Farris Dagbok 2010 del 3

Farris dagbok 2010 del 3

Juni 2010

I går gikk Anneangst et nytt skritt. Jeg klarte endelig å løsrive meg fra "hjemme alene i Os med hundene er best" -tankene og dro alene (med bikkjene, da...hehe) til Stord. Der fant vi et nydelig turområde som kalles Hystadmarkjo. Ligger ikke så langt fra Rommetveit. Naturstien er på 1.5 km, og går langs sjøen. Det som var så flott var denne fantastiske or og kristorn skogen. I tillegg var det kirkegård (gammel ) fra Koleriatiden på 1700 tallet og andre små serverdigheter. Tok med mat og vann til vovsene og vi var der i nesten 5 timer. Bare koste oss. Kom i snakk med flere kjempe koselige turfolk, og det var sååå kjekt, altså:-))) Bikkjene flatet helt ut når vi kom hjem...jeg skulle tro de hadde skrubbsår på nesa av all snusingen, hahaha:-) Det er virkelig kjekt med litt forandring av og til.

Liten bade og spisepause..og solslikking .

Vi kom ned til en koselig brygge...

Mange serverdigheter å kikke på under turen. Bl.a denne kirkegården fra 1700 tallet.

Svanen kom oss i møte, og siden jeg tenkte den kanskje hadde egg...fant jeg ut at det var tid til returnering inn i skogen:-)

Nydelige strender og deilig temperatur i vannet...

Det å gå under et tak av løv, er ganske annerledes enn all denne granskogen.

Hver gang Tilli ser vann, strener hun i den retningen...skikkelig badevovs jeg har her:-)

Tilli og Balto badet flere ganger, mens Malenki helst bare vasset litt.

En liten or i skogen....

På søndag fant jeg ut at nevøen min og jeg skulle utforske litt mer av Radøy. Radøy har en alldeles vakker natur. Så vi dro innom Tjorehagen. Der var det gudstjeneste i vår frie natur, så vi fikk litt salmer og musikk mens vi ruslet rundt i denne vakre parken. Etterpå dro vi ned til Austmarka. Der traff vi på en kjempe koselig gutt som kunne fortelle om gode fiskemuligheter. Så vi tok med fiskestengene og dro opp 3 torsk og en lyr:-) Balto "deltok" i fiskingen hele tiden...sleika på fiskehodene og var helt i hundre som vanlig. Tilli satt sååå fint oppi lyngen og passet på ballen, mens Malenki ruslet rundt. Det var faktisk kjempe deilig badevann, men vi hadde ikke badetøy med oss. Etter fisket, reiste vi ut til Toska. Der ute var det et utrolig nydelig landskap. Vi bar bikkjene over gjerdet og gikk ut i et vernet friluftsområde. Det var litt av en kontrast mellom det blå ferskvannet og den turkise sjøen. For en flott dag vi hadde. For tiden kikker jeg på mange nye turtips her på vestlandet. Tenkte meg inn i Osa en dag.

Toska er virkelig vakker

Mamma sau og hennes små holdt nøye oppsyn med oss:-)

Røde blader...så flott:-) Og hundene storkoste seg.

Litt av en kontrast med turkis og blått...utrolig vakkert med disse sterke fargene .

Skikkelig snadder å rusle over heiene en sommerdag.

Vi så sau, men ikke kyr...enda sporene var der...

Her koser vi oss i Austamarka. Balto "fisket" han også:-)

Dere som ikke har vært i Tjorehagen har virkelig gått glipp at et flott sted:-)

Max flytter med ganske stor sannsynlighet til en super familie i Lørenskog. Dette er folk med kunnskap og interesse og kjærlighet for hund. Jesper har det flott i sitt nye hjem. I dag er det overskyet og da bekymrer jeg meg mindre for all hoggormen i skogen. Med tre snusende bikkjer så burde jeg vel hatt en pacemaker til tider ( hjertet stopper jo hver gang alle tre skal snuse på samme plass...). Nå skal vi på tur...

For en tid vi har hatt nå. Strålende solskinnsdager, varmt og nydelig.

Anne

Sommer på Svegane:-)

Trallalalaaaaa:-)

Juni 2010

Og så kan vi synge oss inn i juni med " Sommer, sommer sommer...vi har 8 uker fri ( selv om det ikke gjelder annet enn skoleelever, da)".

Jeg har nettopp kommet hjem fra tur til Raudlia. Utenfor står nå to hjorter og beiter. Balto sitter og ser på dem, Tilli er opptatt av ballen og Maleniki sitter nede ved beina mine og lurer på om hun skal angripe jakkelomma (der det er enda noen smuler Frolic igjen). Sommerstid er jeg som regel våken i 5-6 tiden og da er det deilig å komme seg tidlig avgårde før varmen kommer. Det må være ekstra fælt å være svart hund på slike dager. Men i dag svømte og badet både Tilli og Balto.

Den er da virkelig flott, denne hjorten vi har rundt oss.

Jeg syns det er så kjekt når vi kan leve sammen med våre ville dyr.

Jeg har disse nesten hver dag rett utenfor her.

De bryr seg lite om meg og hundene.

Balto koser seg i sola, og Malenki har funnet ny soveplass på bordet ute, hehehe..

Det er litt skummelt å være hundeeier for tiden. Mange har lagt oss for "hat" og det "måååå" de bruke energien på å fortelle. Forleden dag kom vi gående på Røttinga. I det vi var på vei opp en bakke sto en kar ved en garasje....ventende. Jeg tok selvfølgelig ikke tegningen og begynte å snakke om all eføyen som vokste så utrolig vilt der ute. Joda, han kunne fortelle at den sågar vokste under bakken og inn i hagen til han...og drepte trær rundt seg...jaja, jeg var nå på vei til å rusle videre med Fredrik...og SÅ kom det: "Ja, det var da bra at jeg hadde bikkjene i bånd" etterfulgt av en laaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaang tirade om alle disse hersens uansvarlige hundeeierne. Når han hadde lesset all den negative drittenergien over oss, nevnte jeg bare som en liten avslutning: " Ja, også skulle vi hatt katter i bånd og rev og kråker og visa versa andre" Hadde jæ.... lyst å nevne det verste rovdyret, nemlig menneskene. De forsøpler og gjør laaaaaaaaaaaangt mer skade enn en og annen lausbikkje. Og lusker ikke disse hundehitlerne rundt hjørnet for å se om bikkja de går i bånd, så saumfare de deg for å se om du bærer på en hundepose eller ti....Jeg tror jeg neste gang noen skjeller meg ut skal slenge posene i trynet...for det er jo sånt det blir krig av, ikke sant? 3. verdenskrig ble utløst pga. en bikkje (senere står hunden utstoppa i et eller annet krigshistorisk museum). Og siden jeg er innpå det, så har vi enda noen som hater oss..syklistene. De mener vist at jeg helst skal ha en ryggsekkhund, en magesekkhund og en trillbårehund, så de kan sykle som fanden og ikke noen "Bikkjejævler" er i veien for dem. Lurer på hva det går av folk....Jeg som skulle nyte turen i dag, gikk i stedet med huet full av "samtaler" med drittfolk. Fysjamei...

Det er heldigvis godt å vite at det finnes mange hyggelige og kjekke folk også. Jeg snakket med de nye eierne til Tom i går. De elsker vovsen og han har jo fått et paradis i Skudesnes havn. Der har han 37 mål eiendom, et hav av katter ( hun driver omplassering av katter), høns, hester og en ny kompis. Gutta boys storkoser seg, hehe. Og Tom hadde funnet ut at det var knallgøy å prøve å fange bølger...hehe...så han slukte vel halve nordsjøen, fniiis. Det er så kjekt at alt går bra. Har hatt meg noen ringerunder til hundeeiere og fått så mange koselige tilbakemeldinger. På torsdag skal jeg møte Jespers nye eier, og jeg krysser fingre og tær for at dette skal gå bra. Jesper er bare et alldeles nydelig vesen og jeg unner han et godt liv av hele mitt hjerte. Han får nå 600 mål å boltre seg på...og hos knall herlige mennesker:-))) Så, blir nok enda en stund til 3. verdenskrig pga. bikkjer...fniiis.

Det er så mye vakkert og rart og vidunderlig her på jorda vår...

Jeg storkoser meg på kveldsturene langs oselva.

Så mange fine blomster og planter for tiden.

Dette er min favoritt her i vest...den varsler sommer:-)

Jeg finner stadig nye ruter å gå tur, og endringer av gamle ruter. Forleden dag var Fredrik og jeg på tur inn Hegglandsdalen, og bestemte oss for å gå en laaaaang bakke opp for å komme ned på Bømarka. Så var det meg og kuer da... Det er jo et kapittel for seg selv. Jeg har all, absolutt all mulig respekt for dem. Har opplevd ved flere anledninger at de ikke alltid er så veldig "snille". Adjøss til den godslige Fagros, Dagros, Dokka og Litago, hvis de føler seg truet. Og har du én hund, kan du være sikker på at de vil "ta deg"...klapre, klapre, klapre... og jeg har da tre....sukk. Vi forsto fort i det vi forserte noen bånd som var løselig knyttet på tvers av to grantrær at vi nå beveget oss inn i "farlig farvann"...hysteriske Anne...uææææ... og ALLE de sporene, viste meg tydelig at her var også kalver...dobbelt klapre, klapre...Jeg ba til alle høyere makter om at vi ikke skulle møte på Dagros og Hells Angels gjengen oppi bakken. Heldigvis måtte vi ned Bømarka før gjengen var der. Nå sto det riktignok en svart...SVART ku med kalv midt i veien....og Alle hundene fikk ca. 30 cm. line i det vi passerte. De andre måtte selvfølgelig raute i det vi passerte og da, akkurat da gikk det nok noen dråper i buksa...hehehe...Og han Fredrik hadde jo helt roen, pokker så dum jeg følte meg...

Når jeg går i denne vakre naturen her borte, møter jeg sjeldent på mennesker...og det syns jeg er deilig. Tenk at i hele dette langstrakte landet vårt bort det så få mennesker...Har nettopp lest meg gjennom over 500 sider om Kinas historie "Midtens rike". Der bor det over en milliard mennesker og millioner på millioner av mennesker har dødd gjennom kriger, naturkatastrofer og maktfaenskap. Gud vi har det godt her. Og når jeg går i denne enestående fantastiske naturen så undrer jeg meg over hvorfor mennesker går og tenker på et "himmelrike" eller et "paradis" eller noe som liksom skal bli fantastisk etter ens død. Jeg er i himmelriket og paradiset og livet, jeg..midt i det. Jeg tenker over dette utrolige med å bo på en så utrolig vakker planet, kunne sanse og nyte og oppleve dette. Om jeg hadde falt død om midt i dette, hadde jeg i hvertfall dødd som verdens lykkeligste menneske. Tror jeg må spørre en indianer om de gidder henge meg opp i et tre når min tid nærmer seg:-))) Bare det å høre trærne "slå" i hverandre, sivet i vinden, fuglesangen, bekken, naturlig liv...helt nydelig. Jeg føler meg aldri ensom alene, aldri. Jeg vet ikke noe bedre selskap enn naturen. Jeg vet ikke om noe mer positivt sosialt felleskap enn i sammen med dyra og trærne og vannet rundt meg.

Siden jeg ofte tar med kameraet slenger jeg ut noen bilder fra de siste turene mine.

På tur langs Ulvenvannet er det utrolig mye koselig å se.

Svalene nyter sola og jeg nyter fjellene og vannet og alt det grønne.

Det er veldig fristende å sparke av seg skoene å løpe ute i en blomstereng...eller legge hodet inntil hesten og bare kose.

Det var en gang et eventyr som handlet om det lille hvite huset. Det sto på en blomstereng omgitt av epletrær og plommetrær og glade barn. Det var ingen hus i nærheten, bare åser og flate sletter.

Så begynte folk å flytte ut i denne naturen, de bygde seg hus, det kom veier og skoler og butikker.

Etterhvert ble det en liten by, og huset ble gjerdet inn etterhvert som tomter ble solgt rundt det.

Så ble det flere folk, og små hus vek plassen for store blokker og høye bygninger. Det kom mange biler til og det ble sterk trafikk.

Hagen var borte og det lille hvite huset sto sammenklemt mellom to skyskrapere...Var det helt glemt?

En dag kom barnebarna av de som først hadde eid det på besøk. De syntes så synd på huset at de ba foreldrene om å hjelpe det vekk fra dette fæle stedet med all larmen og eksosen.

Så foreldrene fant en ny plass med epletrær og blomster og daler.

De fikk tak i en stor bil med en enda større tilhenger og så kjørte de avsted.

Endelig kom huset på plass og fikk igjen se alt det vakre rundt seg. Og hele familien flytte inn i det og hadde aldri vært lykkeligere.

Snipp, snapp, snute...

Den følger med...joda:-)

Balto i vårt virkelige paradis:-)

Vet ikke om noe mer sjarmerende enn en rødmalt låvedør og et hvitmalt vindu:-)

Det suser i sivet...

Det var virkelig liv i sivet. Mange fugler som nå hekker.

Og hva øynene kan se...

Fri som fuglen...

Det var masse andedritt midt i stien/grusveien. Tydelig at her holder de til store deler av døgnet. Vovsene syns dette ikke luktet så interessant, heller snuse på en lite tue...