Kjære Dagbok.

Det er godt med disse Ojojojene...De kan være positive og negative og i bunn og grunn gjenspeiler de nettopp denne uken.

En av de tingene som virkelig varmer hjertet mitt, er at vi har funnet hjem til både Lizzy, Heidi, Nikita og Bonnie. Største gleden ligger hos pensjonistene, fordi de faktisk fikk gode hjem i løpet av kort tid. Enda har jeg noen uker i spenning, for jeg håper virkelig de forblir i hjemmene sine. Bonnie reiste østover i dag, med et skikkelig koselig og voksent par. Før hun dro, herpet hun likegodt en søplesekk utenfor...matvraket:-)))

 Heidi med ny familie:-) Bonnie hos Mette.

Det å ha overskudd til både hunder og dyr er en ting, men jeg syns faktisk det har vært godt å hjelpe i disse situasjonene. Kanskje fordi jeg har lengre pauser imellom, og derfor opplever hver av hundene på en annen måte?Det er forskjell på å ha 1-2 hunder inne samtidig i forhold til 10-15 hunder. Tettere oppfølging med fosterhjem er også veldig kjekt.

Forleden dag snakket jeg med Morten som hadde overtatt Lizzy. Han hadde vært på fluefiske og i det ruggen på over kiloet ble dradd i land, stakk Lizzy likegodt av med hele fisken, hahaha. Der fikk jeg meg en god latter. Men, han fikk da både bikkje og fisk tilbake og de koser seg med frøkna.

Takket være gaver fra flere, så heiv jeg meg rundt og fikk kastrert Conradi. Mulefunken den første dagen, men han koste seg på deilig pledd og fikk springe løs på kjøkkenet. Nå er neste steg at han og Lurine/ Trulten skal få leve i sammen. Tusen takk alle dere som husker på dyrene. Små eller store gaver går alltid uavkortet til dyrene.

   

Kosestund på kjøkkenet, dyne å sitte på og pledd.

Etter en prøvetid, kom Lykketrollet og Thea i retur. De to marsvina har en stooor plass i hjertet mitt, og de blir her, selvfølgelig til det dukker opp et nytt hjem. Men, som jeg sier; mye bedre å teste ut om dette er noe, enn å anskaffe seg dyr for så å kvitte seg med de etter noen måneder. Nå har jeg også tatt inn en kanin og et marsvin, men det er en historie som jeg vil skrive om litt lengre nede. jeg venter også inn en tamrotte.Og nei...jeg har ikke begynt for fullt igjen.

Jeg er i hvert fall frisk og på beina igjen. Marit, Pia, Balto og jeg tok i dag turen til Raudlihytta. Det var virkelig deilig å strekke skikkelig på beina igjen...være i gang. Tusen takk for en flotters tur:-)

Så var det kattene. Nå har flere katter etterhvert blitt leveringsklare. Christel og familien har gjort en storartet jobb. Likevel, det er flere som trenger hjem og jeg fatter ikke hvorfor "alle" vil ha bare kattunger. Herregud, de vokser jo sååå fort! Tror det faktisk ville vært en suksess hvis vi hadde avlet inn dverggener på alle kattene. SMÅTT, mindre enn minst...til de kunne ha dem i hamsterbur og til slutt omplassere dem fordi ungene ikke gidder ta burreingjøringen.

 Slik ser kattene ut 22 1/2 år av sine 23 leveår.

 Selvfølgelig uten klær, da:-)

 De trenger stell, kjærlighet og ernæring..

 sosiale og kjærlige

Noen ganger får jeg slike brutale tanker...la hver eier lese igjennom en super jævlig og trist historie om kattens liv, på vetrinærkontoret...så det svir! Det er bare det, at de som i det minste har samvittighet og går og avliver katten, ja de har i det minste en ansvarsfølelse, og det er ikke de jeg vil angripe. Nei, jeg vil angripe alle de forbaskade drittfolka som driter i kastrasjon og sterilisering og har haugamle holdninger som at kattemor Må få seg et kulleller ti, eller at kattefar ikke er den som er skyld i alle kattene...Akkurat som om hunnkatter gjennomgår jomfrufødsel hver gang!? Ikke gidder folk å chipe eller øremerke kattene engang. Og så er det da tanken om at; Ååååå den er sikkert tatt av rev, så vi får oss en ny, dobbelt og tredobbelt sukk!  Uansett, kattene er klare for nye hjem og så får jeg bare krysse fingrene for de resterende. Tusen takk til alle som har bidratt til at vi har fått dem kastrert/sterilisert. Tusen millioner hjertelig takk:-)

Mens jeg skriver, har jeg en bikkje som prøver å psyke meg ned med et blikk her...Snakk om langnesa bikkje:-)

 

Hercules koser seg i nytt hjem. Hercules var den nest siste kaninen som var i kullet med Harevedderne. Han har fått seg ei lita dvergvedde frøken som samboer og de koser seg skikkelig sammen, jepp.

  Kose, kose...

Det er også helt utrolig hvor fort de små tertittene av noen kaninunger har vokst. Hjelpe meg så mye de har forandret seg på bare en uke. Nå henger ørene ned, eller halveis nede på flere av dem. De er så tillitsfulle og tamme at jeg selvfølgelig har lyst å flytte inn i buret til dem, og overlate hele huset til hopp og sprett. Det er stunder jeg bare kunne ønske meg større plass. Men, Kurrefantegutt og tuppefruene tar også sin plass. I tillegg passer jeg Nøtteliten, som har lagt sin elsk på en utstoppa mink...Herregud!. Litt av et syn med en kanin løpende rundt etter hønene, en kanin stående oppi alle mine indianertingsedungser og Balto med DET oppgitte blikket.

   

 

   

Lille Nøtteliten på fantetur:-)

I går tok Anneangst seg en tur til Askøy. Snakk om planlegging: Sov/drømme/ tenke seg gjennom reiseruter og krisemaksimere et besøk til Troll Vetrinærkontor. Men, dagen kom med strålende sol og med støttekontakten Balto ved siden av meg, gikk turen helt fint...jeg døde altså ikke, sukk:-)

Troll hadde hundemat til oss og gjett om jeg ble glad:-) Tusen takk for at dere tenker på oss. Etter en koselig prat med damen på kontoret, dro jeg videre innom Tropehagen Zoo på senteret. Jeg ble kjempe overrasket over hvor stor butikken er. I tillegg bugnet det av så utrolig masse gøy og spennede i hyllene. Betjeningen som da besto av to smilende jenter kunne like godt stått i en resepsjon på fasjonable  SAS Hotellet:-) Bare sjekk den stilige innrammingen av disken...lys og greier.

I tillegg var det en del spennede ting å finne. Ulike former for strø, artige leker, stort utvalg i fôr til gnagere...jepp, Anne var fornøyd. På dyrerommet var det reint og fint. Minuset er disse skuffeburene som selvfølgelig begrenser muligheten til å skape miljø. Det lille dverghamsteret hadde ikke så mye å foreta seg. Disse burene er ikke bestemt av de ansatte, men av Tropehagen Zoo...hm, mulig vi skulle sendt et protestbrev til dem? Jeg gir butikken terningkast 5, jepp.

 

 

 

 Smilende betjening:-)

 

 

 

På høyre bilde ser man nederst på høyre side disse små skuffene som jeg mener gir for liten plass, selv om dyr står der midlertidig...

    

 

 

 

Anne

Kjære dagbok.

Noen ganger mister jeg helt piffen, hehe. Den siste tiden har jeg definitivt vært inne i en slik periode. Og når jeg mister piffen, betyr det ikke at jeg mister arbeidet. Arbeidet venter, uansett piff, paff, puff eller ikke piff, jepp.

Men det er jo slik at når man er i kjelleren, så er det bare en vei og det er opp, så fremt man da ikke velger å klatre ut av kjellervinduet eller grave sin egen grav.

Jeg har hverken planer om noe grav eller å krype ut av noe vindu. Jeg ser det for meg, om jeg hadde prøvd siste alternativet. Husker så vel da jeg låste meg inne på badet i gamlehuset til pappa en gang. Eneste utvei var ut et meget smalt vindu. Selvfølgelig lå klærene mine utenfor den låste døra, og det var jaggu langt ned til bakken. Heldigvis kom noen kompiser som var så snille og greie å  sette en stige opp til vinduet. Vel, man kan ikke klatre med rompa først ut av et vindu som står høyt på veggen. Det var ikke mindre ærefullt å klatre med huet først og tilskuere nede på bøen. Og når man først henger med puppa bar og hodet nedover en stige, så er det jaggu vanskelig å snu seg. Nå er dette snart 25 år siden, og jeg trøster meg med forståelsen for en aldri så liten nedverdigene nedklatring med rompa opp og puppa ned og en livredd Anne...som gutta faktisk aldri fortalte noen om. Takk skal dere ha:-)

Jeg velger derfor å gå trappene opp når man er i kjelleren. Og nedi kjelleren har jeg vært. For er det noe som er idiotsikkert i mitt liv, så er det det at går noe skeis, så går mye skeis.

To triste meldinger kom denne uken oppå noen til. Den ene gjaldt Diego, en herlig Rottweiler vi omplasserte for vel et år siden.  Han skulle inn til en enkel operasjon, men under narkosen, sprakk milten, og dagen etter fant eier hunden død. Diego betydde ganske mye for meg, for da jeg holdt på som verst med hunder, fikk jeg en uvanlig opplevelse i en periode. Jeg ble nemlig bitt, av flere hunder. I en periode snakket jeg faktisk om å gi meg, for jeg merket et agg inni meg for hver nye hund som kom inn. Og jeg skal si det var mange som kom inn også. Selv med godeste snilleste Buddy, en herlig Golden, merket jeg agget for. Så jeg sa til Mette at hvis dette ikke gir seg, så får jeg bare gi meg.

 

Av alle inn i granskauen rare opplevelser, var det faktisk  godeste Mr. Diego som fikk agget vekk. Den dagen den store godslige Rottisen ramla ut av bilen, kjente jeg et solskinn i hjertet mitt. Kunne ikke annet enn å flire av verdens søteste ansikt, med en munn som smilte regelrett fra øre til øre. Og på toppen av det hele, hadde han små søte øreflipper som fikk hodet hans til å ligne en bowlingskule med påmalt smil og pålimte ører. Helledussen så deilig han var. Nå er Rottisene svært glade i å gnafse på hender i kjærlighet og kos. Når Diego  kom bort, forsvant hele hånden min inn en en gapende  og pesende kjeft, som hadde en av de lengste tungene jeg har sett...og han spytta fort ut neven min, hehe...for å trekke pusten på en glovarm sommerdag.

Så takk til deg Diego for det du betydde for meg og ikke minst hvilken terapi du hadde på meg.

Når det gjelder hunder og biting, vet vi at noe kan jobbes vekk, men ikke alltid. Princegutten kom inn som en ung hund. Bodde hos en eldre dame som hadde som mål å få kustus på bikkja ved å lappe til den i huet med en avis, eller dra den i ørene, hmmm.  Håpet var at hunden skulle kastreres og trenes. Og familien som overtok han, jobbet også lenge med klikkertreningen. Likevel, hunden kunne angripe fremmede. Da  de overtok hunden var den vel rundt 7 mnd. hvis jeg ikke husker feil. Uansett, hjelper ikke en treningsmåte, må man prøve noe nytt. Men, det skjedde ikke. Nå har det gått for langt, og Prince blir avlivet. Jeg vil presisere at hunden har hatt det godt, men og her kommer det et men...tankene mine går hele tiden til om det ble gjort nok eller det riktige for han.

Og når jeg er inne på dette, kan jeg i samme slengen nevne Tanja. Tanja ble omplassert for flere år siden, og etter en valpefødsel, fikk hun en nedtur psykisk. Uansett, problemer har kommet og noe måtte gjøres. Så jeg ringte Oddbjørg, som er fosterhjem og en gigantsik hundeelsker:-) Nå har Oddbjørg hatt hunden noen dager, og det hunden trenger er mer aktivisering, bedre lederskap fra eier og mosjon. Ingen av de problemene som har vært i hjemmet, har vist seg hos Oddbjørg. Hva lærer vi av dette? Jo, vi lærer at det kan være løsninger rundt oss som vi ikke alltid ser, men som vi kan finne hvis vi leter.

Selv om vi ramler i kjelleren av og til, så er det viktig å reise seg og gå opp de trappene. Og det er viktig at vi griper fatt i årsakene til  problemene.

Problemer har jeg også hatt når det gjelder å finne en løsning for to griser. Georg bodde hos meg i en periode for to år siden, deretter fikk han et nytt hjem, med ei søt lita frøken. Nå har ikke eier mulighet til å ta seg av de lengre og vi har lagt ut annonse på hjemmesiden, på nettet og i avisen. Begge trenger medisinsk behandling for øyeinflammason og hudproblemer. Men, jeg ser ikke på det som så vanskelig. Verre er det å finne et hjem, snarest mulig. De kan ikke gå slik. I tillegg trenger Georg virkelig å få slipt de hjørnetenna av. De er alt for lange. Nå er de ikke lengre noen stuegriser, derfor må de til noen som har kunnskap, kapasitet og plass til dem begge, eller i hvertfall en av dem.Jeg ligger og vrir meg hver natt når jeg tenker på de...får ikke sove, gitt!

   

Bilder tatt for to år siden:-)

 

Og de nederste bildene tatt nå nylig, huff.

Jeg fikk en kanin med meg i forrige uke, som har blomstrert opp. Fra å være nærmest "apatisk", så har den nå garantert driti ut huset mitt sånn ca. hver dag, der han hopper rundt. Han er så herlig og tam og koser seg når han får hilse på marsvina og tuppene. Og støvsugeren jobber for harde livet, jepp.

 Første dagen her, stakkars liten.

 

Nå har han blomstret opp, og spiser masse, masse nammis og høy:-)

I dag kommer det inn to chinchillaer, og jeg har nå også fått inn lille Pripps, ei søt lita frøken av en tamrotte. Hun er bare så morsom og herlig. Hopper opp på armen min, klatrer opp på skulderen og er kjempe sosial og kjærlig:-) Jeg har litt for mange dyr igjen, hvilket gjorde at jeg i går slengte inn en annonse for en ny 10-ukers periode. Dette er egentlig litt typisk for denne tiden, så jeg har i grunnen roen, selv om det blir mer arbeid, mer utgifter og mindre tid til så mye annet enn dyra.

 Nytt lite marsvin, jeg kaller han Sam:-)

 

 Lille Pripps:-)

Til tross for et ustabilt vær denne uka, har det ikke hindret meg i turer med bikkja. Klart ikke:-) Marit og jeg tok en tur med bissevovsene rundt Bergstøvannet tidligere i uka. Det kan man såmenn kalle en meget våt opplevelse. De fantastiske lure regntøysettene jeg har investert i dette året, er og blir en vits...når det høljer ned. Jeg går for dykkerdrakt snart:-) Jeg har også hatt en koselig tur på Ervikane med Stine og den lille Cairn terrieren henne. Det var skikkelig koselig. I dag skal Marit og jeg gå innover ved Vindalen, men er usikker på om vi går helt rundt.  Vi har også hatt en tur i Bjørnen.

 Bjørnen:-)

  Nydelig utsikt, Bjørnen.

Kurre har blitt utrolig dominerende. Til tider angriper han meg når jeg kommer innom dyrerommet, og jeg ser klart at han trenger en berte å bryne seg med:-)Altså, Anne vil ha en duefrøken snarest. Noen som kan hjelpe?

Selv om vi nå går inn i den såkalte mørketiden, er jeg heldigvis ikke værsyk. Balto og jeg har lekestunder på gulvet når det regner som verst og vi koser oss også med ulike aktiviteter både ute og inne. Nå er det vel et år siden han kom inn i retur til meg. Selv om han er en krevende hund, har jeg også opplevd at vi har gått oss til hverandre i større grad. I tillegg har jeg lært å tenke nye veier, handle på en annen måte og eie en annerledes hund i forhold til det jeg er vant til. Det går likevel ikke en dag uten at jeg også savner lille Farris. Han er med meg hele tiden. Det er rart det der, enkelte hunder glemmer man aldri. Jeg er kjempe glad i Balto, men han er nok mer en kompis, en venn, enn "ungen min". Jeg drømmer fremdeles om å få meg en ny Sussex valp, men det har jeg rett og slett ikke råd til hverken i år eller til neste år.

Både Bonnie, Nikita og Heidi har det godt i sine nye hjem. Det er kjempe godt å vite at de alle trives og har det bra. Da har jeg det også bra. Jeg har sagt det før og gjentar det gjerne; det er langt verre enn verst å si nei enn ja når det kommer til det å hjelpe dyr. Likevel, økonomien bremser en del, og tiden skal også strekke til. Derfor må jeg begrense meg i lang tid fremover. Ikke minst må jeg innimellom ta hensyn til helsa, som er opp og ned.

Må også legge inn noen bilder fra Marits  siste kreative løsning til et marsvinbur:-) her er det laget til slik at dyrene får mosjonere seg, det er brukt damduk i bunnen og dyrene koser seg. Hun har også bygd om huset, med egne kasser og egen plass til mat og kos. Mye lettere å reingjøre:-) Til inspirasjon, jepp.

 

 

Ha en fin dag.

Anne

Kjære Dagbok.

I dag skal jeg i grunnen ikke skrive så mye. Jeg og Marit hadde en super tur på fredag med hundene. Da gikk vi rundt Vindalsvannet på Søfteland. Dette var en skikkelig grei tur å gå og vi brukte ca. 3 timer med pauser og kos. Turen startet i høstvær og endte i snøvær. Jeg går glatt den turen igjen, for jeg likte virkelig terrenget. På lørdag stakk jeg nesa ut av husdøra og der var julestemninga på plass:-) Sola skinte og vi kjørte til Ervikane. Der var det knapt et snøfnugg, egentlig ganske rart, da vi bor bare 10 minutter unna. Etter måking og rydding kunne jeg ta meg en pust på lørdagskvelden. I dag våknet vi til et alldeles vakkert vintereventyr. Vi rusla langs Ulvenvannet og over sletta. Fargene er så vakre i snøkulda. Duse farger i blått, rosa og grått:-) Legger ut bildene så kan dere kose dere med vinterstemningen.

Jeg har også lagt ut bilder og litt historier på disse linkene:

http://www.bt.no:80/lokallokal/osogfusa/article439597.ece

http://www.bt.no/lokallokal/osogfusa/article431717.ece

http://www.bt.no/lokallokal/osogfusa/article433252.ece

 

 

Snøen lå tungt over Svegane, og sjekk den haugen som er på vei ned fra taket:-)

 

 

 Så vakkert over alt:-)

Skulle nesten tro at bildene er fikset med disse fargene:-)

 God Morgen Norge:-)

 

 

 

Og her kommer bilder fra turen vår:

Dette bildet tok Marit:-)

 

 

 

 

 Pia og Balto storkoste seg:-)

 Stille før snøstormen..

Hilsen Anne

 

Jeg har i hvertfall en stor og god  og herlig nyhet: Georg og Trulte har fått nytt hjem på Værlandet. Nå er det bare økonomien som hindrer meg til å reise opp, men den 26. får jeg lønning, jepp:-) Og da skal de til en super plass, bare sjekk siden: vaerlandet.no

Jeg blir så inderlig lettet og glad og går rett i været, når løsninger kommer. Jeg har nemlig felt mange, mange tårer når det gjelder Georg og Trulte. Nå går alt også bra med alle hundene, skal ta en telefon  for å høre hvordan det går med Nikita i kveld:-) Bonnie koser seg i nytt hjem og får masse turer:-) De nye eierne trener nå inn tegn, da hun muligens er noe tunghørt. Dette måtte jeg selv trene inn på min egen Farris ( et spaniel problem?)

Balto og jeg har kost oss i snøen disse dagene. Fremdeles ligger mye snø her hos meg. I går lot jeg bilen stå, tok turen rundt Ulven igjen og deretter hadde jeg kaninslepp i snøen. Jeg kan med hånden på hjertet si at det var 2 timer med BARE kos i hagen her:-) De hoppet rundt i snøen, gravde og koste seg. Lurine måtte selvfølgelig  prøve alt for å bryte seg ut igjen...Så jeg var nødt til å ta henne inn til slutt. Jeg orker ikke tanken på at hun stikker av, for  det er ikke for ingenting hun har fått navnet sitt...og det lever hun opp til:-)

 Helledussen, da:-)

Denne kaninungen er favoritten min. Han kommer alltid beinflyvende til "Mamma" for å kose. Dytter nesa borti meg og er bare så utrolig sjarmerende:-) Har kalt han Charmy.

 

Tjo og hei og hopp og sprett..full fres rundt i snøen:-)

Lurine vurdere og spekulere på hvordan hun skal gripe saken an å komme seg ut...typisk, hehe:-)

 

Jeg har storkost meg med disse trollungene denne høsten.

Dette er eneste jenta i hurvekurven og hun har tatt vinterdrakten på, hehe

Marit og jeg tok en tirsdagstur  til Askvik, og i dag skal vi gå en annen rute ved Bjørnen. Legger ut noen bilder fra Askvikturen..så nydelig:-)

En side høst og en side vinter..

 

Dette er en tur jeg har tatt ofte. Kjempe fint for knærene mine, mykt å gå på myrene:-)

Og av en eller annen grunn går jeg rundt og sprudler i dag, hehe. Har fått unna så mye og så klarte jeg å redde en kanin som kom inn her forleden kveld...og jammen fikk jeg en flott gave av eierne. Tusen takk for de nydelige juleskålene. Det er så kjekt å kunne hjelpe. Denne kaninen hadde skikkelig forstoppelse. Ga den klyster og giga "erter" kom ut, jepp. Og kaninen ble så glad at den hoppet og spratt og vasket seg og spiste og bare var sååå lettet.

I dag skal jeg putle litt med julesaker. Kose meg med Madcon og jodle litt...Vi må jodle litt innimellom alle mann, ikke sant?

Ha en fin dag, det skal jeg:-)

Anne

 

 

 

 

 

 

 

Nå er det jaggu mørkt for tiden. Jeg våkner på morrakvisten, stikker hodet ut av døra og møter en vegg av ...svart. Det er jo bare å få hodelykten på, og starte det jeg absolutt føler er reine grottevandringen. Nå er jeg heldigvis ikke værsyk, men jammen er det rart hvor korte dagene har blitt.

Jeg fant ut at jeg ville sette opp to levegger på luftegårdsdelen av kaninbur-annekset. Nå kan alle mannfolk bare lene seg tilbake å humre, for jaggu klarte jeg ikke å sette på kledningen opp ned. Vel, det var bare å starte på nytt, og vips, så var den på plass. Nå har kaninene det enda lunere, og de trives merkverdig nok best i luftegårdene. Jeg har hele tiden lagt masse høy der, og den holdere seg tørrere nå, slik at jeg ikke trenger skifte hver dag.

I uka har det vært både ute og innearbeid og turer ute. Jeg syns det er aldeles vakkert på denne tiden av året, når sola lyser opp rimfrostet skog og mark. Marit og jeg tar oss stadige turer rundt , og Bjørnen er en super tur på kryss og tvers.

 

 

 

                

 

 

 Så utrolig flott:-)

 

 Og dette lyset på denne tiden...

 Nydelige utsiktspunkt:-)

 Fjellene i det fjerne...

 Og ferga som går dag etter dag.

 Jepp, vakkert.-)

 

 

Velkommen til Bjørnen:-)

I helgen vil muligens både Chinchillaene og Degusene få nytt hjem. Det hadde vært så supert å få noen av dyrene i nye hjem. Ikke minst fordi jeg har så kjempe herlige dyr inne for tiden. Jeg har nå to kastrerte kaninpar, et kastrert marsvinpar, to deilige hannmarsvin, verdens snilleste dvergvedder og høna Vera.

 Hercules og Madikken

 Blitt sååå gode venner:-)

 Han er bare så myk og god:-)

Vera hadde jeg håpet skulle bli her, men ærlig talt, hun skiter verre enn fire dverghøner. Det er reine bombenedslagene og det går bare ikke. Likevel, trist blir det, for makan til herlig frøken skal man leite lenge etter. Hun er så utrolig snill og tam. Koser seg i armkroken min, bryr seg ikke om andre dyr og selv Balto får snuse henne i stjerten:-) Forleden dag kom jeg inn og leita høyt og lavt etter henne. Til slutt dukka et lite hue opp bakom dyna mi:-) Vera ville tydelig ta seg et solbad. Nå veier denne høna ytterst litt mere en duen Kurre, og jeg har hatt noen nervepirrende øyeblikk når hun tar sats og hopper opp på Tv, bordet og andre Mount Everest lignende steder. Jeg håper vi finner et godt hjem til henne.

 

   

Kosejenta Vera:-)...I sofaen, jepp.

Balto kverker daglig en bamse, og forleden kveld trodde jeg pinadø han hadde slaktet årets nisse, hihi..Det lå hvite bomullsdotter over hele plenen og Balto smilte sååå fornøyd:-)

 Baltooo...hvor er nissen???

På bakgrunn av endringer i markedet når det gjelder dyr, kommer jeg til å ha redusert inntak av dyr også til neste år. Jeg har noen smarte planer omkring driften her som jeg vil se hva jeg får ut av. Men, jeg kommer i hvertfall ikke til å åpne for fullt inntak. Ellers satser jeg på å reise til værlandet neste uke.Jeg ser frem til en avslutning og en ny begynnelse for Georg og Trulte. Jeg tenker på de hver eneste dag.

Anne

Kjære Dagbok.

I flere uker har jeg egentlig bare ventet på en løsning for Georg og Trulte, de to minigrisene. Flere ringte, og til slutt kom telefonen jeg håpet på, nemlig fra Eva. Eva driver besøksgården på Værlandet og har to minigriser fra før. Jeg kikket innom hjemmesiden hennes og følte at dette var virkelig supert. Her får grisene gå fritt i et vakkert naturlandskap, og de har fri tilgang til lun og varm soveplass.

Når avgjørelsen var tatt, må jeg bare innrømme at angsten meldte seg for fullt. Ikke for Georg og Trulte sin del, men for kjøringen. Jeg måtte ta denne turen, og jeg innså at jeg ville ta turen alene, i selskap med Balto. Når dagen var bestemt, havnet den på en onsdag, hvilket er min reingjøringsdag her hjemme ( alle burene). Resultatet ble at tirsdagen ble en super stressa dag med hundre gjøremål. Alt skulle klargjøres, bur settes inn, bil ryddes ut av osv. osv...

Jeg kan bare si det rett ut at natten til onsdag ble mer eller mindre søvnløs. Tenkte gjennom hele turen, tenkte over om grisene ville finne roen, eller skrike eller regelrett dø av stress. Jeg hadde helgardert meg med "Gule Sider" "...!!!¤#%&+"##!!!...knurrr... og veikart med kjørerute, hvilket ble et kapittel for seg selv, sukk og dobbelt sukk.

Uansett, jeg startet herifra klokka 6.45 og dro til Askøy. Der møtte jeg eier ved 08.00 tiden og etter litt frem og tilbake, fant vi ut at det beste var at grisene gikk inn i buret på bakken, og at vi deretter løftet burene inn i bilen.

Det var godt å se de begge igjen, og de så mye bedre ut enn sist. Georg hadde riktignok noen sår og jeg syns han er litt for tynn, men alt i alt  så var Trulte og Georg bedre i huden denne gangen. Etter at gissegissene var godt plassert i bilen, startet kjøringen. Det gikk ikke lange stunden før jeg innså at jeg burde sikre burdørene, så det ble første stopp. Mens Trulte var helt rolig i bilen, fant Georg ut at madrass og teppe og høy, var superdupert og rote rundt i. Veien til Oppedal, ble derfor sinket med flere stopp, for å forsikre meg at de sto bra og at alt var trygt.

Så var det turen da, jepp... Jeg hadde forsåvidt flaks mht. at det regnet og ikke var klink is denne dagen. Likevel, det er utrolig slitsomt å kjøre i grålysningen mot møtende biler og lys. Regnet høljet ned jevnt og trutt. Vi mista fergen på Oppdal, men det var jo bare Balto glad for, for da fikk han litt ekstra lufting. Og lufting trengte vi begge...Griser driter og lukta i bilen ble temmelig stram etterhvert.

Fra Oppdedal ble turen et lite helvete. Gule sider anbefalte kjørerute over  Lavikdalen, hvilket viste seg å være en krøttersti over fjellet...på dritglatt føre. Tre ganger gikk bakhjulet av veien, og det var umulig å snu. En superlang ekstra omvei på slikt føre..og med hjertet i halsen. Omsider kom vi til Hyllestad, og igjen var det feil veiforklaring fra Gule sider. For etter at jeg hadde kjørt et stykke så sto det definitivt ikke vei 607, men 608 og Fure bru og fergekai het plutselig Askvoll. Jau, jau... det var definitivt landevei i ordets rette betydning.

Jeg hadde etterhvert et tidspress på meg, fordi den eneste fergen skulle komme klokka 13.45, og de normale 2-3 timene hadde nå passert forlengst. Omsider trillet bilen inn klokka 13.25...jeg var såååå lettet. Og jeg kan bare si at det er faktisk noe helt annet å kjøre en varebil på svingete, glatte og smale veier med to griser i bagasjen, kontra en liten snerten personbil.

Bilen ble rygget inn på ferga og Eva og jeg fikk grisene over på en hestetilhenger. Alt gikk fort, men når jeg kjørte derifra, kom også tårene. Tårer av lettelse og takknemlighet og sorry mack...angsten som slapp taket.

Da jeg kom til Hyllestad igjen, sto det skilt til Bergen /Leirvik, og Lavik...hvilket gjorde at siste bommert ble et faktum. Jeg fulgte veien til Bergen, og sto plutselig på en gudsforlatt fergekai...på feil side av fjorden. Bare å kjøre tilbake igjen og ta til Lavik. Og på nytt miste fergen, jepp.

Og for dem som tror at turen derifra gikk som smurt, kan tro om igjen. For nå kom skumringen, regnet og elendige vindusviskere som la igjen en film av svart gummi på ruta mi.  Etter 11.5 timers reise kunne jeg parkere bilen hjemme. Jeg fant frem hammeren og slo skuldrene ned på plass igjen, så jeg ikke skulle ha dem som ørevarmere lengre...

Alt går bra med Georg og Trulte. Jeg skal legge inn oppdateringer når bilder kommer. Oppdraget er utført, og dette er definitivt det beste juleønske jeg kunne fått oppfylt...Amen!

Anne