Farris Dagbok 2012 del 1

Februar 2012

På turen vår i går skinte sola som den bare gjør her på Selåsvatn. Det var ikke til å unngå at jeg fikk skikkelig feriefølelse. Ja, at Anne og Vovsene var på påskeferie på fjellet, og at vi har vært der i lang tid:-) For vel 14 dager siden kom virkelig snøen...den kom, og kom og kom enda litt til. Og mens centimetrene vokste, klinte jeg i gang med snøfreseren, så både jeg og bikkjene ble snøsprøyta. Ikke alltid like lett å være rask nok med sveivingen på utkastet, hahaha.

Nei...Vi klager absolutt ikke. Dette er hva jeg kaller drømmevinter:-)

Så la snøen seg, og siden har solen skint gjennom kuldegrader ned mot 20-tallet. Jeg fryser ikke. Minus 20 her, er absolutt ikke det samme som på Vestlandet. Vi har tråkket innover snødekte grusveier med knirkende snø under beina. Jeg har siklet av lengsel på de nypreparerte løypene som til og med har lys. Men å fiske opp bikkjer som tråkker utenom og ned i 60cm nysnø er uaktuelt. Jeg tenker jeg snart hadde hatt en fakkelgjeng utenfor døra hvis alle tre hadde tråkket ned perfekte spor tilrettelagt for noe som kalles ski:-) Men, det plager meg ikke nevneverdig. Når jeg ser at Balto har tatt på seg valpedrakten igjen og løper bananas rundt de to småtrollene...Tilli og Malenki som har drakamp i ball med tau og beinflyr når den seiler gjennom lufta...og sola bare skinner og skinner...Ja da er livet bare herlig.

Og nå har sola begynt å varme:-)

Når plusgradene varmer i vintersola, ja da er det jammen flott, altså:-)

Vi har to ruter vi nå går daglig, og er ute i 2-3 timer hver dag. Jeg snek kamerat innunder jakka og håpet batteriene ville overleve kulda. Kjekt å få tatt litt bilder igjen. Forleden dag oppdaget vi enormt mange spor etter hester. Da hadde 10 av hestene borte på gården her kommet seg ut. De må jo ha hatt det kjempe gøy i snøen. Jammen kom de ikke i avisen også... De tok seg sannelig en tur ned fylkesveien før de parkerte i en hage nedi her. Etter dette har det også dukket opp flere dådyrspor. Bikkjene syns jo det er stas å snuse på spor som lukter annerledes enn Opel, Toyota og gummi:-) Joda, så jammen elgspor også, men det var bare en gang. Jeg har liksom parkert bilen i en periode.

Vi går inn til noen hytter hver dag. Det er heldigvis fritt for biler i ukedagene, og bikkjene kan løpe løs. Nå er snøen for dyp for dem alle, så her er vi heldige, altså.

Tenkte meg en tur til Arendal igjen snart. Nå er jeg ferdig med grunning på det ene gjesterommet. Det er jo så stilig med flott panel og plank som dukket frem når disse komprimerte papp platene ble fjernet. Nå skal jeg beise og male, få nytt gulv og på med nye lister. Ja, så må jeg fikse opp muren der inne. Blir spennende å se hvordan sluttresultatet blir:-)

Jeg har de siste ukene jobbet mye med hjemmesiden. Jeg har kryssreferert linker på de ulike temasidene, oppdatert alle sidene med både ny info og endringer. Jeg har lagt ut flere linker på startsiden og fjernet en del linker på linkesiden. De er nå lagt inn på sine "respektive" sider. I 2010 hadde jeg en gjennomgang og en del oppdateringer, men så ser jeg at flere påbegynte prosjekter bare fløt ut. Nå håper jeg å få en del på plass før våren kommer og det blir utetid. Jeg får ganske mange henvendelser og jeg er kjempe glad for at hjemmeiden min blir besøkt av så mange:-)

Det var trist å få tilbakemelding om at Taiga nå er borte. Samtidig er jeg også sååå inderlig takknemlig for at Tove-Lill og familien forbarmet seg over henne og ga henne en god tid.Tusen Takk...

Snakk om påskestemning...

Jeg kjøpte meg en Alpakkalue i sommer, på et marked her. Jammen har den vært varm og god denne vinteren. Ikke merker jeg mye når det snør heller. Kom hjem med 5 cm snø på toppen forleden dag, og var klar for Balalaikadans og russisk vodka...tuller bare:-)

Nå får vi komme oss ut.

Ha en flott vinter videre. Vi storkoser oss her.

Anne, Balto, Tilli og Malenki

Jepp, det er vinter på Selåsvatn, og han karen her, hilser så fint hver dag jeg går hjemover:-)

Januar 2012

Jepp, da var vi godt i gang med det nye året, og de siste dagene har en hvit himmel åpnet seg med snø.. Nå kjøpte jeg meg en snøfreser tidligere i høst. Advarslene hadde haglet inn siden jeg flyttet; jeg bodde midt i et nedfallsfelt av snø. Nå har det gått noen måneder, og jeg var oppriktig bekymret for om jeg ville huske hvordan denne saken skulle fungere etter 10 min. veiledning fra selger (ingen bruksanvisning her, nei). Men nå har jeg fått maskinen i gang, og vips, så var plassen ryddet for lek og aktiviteter for bikkjene og meg. Jammen er det godt å ha så mye plass. Det har lavet ned så mye at jeg faktisk vurderte å dra frem julelysene igjen, for nå er det stemning her, altså:-) Vi er kjempe heldige som har Flaten å gå innover. Nei, jeg har ikke tråkket de 7 km. inn, men vi bruker den veien flittig nå. Den er ikke saltet, og alle 3 kan derfor jogge innover uten fare for såre hundepoter og drukningsdøden i morken snø. Jeg liker faktisk vinteren her. Jeg var i Arendal for noen dager siden, og nå angrer jeg på at jeg ikke kjøpte meg et akebrett.

Det har vært 3 uker med rimelig mye mas rundt bikkjene. Tilli har hatt løpetid, og to hannhunder har gått i fistel for å få oppmerksomheten hennes.Vel, Balto ville ikke forlate Tilli, som sto til halen i snø, mens Malenki jokket glad på huet hennes. Og BOM, der var løpetiden over, og gutta boys driter i Tilli fullstendig...Jau, jau...Til orientering fungerte Pampersen supert inne, og jammen sparte jeg meg for en tisseflekk på verandaen også...Rett i bleien:-)))

Jeg har funnet en helt ny rute. Fulgte noen spor etter de innfødte her, og havnet plutselig ved et utsiktspunkt, der sporene brått stoppet. Jeg ropte for sikkerhets skyld "HALLOOOOO", men siden jeg ikke fikk noe tilsvar regnet jeg med at om den innfødte var død, ville jeg neppe få liv i mennesket, og siden plassen bestod av rimelig mengde lyng, regnet jeg med at synderen var lyngen som visket vekk sporene. Jeg var banna bein sikker på at jeg hadde gått lengre enn langt forbi hytta til naboen (som da lå lavere nede i åsen). Etter å  ha valgt venstre rappelerings-side ned bratthenget, tråkket rundt i frossen myr og skrentfaenskap, havnet jeg jaggu meg 100 meter nedenfor stien jeg startet på (altså den nye)...Jau, jau...tror jeg trenger å kurses litt av Monsen, gitt...Hahahaha.

PS. I ettertid forklarte naboen at det var han som hadde tråkket stien...og siden han fortalte det, ja så lever sporeieren, jippi:-)

Jeg fikk meg en gledelig overraskelse i forrige uke. Oppdaget at tapeten på det ene gjesterommet var klin umulig å få av, da denne var limt til komprimerte papp plater fra nittenhundreogkaldtomvåren....Så, da var det bare å starte med å røske dævelskapen vekk...Næææææ, bakom pappen var det jammen fin panel, så menn. Så nå sparte jeg noen tusenlapper. Har sjekket priser på både tømmer og villmarkspanel. Tømmerpanelet koster "bare" 300.-m2, tjohei:-) Jeg har de siste nettene drømt spennende interiørtanker, så dette blir nok kjekt. Nå er alle platene nede, alle spikerne ute og jeg skal starte å dampe rommet.

Siden jeg har blitt litt av en einstøing, hender det titt og ofte at jeg synger i vei på turene med hunden. Siste turen dukket denne teksten opp i fri fantasi til "Reven rasker over isen":

"Se elgen løper over isen, Så slapp han plutselig den fisen; Det kom en brak i fra han bak...Så ramlet elgen gjennom isen...HAHAHA"

Ja, sånn kan det gå når man bor litt for lenge alene, altså:-)

Her har jaktlaget jammen satt opp en koselig gapahuk. Og barna har også fått sin egen. Grillplass og greier. Kjempe koselig:-)

Jepp, her har Mr. Bever vært på ferde. Proff nedfelling av trær fra den karen der, ja. Var det en X-faktor som viste seg på himmelen med hilsen fra TV2?

Ivar og jeg hadde oss en fin tur inn til fiskevannene i forrige uke. Han skal vise meg enda flere ruter, men det finnes ikke truger til bikkjene...så det blir kanskje med å vente til våren, ja., vi hadde en super kjekk tur. Han Ivar er virkelig koselig, godt humør og kjekk å prate med. Nå håper jeg bare ikke han stiller med øreklokker ved neste tur. Siden jeg ikke snakker med annet enn hundene, papp platene på veggene og brekkjernet, er munnen som et åpent fossefall når jeg omsider møter to ører, hahaha....

Ååå, som jeg gelder meg til fisketurer igjen:-)

Jeg tenkte meg opp i lia igjen med en søplesekk...det er jo kjempe morro og sette seg på den, og ake nedover, da...Jo det får jeg kanskje prøve. Nå er det i hvertfall 25 cm. med snø, og det er tungt å tråkke opp en sti. Vi prøvde for noen dager siden, og Tilli kom hjem som en isklump.

Legger ut bilder fra siste tur med han Ivar og bikkjene.

Anne

Godt Nytt År, folkens:-)

Så var vi inne i 2012. Dette tror jeg blir et spennende år både lokalt og globalt. Jeg hører av og til at folk sier; "Gudskjelov at vi er ferdige med dette året." Så tenker jeg på at alle årene vi i det hele tatt får på denne jorden, er jo fantastiske. Hva vi nå enn rammes av, så er det så viktig at vi deler opp tiden vår og ser på helheten. " Dagen har bare vært helt ræva", sier noen. Men, jeg er ikke så sikker på det. Den var ikke så verst når vi pusset tennene, tok morgendusjen, hentet posten, handlet i butikken, kom inn døra, satte oss i sofaen osv. Det var kanskje en hendelse, en eneste hendelse som fikk tak på oss den dagen. Men det betyr jo ikke at hele dagen var dårlig.

Det er enormt mange forandringer ute i verden nå. Folk reiser seg ikke mot folk, men mot enkelt mennesket som har styrt og vanstyrt en hel befolkning. Jeg kaller det en global oppvåkning, der ikke bare nok er nok, men mer enn nok. Det er bra. Likevel er jeg også bekymret for hva som kommer opp, etter at noe har falt ned. Blir det bedre eller verre? Nyheter fra fjerne strøk når oss så fort og så massivt at vi mettes. Vi mettes også av vedlikeholdet innen all teknologien vi omgir oss med. Vi bare MÅ ha ditt og datt og vi bare MÅ bruke tiden på noe som jeg mener er skremmende: Oss selv....Jeg-et. Samfunnet er på vei til å bygge opp EGO-klosser, og det bærer ikke bra avsted.  Alle vet at LEGO-klosser ikke akkurat er så spennende hver for seg, uansett hvor fargerike de er. De er firkanta og glatte og blir kun til noe spennende eller vakkert når de blir satt sammen. Slik må EGO-klossene også bygges, ellers detter hele samfunnet fra hverandre.

I den vestlige verden bor flere og flere alene. Mange lever i en virituell verden der kommunikasjon foregår via elektroniske enheter. Mange mennesker føler seg ensomme. Enda vi i vår velstand har "alt vi trenger", mangler mange menneskelige fysiske relasjoner. Å se, prate, høre...være samlet i felleskap. Konsekvensene av alene tilværelsen er at vi i dag har helt andre helseproblemer enn tidligere. Her kommer noe interessant. Jeg har snakket med utallige mennesker som bor alene. Alle sier at de trives kjempe godt alene. De har frihet, kontroll over eget liv osv. Samtidig kommer det frem at hvis de savner noe, så er det en velfungerende familie. Med andre ord er alenemennesker ofte rammet av en "frykt" for alle kompliksjoner og problemer som kan oppstå i et felleskap. Forskere legger nå frem studier som viser at alenemennesker lever kortere enn andre. De sier likevel lite om årsaken til dette. Det som likevel har blitt en kjensgjerning er at stadig flere mennesker sliter psykisk og at de som bor alene og sliter psykisk, lever usunt. De senere årene har det blitt mer fokus på all medisineringen, utbredelsen av pillemissbruk og stoffavhengighet. Og her tenkte jeg plutselig på MEDIA.

Media har en fantastisk sterk påvirkningskraft. Jeg vil påstå at det er de som til syvende slutt styrer vår verden i dag. De går foran og så kommer flokken etter. En slik makt er både positiv og negativ. Ikke alle er like kritiske til hva de leser, og mange tror at det som står skrevet er korrekt. Jeg hopper litt tilbake til dette med psykiske problemer. Det slår meg hvordan "alt" av normale følelser blir "diagnosert" i dag. Svært mange leger har en alt for lett tendens til å sykemelde mennesker, gi dem noen tabletter og faktisk være med på å kjøre folk utfor stupet.  Media har brukt "diagnoseord" eller hva jeg kaller "katastrofeord" i så mange år, at det har havnet under hverdagsligheter i ordforbruket. Normal nedstemthet/sorg har blitt til depresjon, normal frykt og usikkerhet til angst og klaustroforbi, unormale oppfatninger til psykoser og aktive mennesker har plutselig fått diagnosen AD/HD. Alt av medisiner disse menneskene får, gir bivirkninger. Det er ingen unntak av medisinering og bivirkninger. Folk blir avhengig av sovetabletter, antidepressiva, lykkepiller mot ymse følelser som ikke holder "normalen". En av de skumleste bivirkningene medisinene gir, er nye symtomer på psykiske lidelser. Altså kan en tablett mot depresjon, faktisk skape angst, nedstemthet og depresjon.

For over 20 år siden fikk jeg en aldri så liten forkjølelse. Jeg tok nesespray, og jeg tok den litt for lenge. Vips, der var jeg avhengig av denne dritten. Jeg var så avhengig at jeg følte en hysterisk nedtur hvis jeg ikke til enhver tid hadde denne hersens nesesprayen. For noen år siden fikk jeg en operasjon, og vips, ingen mer nesespray. Ikke bare plaget avhengigheten meg, men tenk hva det kostet å kjøpe 2-3 flasker i uken gjennom nesten 20 år? Vel, her fortalte legen meg noe veldig interessant. Nesespray inneholder et stoff som gjør at blodårene trekker seg sammen, og dermed gjør det lettere å puste. Men, samme nesespray gjør at du blir avhengig av å bruke den for å holde nesa åpen. Slutter du, blir du verre, og tett. Samme gjelder også en del hodepinetabletter; slutter du, får du hodepine. "Abstinenser" får man da ved nedtrapping av noe så skarve "ufarlig" som nesespray og hodepinetabletter. Tenk da hva som skjer med alle de menneskene som i utgangspunktet bare skulle ta noen tabletter til "depresjonen " avtar. De klarer det ikke. De blir avhengig, og sykere. Og siden jeg snakket om Media og påvirkning og samfunnets ego-klosser, slenger jeg innpå dette karbohysteriet.

For noen år siden, fikk jeg med meg nesten en pall med poteter. Da var han Fedon på nyhetene, og konstaterte at vektproblemene lå i bl.a pottiter og karbohydrater. Noe år før var Cambridgeguruen frempå og sa; Drikk light, spis Light, og hell innpå sjokolade/jordbær eller vaniljedrikker. Guruen der var ikke først ute, neida det var Nutriletten, det. Og folk heiv seg på, altså. Her skulle vanlig folkemat erstattes med drikker fulløt av kjemiske dippedutter som fylte opp magen og fløt ut i blodet vårt som sugde lommebøkene slanke.  Media bruker store ord som lett påvirker oss til å tro på disse overskriftene. Og når vi begynner å "kjenne etter" kan vi ofte bli påvirket av noe som får negativ betydning for oss.

Jeg grubler stadig over hvilken enorm forandring som har skjed bare på de siste 10 årene. Vi bruker bilen til nærmeste treningsstudio, mange steder kunne man gått dit. Man betaler store summer for å trene, enda naturen utenfor oss ville gitt like stor uttelling. Vi ber om personlige trenere, fordi det er IN. Mange betaler for veiledere til et "bedre liv", og vi søker inn på et hav av "åndelige" eller "Alternative" veier. Men hva er det vi egentlig leter etter? Hvorfor leter vi etter alternativer til vår hverdag, vårt egentlige LIV??? Hvorfor leter vi etter åndelighet i vår fysiske eksistens? Kanskje den enkle veien til trivsel og "lykke"er nærmere enn vi tror? Kanskje svaret ligger i mer sosialt aktivt liv, mer fysisk arbeid, mindre materielle dippedupper, et billigere sted å bo, mindre krav til oss selv og andre? Hva er det egentlig som gir oss glede som ekskluderer avhengighet? Er det mobilen eller alt det andre tekniske som gir oss lykke og glede? Kommer det om noen år til å snakkes om absitenssymtomer og behandlingstilbud til teknoholikere? Kommer det til en dag å blir nedtrapping av all elektroen, og forskning plutselig sier at årsaken til vår "tids" folkesykdom er teknologien og ikke røykingen? Og hvordan ser alle muskelpumperne ut, når treningen avtar og stillsittingen overtar?

Året 2012 blir spennende. Jeg opplever daglige små og store ting som gleder meg mye. Mer tid til hundene, mer tid til kreativ tenking, mer tid til utendørsarbeid og mer tid til å utforske det som er nært eller fjernt eller rundt meg. Jeg grubler mye over hvor mye jeg skal bry meg, om jeg kanskje skal bry meg litt mindre om de som ikke byr seg og litt mer om andre som bryr seg. Jeg planlegger og lever nå, ikke for morgendagen eller gårsdagen, men nået.

Jeg håper hver og en av oss tenker over hva som virkelig er viktig i livene til de rundt oss og oss selv. Hva som kan skape nye og gode minner i livene våre gjennom gode opplevelser. Er din beste tid i livet, årene med Facebook, tekstmeldinger, TV-serier og filmmaratonkvelder, eller den kvelden du samlet noen venner eller naboer til en koselig sammenkomst rundt kaffe og kaker, eller et grillmåltid? Vil du huske mer av alle timene du brukte på treningsstudioet, eller den flotte 6 timers fjellturen du tok en høstdag med gode venner? Vil du minnes den natten du og en venn lå på hver deres sofa og pratet om livet, eller alle telefonsamtaler du brukte med mennesker som man føler plikt å holde kontakt med?

Hver eneste dag sier jeg til hundene mine; "Jøss, så heldige vi er. Jøss, så godt vi har det, jøss for en flott dag vi atter har fått." Jeg ønsker alle dere det samme:-)

Til Minne

Jeg vil skrive noen ord om Grethe som har hatt en egen link om angorakaniner her på hjemmesiden min. Grethe har jeg kjent i mange år, og hun har alltid kommet med kloke ord iblandet masse godt humør og en kjærlighet til dyrene og naturen ...og mennesket.  Grethe inviterte meg alltid på besøk, og de gangene jeg var der, følte jeg pur glede. Så klarer man altså å prioritere bort de som virkelig bryr seg og tilfører noe bra, og bruker tiden på " ting og tang som må gjøres" og mennesker som suger en tom for energi. Joda, jeg kjenner mange som er lik meg der.

"Jeg kommer nok på besøk til sommeren, sa jeg de siste årene..."

Det var så utrolig koselig å sitte ute i hagen, katten som ruslet ut og inn av huset, endene i dammen, hønsenes kalkling og de bedårende kaninene. Engasjementet til en førsteklasses dame var til inspirasjon og glede.

Grethe er nå borte. Jeg vil lyse fred over hennes minne, jeg vil lyse glede over hennes minne, og jeg takker for alt hun var for meg. Så beklager jeg virkelig, virkelig at jeg ikke brukte mer tid på besøk til et gjennomført godt menneske.

Anne, januar 2012.