jeg går. Vestlandet ligner mye på mitt andre favorittland: Canada.

Hundene lekte og koste seg og Balto var som et stinkende gjørmehull når vi kom hjem. Denne gang gikk det fint å dusje han, jepp. Masse godbiter og ro. Sist fikk badet gjennomgå, da gikk han bananas av redsel og jeg måtte bare gi meg.

I dag startet jeg tidlig med tur til Rødlia igjen. Men, denne gangen tok jeg en rundtur langs vannet. Jeg gikk først inn til hytta, deretter fulgte jeg en sti som gikk til en annen hytte som tilhører Bergen Jakt og fiskarlag. Så gikk vi rundt vannet og mellom ytre og indre Rødlivannet. Dette var en alldeles nydelig tur. Det duskregnet store deler av turen, men det var super sti å gå på hele veien. Vi gikk også forbi to nydelige blikkstille vann. Jøss, så deilig det er på denne årstiden.

Det er stille på telefonene om dagene. Litt rart, men også veldig godt. På fredag dukket Lise, Åse og Mette opp, med gaver, mat og kaker. Tusen Takk for at dere lagde en koselig 40-årsdag for meg. Jeg må bare si det rett ut...jeg liker absolutt ikke å feire meg selv. Så i år er det egentlig to runde tall, 40 på meg og 10 år på Omplassering vest, jau, jau...Men, For en flott Kake jeg fikk:-)

På søndag hadde jeg visning på Jaro, og vil ha ny visning på han nå på torsdag. Det kom også folk til helsesjekk og sannelig kom en å så på min nye superlekre NY-lakket bil. Jeg MÅ jo bare skryte litt, bittelitt da. Hehe, for Linda borti høgget her, lurte jammen på om jeg hadde fått ny bil i dag:-)))))) Tuuusen takk, Linda.

For dere som ikke har fått med dere hvem Linda er, så er det hun som driver "verdens billigste butikk" Os Hundeservice:-) Stakk innom Tropehagen Zoo på Os i dag også, slo av en prat med Unni og kjøpte litt Chinchillasand:-) Det er så godt å kunne ha TID til å slå av en prat.

Nå håper jeg vi får et nytt hjem til Godjenta Cindy og en ny liten venn som heter Bonnie. Hun trenger et hjem uten barn, hos godt voksne. Men, hun er så sprek og har så mange gode egenskaper at jeg er optimist:-)

Skal få opp rekkeverket denne uka, og mulig jeg begynner å grøfte på egen hånd. Jøss, jeg fikk jo DEN treningen i fjor da! Jeg vil ALDRI bli murer hverken i dette eller neste liv:-) Men, grøfting går jo egenlig bra. Det er bare å grave og banne og grave igjen. Noen som har grøfta før? Du tar tak i hakka, hever den høyt over hodet, deiser den i bakken og håper at du virkelig får et DYYYPT søkk. Det begynner slik. Du graver og spar og kommer dypere og dypere ned...til møtet med blåleira! Da gjentar du prossessen, men denne gangen kommer du med all din kraft rundt 1-2 cm. ned:-((( Jeg trodde aldri jeg skulle bli ferdig i fjor, huffameg!

ADVARSEL! STERKE BILDER OG TEKST!!!

Den største lærdommen livet har gitt meg er at absolutt alt på godt og vondt gir en erfaring. Og så er det opp til meg å vurdere hva denne erfaringen skal bety for meg videre i livet.

Jeg er kanskje litt rar av meg, for siden jeg var lita jente har jeg vært utrolig vitebegjærlig. Noen ganger ble nok foreldrene mine litt oppgitt av meg, for jeg maste og spurte om alt mulig. Jeg husker godt at læreren min og Pappa måtte ta et ekstra kurs i moderne matematikk ( som det den gang het) for å holde følge med meg. Jeg dro med meg eksamensoppgaver og elsket å sitte på kvelder å lese eller løse oppgaver. Bare så det er sagt...jeg er absolutt ikke noe vidunderbarn!

Fra jeg kunne lese, slukte jeg alt mulig av liiteratur, og mamma så forbauset på meg, når jeg som 12-åring fant like mye glede i Tuppen og Lillemor, som Kriminaljournalen og illustret vitenskap. Nå er det en grunn til at jeg kommer innpå dette, og det er fordi jeg alltid har prøvd å tenke logisk. Gjør ditt, få datt. Jeg undrer og undrer meg over det meste i livet, og selvfølgelig får jeg ikke alltid svar på alle mine undringer. Og, dessverre er jeg laget slik, at for hvert svar jeg får, dukker nye spørsmål opp.

Forleden dag tok jeg bildet av dette skiltet. Der sto det like nummer, men jeg kunne ikke se ETT likt nummer. Så...da begynte jeg å undre meg på hvordan det oppsto slike skilt. Det burde logisk nok stått: Gatenummer x til nr y slutter på partall. 120. 122. 124. 126 er absolutt ikke logisk like nummer for mitt hode. Og slik kan jeg faktisk gå å gruble på vel og lenge. Ikke fordi jeg ikke har andre ting å gruble på... Jeg finne bare ikke logikken i dette.

Så kan dere jo spørre dere hvorfor jeg i all verden starter med en overskrift med "ADVARSEL! STERKE BILDER!"

Vel, det finnes virkelig en sammenheng med hva jeg nå har skrevet om logikk og det som nå kommer. I alle år har jeg ikke funnet noen logisk forklaring på hvorfor folk er slemme mot hverandre. Jeg finner ingen logisk forklaring på hvorfor folk dreper hverandre, misshandler hverandre, kriger mot hverandre eller i det hele tatt påfører sin egen art og slekt smerte og lidelse. Når jeg ikke kan finne noe forklaring som virker logisk når det gjelder menneskers "behavior" overfor hverandre, så kan jeg vel neppe finne noen logisk forklaring på hvorfor mennesker oppfører seg på samme måte overfor dyrene.

Vi voksne som følger litt med på hva som skjer rundt oss, makter som regel ikke å ta innover oss de lidelsene andre påfører sin egen art, og det skremmende er at vi lukker øynene og håper det aldri hender oss selv. Vi distanserer oss, fremfor å protestere høyt og tydelig. Dette er et bilde på hvordan vi faktisk vil ha samfunnet. Det er for eksempel for meg, helt utenkelig og logisk, at Hitler aldri ville komme til makta om ikke "samfunnet" var åpen for et slikt menneske og hans ord. Hallo??? Tror dere jeg hadde fått en haug med tilhengere om jeg sto nede på Torgalmenningen og ropte ut slagord mot det ene eller det andre hvis ikke folk var åpne for det? Jeg hadde blitt pent geleidet inn i nærmeste ambulanse og kjørt til Sibir eller deromkring. Det er saken i et nøtteskall.

I de årene jeg nå har holdt på med dyr, har jeg mange ganger hatt lyst til å bare slenge ut av skjeften hva jeg virkelig mener. Likevel, jeg må bite mye, veldig mye i meg. Grunnen er at skriker man litt for høyt kan man fort bli stemplet som en fanatiker, eller...folk skyr deg . Og, så ...hvis de tar med dyret og går, eller velger deg bort hva gjelder en løsning...ja, velkommen mareritt, sier nå jeg.

For tenk selv følgende: Du får en telefon på kvelden der en sier: Kan du ta i mot et marsvin? Jeg svarer at det desverre er helt fullt, men at jeg kan sette dyret på venteliste. Så får du svar at nei, det må ut umiddelbart. Du forklarer igjen at det er fullt. Så får du spørsmålet: "Du? Hvis jeg tar dyret i en plastpose og dæljer det i veggen, dør det da?" Eller "går det fort å drukne det hvis jeg putter den i do?" Eller, "Kanskje jeg skal sprenge det i filler?" Eller, "den vil jo fint klare seg ute i naturen?"

Vel, hvis jeg da er sååå dum å sier noen negativt, så kan fort telefonen bli død..dududududu...vedkommende har lagt på. Og, jeg vil bare ha sagt dette...slik opplever ALLE som jobber med dyrevern denne avmaktfølelsen. Tenk deg så at du faktisk ber dem vente til morgendagen, og at du skal gjøre alt som står i din makt for å hjelpe. Du ringer og ringer over alt... og vips løsningen er der. Så ringer du glad og lettet til dyreeier, bare for å få beskjed at dyret nå er avlivet...fy svarte!!!

Så over til det logiske igjen. De som har hund og katt er langt flinkere til å TA på dyret sitt enn mange andre dyreeiere. De finner en flått meg her eller der, eller oppdager at pjuskelusken har noe på poten sin eller lignende. For burdyrene er livet ofte ganske så annerledes. Jeg spør vanligvis hvor ofte folk håndterer gnagere og fugler. Tallet er rett og slett bare nedslående. 80 % av innleverte dyr her, får mindre enn 30 minutters kos pr. døgn.

Verst er det for kaninene i utebur. Utebur som burde være så supert fordi kaninpjusken kan få løpe mer fritt, få frisk luft, grave og bevege seg. Men, mulig pga. vestlandsværet, så er det nok slik at når sommer og første halvår er over for nye dyreeiere, ja så blir dyret stående ofte alene i buret, dag ut og dag inn. Det eneste som skjer i løpet av dagen er at noen hastig hiver inn noe høy, skifter på vann, legger mat i skåla og en dag i uka...hvis heldig...får nytt skift.

Noen ganger kunne jeg slått meg selv fordi jeg ikke har vært flink nok til å ta bilder av all faenskapen jeg ser. Likevel, når jeg står midt oppi noe, så er det første jeg tenker på, dyret. Noen ganger både banner og gråter jeg om hverandre, andre ganger tenker jeg at hvis det finnes noen som helst høyere makt, så får den jaggu tre inn nå og hjelpe.

Joda, jeg har skrevet om dette før. Men, helt logisk: Hvis man ikke tar på dyrene daglig, knapt ser på dem...hvordan i himmelens navn kan man da vite om dyrene er syke? Og, når man da plutselig en dag ser at dyret er så slapt og rart...ja, så er det ofte for sent! Det er i hvertfall logisk!

Av og til får jeg lyst å rive av meg håret i fortvilelse. Fordi jeg står der med dyreiere som er så lei seg og trist og ante ikke at det var så gale. Og mens noen gråter, står dyret der taust. Det har ikke tårer, det har ikke en stemme, den har ikke ord. Og jeg...? Jeg bare håper, håper inderlig at det ikke er for sent.

Jeg kan love at om jeg har det minste tro på at det finnes en redning, så sender jeg folkene sporenstreks til veterinær. Heldigvis har mange dyr fått hjelp og blitt bedre. Men, når man går oppi så mange dyr som jeg har gjort, ja da lærer man etterhvert ganske mye, og nok til å vurdere hva som er helt nytteløst. Det er også logisk. Erfaring gir kunnskap.

Vel, tilbake til logikken. Jeg har som sagt enda ikke funnet logiske forklaringer på mange av livets sider. Jeg finner ikke logikk i at det skal gå så langt som det ofte gjør når det gjelder syke dyr. Og selv om folk sier de stoler på meg, så finner jeg det heller ikke logisk at de oppsøker meg før de oppsøker veterinær. Hvis noe er ekstremt unormalt, rart, eller gale med dyr, så vil jeg så absolutt pelt meg til en veterinær, slik at behandling starter så fort som mulig. Men, igjen...det gjør ikke alle. Selvfølgelig er det supert at folk har tillit til meg. Og takk og lov for det, slik at jeg faktisk kan gripe fatt i problemene og hjelpe videre. Men logisk?....

Joda, hvis man har en viss peiling og det er snakk om lettere skader osv. Men, i mange tilfeller så er det så alvorlig at..unnskyld uttrykket... enhver idiot ..burde ha ti varseltrekanter fremme i huet, og innse at dyret trenger umiddelbar hjelp. Siden jeg stort sett holder fokuset på det positive, må jeg bare legge meg langflat i dag og si...her kan dere se noe av baksidens medalje, så vær så snill og vurder dette selv og gi meg et logisk svar på hvorfor...

Hund, ca. 10 kg.( normalvekt ca. 25 kg) bare tover i pelsen. Underernært, mulig svikt i organene. Ble avlivet.

Kanin. Normalvekt ca. 2 kg. vekt 450 gram. Døde 30 minutter etter innlevering. Tålte antageligvis ikke bilturen på 2 timer. Ikke noe mageinnhold.

Kanin. Ca. 10 cmdybde på tove som dekket hele kroppen, og dyret holdt på å dø av heteslag. Klarte seg.

Kanin, lange klør, betennelse i øyne og øreinflammasjon. Skjeiv gange på beina pga. lange klør.

Kanin. Ved kastrasjon ble deler av tissen skåret av. Tisset utover hele seg. Ble meldt. Veterinær fraskrev seg skyld og ansvar. Kaninen ble avlivet av veterinær pga. lidelse, og konstat våt under magen.

11 Kaniner innlevert, alle med store bittskader, hanner som gikk sammen med hunner. 7 av dem hadde koldbrann/ forråtnelse i testikler. Alle hadde bittskader, flere hadde byller med betennelse. 1 døde rett etter ankomst, se bilde høyere oppe. Fire kaniner måtte avlives, den ene fordi øynene var for skadet, en fordi et stykke på 15 cmover ryggen var revet av og betent. En fordi store deler av nesa var revet av og betent. En fordi deler av magen var revet opp og tarmen stakk ut og var delvis inntørket.

Kanin inn, betent kjøtt rundt munnen, klarte seg. Ble sydd og dødt vev fjernet.

Kanin med betennelsebyll i og rundt hakepose. Når øverste lag av skorpe ble løsnet foriktig var alt kjøtt under ødelagt. I tillegg hadde dyret forstørret lever og forsteinet magesekk. Tynn. Ble avlivet på stedet.

Et stadig problem er tenner som vokser skjeivt. Den svarte ble avlivet, da den ene tanna i overmunnen hadde vokst bakover og opp igjennom ganen og inn i nesa. Dette gjorde at dyret hadde svært rennede øyne og puss i øyne og ører, samt puss fra nesa. Den ene undertanna hadde vokst opp under den ene overtanna, og låste skjeven. hull i huden under nesa der tanna gikk opp og ned når dyret prøvde å spise. Ble avlivet.

Middangrep på kanin. Ble frisk. Måtte også slankes, da den ikke klarte å vaske seg pga. fedme. Ble helt frisk.

Kanin med øyeinfeksjon og lungebetennelse. Ble avlivet hos veterinær. Sak politianmeldt, også pga. andre forhold.

Og et ganske vanlig syn ved innlevering av dyr. Skitne og møkkete bur, skitne og møkkete dyr, med dritt under beina og i rompa. Noen med fluelarver som har spist seg inn i kjøttet. Her begynte jeg med reingjøringa, men kom plutselig på at et kamera også kunne brukes.

Jeg beklager på det sterkeste at jeg viser dette, men samtidig beklager jeg på det sterkeste at mange dyr lider noe helt forferdelig, uten å kunne si i fra.

Denne siden idag i min blogg er for alle de dyrene som jeg ikke har kunnet redde. Som jeg har våket over og passet på og grått for. Dette er for de mange sakene som har gjort meg søvnløs, gitt meg mareritt og smertet hjertet mitt så inn i granskauen at ord....vel, jeg finner ikke ord.

PRESSEMELDING

Det er i dag kommet en stor bekymringsmelding fra Flåttens Venner. De har registrert en markant nedgang av den elskede lille skaubjørnen (Flått). NTB ( Norsk Tusse Byrå) har de siste dagene gjort omfattende undersøkelser og funnet kilden til problemet: En merkelig hund på Os. Vi fulgte strømmen av Flått, som hadde samlet seg i milliontall på sin vandring opp til Svegane 50. Foruten bestemødre, tanter og onkler, registrerte vi unger helt ned til timer gamle. Alle løp de, det beina kunne bære dem, i et kilometer langt jubeltog.

Hunden selv, ser ut til å ta angrepet av Flåtten med knusende ro. Det vi derimot registrerte blandt blodsugende skaubjørn, var en hysterisk matmor.

- Vel, nå er det tydeligvis noe med pelsen som tiltrekker seg disse skaubjørnflåttene, så jeg har børstet av han ca. 2 millioner hundehår, samt tatt den fulle støvsugeren med hundehår og samlet de på en arena nede ved bekken- svarer eier Anne Søfteland.

Vi følger med henne ned til hva vi et øyeblikk trodde var 14 kadavre av hunder. -" Røytetid" Svarer Søfteland med et lurt smil om munnen.

Flåttens Venner er nå på vei med Dyrevernsnemnda og diverse andre organisasjoner for å samle inn de små vakre dyrene. Folk må belage seg på køer utover dagen, inntil alle flåttene har kommet frem. NTB kommer tilbake med mer utfyllende informasjon.

Ikke vær redd...ingen flere flått på Os. Balto har fått samlet dem ALLE SAMMEN! Og høna Mandy vil gjerne pikke de av han. Eller var det maten Mandy ville stjele?

Uken hos Anne Søfteland som drive Omplassering Vest har vært noe utenom det vanlige. På mandag ble en annonse av hunden Cindy, en Collie på 8 år, lagt ut på nettet. Senere på dagen viste det seg at hunden hadde fått en alvorlig tarminfeksjon. På Tirsdag bar det til veterinær, mens telefoner skimte i et sett fra folk som ville overta denne pensjonisten. Hunden ble lagt på drypp i to timer med anitibiotika i dryppet. Heldigvis kom den seg på beina på onsdag. Nå spiser den igjen, men må belage seg på 2 uker med medisiner og hvile. Søfteland har ringt alle tilbake og gitt beskjed om at situasjonen rundt omplasseringen må avventes. Søfteland var svært, svært lei seg, da vi var i kontakt med henne. NTB ( Norges Trøste Byrå).

Etter at 3 kull med rotter omsider var omplasserte hos Søfteland, som driver Omplasseing Vest, pustet hannrotten Theodor lettet ut. Dessverre varte det ikke mer enn 24 timer, før 22 rotter av arten " Tyggus opp klærenus" ankom omplasseringssenteret Søfteland driver. Rotten har nå gått inn i en apatisk hviletilstand i håp om å slippe unna alle ungene som tror at han er pappaen deres. Da vi snakket med Theodor om hvordan det var å være stefar til 22 rottunger svarte han: " Det er rett og slett for jævlig!"

Søfteland selv forteller at dyrene har fortært ( Les gjennomhullet) to nyvaska gensere og 3 bukser. Vi følger utviklingen videre. NTB ( Norges Tamrotte Byrå).

Anne Søfteland som driver Omplassering Vest har siden Januar 2007 prøvd å få et friår. Søfteland sier til NTB ( Norges Talent byrå) at det er helt umulig å avvise folk som trenger hjelp med dyrene sine. Likevel, er hun nå inne i fase 2 av hva hun kaller "grå hår på kroppen tid". Det startet med grå hår på hodet, nå har det spredd seg til grå hår i nesa. Årsaken denne gang, gjelder historien om 2 kull med kaniner som angivelig ble hentet på Stord i Påsken.

- Meningen var å redde disse fra en som hadde kakket foreldrene. Vi ble opplyst at det var Belgisk Kjempe. Så fikk vi vite at det var Belgisk Hare, for til slutt å få bekrefte at det er Belgisk HareVedder...

Søfteland tør nå ikke å ta kontakt med BA redaksjonen for atter en endring av annonsen. Hun ber oss instendig om å formidle at kaninene er snille, tamme og greie, men at de eter henne ut av huset. Hun håper inderlig at noen vil ha overta dem å gi dem et verdig liv som Hareveddere fortjener. NTB har via nitid arbeide ikke kunnet finne tilsvarende kaninrase, og erklærer derfor dette som en sensasjonell nyhet.

Det er registrert Hestehov på Os( Hordaland). Bildet er ikke manipulert. -Dette er er vår logoblomst, Uttaler styreformann Jarle Hov Travenes i NTB ( Norsk Travsport byrå).

- Dette har vært en trist uke, forteller Søfteland som driver Omplassering Vest. Hunden Bonnie er bestemt avlivet, etter at Søfteland og eier kom frem til at hundens biteproblemer kunne være en fare ved en omplasserings prosess. I tillegg forteller Søfteland at hun måtte avlive to kaniner denne uken, som hun var svært glad i. Søfteland forteller at en del av det å drive med dyr, handler også om å ta ansvar for avslutning av liv, når dyr lider. NTB ( Norges tristeste byrå).

Norges stiligste nese, er nå bekreftet godkjent å vedtatt. Eier av nesa er hunden Pia, som for tiden ikke vil kommentere noe som helst, da hun nylig ble operert. Likevel vil NSB ( Norges Snute Byrå) legge frem bilde av hunden som nå har Norges mest berømte nese. Juryen avgjørelse i NSB var enstemmig. Eier vurderer å håve inn store penger på Pia.

- Jeg tenkte jeg skulle annonsere at de som vil kysse nesa hennes skal få lov til dette for kr. 50.- Jeg regner med at inntektene skal kunne dekke 4 uker på Nesefjellet til høsten, forteller eier entusiastisk.

Ekspedisjonsentusiastene Marit, Pia, Anne og Balto har de siste månedene utforsket deler av Os natur. Foruten å ha gjort unike erfaringer med skogbunn, gjørmehull, steinrøyser, myrer og bratte bakker, har de også oppdaget at Flåttens hjemkommune virkelig har noen godbiter å by på. Anne Søfteland, som har gjennomført sin 15. tur til Raudlihytta, kan fortelle at man faktisk kan gå både frem og tilbake på grusveien til hytte, frem på grusvei, og tilbake langs vannet, frem langs grusvei og tilbake rundt vannet, og innom jakt hytta til Bergen Jakt og fiskelag, frem langs vannet og rundt på baksiden av vannet, rundt vannet og lang grusen eller vannet tilbake.. Det neste Søfteland planlegger nå er å gå hele turen Baklengs. Søfteland uttaler:- "Forandring Fryder!" NTB ( Norsk Tur byrå). Bilder følger:

Det har kommet en rekke klager fra dyrene på Omplassering Vest ( daglig leder: Anne Søfteland). årsaken til klagen er mangel på nattero, eller dagro. Søfteland selv, opplever ikke problemet så stort som de andre. Hun slår seg i svime med en diger vedklubbe hver kveld. Årsaken til bråket er i følge Søfteland, parringsjuke katter i nabolaget, som har som hobby å rasere uthuset med 500 bur, nattestid. Foruten dette, klager hunden Balto på uvanlig mye bråk fra hønsene klokka 06.00 på morgenen. Han forespeiler seg at de snart skal ha hønsesuppe til middag, noe Søfteland avkrefter med et lurt smil. Det er også en viss plage for tiden med 23 rotter som skal drikke av vannflasker hele natta. Søfteland har gått til anskaffelse av -Sov- i- ro til alle dyrene og gitt dem instrukser på bruk etter behov. Hun har gitt dyrene innstendig beskjed at sov- i- ro ikke skal puttes i munnen men i øra. NSSB ( Norges Støy og Ståk byrå).

Det har kommet bekymringsmelding fra venner av Anne Søfteland som driver Omplassering Vest. Etter sigende har de opplevd merkelig oppførsel på henne i det siste.

- Forleden dag, gikk hun rundt med syltetøy i håret, iblandet høy, forteller en bekymret venninne.

-Vi har sett henne mumle og snakke for seg selv, i tillegg til noen merkelige bevegelser over hele kroppen.

Søfteland avkrefter at det feiler henne noe. -Jeg tar en sjekk hver minutt for å være sikker på at jeg ikke har Flått på kroppen, sier Søfteland, og forteller i samme slengen at håret hennes fungerer utmerket som lagringsplass, om det er til egg, høy til dyra eller syltetøy på brødskiva. NTB ( Norsk Tulling byrå).

Jeg mistet også begge duene mine, så nå står Kurre alene igjen. Jeg var overbevist om at Kikki satt i dette treet. Så jeg brukte 3 timer på å lokke og rope på henne, til jeg oppdaget at det som var i treet var papir...

Så takker jeg av hele mitt hjerte Hilde og Dag Øyvind, som har tatt på seg jobben å passe Tyson frem til høsten. Det betyr at Unni beholder han, og jeg kan puste lettet ut. I tillegg blir Nøffe hentet i helgen eller der omkring:-)

Med Rompa Bar

I dag oppdaget jeg at Photopucket sa stopp etter at jeg nå har lastet opp 1000 bilder på bloggen min..Hmm..Hva gjør jeg nå? Jeg får ta en telefon til Christel etter at konfirmasjonsfeberen har lagt seg.

I de to siste ukene, har det vært ganske mye å gjøre. Har følt at jeg har vært i et vakum både når det gjelder oppgaver og tanker.Når det er sagt så må jeg bare si at dagene mine absolutt ikke er kjedelige. Jeg opplever noe hver eneste dag, og har mer enn nok å henge fingrene i. Noen ganger så er det så mye som skjer samtidig at jeg føler jeg ikke klarer å trekke pusten. Jeg har hodet fullt.

Bare siste uken har jeg da funnet hjem til Ulrik, en deilig godgutt av en Schæfer. Det var virkelig godt å løse denne situasjonen greit og enkelt. Michal hentet gutten og er strålende fornøyd. Lille Artig sjarmerte meg i senk, og på tirsdag kommer ei koselig jente fra Sogn å ser på han. Lille Chiko, puddelen, koser seg i fosterhjem, og han er bare sååå utrolig snill. Cindy er absolutt på bedringens vei, men skal til helsesjekk på onsdag for å få en avklaring på at hun er frisk igjen. Alle hundene må jo følges opp. Bonnie har vært hos Lill Ann Morgan, og nå vet jeg bedre hva hun trenger videre. Hun er virkelig en søt hund.

Så..permen for hunder 2007 begynner å fylles opp. Det er lett å si: "Jammen skulle ikke du ha et fri år?" Men, det er svært vanskelig å si nei, der jeg virkelig trengs. Og slik er det også med enkelte smådyr. Når jeg nevner dette er det fordi jeg tenker mye på hva jeg nå skal gjøre fremover.

Siden Omplassering Hordaland startet opp, merker jeg selvfølgelig en radikal nedgang på henvendelser her. Jeg videreformidler også telefoner til Emilia og Helge. Så antall dyr som kommer inn her, er merkbart redusert. Emilia er ennå i startfasen, men hun har gjort en formidabel innsats...Hehe og jeg lo godt da hun ringte meg etter siste blogg innlegg og trodde noe var galt:-)))) Jau, jau.. for de som kjenner meg, så er det sikkert mer unormalt hvis jeg er normal, enn hvis jeg er normal unormal:-))) Emilia har omplassert over 500 dyr allerede og det står det jaggu respekt av!

Selv legger jeg ikke skjul på at jeg derfor kommer i en grublefase. Er tiden min nå utspilt? Er det behov for meg videre? Hva skal så arbeidet med dyr være fokusert på? Skal jeg slutte helt, eller skal jeg ta meg en lengre pause, eller skal jeg være et rent krisehjem, eller skal jeg være en reserveløsning?

Hvis jeg skal være et krisehjem, så vet jeg at dette også vil koste mange penger. Det er dyrt med veterinærutgifter, spesialpleie for spesielle dyr, og ikke minst vil mange av dyrene trenger lengre tid her. Når man driver med omplassering, er jo hele meningen at de skal ha nye hjem så snart som mulig. Dyr som er redde, sinte, syke e.l trenger TID!

Så, jeg er altså i en tenkeboks. Ønsket mitt er at det starter opp noen som vil hjelpe hundene her i Bergen. Først da, føler jeg at ringen er noenlunde sluttet, selv om vi fortsatt har et stort behov for et senter for villfugler og andre skadde dyr fra naturen. Og annerledes dyr, dukker jo også opp. Minigriser, moskusender, høns, ildere osv. Jeg føler meg ganske splittet nå for tiden, for på den ene siden føler jeg meg litt ved veis ende, på den andre siden ønsker jeg ikke slippe taket på dette arbeidet før jeg vet at der er enda større og bedre dekning.

Mens jeg skriver i bloggen, ringer Emilia. Vi har en lang prat på morgenkvisten, ennå dama skal ha konfirmasjon i dag..Gud hjelpe meg:-)))) Det vi nå har blitt enige om er at jeg stopper å annonsere, og alle smådyr/fugler skal inn til henne. Jeg vil også endre fremsiden på hjemmesiden fra dagsdato med total inntakstopp av smådyr. Hvis det kommer inn skadde dyr/ krise saker, hjelper jeg inntil hun har ledig kapasitet. Det som er ganske sprøtt er at folk fortsetter å ringe hit, selv etter at de har fått nummeret til Emilia og Helge. Og Helge sier at ingen har ringt. Altså...folk gidder gjerne ikke betale omplasseringsgebyr, eller de gidder ikke reise dit??Hmmmm. Men både Helge og Emilia har gode forhold til dyrene, og Helge har kapasitet til både marsvin og kaniner. Så nå håper jeg å få startet et friår, eller kanskje mer enn et friår. Jeg syns faktsik det vil være deilig å være litt bak i kulissene fremover. Bare tenk hvor deilig det er å kunne oppleve en dag eller to i uken uten at der kommer folk. At jeg kan jobbe med det jeg trenger å jobbe med, uten avbrudd:-)

Jeg har hatt en telefonrunde igjen denne uken, snakket med hundeeiere. Det gjør like godt hver gang, når jeg hører hvor fornøyde de er med hundene sine:-) Jeg er så inderlig takknemlig for at folk åpner hjertet og hjemmet for dyrene og gir dem en ny sjanse.

Denne gleden har også mange, mange andre. Den siste tiden har flere kommet med klær og diverse, som nå er sendt og fordelt. Har fremdeles litte granne inne, men nesten alt er blåst bort:-) Når sekker og kasser ankommer, kan jeg love jeg ber til alle Guder om at jeg ikke skal få uventet besøk, for da er det fullkomment kaos her:-) Herregud, måtte bare ta bilder av rotet forleden. Men, vips, så er alt borte, huset igjen ryddet, klær sendt og levert og jeg lurer på om jeg i det hele tatt hadde et slik roterom timer før. Vi lever i et overforbrukersamfunn, og det er rett og slett helt sykt hvor mye unødvendig vi handler. Jeg storkoser meg når jeg får inn ting som kan komme andre til gode. Hvis du sliter økonomisk, har behov for barneklær eller voksenklær, eller noe annet dill og dall, så bare ta kontakt. Det blir konfidensielt. Syns det er sykt at man går å kjøper nytt, når det er så mye flott som er pent brukt. Jeg må bare TAKKE alle dere som bidrar på ulike måter. Og når jeg først er inne på dette, så spør jeg like godt om det er noen som har fjellstøvler i størrelse 41. I need it, jepp.

Tyson ble det litt endringer på, så nå reiser han i nytt hjem. Lille Nøffe har reist på gård. Inn denne uken kom et marsvin som ikke har fått noe særlig med stell. Lange klør, dårlig pels og møkk i øra. Nå har den det supert i et digert utebur.

Bilen er solgt, og jeg gleder meg masse, masse til å ta i bruk min nye mitsubitchi eller hvordan det nå skrives, hehe.Selvangivelsen er ferdig. I dag venter jeg også inn et marsvin som ble tatt ut fra en dyrebutikk, ser vist helt forferdelig ut. Hvis dere ser elendige ting i butikker, så skrik ut! Ta med dyrene, få de ut, eller forlang at butikkene gjør noe for dyrene. Jeg har fremdeles mye inni meg, som jeg vil ha gjort noe med. Mange tanker om den elendige dyrevelferden i vårt land.

Nå kommer jeg til å legge ut masse bur for salg. Rekkverket rundt altanen er på plass, hagen er enda mer ryddet. Jeg skal nå grave opp rundt inngangspartiet å fikse muren her. Så er det grøfting og planering, skifte av kledning...tenker jeg trenger mer enn dette sommerhalvåret...ja...

Hehehe... Forleden dag tok jeg turen til Ervikane. Rundt en sving, ramla både jeg og bikkja over en stram kar som tydelig ville at stumpen skulle bli brun. Jeg må jo bare innrømme at jeg ble passelig flau, når bikkja på død og liv skulle bort å snuse...på nettopp rompa, hehehe... Han smilte så fint, og jeg sa han bare måtte fortsette å nyte naturen i Adams drakt. Det jeg derimot ikke helt fikset, var å fortsette turen uten l lysten til å kikke en ekstra gang på dette prakteksemplaret, hihihi. Heldigvis snudde jeg meg ikke, fordi jeg da høyst sannsynlig hadde snublet i en stein, og falt pladask i sjøen. Herregud... følte meg som en yr hoppe på vårslepp...HAHAHA. Litt senere kom en bekjent med vovsen sin. Han måtte også bemerke at hunden hans hadde tatt turen bort for å snuse...på nettopp rompa. Ja, disse hundene. Vi fikk i hvertfall noe å samtale om. Ikke hver dag vi ser en naken mann på stranda. Og for oss damene, så er det jo kjekt at vi kan nyte naken kropp, og ikke bare gutta.

Jeg tok med Balto på en super tur til Høglikampen denne uka. Det var bratt, men vi overlevde... det vil si..jeg overlevde også turen ned. Joda, jeg hang i noen trær...Klamret meg til dem på nedstigingen. Men, der skal jeg opp igjen, for det var bare så flott, tross tåkedis.

Jøss, så mange fine turer vi har sammen. I går gikk jeg to turer. En morgen tur fra Askvik til Drange og en kveldstur på Ervikane.

Og til slutt: FLÅTT! Nå har det endelig avtatt etter at jeg tok turen til Os hundeservice og snopte meg et supert flåtthalsbånd hos Linda. Dette VIL jeg anbefale. Den siste Flåtten i forrige uke var gigastor. Det tok ca. 4 dager før halsbåndet fungerte, men nå...ingen. Så thank you, Linda.

Kaniner koser seg i luftegårder, hønsene er ute og sola skinner. Det er søndag.

Kjærlighetshjem

Av og til kommer det brev i postkassa, eller en mail med noen ord som treffer meg midt i hjertet. Slik skjedde for noen dager siden. Brevet var fra Kristin og det startet slik: "Vi har vært kjærlighetshjem for Dennis og Tuva. Nå er vi kjærlighetshjem for Buster..."

Kjærlighets hjem, jøss for et vakkert ord. Her har jeg i årevis brukt beredskapshjem, et ord som nesten har militær klang. Noen ganger har jeg brukt fosterhjem, som egentlig forbindes med noe trist og barn, hmmm...

Det var virkelig et nydelig ord, dette. Et ord som rommer hva det betyr når man åpner hjertet og huset til en liten venn som trenger deg så inderlig, før den får komme til et varig og permanent hjem. Eller, skal jeg si, før den lille vennen kommer til et livslangt kjærlighetshjem?

Jeg har jobbet med mange ting de siste ukene. Nå er kjøkkenet ferigmalt, og bare skapene gjenstår. Jeg er kjempe fornøyd ogstortrives med et lyst rom:-) Jeg har ryddet i papirer, tatt en del telefoner, rensket Pc`n for ufattelig mye...og det gjør godt!

Når jeg sitter og blar gjennom tusenvis av bilder, dukker det opp utrolig mange minner. For flere år siden, ringte det på døra en dag. Utenfor sto en ung gutt med et bittelite nøste i armen sin. Han hadde gått på tur med hunden, og i en gjørmedam stak kdet plutselig opp et par ører og to øyne. Forfrossen og bare noen uker gammel satt der en gjørmete liten kattunge.De hadde vasket den og tørket den og varmet den, og der var den foran øynene mine. Jeg tok den selvfølgelig inn i huset her. Den mjauet og pep og var så forkommen og tynn. Heldigvis hadde jeg morsmelk erstatning. Det lille knøttet fikk mat og så fant jeg frem en tøffel, der krøp den sammen til en ball og sovnet. På den tiden hadde jeg to-tre fosterhjem/Kjærlighetshjem for hunder:-) Inger-Helen var et av dem. Hun forbarmet seg over det lille nurket og ga det et nytt hjem hos sine foreldre. Flere år senere dumpet noen bilder inn på mailen min. En vakker katt så stolt og flott:-) Det gjør så inderlig godt å se at det nytter å hjelpe.

Når jeg tenker på alle de tusenvis av dyrene som har vært innom her gjennom årene, så tenker man selvfølgelig på hvordan det har gått med dem. Mange har hatt triste liv før de har kommet hit. Noen har festet seg spesielt i minnet og hjertet. Noen har det vært en stor utfordring å få videre og andre har alt gått som smurt med:-) Lille Sally kom pr. mail til meg for vel et år siden. Kathrine på Os, forbarmet seg over denne lille damen og fikk den til veterinær for både klipp og tannstein fjerning.Det er godt når en liten venn blir tatt hånd om. Tassen, som Monica forbarmet seg over i påvente av et hjem, og som alt går bra med. Og Aspen, en av de siste hundene vi har hatt inne. Han forsvant til Vidar og vovsen hans og der får han det bra, jepp. Lille Ravi Capone som var utrolig sjarmerende og ikke minst en artig hund. Han var nesten like lang som Schæferen til Emilie, hehe.

Det er godt å tenke på at mange, mange dyr er i nye hjem, koser seg i en varm stue, eller flyr fritt i en voliere, eller får være dyr på dyrs premisser.Jeg har tenkt masse på Lady. Sjokket jeg fikk da jeg så henne første gang, hoppende rundt med en ubrukelig fot. Alle som engasjerte seg i henne, for hun hadde også et synlig handicap. Likevel var det parallelt med henne, mange andre dyr som trengte hjelp. Tanja med sukkersyke, Frehley med kennelhoste, Simba, med eksem osv. Alle pengegavene som kom inn til Lady, var øremerket Lady...De kunne ikke brukes til noen av de andre. Det er godt å vite at hennes fremtid ble trygget. Åseline og moren har stått på for henne og gjort en giga innsats med oppfølging av henne.

Noen ganger handler hele omplasseringen egentlig bare i å trekke i noen tråder...så løser det seg. Andre ganger vrir jeg hodet nesten av ledd i frustrasjon fordi jeg ikke finner løsninger. Noe av det viktigste i det jeg tenkte når jeg startet, var at penger ikke skulle være noe tema i mitt ønske å hjelpe. Men, utrolig hva penger kan gjøre. I hvertfall når dyr som kommer inn her, er syke. Når jeg ser på Animal Planet og hvor mye enkelte stater i USA har klart å få til, så er vi egenlig et uland når det gjelder dyr. Men, her om dagen var det intervju med en innen menneskeomsorg som sa at givergleden til folk flest lå på 2 %. Det er jammen ikke mye. Vi bruker altså 98 % på oss selv, hmmm...

For et par dager siden fikk vi inn en nydelig liten Terrier. Han ble så forelsket i min kastrerte Balto at vi bare måtte le. Når jeg så den lille knerten sitt iherdige forsøk på parring ble det bare komisk. Lille Buster skal i nytt hjem når de rette dukker opp. I nytt kjærlighetshjem:-)

Det har vært en del besøkende innom i det siste. Noen for å slå av en prat, kikke på dyrene eller levere dyr. I dag får jeg inn to kaninunger, tidligere fikk jeg inn to Deguser. Det er kjekt å ha mer tid til de som stikker innom. Godt å se at de koser seg med dyrene her:-)

Balto jeg har kost oss med flere turer i uken. Hadde med han og Siv på tur mot Rødlihytta , men vi fullførte ikke hele turen. Det er kaldt og vakkert for tiden.

Det er så gøy med fuglene her. Kurre og Kikki har blitt gode venner med hønene. De deler på oppgaven med å ruge på egget sitt. De har funnet seg kjempe fint til rette på soverommet. Jeg var jo litt spent, når jeg flyttet alle burene inn på eget rom.

Sara var innom for ikke så lenge siden. Sara var første eier til Phoenix. Alt går supert med lille Phoenix, og det er jeg så glad for:-) Saras lille puddel løp rundt og lekte med Balto, tjo og hei:-)

En del spør meg om hvordan de skal kunne ha marsvin løs, uten at de gjemmer seg. Jeg slenger inn et bilde av en super smart luftegård om jeg brukte mye før. Denne fåes i de fleste butikker.

I dag er det en ny søndag og i dag skal jeg ha visning på Bono. Håper vi finner et supert hjem til han. Nå får jeg komme i gang med arbeidet.

Og til slutt: Tusen takk til deg , Kristin. Jeg har lært ordet kjærlighetshjem...et flott ord!

A STAR IS BORN

Denne uken har jeg prioritert gode turer med Balto og maling, maling og atter maling. Noen ganger blir det litt ekstra arbeid, når de fandens rakkarene av noen duer, bestemmer seg for å plassere begge beina på malingslokket og deretter ha sisten med meg...mens fotavtrykkene lever sitt eget liv. Hadde de vært edderkopper kunne jeg latt de mønstre veggene. Men, de liker seg best på hyllekanter og Anne må bare male litt over her og litt over der.

Nå kom det en liten knert til verden for to dager siden, og Kikki er den stolte mamma. Kurre står som en høvding og vokter bebbissen, og nåde den som nærmer seg. Fikk hele duen i hodet i går..med grønne malingsbein, jepp og snufs og atter snufs.

Det er første gang en dueunge er født her og det gleder meg. Samtidig som jeg ikke vil ha 3 duer her, så babyen må nok omplasseres etterhvert. Det er utrolig koselig med disse fuglene rundt meg, det er sikkert, jepp.

De siste to ukene har telefoner på telefoner kommet der folk vil omplassere hundene sine. Nå regner jeg med at Buster og Bamse muligens går ut i helgen. Selv er jeg i tenkeboksen på hvordan jeg kan organisere dette med omplassering av hunder på en bedre måte. Når jeg har svarene starter jeg opp igjen, jepp.

Balto og jeg har virkelig kost oss på mange fine turer denne uka. Vi tok Rødlia på mandag, Ervikane dobbelt rundt og omvendt på tirsdag og på onsdag var det tur med Marit igjen. Jeg er skikkelig forelsket for tiden. Jeg har forelsket meg i kommunen min Os. Fy søren så mye vakker og spennende natur og flotte turmuligheter.

Denne onsdagen la vi ruten rundt Ferstad. En super flott tur på nesten 3 timer. Da kikket vi innom den gamle feriekolonien, som nå bare er en mur full av mose... Videre tok vi oss ned i Ferstad skogen og Anne falt pladask for det gamle spøkelseshuset. Nydelig utsikt, flere småhus på tomta og vakker Hage. Jeg følte virkelig at dette hadde vært et supert sted for meg og dyrene, men prisen på en slik tomt er sikkert mangfoldige millioner. Så står det der og forfaller og jeg kjenner hvor sint jeg blir når perler som dette forsvinner fra landskapet.

Det var en super tur i ulendt terreng og langs flate veier. Når man når en topp og kan skue utover snødekte fjell i det fjerne...da banker hjertet mitt av stolthet. Stolthet av å få tilhøre dette vakre landet og denne vakre jorda.

I dag vet jeg sannelig ikke helt hvor jeg skal gå, for det blåser veldig i dag. Jeg skal i hvertfall ned til Os og kjøpe turkart. Må studere nye ruter.

Tiril og Tertitt koser seg sammen her. De nye kaninungene som kom inn, er alldeles nydelige og veldig snille. Håper begge frøknene får nytt hjem snart.

Jeg har fulgt med på en del av programmene på Animal Planet. Det er jammen mye elendighet der borte i forhold til her i Norge. Likevel må jeg si at det skuffer meg at kanalen viser så lite av andre dyrearter. Stort sett handler det om de ulike dyrevernorganisasjonene og redningsprogrammer, foruten alle de ville dyrene. At det ikke sendes informasjonsprogram og mye mer rundt de andre kjæledyrene er faktisk skuffende. Det viser igjen hva som blir prioritert og gjør meg enda mer bestemt på å fortsette å hjelpe de mindre dyrene. Lite om fugler også.

Bilen min har vært på verksted hele uka, så jeg har lånt Kjell sin bil. Nå håper jeg den blir fiks ferdig. Vil bytte til meg en stasjonsvogn. Er skikkelig lei av å ha toseter, på bakgrunn i en hund som elsker å ligge med hodet på fanget når jeg kjører:-)

Fikk besøk av en koselig dame i går som leverte et flott bur til meg. Sånt setter jeg pris på.

Legger ut brev som jeg sendte i forbindelse med forslag til program på TV- Hordaland, jepp.

PROSPEKT FOR PROGRAM

Omplassering Vest ønsker å møte det enorme behovet for mer informasjon om våre kjæledyr. Om det er barn, ungdom eller voksne. Ny stortingsmelding nr.12 innholder et eget kapittel om styrking av dyrevelferden innen bedre skolering av alle som omsetter dyr.

Interessen for dyr bare øker. I Bergen/omegn finnes i dag vel 25 dyrebutikker. I tillegg alle som driver oppdrett og klubber innen den enkelte dyreart.

Det finnes et stort mangfold i temaer om dyr. Dog mener jeg et godt program ikke utelukkende skal inneholde informasjon om en enkelt dyreart. Et halvtimes program kan deles opp i tre deler:

1. GNAGER: Informasjon om stell, pleie, ernæring. Forebyggelse av sykdommer, hvordan lage bur/bur løsninger. Temming, håndtering, tilvenning til andre dyr. Kjøns bestemmelse, alternativ behandling, tips, fødsel. Utstyr. Herunder artene: Kanin, marsvin, hamster, Chinchilla, Degus, Ørkenrotte, Hetterotte, mus.

2. FUGLER: Informasjon om stell, pleie, ernæring. Forebyggelse av sykdommer, bur/bur løsninger. Temming, håndtering, klekking/ Klekkemaskiner. Utstyr. Herunder artene: Undulat, Parakitter, Papegøyer, Finker og kanarier, høns, ender og gjess. Fasaner. Voliérer og hage/ dam miljø. Duer. (Struts).

3. ANNET: Informasjon om stell pleie og ernæring. Forebyggelse av sykdommer, temming/håndtering. Herunder Primærbehovet til de nye artene. Artene vi her snakker om er nye arter som har blitt inkludert som ”Kjæledyr”. Minigris, Dverggeit, esler, reptiler, ilder etc. Utstyr.

4. HUND: Stell, pleie og ernæring, Pelspleie, forebyggelse av sykdommer. Alternativ behandling. Vaksinasjoner, sykdommer. Forsikring, stamtavle, avl, rasekunnskap. Dressur og adferdsproblemer. Bruks egenskaper, kurs, oppdrettere. Valp, voksen. Utstyr.

5. KATT: Stell, Pleie, ernæring. Pelspleie. Forebyggelse av sykdommer. Alternativ behandling. Sykdommer, vaksinasjoner, Kastrasjon/Sterilisering. Adferdsproblemer. Utstyr. Forsikring, Rasekunnskap/avl.

6. AKVARIUM: Oppbygging av akvarium, Fisk, Planter, sykdommer, alternative løsninger. Terrarium. Lys og varmeforhold. Saltvann/Ferskvann.

Jeg ser for meg et program med ulike temaer, samt besøk av ulike mennesker som driver med dyr. Innslag fra oppdrettere, veterinærer, hobby entusiaster er også interessant.

På slutten av hvert program, bør der være en rulletekst med telefonnummer til de som har deltatt i programmet.

Et dyreprogram er såpass populært at det kan skaffes reklameinntekter fra fôr produsenter, Total leverandører av utstyr, ulike organisasjoner, butikker og veterinærer. Selv enkelte oppdrettere kan være interessert i å reklamere.

Det kan også legges inn en konkurranse i hvert program, med spørsmål om dyr. Premien kan evet. være et gavekort i en dyrebutikk. Svar kan sendes pr betalt sms…

Jeg har et stort kontaktnett. Er overbevist om at programmet vil bli en suksess.

Ville vesten er ikke som før UGH!

Som liten jente, satt jeg som folk flest foran svart/hvit TV`n og niglodde på de spennende Cowboy og indianerfilmene. Mens mang en "hvit mann" heiet på den hvite manns overlegenhet( Cowboyene), var jeg opptatt av at rødhudene skulle komme seg i sikkerhet og...at ingen hester skulle dø. Mamma forklarte meg mange ganger at dette var film og at ingen av hestene på tv-skjermen døde i virkeligheten.

Nå fant jeg snart ut at mammas ord hadde en sannhet i seg med modifikasjoner. For selv om ikke hestene i filmene døde, så var virkelighetens historie verre en verst. Den hvite mann utryddet og fornedret et stolt og fantastisk folk. Jeg og min venninne Hilde, kranglet støtt og stadig om hvem som skulle være Solstråle eller Månestråle, der vi lekte ute mellom busker og trær i vår virkelige "Sølvpilen" verden. For dere som ikke har hørt om Søvpilen, så var dette en tegneserie som levde i mange år i ungers hjerte. Sølvpilen som da var en kjekk og flott indianer, ble venner med Falck( En hvit mann) og sammen med Månestråle og Solstråle og den lille pumaen Tinka, ble vi dradd inn i utrolige historier.

Jeg ville tro at min interesse for indianere ville dø ut sammen med Binkyblader, Andy, Tuppen og Lillemor eller Hjerterevyen:-) Men, det skjedde ikke. Jo eldre jeg ble, jo mer interessert ble jeg i historiske bøker og romaner om den hvite man og...hans uforstand. Jeg er nok ikke stolt av å være viking:-(

Når jeg tenker på den hvite manns plyndringer helt frem til vår tid, er det lite å være stolt av. Med Bibelen i den ene hånden og våpen i den andre, har vi utslettet folkeslag og påprakket dem en religion som har fratatt dem sin identitet. Det rare er at bare for noen titalls år siden så adopterte vi mye av minoritetsgruppene og folkeslagene sine åndelige verdier igjen. Mens vi forkaster og fordømmer deres genuinitet bruker vi deres livsefaringer og kunnskap for eget godtbefinnende, innpakket i et nytt ord og med egne tolkninger.Vi leter etter noe som for andre alltid har eksistert.

Dette "Noe".. denne søken..denne leitingen med meninger og forståelse og kunnskap om livet er for mange av oss hvite noe abstrakt..noe parapsykologisk, noe merkelig...Men for urbefolkningen hadde de svar på det meste. De trodde på gudene. Hos indianere fantes guder som representerte naturkreftene. Det var de kreftene de tilba. Når jeg leste deres bønner, fant jeg langt mer forståelse av det åndelige og uforklarlige enn hos den hvite manns gud. Det føltes liksom som at skjebnen lå i naturturkreftenes vilje på et stadie som var enkelt å forstå. Enten var værgudene i godt humør og ga dem frukter av hva som var sådd, eller de viste vrede og de ofret til dem i beklagelse for at de ikke behandlet jorda riktig.

Jeg kjenner ikke til noe trossamfunn som er svakere i troen enn protestanter. Vi bruker kirken hovedsaklig til de fire livsårstider her i vårt land. Det er dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Joda, vi slenger innom kirken ved juletider også... Jeg syns det er så rart å tenke på at nesten alle jeg møter står i statskirken, men har ikke noe forhold til hverken Gud eller sønnen. Så lite tro...

I hylla mi står en bok...Verdens vakreste tale...av Høvding Seattle. Jeg legger ved et lite utdrag av den:

Den store høvding i Washington har sendt bud om at han ønsker å kjøpe vårt land. Men går det an å kjøpe eller selge himmelen over oss eller varmen fra jorden? En slik tanke er fremmed for oss. Vi eier ikke luftens renhet eller glitringen i vannet. Hvordan kan han da kjøpe det av oss?

Hele jorden er hellig for mitt folk. Hver eneste skinnende barnål, hver sandstrand, hvert slør av dis i de mørke skoger, hvert summende insekt er hellige i mitt folks bevissthet. Sevjen som strømmer i trærne er den røde manns erindringer. Vi er en del av jorden, og den er en del av oss. De duftende blomstene er våre søstre. Hesten, hjorten og ørnen er våre brødre. Vi tilhører alle den samme familie.

Våre skikker er andre enn den hvite manns. Synet av deres byer er en pine for den røde manns øyne. Er dette fordi den røde mann er en villmann som intet forstår? Det er ingen fred å finne i den hvite manns byer, intet sted å høre løvet sprette om våren eller slagene av insektvinger. Larmen i byene er en hån mot mitt øre.

Luften er dyrebar for den røde mann, for alt levende ånder i den samme luft. Den hvite mann later ikke til å bry seg om den luften han puster i. Lik et døende menneske er han ufølsom for stanken. Hvis vi skal gi fra oss vårt land, må dere huske at luften deler sin ånd med alt levende. Og dere må behandle dyrene som deres brødre.

Vi har sett tusener av bison ligge råtnende på prærien, etterlatt av den hvite mann som skjøt dem ned fra vognene som ble trukket av den rykende jernhesten. Den røde mann dreper dyr bare for å opprettholde sitt eget liv. Hva er mennesket uten dyrene?

Hvis alle dyr var borte, ville menneskene dø av åndelig ensomhet, for alt som skjer med dyrene vil også ramme menneskene. Alt henger sammen.

Gud ga dere herredømmet over dyrene, skogene og den røde mann – av grunner vi ikke kjenner. Kanskje ville vi forstå hvis vi kjente den hvite manns drømmer. Men vi er villmenn, og den hvite manns drømmer er skjult for oss. Derfor må vi velge vår egen vei. Men når den siste røde mann er borte, og minnet om ham bare er som skyggen av en sky som glir over himmelen, vil mitt folks ånd fremdeles leve i disse skogene, for vi elsker landet som den nyfødte elsker sin mors hjerteslag.

Din nedgangstid er kanskje fjern, men den kommer. Når de store skogene, luften og hele jorden er forgiftet, vil den hvite mann bli kvalt i sitt eget avfall.

Ja, det var sterke og kloke ord. Jo mer jeg har lest gjennom årene, jo mindre respekt har jeg for den totale ødeleggelsen vår liksom fortreffelighet som Vestens foregangsmenn/kvinner skal være. Destruktive...

Jeg var i Canada for en del år siden..i en lengre periode. Når jeg vandret mellom triste grå hus i reservatene og så de små barna sitte på trappa, da gråt jeg. For friheten de var blitt frastjålet, for landet de var blitt fratatt. For sykdommer vi hadde påført dem, for grusomhetene som var blitt begått mot dem. Mest av alt gråt jeg den gang over fortielsene i det hvite folket, for de ville ikke snakke om denne skammen.

Og oppi alt dette finner jeg vakker kunst, uttrykt gjennom generasjoners livsvisdom. Og hver eneste liten ting de skaper gir meg noe helt unikt og spesielt. Det er ikke som fire kjøkkenhåndklær som er limt sammen med noen blonder og aviser og kalles kunst her i Norge ( og selges for 60.000.-) Dette er kunst med sjel og historie.

Ørnen som flyr fritt, Bjørnen med sin styrke osv. Jeg kjenner ikke noe menneskeslag som har vist større respekt for dyrene enn indianere. Og jeg vet ikke om et menneskeslag i hele verden som har vist mindre respekt for dyrene enn den hvite mann.

- Earth Teach Me to Remember -
Earth teach me stillness
as the grasses are stilled with light.
Earth teach me suffering
as old stones suffer with memory.
Earth teach me humility
as blossoms are humble with beginning.
Earth Teach me caring
as the mother who secures her young.
Earth teach me courage
as the tree which stands alone.
Earth teach me limitation
as the ant which crawls on the ground.
Earth teach me freedom
as the eagle which soars in the sky.
Earth teach me resignation
as the leaves which die in the fall.
Earth teach me regeneration
as the seed which rises in the spring.
Earth teach me to forget myself
as melted snow forgets its life.
Earth teach me to remember kindness
as dry fields weep in the rain.

Noen ganger når jeg rusler i skogen, titter jeg opp i tretoppene og tenker: Hvilken fantastisk god følelse det må være å ligge der oppe godt innpakket og la livet flyte ut mot stjerner og planeter og en himmel med fred:-)

Version 1 (below) appeared in the Seattle Sunday Star on Oct. 29, 1887, in a column by Dr. Henry A. Smith.

"CHIEF SEATTLE'S 1854 ORATION" - ver . 1

AUTHENTIC TEXT OF CHIEF SEATTLE'S TREATY ORATION 1854

Yonder sky that has wept tears of compassion upon my people for centuries untold, and which to us appears changeless and eternal, may change. Today is fair. Tomorrow it may be overcast with clouds. My words are like the stars that never change. Whatever Seattle says, the great chief at Washington can rely upon with as much certainty as he can upon the return of the sun or the seasons. The white chief says that Big Chief at Washington sends us greetings of friendship and goodwill. This is kind of him for we know he has little need of our friendship in return. His people are many. They are like the grass that covers vast prairies. My people are few. They resemble the scattering trees of a storm-swept plain. The great, and I presume -- good, White Chief sends us word that he wishes to buy our land but is willing to allow us enough to live comfortably. This indeed appears just, even generous, for the Red Man no longer has rights that he need respect, and the offer may be wise, also, as we are no longer in need of an extensive country.

There was a time when our people covered the land as the waves of a wind-ruffled sea cover its shell-paved floor, but that time long since passed away with the greatness of tribes that are now but a mournful memory. I will not dwell on, nor mourn over, our untimely decay, nor reproach my paleface brothers with hastening it, as we too may have been somewhat to blame.

Youth is impulsive. When our young men grow angry at some real or imaginary wrong, and disfigure their faces with black paint, it denotes that their hearts are black, and that they are often cruel and relentless, and our old men and old women are unable to restrain them. Thus it has ever been. Thus it was when the white man began to push our forefathers ever westward. But let us hope that the hostilities between us may never return. We would have everything to lose and nothing to gain. Revenge by young men is considered gain, even at the cost of their own lives, but old men who stay at home in times of war, and mothers who have sons to lose, know better.

Our good father in Washington--for I presume he is now our father as well as yours, since King George has moved his boundaries further north--our great and good father, I say, sends us word that if we do as he desires he will protect us. His brave warriors will be to us a bristling wall of strength, and his wonderful ships of war will fill our harbors, so that our ancient enemies far to the northward -- the Haidas and Tsimshians -- will cease to frighten our women, children, and old men. Then in reality he will be our father and we his children. But can that ever be? Your God is not our God! Your God loves your people and hates mine! He folds his strong protecting arms lovingly about the paleface and leads him by the hand as a father leads an infant son. But, He has forsaken His Red children, if they really are His. Our God, the Great Spirit, seems also to have forsaken us. Your God makes your people wax stronger every day. Soon they will fill all the land. Our people are ebbing away like a rapidly receding tide that will never return. The white man's God cannot love our people or He would protect them. They seem to be orphans who can look nowhere for help. How then can we be brothers? How can your God become our God and renew our prosperity and awaken in us dreams of returning greatness? If we have a common Heavenly Father He must be partial, for He came to His paleface children. We never saw Him. He gave you laws but had no word for His red children whose teeming multitudes once filled this vast continent as stars fill the firmament. No; we are two distinct races with separate origins and separate destinies. There is little in common between us.

To us the ashes of our ancestors are sacred and their resting place is hallowed ground. You wander far from the graves of your ancestors and seemingly without regret. Your religion was written upon tablets of stone by the iron finger of your God so that you could not forget. The Red Man could never comprehend or remember it. Our religion is the traditions of our ancestors -- the dreams of our old men, given them in solemn hours of the night by the Great Spirit; and the visions of our sachems, and is written in the hearts of our people.

Your dead cease to love you and the land of their nativity as soon as they pass the portals of the tomb and wander away beyond the stars. They are soon forgotten and never return. Our dead never forget this beautiful world that gave them being. They still love its verdant valleys, its murmuring rivers, its magnificent mountains, sequestered vales and verdant lined lakes and bays, and ever yearn in tender fond affection over the lonely hearted living, and often return from the happy hunting ground to visit, guide, console, and comfort them.

Day and night cannot dwell together. The Red Man has ever fled the approach of the White Man, as the morning mist flees before the morning sun. However, your proposition seems fair and I think that my people will accept it and will retire to the reservation you offer them. Then we will dwell apart in peace, for the words of the Great White Chief seem to be the words of nature speaking to my people out of dense darkness.

It matters little where we pass the remnant of our days. They will not be many. The Indian's night promises to be dark. Not a single star of hope hovers above his horizon. Sad-voiced winds moan in the distance. Grim fate seems to be on the Red Man's trail, and wherever he will hear the approaching footsteps of his fell destroyer and prepare stolidly to meet his doom, as does the wounded doe that hears the approaching footsteps of the hunter.

A few more moons, a few more winters, and not one of the descendants of the mighty hosts that once moved over this broad land or lived in happy homes, protected by the Great Spirit, will remain to mourn over the graves of a people once more powerful and hopeful than yours. But why should I mourn at the untimely fate of my people? Tribe follows tribe, and nation follows nation, like the waves of the sea. It is the order of nature, and regret is useless. Your time of decay may be distant, but it will surely come, for even the White Man whose God walked and talked with him as friend to friend, cannot be exempt from the common destiny. We may be brothers after all. We will see.

We will ponder your proposition and when we decide we will let you know. But should we accept it, I here and now make this condition that we will not be denied the privilege without molestation of visiting at any time the tombs of our ancestors, friends, and children. Every part of this soil is sacred in the estimation of my people. Every hillside, every valley, every plain and grove, has been hallowed by some sad or happy event in days long vanished. Even the rocks, which seem to be dumb and dead as the swelter in the sun along the silent shore, thrill with memories of stirring events connected with the lives of my people, and the very dust upon which you now stand responds more lovingly to their footsteps than yours, because it is rich with the blood of our ancestors, and our bare feet are conscious of the sympathetic touch. Our departed braves, fond mothers, glad, happy hearted maidens, and even the little children who lived here and rejoiced here for a brief season, will love these somber solitudes and at eventide they greet shadowy returning spirits. And when the last Red Man shall have perished, and the memory of my tribe shall have become a myth among the White Men, these shores will swarm with the invisible dead of my tribe, and when your children's children think themselves alone in the field, the store, the shop, upon the highway, or in the silence of the pathless woods, they will not be alone. In all the earth there is no place dedicated to solitude. At night when the streets of your cities and villages are silent and you think them deserted, they will throng with the returning hosts that once filled them and still love this beautiful land. The White Man will never be alone.

Let him be just and deal kindly with my people, for the dead are not powerless. Dead, did I say? There is no death, only a change of worlds.

More sources of information:

http://www.archives.gov/publications/prologue/1985/spring/chief-seattle.html
Detailed research calling into question the very existence of the speech, based on the Bureau of Indian Affairs records at the National Archives, by Jerry L. Clark.

http://www.geocities.com/Athens/2344/chiefs3.htm
Research by Per-Olof Johansson in Denmark

http://www.kyphilom.com/www/seattle.html
"Chief Seattle's Thoughts" - two versions of the speech, by Duane Bristow

Hundeproblemer...

Aller først må jeg få takke Mette fordi hun stilte opp både med avlasting og hjelp med Balto. Nå lurer sikkert mange på om Balto er et problem. Hver eneste uke ringe folk som har ulike problem med hundene sine. Det kan være store eller små problemer, men uansett så blir disse problemene et irritasjonsmoment.

Selv dyktige hundeinstruktører har vært igjennom problemer med hundene som må løses. Og de beste instruktører er faktisk de som har erfart og løst problemhunder.

Selv har jeg jo verdens snilleste og deiligste hund. MEN, som sist og også denne gang har Balto til tider vært en pest og plage med stresset sitt. Jeg trenger som alle andre tid til annet enn hunden. Når jeg i løpet av en dag har vært ute med han i 2 eller 3 timer, i tillegg latt han få løpe fritt i hagen og rundt meg i 2-3 timer, lekt med han sånn ca. 10 ganger for dagen og trent han innimellom...ja da vil jeg ha fri også. Men, lille Baltogutten vet å trille mamma rundt lillefingeren:-) Han klasker haken i gulvet, stirrer meg i senk, "prater" gjennom sukk og stønning, vrir hodet over sofaen og sender lengselsfulle blikk ut av vinduet eller bebreidende blikk i retning av meg. For han vil ha mer, mer, mer. Hoster jeg, leer på øyelokket, snur meg litt i en stol, så er han der momento finale, klar for noe nytt. Jeg trodde jeg skulle bli gæærn. Mest av alt fordi jeg følte meg 100 % utilstrekkelig.

Så Mette steppet inn før helgen og tok vovsen hjem. Jeg fikk malt litt mer og enda litt mer og merket at skuldre sank litt ned. Mette satte grenser fra dag en hjemme hos seg. Begrenset masingen med klare "Gå å legg deg". Joda, Balto prøvde ut grensene, men forstod etterhvert at masing ikke førte frem, men heller begrenset han. Da Mette kom på tirsdag så jeg en helt annen hund. Når jeg nå skulle praktisere grensesetting, må jeg bare si at det virkelig gjorde vondt i starten. Mye fordi jeg hele tiden har følt sorg over at Balto ikke hadde det bra før han kom hit. Det igjen resulterte i at jeg "listet" meg rundt og tok hele tiden hensyn til han. Da Mette dro i går skulle jeg absolutt følge videre anbefalinger og råd. OG:-) Det funket!!!

Nå har jeg en hund som faktisk kan krølle seg sammen i sofaen å sove...selv om jeg nyser:-)

Hver gang noen ringer, så blir jeg glad hvis jeg kan hjelpe. Men mest av alt blir jeg glad hvis hundeeiere prøver å gjøre noe med problemer, i stedet for å å la problemene ødelegge både for hund og eier. Når jeg møter mennesker som har hunder over 5 år som fortsatt trekker i bånd, lurer jeg på hvordan de har orket dette. Tenk å gå tur hver dag i 5 år med en hesblesende hund foran seg. Hvorfor har de ikke oppsøkt hjelp, eller praktisert den hjelpen de har fått, eller innsett at den hjelpen ikke har fungert, så man må få annen hjelp? Det gjør meg ingeting å ta lua i hånden å be om hjelp hvis jeg kan oppnå et resultat. Nå gleder jeg meg til hverdagen med Balto igjen.

Vi har fått inn to nussete vovser denne uka. Bare sjekk de rompene:-))) Ler meg i hjel. Leopold og Wimsen koser seg hos Ida og Stian og de sier det er rolige og greie hunder. Håper de vil få et hjem sammen så snart som mulig.

Mette og jeg hadde oss en tur til Rødlia forleden med hundene. Vi storkoste oss. I går var det surt og kaldt, men da hadde vi oss en tur inn ved Døsen. Marit hadde med seg Pia , Mette med seg Hedda og Zeeta og så var det meg og Balto. Midt inni skogen falt plutselig Mette. Jeg fikk hjertet i halsen, for jeg husker fotballkneet hennes i fjor. Heldigvis gikk det bra, men jeg svelgte og svelgte bort gråten i halsen. Heldigvis kunne vi denne gangen "le av det", men når giktgruppa er på tur, hehe, så skal kroppen funke etter turen også.

Tippene har bltt mer og mer husvarm. Nå spankulerer de rundt på stuegulvet, slenger fra seg litt dritt her og der, hopper opp på bordet, mens Kurre og Kikki klokelig holder seg nede på gulvet.

Jeg legger også ut et bilde av Ranja, som trenger nytt hjem. Hvis noen vil vite mer om denne deilige tispen, så ring meg.

I dag har jeg ryddet i teltet og uthuset, kastet og atter kastet en masse rot. Senere i dag skal jeg ta meg en tur med Balto før jeg leverer bilen til siste fiks og faks før godkjenning. Jeg har fått unna masse i det siste, helt herlig.