Farris Dagbok 2008 del 1

Mai 08

Nå begynner det jammen å bli fullt på denne siden, så jeg får åpne del 2 neste gang:-)

Snakk om kosestund i sola, altså:-)

Jeg har det så utrolig kjekt for tiden. Endelig kom gravemaskinen opp igjen i går, og forhåpentligvis kan vi muligens...muligens bli ferdig med kummen og planeringen denne uka. Skal innom å få tak i noe byggeplast, så begynner jeg også å rive. Minuset er om regnet nå kommer, men, men.

Sjekk den lille linselusa Andy:-)

Jeg har skrevet om det før, og gjentar det gjerne; fugler har en helt spesiell plass i livet mitt. Jeg ler meg splint fordervet av alt det rare de finner på og måten de er på.

Forleden dag var det tid for at Andy skulle få komme ut til alle de andre. Han har vokst noe enormt i det siste. Jeg spanderte 2 kilo melorm og den typen som er større enn melorm og det går regelrett ned i rakettfart:-) Alle samler seg under terrassen og bare...venter:-)

Her deler vi på alt:-)

Lille luringen Spot rapper litt mat fra kaninene:-)

Jeg var utrolig spent på hvordan Andy ville bli mottatt. Lille snusken fant fort ut at her måtte han innynde seg. Dolly og Daysi var ikke helt begeistret for den lille som fotfulgte dem, la seg ned, kikket til venstre og høyre og prøvde liksom å gjøre seg usynlig synlig:-) kunne nesten høre han si: "Jeg er her jeg, og jeg vil gjerne bli venner med dere, men så se meg daaaa".

Siden han ikke fikk applauderende velkomst av gakkusene, fant han fort ut at han fikk to supervenner i Wendy og Fluppy. Han krøp inntil dem, de hoppet unna og han fulgte på:-) Etterhvert har også hønene akseptert denne lile sjarmøren og stadig ligger de i samlet flokk:-)

Jeg har en tendens til å lage en dialog i huet mitt når jeg ser dem:-) Lille Andy som kikker over kanten av bassenget og lurer på hvor de andre er; " Tittei, ser dere nok, nå skal jeg bade, altså". Så plumper han uti bassenget, dykker i rekordfart og kikker rundt seg. Daysi og Dolly som da er mye mer makelige, stiller seg gjerne ved kanten og later som de MÅ drikke akkurat der han er, enda de har fjaksen andre vannskåler rundt seg. Noen gange finner en av endene ut at de vil bade, men Andy syns de er alt for store, og jumper over kanten.

Hver morgen stikker Daysi og Dolly inn i kaninhuset. Kommer ikke Fluppy seg fort nok ut, nebber de til han og  napper han i pelsen:-) Andy sitter trofast utenfor og håper de snart kan bli ferdige med hva de nå enn holder på med ( De legger egg hver morgen). Siden de fjærkledde endene elsker å rote i jorda, må jeg skifte vann flere ganger for dagen. Sånn er det bare...

Andy finner seg fint til rette med alle, han:-)

Jeg er så glad for at jeg har dette livet rundt meg, for jammen er det tomt og rart uten alle de andre omplasseringsdyrene. Jeg trivdes jo i det "kaoset" også. Oftere og oftere må jeg bare innom til dyrene , setter meg ned til dem og bare storkoser meg. Balto er alt for redd til å ha glede av å være med inn. Han klenger seg til muren og håper ingen av de utrolig farlige smådyra vil ete han:-)

Tuppene legger egg alle veier for tiden. Det beste jeg nå opplever er at også Tuppen har begynt å legge egg igjen. Hun stoppet momento etter at Lillemor og Spot ble tatt i fjor. Nå har Spot ( nr. 2) tatt seg en pause, men hun trives godt. Jeg ser at hun holder seg litt utenfor de andre. Det virker rett og slett på meg som at hun  har et litt annet språk. Kanskje er dette rasetypisk? Den dagen volieren står på plass, kommer jeg muligens til  å anskaffe en Mille Fleur til. Bare det å se henne jogge etter de andre er et syn:-)

Jo, jeg koser meg:-)

Anne

Et lite ps.

Nye mus fra Midttun Zoo. Begge skadet . Den ene hadde et stort sår, den andre mindre sår flere steder og begge hadde lus. Kunde tok de med og har de nå hos seg.Tror den ene hunn musa er drektig....

Mai 08

Stadig oftere foretelles det at hjorten har blitt et problem. Populasjonen har vokst og de trekker ut på gårdstund, til kirkegårder, til jordbruksområder/planteområder og beiteområder.

I gårdsdagens nettutgave fra Bt Lokal/Os, kunne vi lese om en bonde på Søfteland som hadde opp mot 20 dyr beitende på området hans.

Sitat: "– Jeg er veldig interessert i hjort som vi må ha i skogen, men det er mengden hjort som jeg er uenig i. Jeg mener bestemt at vi må begynne å se alvoret på dette problemet for jordbruket i Os kommune og andre kommuner og redusere hjorten på jordene ved å drive individrettet avskyting og være bevisst hva vi gjør med hjorteforvaltningen vår" Sitat slutt.

Når det blir overpopulasjon av en dyreart kan dette gå utover også andre dyrearter. Det snakkes om inngjerding av grunneiers områder og det snakkes og avskyting.

Kanskje er det en grunn for at hjortene stadig forflytter seg ned mot gode beiteområder. Og kanskje er den grunnen at skogen stadig blir tettere og tettere og granen overtar tidligere gode beiteplasser? Skogen her borte er utrolig tett. Høye grantrær tar lys vekk fra jorda og jorda blir skrinn. Selv merker jeg stor forskjell på skogen her og på østlandet. Det står mange skrinne trær her og overalt mangler uttynning som også villle gitt bedre vekstvilkår for de andre trærene.

Nå er ikke hjorten en apekatt som slenger seg fra tre til tre. Hjorten leiter selvfølgelig etter gode beiteområder i skogen. Og så lenge ingen griper fatt i bedre skogforvaltning, poulasjonen øker og beiteområder ligger åpne hos bøndene, vil neppe problemet løses. Jeg tror at selv om populasjonen blir redusert, vil likevel hjorten se etter steder med gode beiteområder.

Litt morgenstell:-)

Det som er interessant å merke seg er at vi stadig også bygger oss inn på dyrenes naturlige områder. Dyrene vil dermed forflytte seg og populasjonen kan øke en del andre steder der de samler seg. Ofte leser vi at mennesker kommer på kant med dyrene, tross at at de selv velger å bosette seg nær naturen. Et typisk eksempel på dette er områder med bjørn. Er det slik at vi vil ha naturen men ikke dyrene?

Det har utviklet seg en farlig tendens til stadig å irritere seg over dyr og fugler som har sitt naturlige leveområde der vi bygger og bor. Men en dag er de kanskje borte? Bak utryddelsen av dyrearter har mennekser stadig en finger med i spillet.

Selv nyter jeg morgenstundene med hjorten som beiter her, eller revene som leker seg i skogkanten, kråkene som av og til gir meg hodepine, hehe, haren som av og til dukker opp og mine små som er trygt inngjerdet, jepp. Det er også et eventyr med alle småfuglene, skogsduene og søte små mus som deler matfatet med de andre dyrene her:-)

Anne

Lille Ludvig kommer seg for hver dag:-)

Mai 08

Tenke seg til at vi er så heldige med været for tiden. Jeg fatter det bare ikke:-) Sol hver eneste morgen, i dag faktisk frost, men, men...

Jeg har virkelig kommet i rute med det meste av arbeidet. Joda, kledning må vente, men det er rett og slett fordi hagen må gjøres ferdig ( les mer under hus og hage). Likevel er det alle disse "tusener av gjøremål" som jeg nå begynner å se resultatet av. Det er rett og slett kjempe gøy:-) Jeg storkoser meg på terrassen, tutler med planting og jord og sand og stein og småmuring, har ryddet godt opp i uthus, i alt dyreutstyr, i kottet med en million verktøysaker:-) Ååååå så godt.

På 17. mai fikk jeg virkelig en fridag. Det var sååå utrolig stille her. Hønene koste seg ute, hvilket de gjør hver dag nå. De er så morsomme der de småkjekler for å få melorm. Ja, for melorm digger altså både høns og ender. Og lille Andy vokser og trives. I går satte jeg de to ny moskusendene mine sammen med Andy, og det gikk kjempe fint. Foreløpig må han være i egen innhegning, men det er fordi han kan smette ut gjennom det andre gjerdet. Gjett om jeg gleder meg til å slippe han sammen de andre:-)

Jeg fant et supert badekar til han på Europris. Det tok ikke lange tiden før han plumpet uti og storkoste seg med morgenbadene sine:-) Daysi og Dolly legger faktisk egg nesten hver dag. Siden de ikke er frødde, gir de meg et supert tilskudd både til eggeomelett og pannekaker. Kjempe gode:-) Nå er Fluppy ganske så fornærmet, men har innfunnet seg med sin skjebne, nemlig at endene syns det er MYE mere stas å legge egg i kaninhuset:-)

Det er virkelig koselig i min lille "landsby". Alle går kjempe fint i sammen, alle er friske og fine og alle er venner. Det er så utrolig koselig å bare kikke på dyrene i en sann forening. Lille Fluppy og Wendy vasker og diller med hverandre og storkoser seg med friske seljekvister.

På 17. mai våknet jeg til sol og reine bur. Jeg hadde fri. Ut på dagen ble nok humøret mitt preget av en trist opplevelse, for lille Pripps døde.Pripps har vært delvis syk lenge, men ellers spist og vært i full vigør. Utover dagen ble han verre og verre med elendig pust, hosting, harking og enda verre pust. Det var veldig trist å miste Pripps, for denne lille rotta har en stor plass i hjertet mitt. Jeg og Balto gikk en lang tur senere på dagen, og da kom tårene stadig vekk.

Forleden dag kom Marit innom med en brevdue, som hadde satt seg midt i veien. Heldigvis var fuglen merket, og samme kveld kom en strålende glad eier og hentet den. Det var jammen rart å ha en due i huset igjen. Det å se duer, minner meg stadig om Kurre, men gjett om jeg også er glad for at han har det så fint hos Merethe og Kenneth og alle de andre duene:-)

Tidlig 17. mai, fikk jeg også en liten gjest i huset, et lite pinnsvin. Den hadde en skade på ryggen og var litt tynn. Nå har den fått loppekur og stell inne. Jeg avventer noen dager til, så jeg er sikker på at den kommer seg, før jeg slipper den ut. Det kommer godt med å ha kattefôr i huset når jeg trenger det. Samtidig fant jeg fort ut at den digget pillede reker:-) Ikke så mange, men litt får den.

Nå skal jeg til en øyespesialist, og det trengs. Det er skikkelig surt å skade det høyre øyet som jeg gjorde. Det er ikke så mange år siden venste øyet fikk seg et kakk av Lillemor ( høne) når hun satt på skulderen min. Begge gangene har jeg vært kjempe heldig av å ikke miste synet. Men skade på hornhinnen denne gang, har redusert synet mitt med litt tåkefølelse, akk ja. Og som om ikke det var nok, har jeg fått gallestein, urk! Og for dem som ikke vet hvordan det utarter seg, kan jeg bare si: Unngå det:-) De forbaskede smerteriene innimellom kan jeg fint være foruten. Jeg klarer heldigvis å fungere fint på turer og mellom "riene".

Nå er det bare Tassen som er inne, og han er virkelig en herlig hund. Det går strålende med Simba og lille Rex. Rex og Nikita har blitt perlevenner og Nikita har blomstret opp.Forleden dag klarte ikke lille Rex å komme seg inn i buret i bilen. De deler bur. Men, da hoppet Nikita ut og regelrett ga han et dytt i rompa, lille klumpen:-) Det er ingenting i hele verden som gleder meg mer enn vellykkede omplasseringer.

Theo har det også supert i nytt hjem. Eierne har tatt hunden på kurs hos Fjellanger og dette satte jeg skikkelig pris på.

Jeg var i det filosofiske hjørnet da jeg begynte notatene i dag tidlig. Var på tur med Marit og Pia i dag og fikk litt mer orden på tankene. Takk for dette, Marit:-)

Det heter seg jo at "det blåser på toppene" og er det noe jeg burde lære meg, så er det å trekke det hodet mitt lengre ned og i større grad vurdere hva jeg faktisk skriver om eller tar opp. Ytringsfrihet eller ei, jeg trives bedre i lavlandet.-) Derfor ble det et kortere innlegg enn opprinnelig.

Nå skal jeg ut å legge jord i mitt nye bed:-)

Anne

Foto: Christel

Disse to deilige pusungene er en av tre som Christel atter en gang har forbarmet seg over.  Sjekk de små ørene, hehe...

Mai 08

Jeg syns ikke det er så forbasket lenge siden jeg skuffet snø av bilen og  følte aldri at våren skulle komme. Men jammen gitt kom ikke både vår og sommer i samme gisp:-) Dagene er ikke bare vårlige, men rett og slett sommerlige. Og det skjer altså så tidlig som i april og mai.

Lille Andy vokser og koser seg, spiser melorm og mygglarver og diverse annet snacks. Hønene koser seg ute sammen med meg, men bor fremdeles inne. Lille Fluppy og Wendy er også ute hver eneste dag. Morgenturene starter klokka 06.00 og jeg nyter dagene. Men, jammen var det varmt i sola ( 33 grader i dag), så da tar jeg frem en bok mellom maling, snekring og muring.

Nå er muren stort sett ferdig, og rekkverket på altanen er ferdigmalt. Fremdeles gjenstår ganske mye ute, men det går fremover. Selv har jeg følt meg som en "fugleskremsel" med lapp på øyet og diger solhatt:-) Jeg fikk en kvist rett på hornhinnen og var nær ved å miste synet. Heldigvis går det fremover, men man blir virkelig redusert med bare et øye i drift, ja, ja...

I pinsen passer jeg Hedda til Mette. Balto og Hedda koser seg sammen. Ser ut som de er i modus vårkåte:-) Må jo le når de baser som verst. Full rulle og masse kos.

Lille Rex har fått nytt hjem på Voss sammen med Reni og hunden Nikita. Der går alt over all forventning. Rex er noe av det mest sjarmerende lille nøste jeg har møtt på lenge. Så utrolig sosial og grei. Måtte le da han ville følge Balto ut i  sjøen og plumpa uti uten å ane hva vann er:-) Men, det taklet han sååå fint.

Det blomstrer over alt nå og jammen er det vakkert. Hvitveis og løvetann og tulipaner skaper så vakre farger i naturen. Virkelig sommervær:-)

Mine tanker går til en kjempe koselig familie på østlandet som i fjor på senhøsten overtok Springer spanielen Bonnie. Bonnie fikk en helt spesiell plass i hjertet mitt da eieren døde. Bonnie var da 8 år . Bonnie utviklet en alvorlig sykdom som angrep lunger og hjerte og på slutten slet hun på turene som hun daglig fikk. Jeg vet at Bonnie hadde et fantastisk liv sammen med sin nye familie, hun kunne ikke fått det bedre. Men, hun ble stadig dårligere. Bonnie har fått hvile nå og jeg lyser fred over hennes minne. Samtidig vil jeg på det varmeste takke familien som ga henne en verdig tid og verdig slutt. Tenker hun er hos "pappa" i himmelen...

Tassen har kommet i retur og det er trist når hunder ikke får disse varige permanente hjemmene jeg ønsker. Nå håper jeg at denne rolige og greie gutten får et godt hjem snarest. Charlotte skryter av hvor snill og god han er, så  et nytt hjem dukker vel opp om ikke lenge. I morgen skal jeg ha visning på Simba, det blir spennede.

Anne  

Mai 08

Hva er vel bedre enn å hilse våren og " mai du skjønne milde" med disse nydelige bildene av lille Andy?

Andy kom inn for en uke siden. Han elsker melorm, røde mygglarver og annet snacks:-) Hver dag får han flere bad i vasken før han etterhvert skal flytte ut i minivolieren. Han er jo bare sååå herlig denne lille stokkanden, jepp.

Anne

April 08

Nå er det over 14 dager siden jeg satte meg i bilen og dro til Oslo. Det er jammen store forandringer på kystveien. Kystveien tok jeg både fordi ikke en sjel kunne gi meg et fornuftig svar på bruken av piggdekk over fjellet...etter at vi skulle skifte til sommerdekk, og fordi en varebil er ganske så lett på ræven i snødekte svinger over fjellet.

I årene som selger, hadde jeg bl.a distrikt fra Stryn til Kragerø. Den gang var nesten alle veier knyttet til småbyer og tettsteder. Bare det å kjøre gjennom Holmestarnd var som sovemedisin... Nå derimot  så jeg knapt et kjent landemerke:-) Anneangst overnattet i Lillesand første døgnet. På et gjestgiveri som var såpass skjeivt at jeg tidvis ville støtte meg til veggen når jeg tuslet gjennom korridoren for å ta meg en røyk i det fri.

På østsiden fikk jeg i hvertfall oppleve noe så spennende å kunne dra bilen opp i 100 km/t. Selv om kilometerviseren kom opp i 110, skyldes det ikke brudd på fartsgrensen, men fordi bilens hastighet er feilinstilt. Den viser alltid 10 km/t for lite. Det var også en ganske så spesiell opplevelse å kjøre forbi andre biler i denne farten. Anneangst klarte i hvertfall å komme seg helskinnet til Oslo og var ganske så stolt av meg selv. Kunne jo endt opp i Ringkrysset, løpende rundt skrikende, hehehe:-)

Anledningen for Osloturen var jo mormors 100-års dag. I tillegg ville jeg benytte dagene til å hjelpe både mamma og mormor til en skikkelig opprydding. Bilen var tom ved ankomst og full ved avgang:-)

Når det er tiår siden jeg valset på Karl Johan , måtte det jo skje at jeg klarte å ende opp rådvill i Grensen. Herregud så flaut å spørre noen om veien til Karl Johan, når jeg selv snakker østlandsk. Burde jo bare slå over til Bergensk og spille tulling:-) Jeg kom meg likevel trygt gjennom tur med både T-bane og trikk, helt utrolig:-) For andre er dette kanskje en selvfølgelighet, men med angsten min var dette en stor, stor seier.

Jeg opplever et Oslo med store motsetninger og i et viss forfall. Mange utenlandske mennesker på T-banen, uten øyekontakt med de rundt seg. Det fikk meg til å tenke på hvor skakkjørt invandrerpolitikken har blitt, ikke minst for de menneskene som har en annerledes hudfarge. Det burde jo være til litt ettertanke at vi nordmenn reiser nedover til både Spania og andre land og kjøper både hus og leiligheter og vil helst både ha norske leger/helsepersonell og annen norsk hjelp, der vi bosetter oss store deler av året. Så tenker jeg at hvis en stakkars spansk turist forviller seg til Oslo uten å ha en gigalapp i panna der det står "Turist", vil ha  neppe møte annet enn intolerante og direkte fiendtlige blikk.

På 100-årsdagen bestilte jeg taxi der en utlending svarte på anropet. Han dukket ikke opp, og kort tid etter ny oppringing kom en nordmann. Hans første kommentar var et høylytt utrop om at det var vel en utlending som hadde svart. Og dette skal liksom være kollegaer? Synker vi ikke ned på et lavt nivå når vi bare kritiserer og skjærer alle over en kam? Joda, jeg forstår at det er et stort problem med alle utlendingene i Oslo. Men, samtidig er det viktig å skille mellom en utlending, en innvadrer, en flyktning, en asylsøker og en som rett og slett har en annen hudfarge.

Intergrering har helt tydelig blitt et problem der borte. Da jeg vokste opp hadde vi mange pakistanske som hadde blitt invitert til Norge fordi vi manglet arbeidsdkraft. Dette var på 70-tallet. Så kom 1. generasjon invandrerbarn, som ble dradd mellom 2 kulturer og desperat prøvde å bli godtatt i norske skoler. Men, tro og kulturforskjeller skapte en avstand mellom oss. De fikk ikke lov til å drikke, feste eller delta på mange ting vi andre ungdommer gjorde. Ikke det at vi småripsene hadde lov å drikke da, men det var nå slik som skjedde. De hadde annerledes forhold til kvinner/jenter og så nok på oss jentene som lette på tråden der vi spankulerte rundt i bikinitopper og BikBok bukser. Likevel var vi venner på skolen. Selv opplevde jeg en stor berikelse i livet mitt i mitt vennskap med andre nasjonaliteter.

Renè fra Fillipinene var ei kjempe søt jente. Alltid høflig, litt stille og sjenert og ville så inderlig lære skikkelig norsk. Vi inngikk en avtale om at jeg bare snakket norsk til henne og unnlot alt som het engelsk. Jeg rettet på feilene og vi smilte oss gjennom tiden på ungsomdskolen. Så var det Aisel fra Tyrkia, som inviterte meg på verdens beste middager, sammen med en fantastisk mor og en koselig bror. Vi tilbragte mange stunder sammen der vi pratet religion, oppdragelse, delte synspunkter om hvilken verden vi ville ha og hvilken verden vi nå levde i. De lærte meg utrolig mye om at vi innerst inne bare er mennesker og i bunnen ganske like. Det er ikke vi kvinner som kriger og dreper hverandre, bare sånn at det er sagt.

Jeg ble også kjent med Carlòs fra Chile og søte Patricia fra Chile. Det var kjempe spennende å være hjemme hos Patty som jeg kalte henne. En livsglad familie, men utrolig mye humør og latter.

Jeg skriver om disse, fordi jeg denne gangen så unge jenter og unge gutter med alvorlige ansikter, der de satt alene på T-banen. Og bare når jeg så dem sammen med sine"egne" opplevde jeg smil. Vi nordmenn burde da for alvor innse at fiendskap avler fiendskap. Mener vi virkelig at de på noen måte skal ønske å integreres når de møtes av så total mangel på respekt og uvennlighet. Og nå snakker jeg om den nye generasjonen med barn.

Jeg gikk i hvertfall i tenkeboksen og grublet over hvor lang tid det vil ta før de virkelig blir "krig" i vårt eget land. Det er i hvertfall tydelig at det allerede nå er en "krig" på det mentale plan som virkelig er synlig. Neida, jeg ønsker ikke kriminalitet, vold, overgrep eller noen form for religion tredd nedover hodet. Og det gjelder uansett hvilken nasjonalitet mennesker har. Jeg tror alikevel at gevinsten hadde blitt større om vi var litt hyggeligere mot hverandre.

For mange år siden tok jeg Taxi fra Oslo til Vestby med en pakistansk taxi sjåfør. Han var kjempe trivelig. Far til 3 barn, opptatt av mye men også av bedre forståelse for deres kultur og tro. De har en streng oppdragelse og er klart i mot alkohol. De ville ikke at barna deres skulle reke ute på kveldene, fulle og tåpelige. På den tiden hadde det begynt å danne seg gjenger i Oslo, hvilket vi begge var bekymret for. Jeg spanderte middag på vei til Vestby og jeg lærte mye om muslimsk tro.

Demokratene har lagt ut en film som viser hvor mye grusomheter som har skjedd både hva gjelder tortur, selvmordsbombere, attentat og terror innen den muslimske tro. Men, etter å ha sett filmen, tenkte jeg også på at vi kunne laget akkurat samme filmen på "vår side". Den hvite mann har såmenn i Guds navn begått himlanes mange grusomheter selv. Og tortur vet vi blir begått også fra vår side. Vi har bombet og drept og drevet terror på verst tenkelige måter selv. Tenk bare på hvilken grusomheter vi ( den hvite mann) begikk under Vietnam, eller også nå i Irak ( urinering, spark, slag, vold, voldtekter osv). Har vi mer rett til dette enn andre?

Hvis man leser historien, så burde vi faktisk feie for egen dør når det kommer til krig og elendighet. Vår "overlegen tro" har utslettet stammer, folk, kulturer, trossamfunn og faktisk natur/dyreliv i århundrer. Vi har slaktet ned og invadert landområder over hele verden.Vi er livredde for å bli invadert av muslimer, samtidig som vi blander oss opp i all verdens andre kulturer som vi mener ikke er bedre enn vår egen. Og når det kommer til USA så forherliger vi amerikanerne som behandler sine egne som dritt. Drap og fattigdom og elendighet florerer i mange stater, men hvor mye av dette ser vi, eller vil se?

Jeg mener at vi bør se på verdenssituasjonen med mer objektivt syn. Tidvis grubler jeg på hvorfor mange av våre sønner utvikler seg til drapsmaskiner som setter i gang kriger, konflikter og regelrett tragedier for å oppnå hva? Og våre sønner dreper oss og sine brødre og søsken med et smil av seier??? Herregud for en sprø verden.

Jeg smilte til ei lita jente som satt på mammas fang. To store brune øyne møtte mine og et lite smil viste seg hos henne. Jeg håper at det smilet blir bredere etterhvert som hun vokser til. At øynene blir fulle av kjærlighet og glede, ikke hat og bitterhet. At hun kanskje en gang husker damen på banen som smilte til henne og sendte tusen millioner gode tanker til henne.

Nydelig vær ga meg ekstra inspirasjon til nedvasking, rydding og hjelp til mamsen og mormor. Og den store dagen opprant i strålende solskinn. Verdens herligste taxi sjåfør møtte oss med en diger klem og topp sevice da jeg hentet mormor på morrakvisten:-) En enda bedre klem da vi kom frem, gjorde sitt til at hjertet mitt slo kolbøtte og huet mitt var mere fokusert på "han" resten av dagen. Tydeligvis underernært på det andre kjønn, hehe:-)))) Men det ble en flott dag for min kjære mormor.

Turen tilbake med mamma ble i strålende vær. Vi tok turen innom småsteder jeg har tilbragt mye tid. Ja, som huset jeg leide på Nodeland i utenfor Kr. sand, og badestranden i Søgne:-) Det var kjempe koselig. Vi overnattet ved Kongeparken og dagen etter var vi hjemme. Det var rart å komme hjem igjen, men også inderlig godt. Alt var på stell her og det satte jeg umåtelig pris på. Både Mette, Hege og Carina har stilt opp 100% for dyrene mine, gjett om det varmet meg.

Siden hjemkomsten har dagen vært proppfulle av gjøremål. Ikke minst fordi en kamerat kom med gravemaskinen og har fikset og styrt og ordnet på tomta mi. Det blir skikkelig fint her nå:-) Selv har jeg fikset litt mer på muren og venter bare på en godværsdag igjen, så skal jeg få den ferdig. Har fått satt ned stauder som Hege kom med, fjernet de tre sure josabær buskene og revet noen trær. Alle burene er borte fra nedre plan av eiendommen og en koselig liten kanin landsby skal nå males i grønt. Har jo så mange uthus som nå er plassert på samme plass. Gleder meg til å få det ferdig.

Har fått tilbud om et uthus på12 m2, men så var det dette å plassere huset der jeg vil ha det...mye ledninger her som henger og stenger for en kranbil, hmmmm.

Nei, nå får jeg gi meg.

Anne

April 08

Sannelig sier jeg eder...

Så begynte mye å løsne her. En kveld kom telefonene jeg virkelig hadde ventet på. Etter uker med Cherry i fosterhjem hos Mette og hundene, følte jeg etterhvert at tiden begynte å løpe fortere. Dette fordi jeg så inderlig ønsket en løsning før Oslotur og mormors 100-års dag. jeg forstod først sent i annonseringen at en overskift som "agilityemne" tydeligvis skremmer vannet av folk...forklar det???

Jeg hadde egentlig ikke før endret annonseteksten, før nye mail strømmet inn. Og innimellom flere, kom mailen fra Tone. Og Tone og Per har Panto fra før, en hund herifra, de har mye kontakt med Tone nr. 2 som overtok Heidi, og har liksom mer en nok tilrettelagt for Cherry. Så tusen takk til dere som nå åpner døra og hjertet for Cherry.

Dagen etter kom  Lars og kona og hilste på Neo. De bor -Langt-Vekk-I -stan- på Frekhaug og turen ble nok lang med buss. Likevel kom de, og det var ingen tvil om at Neo fant tonen med Daria og Lars. Litt magetrøbbel gjorde meg urolig i starten, mest av alt fordi det absolutt ikke er kjekt å overta en hund med løs mage. Men, nå snakket jeg med Lars i går, og alt går mye, mye bedre. Neo har funnet roen, møter han med byks og hopp og sprell og logring...og han har fått mange fine turer.

Det går også storartet med Frøya og Amigo. Det gjør sååå godt å få hundene i gode hjem.

Lille Theo har sjarmet meg og fosterfamilien og hele verden i senk, hehehe. Den bikkja der er bare sååå deilig:-) I går tidlig bestemte jeg meg for å hente Theo for en tur langs Ulvenvannet. Jeg plinga på til Mette og hun stilte med Dorri. Siden jeg har en super sjalu bikkje....hehe... fikk Balto noen kraftige formaninger om å holde fred med Theo. Han måtte kjefte litt i starten, men så gikk det seg til, faktisk kjempefint.

Tjo hei:-)

Jeg tror englene hadde blærekatarr denne morrastunden, for det høljet ned under hele turen. Det brydde bikkjene seg katten om og løp bananas mellom trærene, og syns det var storartet å vasse i vannet. Theo går stort i terrenget, men han kom greit på innkallingen. Noen ganger var han tregere, for da hadde han tydeligvis snusen av noe. Så kom det et lite svart hode frem mellom trærene, bare liksom for å fotelle at: "Jeg er her".

Når det høljer ned og jeg begynner å kjenne Bekkerudtjernet nedover ryggen, sette man automatgiret på og får rompa i gir. Turen ble på ca 1 time og 45 minutter, men det ble da en flott tur , lell:-) Flott, for ingenting i verden er kjekkere enn å se glade hunder. Da jeg hang opp klærene etter endt tur, kunne jeg skaffet en pumpe og satt i gang med hagedam, eller kanskje innedørs basseng :-)

Lille Kira har også kommet til omplassering, og det optimale for meg hadde vært å få både Kira og Theo omplassert før jeg drar. Ellers har jeg helt roen nå, da Mette vil passe Balto og folk vil være her mens jeg er borte ( æddabædda tyver, hehe). Tja, egenlig er det en skuffelse for en hver tyv å ramle inn her...bare dyreutstyr og atter dyreutstyr...brukt, tjihi:-)

Jeg er og blir en morrafugl. Noen ganger er det jaggu litt flaut å oppdage at mens jeg nettopp har stått opp, møter jeg en og annen festdeltaker på vei hjem:-)

Men, morgenstundene har igjen fått et mer spennede innhold, nå som hjorten beiter utenfor huset igjen. Av en eller annen forbasket grunn, virker det som "telelinsa" på kompaktkameraet blir "langlinsa" når jeg omsider får zoomet meg inn på de flotte dyrene. Selv om bildekvaliteten blir næmest flau, legger jeg likevel ut bildene fra i morges. Så må jeg bare skryte hemningsløst av Balto, som sitter så fint ved siden av meg og betrakter dyrene. Og når de forlater området, snuser han, men løper ikke avgårde. Godgutten:-)

Jeg "vekket" Lilly fra rugingen og til tross for noen surmulete hønselyder, har hun nå funnet plassen ved siden av Spot igjen. Siden ny lov er kommet med nulltoleranse for frittgående høns, vurderer jeg ulike båndløsninger:-)) Tuller bare.

I dag tidlig fløy en liten fugl på ruta mi og døde. Mammas overtro om at fugler som flyr på vinduet, varsler død, gjør meg noe bekymret for at vi ikke får feire mormors 100 års dag:-( Jeg snakker ofte med henne, og det er helt utrolig hvor klar i toppen mormor er).

Nå skal vi på agility trening, og deretter blir det tur i skogen, før jeg henter mer høy og spon.

Ha en fin dag.

Anne

En hektisk uke

Jau, jau...Begynner å bli bortkjemt , jeg:-)

Nå har jeg liksom hatt det så stille i en periode at jeg stadig har sjekket kontakten på telefonene, rista litt i den, sjekket om summetonen er der, hmmm. Sånn er det bare. Det tar jaggu tid å avklimatisere seg etter alle disse årene med telefonstorm. Så går man liksom inn i en stillere periode og begynner å venne seg til det.

Uken etter påske vekket meg skikkelig opp. Det har virkelig vært en hektisk uke. Mange har ringt og trenger hjelp til dyrene på forskjellige måter. Jeg syns jo det bare er kjekt å kunne hjelpe. Lille Jeppeline ble hentet etter at hun ferierte her i påsken. Og hun ble jeg virkelig sjarmert av. En helt herlig liten kanin som hoppet rundt og var bare snill og kosete.

En var innom for å låne felle for å fange inn to katter. I går ringte han og hadde fått tak i den ene av de to hjemløse. Bare det at den var langt tammere enn han hadde trodd. Så i stedet for å innlevere den til avliving, skal han i dag prøve å få noen av organisasjonene til å ta i mot den. Den eldre katten har derimot ikke gått i fellea, og om og når den gjør det, vil den innleveres. Det er mange som finner hjemløse katter stadig vekk. Der har man liksom forskjellen på disse dyrene og alle burdyrene. Mange burdyr blir omplasserte, men de fleste er i hvertfall ikke hjemløse.

Når jeg hører at folk bare flytter fra dyrene sine, begynner jeg virkelig å lure på hva som er i veien med de hodene der! Jeg blir nesten flau av å tilhøre menneskerasen når jeg opplever så til de grader uansvarlighet hos dyreeiere.Det må jo være helt for jævlig  å bli forlatt på en slik måte i vårt land i vår moderne tid!

Jeg oppfordrere stadig mennesker som har plass, til å kontakte diverse organisasjoner som trenger fosterhjem til katter.Ved siden av, på nabotomten har det nå blitt registrert 13 katter samt enda flere kattunger. Flere er tynne og vi aner ikke hvordan vi skal gripe fatt i dette. Vi vet bare hvordan usteriliserte katter formerer og formerer seg. Når populasjonen av katter blir så tett og stort i et nabolag, blir det et problem. Jeg må for egen del bare si at jeg gruer meg til vår og sommer med kattejamring hele natta,  hannkatter som sloss om kjettene og kattemarkeringslukten som dreper et hvert håp om deilige varme sommerdager i hagen.

Så kom det flere telefoner fra hundeeeire som ikke kan ha hunden lengre. Noen ganger kjenner jeg det knyter seg i magen, når jeg sier nei og henviser dem videre. Spesielt tenker jeg denne uken på blandingen mellom en Springer Spaniel og Setter. Hunden kan vise aggressivitet, hunden herper inne, hunden stresser.

Og inni meg tenker jeg...Hvorfor? Kan det være at den er understimulert, at den ikke får nok mosjon og frihet, eller at de nye eierne til denne hunden ikke leser hunden riktig? Uansett så blir det faktisk til at jeg grubler og grubler. Slik også med en hund som var blanding mellom Dobbermann og Labrador på under året, eller andre hunder med ulike små og store atferdsproblemer. For ofte er det slik at dette faktisk er kjempe gode hunder, men trenger riktige ledere og...tid.

Jeg valgte å si ja til inntak av lille Theo. Det var forferdelig vondt å se sorgen til barna når Theo dro avgårde med fosterfamilien. Likevel vil jeg gjøre alt for at Theo skal få et nytt og godt hjem hos aktive folk. I går heiv jeg meg i bilen da jeg så at sola kom, virkelig kom:-) Reiste ut til Ferstad med klippemaskin og efileringssakser og vanlig sakser og godt humør. Selv om Theo absolutt ikke syns det var sååå festlig med maskinen, gikk han helt bananas da krøller og lang pels forsvant.

Jepp, dette er før og etter bilder

Tjo og hei, dette var morro gitt:-)

Jepp, mer og mer pels faller av:-)

Ååååå, så godt...

Snakk om deilig hund, altså:-)

Mette har kanskje mer sansen for "bustehunder" enn meg. Jeg klør nemlig i fingrene når jeg ser disse lurvepelsene:-))) Jøje meg, Theo var kjempe søt med pels også, men når det ikke er noe spesielt system over all pelsen, syns jeg ofte hundene virker eldre.Theo selv seilte gjennom grusen, gnidde, gnikket og klødde og tygde og himla med øynene og var bare lykkelig, jepp. Vi måtte jo bare le av han, når han begynte å gnikke seg inntil veggen som en liten minigris. Først litt på side, så litt foran, så litt på rompa, koseklumpen.

Jeg falt virkelig for denne tassen. Han kravlet oppå meg, gravde seg innunder meg når jeg la meg ned på alle fire og var veldig Cocker:-) Og gjett om han ble fin når vi plutselig fikk se øynene hans. For noen nydelige øyne, altså.

På søndag ventet jeg egentlig ikke flere enn Theo og en kanin til helsesjekk. Så ramlet det inn en haug med folk nesten samtidig. Plutselig var det kø. Og det var jammen rart å oppleve en slik søndag igjen:-) To leverte kaninen sin inn, for de var så fulle av tover at de bare måtte klippes ned. Jeg tar nå et gebyr på 250.- for nedklipping. Og...jeg har faktisk ingen dårlig samvittighet for å ta litt betaling for dette. I hvertfall ikke når huset ser ut som tova kaninull etterpå. Hårene til kaninene tar seg turer på egenhånd og selv etter nidtid støvsuging, nitid børsting av klær, nidtid støvtørking, ja så vet jeg at jeg i ukene fremover kommer til å nyse ut noen kaninhår. En annen ting er at klippe utstyr er dyrt. Så da får jeg finansiert nye klippehoder ved behov. Eierne til den ene kaninpusen ga meg i tillegg en gave på 150.- kroner og i løpet av morgendagen skal jeg få kjøpt en tursele til Theo. Så tusen hjertelig takk for gaven:-)

Kaniner på besøk...

Jeg fikk også besøk av jentene Mia og Monica som koste med dyrene og hjalp meg litt. Dette var koselig, jenter:-)

Sjekk den nydelige pelsen på denne kaninen. Den pelsen var virkelig tett og flott:-)

Jeg fikk også besøk av Åse, som jeg har hatt telefonkontakt med flere ganger. Jeg er så inderlig opptatt av at folk finner en riktig hund, og jeg hjelper gjerne med veiledning og råd i denne  prosessen. Fra å vurdere Golden og Leonberger, havnet hun overraskende opp med en liten deilig Dachs:-) Men, hun eide ikke noe til hunden og overleveringen gikk så fort at hun ikke engang fikk med hva hunden het:-) Så de kom innom utpå dagen og fikk med seg både kurv og bånd og nammis og klotang. Så kjøpte hun et transportbur og et bur til bilen. Balto syns det var kjempe stas med den lille knerten.

Jeg hadde helt glemt at jeg hadde bursdag, så jeg måtte bare kapitulere med noe besøk av Carina . Jeg satt jo midt i klipping og kaninpels overalt. Stakkars, Carina som hadde bakt kake:-) Jau, jau...sånn er det. Jeg har ikke noe forhold til bursdager anyway. Klokka ble 20.00 og første nedklipte kanin ble henta, og så ble den 21.30 og enda en kom på besøk med en syk kanin. Balto hadde fått seg en to timers tur på morrakvisten og endelig kunne jeg sette meg ned å få i meg litt mat:-)

Jeg har nå økt gjennomsnittslengden på turene, så stort sett får han nå 2 timers tur hver dag. Jeg elsker disse avbrekkene i hverdagen. Selv om det har vært tidvis glatt, sørpete og tung snø, kommer  vi oss ut og det gjør godt. I dag skal vi på tur med Mette og Dorri langs Vindalsvannet.

Jeg jobber fremdeles med mye rundt hjemmesiden, og ser at enkelte sider må fikses på. Aner ikke hva som har skjedd, men plutselig kom jeg innpå en side som var blitt tre ganger så bred som normalt, herregud:-) Jeg fikk lagt ut alle hundene både på finn, Zett og dyrenett i går kveld. Det kommer noen for å hilse på Neo i morgen. Jeg håper også på nytt hjem til Cherry så snart som mulig. Jeg reiser vekk i midten av måneden og har fått ordnet det meste med pass av dyrene her. Likevel må jeg nok finne noen til å passe Balto, for hvis ikke Cherry får nytt hjem, kan ikke Balto være hos Mette.

Nei, nå får jeg gi meg.

Siste nytt før jeg tar natta; Nå kommer enda en deilig hund inn til Omplassering. En flott trocolour Springer Spaniel tispe på 8 år. Den er skikkelig setlet og utrolig godt dressert, så følg med:-)

Mette er i kveld på besøk hos Tone og Per som er interessert i Cherry...så nå er jeg spent. Viktig at de finner tonen og liker hunden. Og vi var ute i nesten 3 timer i dag, jepp:-)

Anne

23.03.08  Påskestemning

Kjære Dagbok. 

Denne påsken har jammen vært flott. Masse fint vær med strålende sol, knirkende snø, blide mennesker og kvitrende fugler. Den kom jo litt tidlig i år denne påsken. Mens jeg tidligere i uka var så optimistisk at jeg koste meg med min nye høytrykksspyler, pakket jeg den fort ned når gradestokken viste minus 5...

lek i påskesola

Så pakker jeg meg inn i en haug med klær og i det sola står opp og jeg er godt i gang med morgenturen som startet klokka 07.00, så blir det varmere og varmere under lagene med klær. Men det er liksom en del av påsken dette, ikke sant? Jeg må innrømme at vi har lagt turen ekstra tidlig dette året. For, når sola titter frem, titter også alle folkene frem, som igjen betyr bånd på bikkja. Det har blitt en del turer langs Ulvenvannet og rundt omkring i skogen her. Men, jeg har hatt sånn utrolig glede av turene, fordi jeg ikke har stressa med å nå hit eller dit:-)

I påskeuken dukket det også opp to spesielle hunder som jeg har tatt meg av.

Roxy kom til meg for snart to år siden og fikk et godt hjem hos Lisa og hennes familie. På grunn av endret bosituasjon, ringte Lisa meg for noen dager siden. De kunne ikke ha Roxy lengre. Det som var spesielt i denne situasjonen, var at jeg for vel et år siden fikk en henvendelse fra tidligere eier som både lengtet etter og savnet Roxyjenta. Hun skrev og ba meg inderlig om å kontakte henne igjen hvis hunden noensinne kom i retur. Den første tiden vi hadde Roxy inne, var hun ganske ulykkelig. Hun ville ikke spise, men Lisa viste råd og hver dag siden, har Roxy spist mat som Lisa har kokt og tilberedt for henne. Uansett, jeg ringte første eier opp umiddelbart etter jeg hadde avsluttet samtalen med Lisa. Noen telefoner senere fikk jeg gledesbudskapet om at de var klar til å hente Roxy.

Jeg har bare en gang tidligere vært borte i en situasjon der hunden faktisk kommer tilbake til tidligere eier utenom når det har vært atferdsproblemer. Jeg var kjempe spent på møtet. Både jeg og tidligere eier med samboer og barn, sto i møkkaværet med de gigasmilene når Lisa kom kjørende. Dette ble en helt spesiell situasjon. Lisa og familien var utrolig lei seg og der sto vi og smilte. Men, jeg syns det var så utrolig godt med en slik løsning.

Roxy hoppet ut av bilden og snuste på oss alle..før hun liksom stoppet opp litt...og kjente en lukt og en stemme fra fortiden...En stemme fra mamma, en lukt av mamma som hun hadde bodd med i 4 år fra hun var valp. Å hjelpe meg for en glede hun viste. Hun hilste litt her og der, men hele tiden tilbake til mamma, som om hun hadde vært på en laaaang ferie. Jeg kan ikke si annet enn at jeg ble rørt til tårer.

Det var en rar situasjon. For mens Lisa tok farvel med Roxy mens hun satt i bilen til mammaen sin, så jeg at Roxy var litt forvirret. Hvem skal jeg være med? Hvor hører lojaliteten min til? Det ble mange tanker etterpå, når Roxy dro avgårde så glad og fornøyd med mamma, samboer og barnet. Da jeg ringte dagen etter, fortalte de at Roxy ble med rett på hytta, der hun hadde feriert så mange ganger før. Og hun gikk rett til hytta de hadde pleid å være. Og jammen hadde hun spist opp tørrfôret sitt også. Alt går bra:-)

For meg ble dette en god og happy ending, men likevel dukker det mange tanker opp. Hunder tilpasser seg jo utrolig godt i nye hjem. I møtesituasjoner med tidligere eier som kommer på besøk, har det som regel vært slik at hundene viser kjempeglede, men går tilbake til ny eier der de nå bor. Likevel tenker jeg på om det faktisk kan være slik for enkelte hunder, at de innfinner seg med situasjonen i påvente av at den forrige eieren kommer tilbake? Det som også var til ettertanke var at Roxy overhodet ikke nølte med å følge mamma fra tidligere liv. Hun forsto ganske så sikkert at det var sorg hos Lisa og familien, men når vi sto utenfor på plassen, var det ikke Lisa hun søkte tilbake til, men faktsik til mamma.

Når jeg omplasserer en hund har jeg som mål at hunden skal få det like godt om ikke enda bedre enn den har hatt det. Likevel slår tanken ned i meg at de båndene som knyttes mellom hundevalpen og familien er så forsterket gjennom valpetiden at det i resten av hundens liv alltid vil være et bånd der. Det igjen overbeviser meg om hvor viktig det er å finne tilsvarende likt liv for en hund videre i livet. Et eksempel på dette er å ikke plassere en happy familiehund som har unger rundt seg hos en singel og rolig person, såfremt ikke atferdsproblemer må styre visse hensyn. Jeg tror at den mykeste overgangen for hunder er når de kommer i et tilnærmet likt miljø som ikke gjør overgangen for stor. Og nå snakker jeg ikke om understimulerte hunder eller hunder som ikke har hatt det bra.

Noe jeg også innså i denne situasjonen, er at vi ved å omplassere hundene vi har fostret opp siden valpetiden, faktisk gir fra oss et "barn". Jeg tror ikke alltid hundeeiere forstår hvilken påskjenning dette kan være for enkelte hunder. De er kanskje litt mer opptatt av egne følelser ved en adskillelse enn følelsene hunden har. Jeg syns det er flott at man gir hunder og dyr en second chance, likevel bør det ligge meget tungtveiende grunner til en omplassering. Meget tungtveiende grunner. Lisa måtte i dette tilfelle betale et gebyr på grunn av brudd på kontrakten. En kontrakt jeg har forandret en haug med ganger opp igjennom årene, nettopp fordi det IKKE skal være lett å skille seg med en omplasseringshund.

Måtte Roxy få mange gode år fremover og velkommen hjem igjen, lille venn:-)

For to dager siden fikk jeg telefon fra Mariel om lille Frøya. Frøya er en Vestgøtaspets på 3 år som for bare 14 dager siden mistet sin matfar. Matmor kunne ikke gi henne det hun trengte videre. For en uke siden hadde jeg visning på Neo og en kjempekoselig famile kom med sin 10 år gamle datter. Jeg mente det ble en helt feil hund for en 10-åring og sa nei til dette. Likevel var disse kjempekoselige og med rett hund i rett størrelse var jeg på telefonen når det gjaldt lille Frøya.

I går møttes mor og far, da datteren var på påskebesøk. Og Frøya sjarmerte oss alle:-) Maken til personlighet det er på denne rasen, altså:-) Hun og Balto lekte så fint sammen og Frøya var full av spillopper der hun raste rundt, akte nedover snøen, rappa en gammelt nedgravd bein fra Balto og bare koste seg. Jeg gleder meg over at hun har fått en ny sjanse, i et godt hjem.

Snakk om deilig frøken :-)

For et par dager siden kom en annen familie innom med en tynn og pjusket kanin. Lange tenner... Jeg  fant frem avbitertang og fjernet stengselen til mat som hadde vært der for ...hvor lenge? Så lagde jeg grøt som den lepjet og lepjet i seg. Så sulten, stakkars liten venn. I dag er det søndag og jeg er spent på om de kommer innom igjen. Kaninen fikk klippet av seg en haug med tover og drit, men jeg gjorde meg ikke helt ferdig. Skal den få et verdig liv videre, trenger den langt mer pleie og omsorg enn så langt. Langhårskaniner må få pelsen stelt, og kaniner med feil tannstilling trenger klipp/sliping jevnlig.

Balto og jeg skal snart ut av døra. Makan til utålmodig bikkje på morrakvisten, skal man leite lenge etter. Men, vi har kost oss mye sammen denne påsken. Har vært mye nede på gulvet med han og lekt...selv om han ofte vrir lek til parrelek, tjihi. Han er en rar fyr, denne gutten.I går kveld kombinerte jeg lek på gulvet med "Trim for eldre" og fikk tatt noen tøy og bøyøvelser. Herregud hvor stiv jeg har blitt i kroppen, altså:-) Og mellom Baltolek, tøy og bøy og litt TV-titting, hopper Fluppy og Wendy rundt og koser seg i stua.

Påsketid...

Anne