Godt Nytt År, Folkens:-)

Jepp, jeg skriver siste dagen av 2007 og av en eller annen merkelig grunn kiler det positivt i magen. Jeg kjenner  at det klør i hele meg både når det gjelder utfordringene jeg vil ta dette nye året, alt jeg skal få unna, alle mulighetene jeg tenker mer og mer på. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg hadde en så god følelse i slutten av et år.

For vanligvis har jeg sittet å tenkt på alt det ugjorte, alt jeg henger etter med, alle dyrene rundt meg og om de ville få et hjem snart, økonomien, arbeidsmengden...osv. Men, jeg har ikke denne vemmelige utilstrekkelighetsfølelsen denne siste årets dag.

Hønene sitter med skuddsikre hjelmer og propper i øra og gir blaffen i hele "jaktskytingen" av raketter:-) Kurre har funnet frem sitt AG3 gevær og har forskanset seg i klesskapet. Balto står på sin utsiktspost og kikker våkent på rakettene som hyler utenfor, døra står oppe her, lufta er kald og utenfor er et lys tent. Jeg har det herlig:-)

Tusen hjertelig takk til alle dere som har gitt meg dette året. Til alle som har bidratt til å berike livet mitt, jepp. Gårdsdagens siste søndag fikk vi inn to nye hunder. Den ene frøkna er sååå herlig sjarmerende at hjertet mitt smelta. Lille Bianca er virkelig bedårende. Og vakre og majestetiske Mr. Fomlesen Amigo:-) Så valpete, høyreist og flott.  For meg gjør det kjempe godt å hjelpe disse to hundene videre. Håper bare jeg finner solide og gode hjem til dem. Bianca taes inn i fosterhjem, men jeg avventer noen avklaringer rundt Amigo før han blir lagt ut:-)

Lille Nøtteliten er nå reist, og siden Kurre ikke har han å parre på, han han av alle ting begynt å plage lille Spot, grrr... Så nå må jeg kjefte litt innimellom. Men, jeg tror det beste for Kurre er enten å bli sluppet ut i en flokk, eller å få seg ei dame. Han er nå veldig territorial og bruker både AG3-en og nebbet for å fortelle meg sannheten, nemlig at han er hersker over soverom, bad og gangen, jau, jau.

Lille My er vel i hus hos Christel og jeg ber alle dere som har mulighet, til å hjelpe økonomisk slik at vi kan få sterilisert de siste to frøknene. Jeg er kjempe stolt av alle som hittil har vært med å dradd lasset for disse kattene. Da jeg gikk Eikhaugen rundt i går tidlig og leita etter Lille My, håpet jeg hele tiden at vi ikke hadde kommet for sent for å hjelpe. Dette har vært en sånn galskapens tid med katter at jeg finner ikke ord. I dag ringte niesen min og fortalte at i boden lå 3 kattunger som knapt hadde fått opp øynene. Ingen eiere hjemme..bortreist...fy flate. Men, nå har de det varmt og lunt og fått mat og vann. Det er disse små øyeblikkene som gjør meg virkelig, virkelig lykkelig!

 Lille My trenger nytt hjem snarest:-)

Ok. Godt Nytt år alle sammen og takk for det gamle.

Nyttårsklem fra Anne, Baltogutten og alle dyrene:-)Kjære Dagbok.

 Tuppen er superklar for nyttårsfeiring:-)

Kjære Dagbok.

Så er julehelga over og jeg er egentlig litt glad for hverdagen igjen. Stupte ut i møkkaværet i dag og gjorde unna en del ærender, før kroppen bare kapitulerte. Mamsen har fått influensa og jeg fulgte likegodt med på lasset. Og siden de fleste vennene rundt meg enten har magesjau eller influensa, trøster jeg med at det er noe som går. Så får jeg bare krysse fingrene for at jeg ikke på nytt går inn i en lungebetennelseperiode, hvilket jeg er ekspert på å få.

 Midt i et blunk:-)

Dagene har vært rolige her hjemme. Lille Mandy fant ut at i stedet for en rolig avvikling av fjorårets fjær, skulle hun legge masse fra seg hver dag. Jeg har aldri sett på maken. Før de nye begynte å vokse ut som stive pinner, lignet hun en gribb. Nå som hun er full av pigger, skulle hun tro hun var avkom etter en kråkebollemor og en hanefar..himmel og hav!

Lille Pripps er her ennå, og vi har nå gått over til Flagyl, i håp om at denne medisinen vil virke bedre. Pripps protesterer med alle beina i motstand mot bordet mens hun slipper den ene dritten etter den andre, hehe...hun er utrolig morsom. Forleden kveld fant hun ut at det var uhorvelig morsomt å gjemme seg i juledekorasjonen på bordet. Der satt hun innimellom og vasket seg som bare frøkna kan:-)

Balto er ganske lei av hele jula. Noen dager har vi hatt gode turer og andre dager har det blitt kortere turer. I dag stakk han huet ut av døra og snudde resolutt med retur for sofaen. Vi trenger nok sikkert en lavkaloridiett etter denne julen...begge to:-)

Får inn en liten hund i løpet av noen dager. Blanding av Border og buhund og veldig snill. Så håper jeg å få lagt Nala ut på litt andre sider også. Tunge er vist ganske full for tiden.

  Mandy og Spot har blitt gode venner.

Forleden dag ruslet vi på Os og så alle måkene på taket...stilig:-)

Nå tar jeg kvelden.

Anne

Kjære..Dagbok og alle mine dyrevenner:-)

Så er det tid for årets julebrev. Jeg har tenkt mye på hva jeg denne gang skal skrive om. For en ting er sikkert; Selv om jeg har valgt å avvikle omplasseringen, så brenner jeg absolutt like mye for dyrene.

 Ulla og meg i Nordland

Jeg fatter og begriper ikke at vi år etter år etter år skal måtte kjempe så hardt, så mye, så alene om å få en god dyrevernslov, få opp i dagen behovet for mer hjelp, for å få offentlig støtte, eller at det offentlige i større grad virkelig bidrar til mer hjelp for dyrene. Jeg fatter og begriper ikke at kampanjer, informasjon og veiledning og illsinte leserinnlegg eller tragiske avisinnslag faktisk ikke er nok til å vekke mer empati for våre kjære dyr.

For like sikkert som vi går ut av år 2007, går vi inn i 2008 med absolutt like mange dyr som vil trenge hjelp. Og det... det er for jævlig. De siste ukene før denne julen, har telefoner ringt daglig: 10 år gammel hund, 7 mnd. gammel hund. 5 mnd. gammel hund. 4 mnd. gammel hund, 3 mnd. gammel hund, 3 marsvin, 2 marsvin, 2 kaniner, 1 kanin, 4 kaniner, hamster, undulater osv..Og her er jeg og er utslitt! Jeg er så til de grader utslitt at jeg slites mellom grusomhetene med å si nei til å hjelpe og maktesløsheten i et utbrent sinn. Inni meg roper en stemme høyt: HVORFOR kan ikke flere hjelpe???

Jeg har jo insett en ting for lenge siden; Antall dyr som trenger hjelp går ikke ned. Vi kan snakke oss ihjel om at folk skal bli flinkere til å ta ansvar, flinkere til å tenke gjennom mye før anskaffelse av dyr, tenke gjennom at dyrene trenger stell og pleie og kjærlighet og et...varig hjem. Men, vi vet at dette faktisk ikke går inn hos mange.

 Nutty og meg på fjellet...

I kveld satt jeg å tittet på bilder. Bilder gjennom tiden med omplassering, men også gamle bilder. Alle disse årene hvor dyrene har vært en del av meg. Det sier seg selv at jeg ikke bare kan trykke på en knapp og si at nå bryr jeg meg ikke lengre. Langt i fra! Jeg vil kjempe og jobbe for å hjelpe dyrene, men nå på en litt annen måte. For som jeg har sagt til hver og en av de som fremhever meg som en slags "dyrenes mor Theresa": Alle, absolutt alle som på en eller annen måte hjelper ett eller to eller tre dyr, er LIKE verdifull som meg. Hvis jeg skal hjelpe videre , må jeg nå fokusere på andre ting i en periode. Dyrene vil nå og videre absolutt ha en plass i livet mitt. Men, nå stopper jeg til jeg finner det rette fokuset igjen.

10 år med omplassering betyr ikke at livet med dyr startet for 10 år siden. Det har vært en fantastisk reise gjennom hele livet mitt. Jeg har møtt på så utrolig mange engasjerte mennesker, snille mennesker, dyrekjære mennesker, ansvarsfulle mennesker, hjelpsomme mennesker, glade mennesker, hysterisk morsomme mennesker, omsorgsfulle, varme....Like mye har jeg møtt på alle verdens herlige dyr. Hver eneste en som har hjulpet er notert! Hver eneste en som har åpnet hjemme sitt, brukt av tiden sin, gitt gaver som har gjort det mulig å hjelpe, alle er notert og vil alltid huskes:-)

I år er det en som har stått på morgen og kveld og gjort en fremragende jobb for over 20 katter. Foruten at hun har stilt, har hele familien engasjert seg. De har brukt masse, masse penger, tid, kjærlighet, tålmodighet og...ja. Jeg vil takke Christel og hele familien for dette engasjementet. Jeg vil også takke alle de som på ulike måter har hjulpet til dette året. Tusen hjertelig takk:-)

Hva er det jeg husker mest fra dette året? Uten tvil alle de fantastiske turene med Marit og Pia, Balto og meg. Jeg har hatt en fantastisk reise i Os-landskapet. Jeg gleder meg enormt til nye turer, våren og sommeren og alt dette været, hehe:-) Det har vært så utrolig fantastisk å møte på hjort og rev og ekorn og snømus og vakre fugler ute i det fri! Måtte alle dyr få leve i frihet. Tusen takk til Marit og Pia for alle disse opplevelsene.

Hva har gjort mest intrykk på meg dette året? Det har uten tvil vært flere ting. Både Bonnie, Heidi og Nikita traff hjertet mitt. Gleden over å hjelpe måkene og andungen, kosen med hønene, tiden med de andre smådyrene. Men, det tristeste var nok dette med Georg og Trulte. Når jeg lukker øynene på kvelden ser jeg dem inni hodet mitt og hjelpe meg som jeg strever med tårene. Da jeg mistet Spot i sommer hadde jeg det likedan. Sånn er det hver gang jeg mister et dyr...sorgen er såååå tung.

   SÅ mange minner:-) 

Jeg håper jeg får færre sorger og mer glede i året som kommer. Jeg har bare så inderlig lyst til å oppleve mer fred og ro rundt meg. Dette virker så fryktelig egoistisk å si, men slik er det bare.

Jeg håper jeg fortsatt kan bidra med nye ting på hjemmesiden min, for dyrene og for dyreeiere. Så vil jeg takke alle dere som har fulgt Omplassering Vest. Håper dere følger med videre også:-) Vær så snill å hjelpe der dere kan. Gi gaver til de ulike organisasjonene, still plass til disposisjon hvis dere kan, ta en telefon hvis dere kan hjelpe.

Måtte Gud gi lys og håp i hvert eneste dyresinn som lider rundt i hele verden. Det er mitt ønske for julen.

God Jul

Hilsen og klem fra Anne, Balto og alle dyrene

Heisann.

Jøss, her skriver vi desember 2007 og jeg lurer virkelig på hvor i all verden dette året tok veien. Plutselig skal julepynten fra i fjor frem igjen. Jo da, som vanlig ligger noe av pynten fremdeles fremme etter fjorårets jul. Jeg er nemlig så heldig å ha et lite ”nissehus”, så ingen merker det likevel…tror jeg da.
Uansett, julen er her og har allerede vært her, lenge før jeg var ferdig med høststemningen og håpet på noen ekstra sommerdager (må jo være optimist). Når man blir 40 er det liksom en viss endring rundt dette med julen. De fleste jeg kjøpte leker til da jeg var 20 eller endatil 30 år, har nå blitt voksne og faktisk endatil foreldre selv. Og da jeg var 20 og endatil 30, var det faktisk en viss mulighet for at de voksne rundt meg muligens manglet noe. Nå har alle råd til det meste, året rundt, men ikke alle…

Nøtteliten og Trampe ble gode venner mens Trampe var her:-)

 Julestemning:-)

I år har jeg latt tankene vandre litt tilbake til min egen barndoms jul. Til forventningene som drev nysgjerrigheten inn i kottet som var midt i leiligheten vår på Haugerud. For det var nemlig der, mellom hyllene at mamma og pappa gjemte julegavene. Julegaver som skrek etter å bli klemt og klådd og rista på.
Det var nok ikke fritt frem for at vi håpet på en ørliten sprekk i papiret, slik at vi kunne skimte litt av gaven til hvem den nå måtte være til. Og gavene var virkelig noe å glede seg til. For på den tiden var det ikke slik at vi fikk det vi trengte og litt til når vi ville. Nei, det var til jul og bursdager at det virkelig dryppet inn den ene ”innertieren” etter den andre av våre største ønsker.

Eva-Lill tok turen innom på førjulskos:-)

 
Og hva ønsket så Anne seg i sin barndoms jul? Det kunne være siste utgave av Nancy Drew, et nytt spill som Monopol eller Ludo eller Maxi Yatsy. Det kunne være en kjelke eller en spark eller et par nye skøyter. Og uansett hva som lå under treet, så var alle gavene like kjærkomne. Strikkeluer, skjerf og polsokker, en ny dukke eller noe spennende fra Onkel i Canada. Jøss, for en fest det ble i våre barnesinn.

Men, julaften var også så mye mer. Det var morgenstunden foran Tv, og vi var jo superheldige som hadde både Svensk Tv1 og Tv2. Å krype opp i vår grønne stoffsofa, med dyna godt trukket rundt oss, det var jo bare sååå koselig. Så spiste vi litt nammis og venta på at julegrøten skulle serveres. Det hendte riktignok at mamma fusket litt med mandelen i grøten. Ja, at vi plutselig fant to, der det bare skulle være en, hehe. Likevel vanket det alltid sjokolade på oss alle tre. Og når man er tre søsken, så kan jeg love at alt skulle være likt fordelt. Det betydde at tre glass ble satt ved siden av hverandre, og Soloen ble fylt likt opp til siste dråpe.

 Kjekt med litt mimrebilder fra tidligere julefeiringer:-)

Når julegrøt og enda mer nammis var fortært, var det jo bare å smøre seg med tålmodighet frem til middagen. En middag som for mamma må ha vært reine marerittet å ordne til. For hos oss var det liksom tradisjon at uansett om det skulle være skinkesteik, eller svineribbe, julepølser eller medisterkaker, ja så skulle vi også alltid ha pinnekjøttet fra tante Jorunn. Det bugnet, regelrett bugnet av mat. Selv om vi var så mette at vi nesten sprakk, og bukseknapper ble åpnet, ja så gjorde vi alltid plass til riskrem eller moltekremen etterpå.  Dessverre ble det liten plass til alle kakesortene seinere på kvelden, men dem tok vi igjen seinere i jula.
Vi gikk rundt juletreet hvert eneste år. Ja, selv bikkja gikk rundt treet. Vi måtte holde ekstra godt i Zenta, når vi nærmet oss sjokoladen vi alltid ga henne. Og akkurat denne stunden er vel det som i voksen alder har blitt mitt største savn på julaften. Når min ene søster spilte piano, den andre gitar og pappa fant frem fiolinen, og jeg med tussefløyta og mammas nydelige klare stemme…Og alle sang i vei.

Det er godt å ta frem disse minnene i voksen alder. Det er godt å tenke tilbake på en tid da man som barn slapp å bekymre seg eller ta viktige avgjørelser eller føle noen form for dårlig samvittighet, enda vi viste om disse barna i Afrika på den tiden også. Ja, det var jo standard det der om vi ikke spiste opp maten vår. Jeg husker så inderlig vel når mamma stekte rogn og fortalte om hvor sunt det der var, sukk. Det var da jeg gladelig kunne sendt hele porsjonen til de sultrammede barna i Afrika, altså.

Men, nå er altså julen 2007 rett foran døra og jeg ser tilbake på et godt år for meg. Jeg tok meg et ”friår”, hvilket egentlig har vært mer et ”reduser på dyrene” år. Det har vært et jevnt sig med dyr inn hele året.
For tiden huser jeg mine to koselige høner Mady og Tuppen og de to nye som jeg kaller Lilly og Spot . Kurregutt har hatt noen damer innom, men han er nå singel og søker etter en frue. Balto og jeg har delt hus i litt over et år. Kaninene Fluppy og Wendy har fått permanent hjem her hos meg. I tillegg har det ramlet inn både kaniner, marsvin, Degusrotter, tamrotter, Chinchillaer, hamster, måker og mus.

Mus, ja... Det var jo litt av en morsom historie. Det hadde seg nemlig slik at en som driver oppdrett ville gjerne spleise en vill husmus med en tam oppdrett mus. Musevennlige feller ble satt ut, uten det helt store. Jo da, en gikk riktignok i ”fella uten å passe seg for den”, men ellers var det dødt. Jeg fikk en glup idé om å flytte fella inn i luftegården til kaninen Conradi, da etter uker med tålmodighet. Dagen etter kikker jeg nedi, og jammen var det en mus der, trodde jeg. Vel inne på kjøkkenet åpner jeg fella og før jeg viste ordet av det, hoppet det 5 mus ut! Hjelpe meg, altså. Nå var fella full dagen etter også, og jeg innså at jeg antageligvis huser flere tusen mus på tomta her. Ja, jeg er banna bein sikker på at de står for 50 % av isolasjonen i huset:-)

Jeg har brukt store deler av året til en skikkelig opprydding. Det har vært opprydding, grøfting og grusing utenfor. I tillegg har jeg pusset opp en del inne. Når helsa ikke er helt på topp, tar alt tid. Men, jeg har da kommet langt, syns jeg. Det er 10 år siden jeg startet opp med omplassering av dyr, og selv om det ikke har vært noe feiring, er jeg godt fornøyd. Det er vel nærmere 9000 dyr som i disse årene enten har blitt formidlet eller omplassert herifra, jepp.  Å stå med så mye ansvar er skikkelig tøft. I år som andre år er det mange å takke. Mennesker som har gitt gaver eller bidratt på andre måter, Tusen hjertelig takk!

En av de største forandringene som har skjedd dette året, har vært livet mitt med Balto. Vi har hatt mange fantastiske turer sammen. Inn i livet mitt kom også Marit og hunden Pia, som har delt utrolig mange flotte naturopplevelser sammen med oss. Balto er en fantastisk hund, men tidvis kommer jeg til kort når det gjelder å holde følge med intelligensen hans. Vi trener på Agilitybanen en gang i uka, og jeg klikkertrener med han hjemme. Likevel, han er så ufattelig smart, den hunden, altså:-)

Jeg brenner like mye for bedre dyrevelferd, for økt forståelse og kunnskap om dyrene, og for at vi alle tar ansvar for våre medskapninger. Stadig vekk tenker jeg på hvor lite som skal til for at mye kan bli gjort, hvis alle gir litt av seg selv.

At jeg nå har tatt avgjørelsen med å avvikle, gir en slags skrekkblandet fryd. Disse dagene før jul har vært utrolig hektiske, mange har ringt og trenger hjelp til å omplassere dyrene sine. Nå må jeg lære meg å leve med mine nei, i hvertfall til jeg er motivert og på topp igjen for hva det nå er jeg vil gjøre fremover.

Dette er ikke "Årets Julebrev". Det kommer på julaften. Tenkte jeg bare ville skape litt julestemning:-)

Ha en fin bittelillejulaften. Nå skal mamma og jeg og Balto på tur, ta en tur til Os, hente litt spon og ellers reingjøre bur og hus.

Klem fra Anne

Kjære dagbok.

Det er søndag og dagen så langt har vært utrolig koselig. Jeg fikk besøk av en koselig familie som hentet med seg Madikken og Hercules. Det gjorde godt å se de vel av sted og de kommer til å få et godt hjem med stor plass ( Hundegård og hus, jepp). Det er da jeg kunne tenke meg å være kanin og leve et trygt og godt kaninliv med gode bevegelsesmuligheter. Så tusen takk til dere som ville gi mine to koseklumper et hjem.

Balto og jeg startet dagen med en tur lang Ulvenvannet og denne gangen møtte vi ikke på biler eller folk...så stille:-)

I går var jeg helt matt og sliten og lei meg. Tenkte mye på Georg og på Chiko og hadde regelrett vondt i magen. Sånn er det bare.Når avgjørelsen for å avvikle var tatt, følte jeg lettelse og lot tankene få vandre inn på nye områder av hva jeg kan tenke meg å holde på med. Det som er godt nå, er at jeg kan bruke litt tid, snuse litt på andre ting som har med dyr å gjøre. Har tenkt på pinnsvin og villfugler, andre dyr, smådyr i akutte tilfeller, samarbeid med veterinær for akuttmottak av ville dyr osv.

Jeg gleder meg til januar. Skal sette inn annonser og få ut så mye jeg kan av utstyr og bur. har sittet i går og tegnet opp nye smarte løsninger på utebur der alt er bedre tilrettelagt for desinfisering, reinhold og miljø. Grublet på løsninger jeg har sett andre steder. Det er faktisk utrolig morsomt å bare gruble på slike ting. Ikke tnke på om den og den får nytt hjem, ikke tenke på skjebner og triste saker. Jeg innser jo at noen av nedturene slår meg fullstendig ut. men, slik er jeg bare...

Jeg hentet to nye snuskesnasker av noen høner her tidligere i uken. Jeg har kalt Mille Fleuren for Spot og den lille blandings-Cockinen for Lilly:-) I begynnelsen var Tuppen pottesur og nebbet halen på dem begge. Så jeg satt meg ned og hadde en alvorsprat med fruen. Hun er nemlig ikke sjefen her i huset, det er meg:-)

"Lille møkkete speil på vegge der, hvem er vakrest  her?"

Nå går det mye bedre, men ser at Mandy og Tuppen holder avstand og at Lilly og Spot holder seg litt for seg selv. Kurre går helt bananas med så mange fruer rundt seg og parrer vilt med bamsen sin og en tøy-julemus jeg har i stua. Den duen har jaggu hormoner:-)

Lilly og Spot er litt reserverte ennå. Men, nå har de vinteren på seg til å etablere seg som flokk. Til våren skal de få hus og hønsegård. Og når mamma reiser i romjula, skal de får komme inn i stua igjen. Kan ikke ha 4 drituser gående her mens mamsen er her.

I dag tasset jeg ut i hagen med renvasket jakke...trodde jeg. Men, Mr. Kurre hadde lagt fra seg skitt på jakka mi, og jeg ser klart at jeg må ta en titt i garderobeskapet. Han pleier ikke sitte på den kanten der klærene henger, hmmm.

Jeg har huset to kaniner denne uken. Den ene ble videresendt til veterinær og det viste seg at det var koksidiose. Veldig rart, for ikke var den oppblåst, ikke fikk jeg ut noe med klyster og ikke ville den spise. Håper den blir fin. Den fikk noe medisin med Sulfapreparat, hvilket jeg ikke har hørt vært brukt før. Kjenner andre til dette?

Den andre knerten heter Trampe og blir til i morgen. Har stelt ører og gitt den Zoolac mot mageproblemer. Den er noe bedre nå. Ser at det kommer mer og mer knerter og ikke løs mage. Har klippet klør og dullet med den hele uken, og Nøtteliten hilser på hver kveld.

Grubler litt over hva jeg skal kalle hjemmesiden min:-) Noen forslag? Skal legge inn masse spennede etterhvert. Tips til butikker, info om dyr, smarte løsninger... Beholder forumet og selvfølgelig bloggen.

Nå skal jeg ut å leke med Balto.

Anne:-)

Kjære Dagbok.

I de siste dagene har jeg vært inni tenkeboksen mer og mer. Jeg kjenner på meg at jeg har kommet til veis ende hva gjelder omplassering. Kanskje kan erfaringene mine og kunnskapen jeg har tillegnet meg komme dyrene til nytte på andre måter. At jeg  fortsatt vil ha helsesjekker, en hjemmeside, info, være der hvis noen trenger hjelp. Men, omplassering vil jeg gi meg med.

Jeg kommer ikke til å bryte noen kontrakter eller avtaler som gjelder dyrene. Det vil si at dyr som har gått ut herifra også er velkommen tilbake. Det vil også si at de som har overtatt hunder absolutt ikke står alene om de trenger hjelp. Men jeg stopper å ta inn dyr utenom dette. Jeg orker rett og slett ikke mer.

Jeg er overhodet ikke lei av dyr. Jeg er bare så møkkalei av uansvarlige dyreeiere. Jeg er møkkalei av å legge hele sjela mi i å finne gode og trygge hjem, for å få disse nedturene som stadig dukker opp. Og disse nedturene kommer til å fortsette så lenge jeg omplasserer dyr. Som jeg sa til Bente i dag: "Stadig oftere dukker tanken opp som handler om hvor mye bra jeg egentlig gjør?".

Jeg kan juble og hoppe i taket av glede for alle de vellykkede omplasseringene. Men ikke alle er vellykket. Og siden jeg er i siget med min festlige førjulsutblåsing, kan jeg like godt slenge på litt mer.

I 10 år har jeg prøvd etter beste evne å skape trygghet rundt arbeidet her. Det vil si at dyrene skal være trygge fra de setter sine bein innafor døra her til de kommer i nytt hjem og...forblir der. For å skape trygghet må noen grunnleggende verdier være basisen for kvalitet. Det ene er at dyrene skal ha primærbehovene dekket: Et godt sted å leve, mat, friskt vann, høy, sand, spon, leker, ekstra tilskudd og annet utstyr. I tillegg skal de ha dekket  behovet for bevegelse, mosjon og stimulering. Deretter er det min oppgave å gi de som overtar dyrene informasjon. Det har de fått via samtaler pr. telefon, samtaler når de kommer og henter, og de har fått med seg skriv på 3 A4 sider som inneholder info. I tillegg har alle fått beskjed om at de kan henvende seg hit uansett hva det gjelder hvis de lurer på noe. Jeg har også tatt utallige telefoner i ettertid til mange, mange...

Så må Annemor håpe, tro og tenke at folk flest er så fornuftige at de faktisk følger opp dyrene videre. Likevel kan ikke Annemor være så urealistisk at jeg ikke legger inn en viss prosentandel som handler om de som ikke følger opp. Hvis jeg legger inn feilslått fiasko-omplassering på 25%, vil det faktisk si at mens 750 av 1000 dyr har det super bra, kan hele 250 av dyrene ikke ha det bra, eller ha det mindre bra. Uuuææææ....

Det er ikke mange dyr som har kommet i retur i forhold til antallet. Det er jo kjekt. Derimot er det slik at mindre enn 20% av de som har overtatt dyr, følger opp kontrakten. Dette gjelder hundene og dette gjelder også de som overtok smådyr etter at jeg innførte kontrakt. Selv om de ikke følger opp med tilbakemeldinger og småting, betyr det jo ikke nødvendigvis at dya lider. Og det går heller ikke an å kreve dyr tilbake for "flisespikkeri" som likevel blir for meg et irritasjonsmoment.

På søndager burde det aule av folk som trenger helsesjekk på dyrene.Jeg kan tenke slik at de fleste fikser dette selv, men slik tenker ikke jeg! Jeg tenker heller: Hvor i huleste mange dyr står rundt omkring med for lange klør, møkk i rompa, midd i pelsen eller møkkete ører, for lange tenner, for lange nebb osv. osv...?

Jeg tenker også det samme når det gjelder hundene. Hvor mange gidder følge opp hundene sine hvis det dukker opp problemer? Hvor mange gidder å følge dem opp med mental stimulering eller oppsøke hjelp hvis atferden endres? Huffameg, ikke bra, ikke bra...

Jeg velger jo å håpe at de fleste har næringsvett nok til å oppsøke hjelp, likevel plager dette meg veldig. Jeg prøver i alle tilfeller, absolutt alle å faktisk gjøre mitt ytterste for at det skal bli kvalitet over dette. Like forbasket vet jeg at det overhodet ikke finner noen garantier hvor proff man enn er.

Og, alle vil ha garantier. Alle vil ha garantier for at dyrene er friske, sunne og chip-chape. Alle vil ha garantier for at dyrene kommer til verdens snilleste mennesker. De garantiene vil jeg også ha! Men, jeg er ikke Gud, og jeg kan dessverre ikke forutse at de fantastiske snille menneskene som henter lille Pelle eller godhunden faktisk vil følge opp mine krav, anbefalinger eller veiledning. Og jeg kan ikke garantere det jeg ikke ser, når folk innleverer dyr her.

Så, jeg gir meg. Rett og slett. Jeg orker ikke mer. Jeg kjente det så inn i granskauen nå når det gjaldt Georg. Sakte men sikkert har nye spikere blitt slått i den kisten som jeg kaller: Glede:-)))

Helt konkret vil derfor følgende bli iverksatt: Jeg selger ut alle innebur til 50, 100 og 200 kr. Hvis noen vil starte opp vil jeg sponse det jeg kan. Videre selger jeg ut en masse utstyr til hunder for en billig penge. For de som vil starte opp, vil jeg sponse det jeg kan. Jeg selger ut de uteburene som nå er tomme. Alle dyrene skal ut. Jeg beholder noen få bur til de dyrene som evet. kommer i retur. Jeg tar ikke inn flere hunder, og heller ikke flere smådyr utenom de som kommer i retur herifra. Hjemmesiden fortsetter, men jeg kommer til å skifte navn på den. I tillegg kommer jeg til å sende ut brev til veterinærkontorer og dyrebutikker om avviklingen.

Det kommer nok til å ta sin tid før alt legger seg til ro. Likevel HÅPER jeg at de dyrene jeg har nå vil få gode hjem. Alle dyrene inne gies bort med bur, gratis! Jeg håper så inderlig at dere der ute kan formidle dette videre. Og ingen av dyrene jeg nå har inne blir avlivet. Jeg elsker jo dyrene og det vil jeg alltid gjøre.

Men, fra 2008 blir det slutt med omplassering herifra utover returdyr. Jeg holder på med en del spennende ting som vil komme ut på hjemmesiden etterhvert. Kanskje vil noen av dere følge med videre, og kanskje ikke. Jeg vet i hvertfall at jeg ikke orker mer, enn det anvaret jeg allerede har tatt på meg.

Så vil jeg oppfordre dere der ute til å ta kontakt med de andre dyreorganisasjonene som Dyrebeskyttelsen Hordaland og Dyrebeskyttelsen Bergen, hvis dere vil hjelpe til.

Hilsen Anne

Kjære Dagbok.

Jeg har mange minner om han, som jeg har skrevet om i den gamle dagboken til Farris. Rare og morsomme minner, minner om den første dagen han kom hit og den siste dagen jeg så han reise av sted til sitt siste hjem.

Det er rart hvor mye han etterlot i hodet og hjertet mitt, helt utrolig, egentlig...

Selv om jeg nå er fryktelig lei meg, er jeg også lettet fordi han ikke går med smerter i kroppen, fordi det er satt en stopper for videre plager med kreften som herjet i kroppen hans og fordi jeg vet at jeg gjorde alt jeg kunne for han. Trulte har det bra, selv om hun nå har mistet partneren sin.

Nei, dette var trist. Stakkars, stakkars Georg. Jeg må bare få lov til å takke av hele mitt hjerte for en minnerik tid. Han glemmer jeg ALDRI!

Sov godt.

AnneI dag fikk jeg den triste beskjeden at Georg er avlivet. Han var svært aggressiv og ved obduksjon viste det seg at han var full av ondartet kreft. Jeg har felt mange tårer i kveld. Føler meg helt matt. Det er kanskje rart for noen å oppleve at Anne gråter for en gris, men Georg er den mest spesielle grisen jeg har hatt her.

Førjulsstemning:-)

Ja, nå er det julestemning i krinkler og kroker og det meste av det meste er unnagjort. Det betyr at kjøkkenet er ryddet, alt er på plass til mamma kommer, og jeg gleder meg til å ha henne her:-) Hun er ikke til omplassering, nope..

Det er ganske utrolig å tenke på at jeg har fått gjort meg ferdig med mesteparten av gavene, brevene, kortene og julepyntingen, og det er virkelig koselig her nå. Dette er første desembermåned på år og dag at jeg faktisk koser meg:-) Håper at jeg kan få hentet en liten høne av samme rase som Spot, over helgen. Så leverer jeg to marsvin til Helge, for han har faktisk mer action der enn jeg har her. Her er det utrolig stille med henvendelser.

Det kom inn to nurkevalper som nå trenger nye hjem og som jeg håper vil komme i gode hjem i juleuka. Det var godt at Vera fikk nytt hjem, og at hun får en god pensjonist tilværelse på Askøy. Hun var da av rasen Loman, som også kalles industrihøne. Det betyr at de er avlet frem for å yte mest mulig når det gjelder egglegging. Ofte legger de 2 egg om dagen, og de dør tidlig ( rundt 3-4 år). De legger større og større egg, jo eldre de blir, før de regelrett verper seg ihjel. Jeg syns dette er tragisk. Hvorfor  slike raser avles frem, er jo forståelig i vårt industrielle dyreforbruk. Likevel er det mange mørkesider med avelen. En ting er i hvertfall sikkert; Jeg og Christel kunne aldri hatt sånne høner, for vi hadde regelrett sørget oss ihjel, mens en etter en tippe bukket under:-(

Jeg gleder meg som en unge til en ny høne her, en liten Spot :-) kanskje er det en til der, slik at jeg kan få 4 her totalt sett. Jeg er så glad i Tuppen og Mandy og jeg kan med hånden på hjertet virkelig si at de beriker livet mitt.

Jeg syns det er koselig også på denne tiden av året. Joda, det er mørkt ute, men nå "lyser det i stille grender" med adventslys i tidligere mørke vinduer. I dag gikk vi på tur med Marit og Pia innover til Raulio. Frossent landskap på vei inn, før regnet kom. Balto og jeg leker en del, og han er helt i hundre med denne rokkeringen sin:-) Kurre har forelsket seg i en liten bamse. Han går og bærer på den og er bare sååå søt.

Fremdeles er det 3 katter som trenger nye hjem, og jeg håper inderlig at Maximus snart får komme til noen snille folk. Han er jo så herlig og flott den katten. Møtte også på de siste to hunnkattene og de er bare nydelige. Den ene er muligens drektig, så det blir nok ennå en del arbeid på Christel. Jeg håper fremdeles på at vi kan få inn noen penger til sterilisering av de to siste. Vi mangler rundt 2000.-

Nøtteliten har kost seg her i 2 måneder nå, og i romjula skal han hjem. Det blir litt rart, det der. Har jo blitt veldig glad i han. Pripps kom tilbake fordi han nøs. Nå tok jeg han med til veterinær på fredag, og da viste det seg at hun hadde en øvre luftveisinfeksjon, men heldigvis ingen  lungebetennelse. Hun går på medisin nå, og virker bedre. Håper hun blir fin i løpet av uken, slik at familien igjen kan glede seg over henne. Hun er virkelig en herlig rotte, jepp.

Skal ta noen flere bilder av valpene og så skal jeg ta noen julebilder av de andre dyrene her etterhvert.

Ha en fin førjulstid:-)

AnneKjære Dagbok.

Ja, nå er det julestemning i krinkler og kroker og det meste av det meste er unnagjort. Det betyr at kjøkkenet er ryddet, alt er på plass til mamma kommer, og jeg gleder meg til å ha henne her:-) Hun er ikke til omplassering, nope..

Det er ganske utrolig å tenke på at jeg har fått gjort meg ferdig med mesteparten av gavene, brevene, kortene og julepyntingen, og det er virkelig koselig her nå. Dette er første desembermåned på år og dag at jeg faktisk koser meg:-) Håper at jeg kan få hentet en liten høne av samme rase som Spot, over helgen. Så leverer jeg to marsvin til Helge, for han har faktisk mer action der enn jeg har her. Her er det utrolig stille med henvendelser.

Det kom inn to nurkevalper som nå trenger nye hjem og som jeg håper vil komme i gode hjem i juleuka. Det var godt at Vera fikk nytt hjem, og at hun får en god pensjonist tilværelse på Askøy. Hun var da av rasen Loman, som også kalles industrihøne. Det betyr at de er avlet frem for å yte mest mulig når det gjelder egglegging. Ofte legger de 2 egg om dagen, og de dør tidlig ( rundt 3-4 år). De legger større og større egg, jo eldre de blir, før de regelrett verper seg ihjel. Jeg syns dette er tragisk. Hvorfor  slike raser avles frem, er jo forståelig i vårt industrielle dyreforbruk. Likevel er det mange mørkesider med avelen. En ting er i hvertfall sikkert; Jeg og Christel kunne aldri hatt sånne høner, for vi hadde regelrett sørget oss ihjel, mens en etter en tippe bukket under:-(

Jeg gleder meg som en unge til en ny høne her, en liten Spot :-) kanskje er det en til der, slik at jeg kan få 4 her totalt sett. Jeg er så glad i Tuppen og Mandy og jeg kan med hånden på hjertet virkelig si at de beriker livet mitt.

Jeg syns det er koselig også på denne tiden av året. Joda, det er mørkt ute, men nå "lyser det i stille grender" med adventslys i tidligere mørke vinduer. I dag gikk vi på tur med Marit og Pia innover til Raulio. Frossent landskap på vei inn, før regnet kom. Balto og jeg leker en del, og han er helt i hundre med denne rokkeringen sin:-) Kurre har forelsket seg i en liten bamse. Han går og bærer på den og er bare sååå søt.

Fremdeles er det 3 katter som trenger nye hjem, og jeg håper inderlig at Maximus snart får komme til noen snille folk. Han er jo så herlig og flott den katten. Møtte også på de siste to hunnkattene og de er bare nydelige. Den ene er muligens drektig, så det blir nok ennå en del arbeid på Christel. Jeg håper fremdeles på at vi kan få inn noen penger til sterilisering av de to siste. Vi mangler rundt 2000.-

Nøtteliten har kost seg her i 2 måneder nå, og i romjula skal han hjem. Det blir litt rart, det der. Har jo blitt veldig glad i han. Pripps kom tilbake fordi han nøs. Nå tok jeg han med til veterinær på fredag, og da viste det seg at hun hadde en øvre luftveisinfeksjon, men heldigvis ingen  lungebetennelse. Hun går på medisin nå, og virker bedre. Håper hun blir fin i løpet av uken, slik at familien igjen kan glede seg over henne. Hun er virkelig en herlig rotte, jepp.

Skal ta noen flere bilder av valpene og så skal jeg ta noen julebilder av de andre dyrene her etterhvert.

Ha en fin førjulstid:-)

AnneKjære Dagbok.

Så har desember måneden startet og jeg kan ikke fri meg for å tenke at alt er ved det gamle:-) Eller er det slik?

Vel, den siste uken så har jeg definitivt følt nostalgiske "skrekkblanda" følelser omkring dagene. Det har vært utrolig hektisk, nemlig. Tror jammen jeg har blitt litt bortkjemt dette året, sikkert fordi jeg plutselig hadde 18 timers dager igjen. Det har vært mye utenom rutinene, men samtidig er det godt å se tilbake på denne uken også.

På mandag fikk jeg en telefon seint på kvelden om en forlatt Chinchilla. Fram med lommelykten og ned for å hente høy og spon, slik at jeg kunne klargjøre et bur. Når den lille knerten ankom, kjente jeg hvordan håpløsheten jog igjennom meg. Antageligvis var bekkenet knekt. Den pep og hadde store smerter. Ikke klarte den å gå, og flere steder hadde den mistet pelsen. Forlatt og alene i hvor mange dager? I samråd med hun som kom med den, bestemte vi oss for avliving. Det var virkelig vondt å se dette, og jeg sov dårlig den natta.

 Balto er i førjulsstemning:-)

Som dere fikk med, brukte jeg tirsdagen til å forberede turen til Værlandet, og i tillegg hentet jeg to seksjoner som jeg fikk av en koselig dame. Siden onsdagen gikk vekk i reising, brukte jeg torsdagen til reingjøring, ommøblering og tusen andre ting. Det var derfor litt ekstra godt å komme noenlunde i havn på fredagen.

I dag er det altså 1. desember. Butikkene bugner av varer og halvgale kjøpelystne mennesker...:-) Selv har jeg nå gjort meg ferdig med det meste og er jammen glad for det. Det regner, som vanlig i desember, det er mørkt ute og super koselig inne:-)  Vera skal få komme i nytt hjem i morgen, og endelig kan ryene legges på gulvet igjen:-)

Det er 24 dager til julaften. I bunn og grunn dager som likevel går til de faste daglige gjøremålene, med de samme vanlige ønskene som at dyrene får et nytt hjem, de samme vanlige håpene og den samme troen på at  ikke folk er så stupide at de kjøper seg et levende vesen som blir dumpet over jul. Men, jeg har også sagt dette før, nemlig at de fleste dyrene som kommer inn her, ikke er julegave dyr. Heller vanlig at dyr som er kjøpt på vårparten, og som nå går sin verste tid i møte...spesielt kaniner.

For, Når vinteren ramler innover oss, og julen er på vei, så er det jammen lett å glemme den lille vennen din som står alene ute i buret. Vær så snill å ta de inn nå og ha de inne frem til våren. I det minste bør ikke noen kaniner stå ute alene.

Hver dag går jeg ned til dyrene, gir dem gulrøtter, brokkoli, salat, knekkebrød, nytt høy og mat og ser til at de i hvert fall har primærbehovene dekket. Likevel, jeg kunne ønske at noen ville overta de små vennene her.

Joda, alt er ved det gamle. Nå er det opp til meg selv å gjøre noe kjekt og koselig også for meg selv i denne førjulstiden. Men, jeg vet at dette også er en krisetid for mange dyr. Måtte det bli en god førjulstid og vinter for langt flere.

AnneKjære Dagbok.