Farris Dagbok 2007 Del 1
Lange dager...Kjære Dagbok. Den siste tiden har jammen dagene blitt lange. Jeg nærmer meg slutten på kjøkkenet og det har jammen tatt sin tid. For det er så utrolig mye annet å gjøre. Denne uka har jeg i tillegg vært bånn i bøtta med bihulebetennelse og en kropp nesten ute av funksjon. Jeg fikk meg da heldigvis en supertur på mandag med Balto. Turen gikk til Rødlia, men denne gangen fulgte vi krøtterstien tilbake, og det var veldig koselig. Både tirsdag og onsdag ble det Ervikane, og selv om kroppen verken og svetten rant pga. feber så gjennomførte jeg i hvert fall.
På søndag ble Romeo omplassert til alle tiders folk i Nordheimsund. Alt går bra så langt. De som fikk Bono, sliter en del, så jeg tar nok kontakt med Monica til helgen. Ellers kom det inn to andre hunder. Sunny, en langhåret Schæfertispe på 7 mnd, og Sara.... Sara skulle avlives, og plutselig dukket det opp en løsning. I går kom Jan og kona og hentet henne. Jeg håper alt vil gå bra, for dette var ei nydelig jente. Det er bare såååå utrolig godt når gode løsninger dukker opp.
Uka har ellers vært preget av maling, bil inn til EU kontroll, bil ikke godkjent, bil inn til reperasjon i dag, og forhåpentligvis godkjenning. Skal selge bilen, og de som får den, får i hvertfall en super og nyoverhalt bil...hjelpe meg så mye som er skiftet og fikset på:-) Kikki la jaggu et egg i klesskapet for noen dager siden, men da var det stopp fra min side. Lille Reodor skal faktisk ut av huset med tid og stunder, og jeg akter ikke ha en duefarm her.Kikki og Kurre har funnet ut at det er forbasket mye nammis på kjøkkenet. Det har endt med Bernaise saus avtrykk ( fotavtrykk) rundt diverse steder, en veltet kopp med malingskoster, matrester de slenger vekk ( tydeligvis ikke godt nok). er jo livredd for at de skal hoppe oppi ei gryte en dag, uuuææææ.... Lille Rino har blitt mamma. Kaninpusen fikk 5 barn, hvorav to var dødfødte. De tre andre lever . Det var artig å få bebisser i hus igjen. Rino og Bruno har vært inne og hoppet rundt en stund. Men, nå står Bruno ute og furter. Han og Rino er så utrolig knyttet til hverandre. I helgen hadde jeg besøk av Kamilla og samboer og Marita og mannen. Balto storkoste seg med hundene-)Legger ved noen bilder av leken. Skal si hunder kan se utrolig skumle ut under lek, hihi.
Nå får jeg hive meg rundt. Anne Søstrene Dal på ekspedisjon
Dette er historien om de tre små fisk, som endte sine dager på hundene sin disk, Frøken Gaus, Roms og Brummendal de viste nok til sist, at turen på fjellet ble virkelig vått og trist... Hehe, neida, det var ikke noe trist tur. Har ikke ledd så mye som i går, altså. Der hadde vi hele "vidda" foran oss i det vi bestemte oss for en nydelig tur over fjellheimen. Høyere oppi fjellet satt Olga og Oswald med kikkerten sin og var overbevist om at dette måtte være noen idiotiske polakker med kamera og null stedsans. Nå kunne vi med godviljen til, se litt av bilen i det fjerne, mens det eldre ektaparet kunne se tre sopphuer vimse rundt på våtmarka i det uendelige, hohoho.... For vi gikk et skritt frem og to tilbake, en tur ut, og en ny tilbake og en gang til.... Vi følte oss som Tigrisekspedisjonens døtre, der vi desperat leita etter tørre flekker på blautmya. Selv nisser og skrømt tok til tårene når de trodde vi nesten, bare nesten hadde funnet en sti:-)))
Marco kjemper en desperat kamp for å ikke bli sugd ned av "THE THING". Balto ser etter om "The Thing" er borte...Men noe har skjedd med Marco...kanskje han har fått "The Thing" inni seg...UUuuuæææææ...
Men så ser vi alle endelig den hellige HUNDEKULPEN:-) Vi stormer ditt alle sammen for Marco skal bli helbredet, men Marco bestemmer seg plutselig for at dette vil han ikke. Sterke krefter sliter inni han...THE THING! Christel gråter og jamrer seg og Mette løper bort for å trøste...Hva skal vi gjøre nå?
Vi MÅ jo få Marco i det hellige vann, så Christel starter dagens kamp...
Etter denne forferdelig opplevelsen, skjelver vi alle i buksene. Dette var jo ordentlig skummelt, altså. Men, så begynte Marco og bli normal igjen:-)
Hedda voktet oss hele veien. Hun så seg rundt med årevåkent blikk, for faren lurte jo nå over alt!
Jeg stolte fullt og fast på at Mette Romsdal og Christel Gausdal ville finne veien videre. I mellomtiden lurte Oswald oppi lia på om han skulle ringe etter hjelp. Men hu Olga opplevde endelig litt spenning i hverdagen og ba han sette på kaffen. "Kjem lensmannen, må me ha noko å servere" sa ho.
Til slutt så vi hva Zeeta ville. Hun mente vi kunne seile hjem på et isflak. Balto og Hedda stupte ut i vannet og begynte en iherdig jobb for å løsne flaket som skulle være stort nok for oss alle.
Men, Det isflaket var nok i minste laget. Plustelig hørte vi fossestryk og forsto at vi heller burde følge Bekken hjemover. Vinden blåste rundt ørene våre og frk. Brummendal som er forfatter her, kjente tenner klapre i munnen...
Hedda fant ut at det var raskere å svømme gjennom kanalene og bekkene. Fiskene svømte av redsel, nesten på land, mens Marco trygt holdt seg nær oss resten av turen. Oppi Lia satt han Oswald og trøsta kona. Ja, for ho Olga var nå nett sikker på at det skulle komme aviser og NRK og intrevjuve dem etter å ha sett tre frøkener forlise på vidda.
Vi reddet oss selv. Marco var helt utslitt og Balto holdt seg klokelig i bakgrunnen mens damene lot seg fotografere. Det var kjekt å komme hjem. For endelig kunne frk. Brummundal overlevere diplomet til familien Gausdal:-) Vi hadde en super tur, selv om dette ble i...våteste laget. Dette var førstetur vi tre hadde sammen. Hjemme hos Christel var det kos med hunder og katter, Diplom og sukkerlade:-))))
Siden dere nå har sett uendelig mange gråværsbilder, må jeg dele bildene av valpen som heter Tiril, lille Knøttet som nå nesten er mindre enn valpen og Godgutten Marco som er lykkelig med å bære på hva det nå enn måtte være...
Anne
Kjære Dagbok. Jøss, som dagene flyr. Plutselig er det fredag, jo...Hvor i all verden forsvant denne uka, hmmm... I dag hadde jeg en super tur til Rødlihytta igjen. Spesielt var dette en tur som skilte seg mye ut fordi jeg IKKE hadde noe smerter i knærene. Det var så utrolig deilig å bare lange ut, og det gjorde jeg både i nedoverbakke og oppoverbakke. Jeg brukte mindre enn 2 timer på turen, og jeg var ikke utslitt etterpå. Tvert om, jeg har masse energi inni meg. Marit og jeg har nå faste onsdagsturer, og det er noe av det kjekkeste jeg opplever hver uke:-) Vi går stadig på oppdagelsesferd i naturen rundt Os. Jeg elsker virkelig min heimbygd, jepp. På onsdag valgte vi en rute som vi brukte 3 1/2 time på. Turen gikk fra Bjørnefjorden Gjestetun opp til Bø, derifra fulgte vi en koselig og gjørmete sti, der jeg stadig satt til knes i gjørme, hehe. Men, denne stien er sikkert super å gå på sommeren. Nå hadde mange trær blåst overende. Vi kom opp til en koselig liten seter. Marit elsker ekspedisjoner, og der har jeg funnet en likemann, jepp. Så vi rotet litt rundt før vi fant en flott vei som går helt til Hatvik. Vi kom ned til Eidevegen og derifra gikk vi en flott sti tilbake til bilen. Vi gikk også gjennom en koselig vei rundt Moldegård. Nå begynner dere vel å gå litt lei av alle turene jeg forteller om, men vet dere hva? Jeg har fått helt Kick på turer i det siste. Den tyngste delen syns jeg var asfalt tråkkingen på slutten, men nydelige hus og hager og opplevelser gjorde det lettere. Legger ut bildene fra turen.
Tenk...sol og regn og regnbuen og grønne marker....Åååå så vakkert!
Jeg fikk en trist melding om at Lady som jeg hadde noen dager i fjor vår er død. Hun ble påskjørt etter at hun stakk av. Lille Lady var en bedårende liten frøken med masse energi og fantefakter:-) Det er utrolig trist når man mister dyrene sine. Jeg lyser fred over hennes minne, lille koseklumpen.
I går kom det to nye verdensborgere. To Chinchillababyer kom til verden. Jeg var klar over dette, derfor kastrerte jeg også hannen for en tid tilbake, og mor og datter bor nå sammen. Det vil si at jeg plutselig har 9 Chinchillaer i hus. I dag stakk jeg innom Lild og kjøpte et stort katteklatrestativ til 350.- Nå skal jeg sette det sammen, så kan de klatre og kose seg ute i rommet, jepp. Jeg elsker Chinchillaer og koser meg glugg ihjel med alle dyrene jeg nå har...mye mer tid:-)))
Mine deilige koseklumper av noen høner, har funnet seg godt tilrette på badet. Jeg må stadig innom å bare susse på dem, holde dem litt, smøre inn beina, som nå har blitt myyyye bedre:-) Det er som om noe er helt igjen inne i hjertet mitt, med en herlig hund, to morsomme duer, hønene... Nå mangler bare noe moskusender. Endelig føler jeg at noe er på vei til å bli virkelig bra igjen. For to år siden mistet jeg jo alle jeg var så glade i...Farris, duen, hønene og endene. Da Daysi ble tatt av reven og lille Småen satt igjen...Gud så tom og trist jeg følte meg. Når jeg hører klukking og kurring og boffing så er dette lyder som bare får frem glede i meg:-)
Jeg har fått malt deler av kjøkkenet også. Gikk på trynet med valg av farge, så jeg brøt tvert og startet på nytt igjen. Nå får jeg et gult og lyst og varmt kjøkken, og jøss så koselig dette blir:-) Jeg har lyst til å ha det åpent og luftig og bruke dette også som treningsrom til Balto og meg...Han har blitt sååå flink til å forstå klikkertreningen. Jeg kunne virkelig ønske at ALLE forsto hva dette går ut på og hvor super gøy det er med denne formen for trening. Det tok meg 10 minutter å lære han å gå rundt, 5 minutter å lære han å gå rundt meg og på plass. Touch på fingeren tok han på under 10 minutter. Selv har jeg..hehehe..endelig begynt å forstå alle fremmedordene som inngår i klikkertreningen. Husker da jeg leste boka " Ikke skyt hunden"...Etter endeløse prøvelser i tolkning av ord, hadde jeg lyst å skrive boka " Skyt forfatteren":-)))) Jeg har kjempelyst til å prøve klikkertrening på hønsene etterhvert. Ja, det går så fint med Azo hos Christine. Hokatten har akseptert han, og Azogutten koser seg i stallen. Han har også hilst på hestene. Jeg er så ubeskrivelig glad for at denne knerten fikk en ny sjanse, for jeg vet jo hvordan kattemarkedet er... Alle rottungene er nå omplasserte også. Kikki har fått ett egg...eller det var to. Ett hun har lagt ett i transportkassa på toppen av garderobeskapet ( som er da et burskap) og et egg som kræsjlandet i hodet mitt, da jeg skulle plukke frem noe sengetøy...mitt garderobeskap. Det er skikkelig koselig å se at både Kurre, Kikki og Balto godtar hønsene. En ting er i hvert fall sikkert...dyrene her formerer seg og det er jo et tegn på trivsel, jepp. Det holdt alldeles på å gå gale med bilen min. Eksosanlegget hadde forskjøvet seg og nesten brendt hull i bensintanken...brøytekanten har skylda. Men, nå er det nogenlunde fikset på, og i morgen går turen til Christel og Diplomutdeling:-) Jeg rydder og diller og daller for tiden. Håper Eldrid snart kommer og henter noen sekker her..hinte, hinte:-)
Nå skal jeg male et strøk til og så tar jeg kveld. Anne, jippihaihei. Hønemor
Kjære dagbok. I dag har jeg gått rundt i lykkerus etter at jeg fikk fire nye familiemedlemmer i går. De som kjenner meg, vet jeg er helt tussete etter enkelte fugler, men ikke burtussete, for jeg hater fugler i bur. Men, jeg elsker ender og duer og høner. Høner har jo en helt spesiell plass i hjertet mitt. De som kjenner meg fra noen år tilbake, husker Tuppen, Lillemor, Mandy og Spot, som alle bodde i huset mitt, la egg i peisen og var en del av familien ( Les tidligere Farris dagbok).
Lillemor er altså den svarte:-))) Før helgen fikk jeg en telefon fra en som jeg kjenner, der de både trengte hjelp til hunden og til de fire hønene. Jeg snakket med Kristine for å høre om evet. hun kunne ta de inn. Men, da jeg traff de fire små snuskeduskene, falt jeg totalt og i knestående. De fikk navn med en gang, og jeg ringte desperat til Kristine for å fortelle at disse blir hos meg. Det ene nurket var full av lus, og fikk behandling umiddelbart. Det gjorde alle sammen. De var litt tynne, spesielt den svarte Silkehøna. De hadde også mye skjell på beina to av dem, så jeg klippet klør og smørte beina inn med vaselin.
Så fant jeg frem brød og salat og mat og raspet gulrøtter...og det ble et skikkelig matgilde på badet:-) Utpå kvelden fant jeg frem dyner og tepper og de koste seg i vinduskarmen, før de la seg mykt og godt til rette:-) I dag har jeg kost med dem så ofte jeg har kunnet. Jeg er bare helt forelsket...Det er sååå godt å ha høns i huset igjen. Balto er kjempe rolig og snill med dem. Kosegutten Balto:-) Toini og hennes venninne kom opp i dag og hjalp meg med masse forskjellig. Tur med Balto, reingjøring av bur, klargjøring av bur, fôring og stell. Jeg fikk unna masse papirarbeid. Det var ikke mange her i dag, men det ventet jeg ikke heller. Flere ringte også å meldte avbud pga. føreforholdene. Balto og jeg tok en deilig tur til Ervikane i går. Selv om vi nesten snødde ned en liten periode koste vi oss skikkelig. Han rullet seg som bare det i snøen, vasset og snuste.
Mange ser undrende på meg når jeg innimellom forteller hvordan dyr blir levert her. Ja, sånne møkkete bur osv. Jeg tok bilder av buret parakitten kom i, bare for å vise et typsik tilfelle. Det er mange år siden jeg sluttet å telle bur som jeg starter med å reingjøre når de kommer inn.
Sara var innom en tur i dag med vovsen og noen venner som trengte kjønnsbestemmelse av to kaniner. Mange tror de har fått ulike kjønn fordi den ene parrer seg med den andre. Men, dette er ganske vanlig mellom både hanner og hunner. Ofte øker dette hvis de har en plagsom katt eller hund som stirrer dem i senk på utsiden av gjerdet. Legger ut bilder av vovsen til Sara en annen dag, jepp. Nå venter jeg på at Christine skal komme å hilse på Azogutten. Så skal jeg denne uke starte med å male kjøkkenet. Kjøkkenet er nå helt tomt for dyr, jepp:-) Siste: Nå reiste Azo med Christine, og jeg må bare si at tårene trillet....Håper inderlig dette går bra. Hvis ikke, kan Azo komme tilbake hit, så får jeg finne et annet hjem. Men, håper det vil gå bra, jepp. Takk for tiden sammen med deg Azo. Lykke til.
Anne Det snør, det snør, tiddelibom
Kjære dagbok. Jeg skrev masse i går, men det var virus på photophuket og vips så var alt slettet. Så nå prøver jeg igjen:-)
Det har vært en uke med variasjoner i hvertfall. På mandag ville jeg prøve meg på tur til Rødlihytta igjen, men måtte kapitulere etter halv tur, det var klink is.Ikke mye smart for Anne med knekte bein, så der var det ingen skam å snu, jepp. På tirsdag var det et eventyr ute:-) Nydelig puddersnø. og Balto koste seg på Ervikane. Det var isete under snøes, så vi trasket overalt, men unngikk skogen. På Ondag tok Marit og jeg turen ute ved Bjørnen, og det var en riktig så fin tur. Pia og Balto storkoste seg i snøen og jeg tok mange fine bilder som jeg legger ut her.
Jeg måtte le litt, for Pia forsto ikke noe av de stadige pausene til Balto. Han sleit med isklumper mellom tærene og måtte stadig tygge de av seg, dakkar liten...Jeg har klippet han enda mer ned nå.
Det var så flott i skogen, med sola som tittet frem mellom trærne, fjellene hvite og flotte og havet så stille. Kristorn med røde bær, mellom hvite tunge greiner... I går ville jeg prøve Rødlihytta igjen. Det var jaggu tungt, altså... På veien hjem følte jeg at jeg hadde blylodd på beina. Så jeg telte skrittene i oppoverbakken og trodde jeg var aleine i skogen. Mellom to laaaange bakker stoppet jeg opp og ropte ut i skogen: "OG HVOR VAR DEN FORBAKSKEDE GRUNNTRENINGA PAPPA???" Nå er riktignok min pappa død, men tidvis tar jeg en prat med han lell. Han var toppidrettsmann og olympiadeltaker..og i huet hans sto det bare trening, trening og trening...bortsett fra 2. verdenskrig da.Pappa sa alltid at det viktigste er ikke å vinne men og delta...og han sa stadig vekk at den trenigen jeg la for grunn som barn og ungdom ALDRI ville forsvinne. Hmmm. den var i hvertfall ikke tilstede i går. Meeeen, nå er ikke jeg 20 år lengre heller da.
Mens jeg gikk og tellet høyt mine skritt, kommer tre spreke gutter småløpende forbi meg..joda de stoppet og hilste på bikkja, som hadde skjerfet rundt halsen påskrevet: "min matmor er singel"...Et blikk på meg var nok til at jeg forblir singel ganske så lenge til, jepp...Svette silte! Jeg smilte det jeg kunne, hehe, og forklarte at telling av skritt er riktig så motiverende for å nå bakketopper....
Jeg må bare innrømme at enda flauere var det når de tok videre en runde og jeg svippet gjennom snarveien...hehe..tenkte jeg skulle komme til parkeringsplassen likt som dem ( det viktigste er jo for farao ikke å vinne....) Meeeeen, så møtte jeg på Eldbjørg og måtte slå av en laaang prat med henne. Så når jeg kom frem til bilen, fremdeles med svetteisklumper i håret, så var HELE gutteklubben der...Trallalallalalala...Snek meg inn i bilen så fort jeg kunne, jepp.
Ja, jajajajaja... jeg har komplekser. Sånn, nå er det sagt. HATER når folk går bak meg. Mens jeg teller skritt, føler jeg at de har en laaaang diskusjon inni seg med at denne dama trenger virkelig mosjon, huff. Men, jeg fullfører i hvertfall, og DET kan jeg være littebittegranne stolt av.
På onsdag ble Tanja avlivet. Det var kjempetrist. Jeg fikk vite av de som leverte henne hit, at ved besøk hos eier av hunden, så hadde hun som regel bjeffet fra de kom, til de dro... Det er en liten trøst, fordi hun virkelig slet med dette problemet. Garantert ikke hatt skikkelige grenser, eller nok stimulering fra hun var valp. Men, nå Tanja er du hos pappa igjen og jeg sender deg tusen millioner lys av kjærlighet. Jeg hater virkelig å kapitulere.
På onsdag var også en kanin kommet ut av buret og i løpet av natten hadde et rovdyr drept den og spist opp halve hodet. Fy søren så tragisk. Denne knerten betydde ganske mye for meg,for når han kom inn var han nesten blind. Så ble han helt fin, og koste seg sammen en frøken.
Emilia hentet to kaniner her og en herlig nymfeparakitt som bare er så nusselig. Den fløy rundt og duene forstod ikke dritten:-))) Måtte le også, der den satt med hodet på skakke og skreik så ørene datt av...eller nesten datt av, jepp. Emilia kom også oppom med noen sekker med klær, så Eldrid...bare hente:-) Og tusen takk til deg Emilia. Flere ringer hver dag med hunder som trenger omplassering. Nå skal jeg hente fire høns, dverghøns, i løpet av helgen/ mandagen. Håper noen vil overta de. Tror det er to silke og to Cockiner. Så kom en gladnyhet i dag. Bamse feiler ikke noe . Veterinæren fant ingenting på prøvene, og mener hovedproblemet er matlyst/overvekt/stress/drikking. Nå stresser ikke Bamse, men fordi han er sulten, så drikker han når han ikke får all den maten han helst vil ha:-) OG, han er virkelig overvektig. Han veier 50 kilo, mens han burde ligge på 35/37 kilo. Han storkoser seg i fosterhjem, løper masse med Rasmus i hagen og er bare sååå god hele vovsen. Siste tilbakemelding i dag, er mindre drikking, mer fart og liv i han, jippi:-) Selv var jeg på Haraldsplass i dag, og nå skal de ta en MR prøve?? Tror det var det de kalte det. Så vil de prøve å finne en løsning på en operasjon som gir et varig resultat. Av og til takker jeg min skaper for at jeg er en sååå snill person, hehe...for enkelte undersøkelser gjør vondt... og man får bare lyst til å gjøre legen vondt tilbake:-)))
Balto er super rastløs i dag, fordi det ikke ble noen tur, men jeg var helt ferdig da jeg kom hjem. Ja, for jeg måtte måke av supertung snø fra "teltet" nede, så det ikke datt sammen. Randi og mamma sendte gave til dyrene, å jeg i hvertfall kan dekke prøvene til Bamse, og så fikk jeg penger av mamma til maling. Så nå skal jeg male kjøkkenet. Kanskje flytter kattepjusken på søndag. Den har en tendens til å ville ut på natta, så nattesøvnen min er itte bra, nope. Endelig har jeg ryddet bort julepynten, og bilen skal fikses i helgen. Så reiser jeg til Christel neste uke. Hun har fått seg en nydelig liten Cockervalp, og premie skal overleveres for årets pepperkakehus, jepp. Jeg fatter og begriper ikke hvordan jeg fikk det til å gå rundt forrige gang jeg hadde Balto. Nå er det mer stille på telefonen...10 telefoner pr. dag eller noe slikt. Likevel har jeg hele tiden nok å gjøre. Men, jeg har også mer glede av hverdagen. Jeg koser meg virkelig med Balto og dyrene rundt meg. Duller mere, synger litt, hører på musikk. For meg er dette noe helt nytt. I mange år har jeg ikke kunnet se på TV eller høre på radio eller musikk, pga. alle telefonene...og bakgrunnstøy funket ikke. Forleden kveld satte jeg på musikk og Balto svingte seg i dansen med mamma:-))) Åååå, som vi koste oss. Nå skal jeg jobbe litt, bare litt før jeg tar kvelden. Anne og Balto:-) Får jag inte leva?
Dette er godgutten Bamse. Hvem ville ikke gjort HVA SOM HELST for denne deilige hunden? Kjære dagbok. Jeg sier bare at er det ikke det ene, så er det noe annet. Alltid noe som dukker opp og gir grå hår i nesa på meg. Nå gikk det heldigvis til en løsning for Phoenix. Heidi hentet han på lørdag og da jeg snakket med henne så koste Phoenix seg hjemme hos familien igjen. Det var godt å slippe å sette den sprøyten på denne hunden. Det er jammen beintøft til tider når det gjelder å ta valg. Hva er rett og hva er galt. Noen ganger blir alt bare galt, uansett hva man gjør og det er det verste som skjer. Ta eksempelet Tanja. Tanja kom inn etter at eier døde. Hunden kom først i fosterhjem hos Anneke, og selv om den var urolig og bjeffet en del i begynnelsen, slo den seg ganske godt til ro. Vi finner et hjem med voksne folk og voksne barn, der Tanja bare bjeffer hele tiden. Ok, da tenker jeg slik at hun er vandt med sin ene eier, en eldre mann, så det som er bra er om vi finner noen som er singel, så det ikke blir for mye for hunden å forholde seg til. Så vi tar Tanja tilbake, men da i et annet fosterhjem, for Anneke var bortreist på denne tiden. Hos Eline finner Tanja roen ganske fort og det går noen uker. Så får jeg telefon fra en koselig dame som bor i rekkehus og er singel og godt voksen. Tanja flytter til henne og så er det på med bjeffingen igjen. Hele dagen... Eier tar Tanja med til foreldrene på landet, der det er fred og ro og eldre mennesker...men der bjeffer hun også. Skal de ha seg en ettermiddagshvil, funker ikke det engang...for Tanja Bjeffer. Så kommer millionspørsmålet: Skal vi ta Tanja inn enda en gang i fosterhjem, og enda en gang inn i nytt hjem? Eller skal jeg sette foten ned og si stopp. Jeg kan jo ikke la en hund gå fra hjem til hjem i det uendelige heller, og bikkja er for frisk til å dø og omplasseringsudyktig til å få leve. Så jeg tar et valg og har bestemt meg for at hun avlives denne uken. Det er ikke alle hunder som er omplasseringsdyktige. Å leite etter nåla i høystakken uke etter uke for å finne et hjem, er ikke bare enkelt. Derfor har jeg atter en gang grini mine modige tårer og tenkt som så at den hunden skal gjenforenes med sin herre og mester fremfor å ha dette stressnivået hun nå har. Nå skulle jeg ha inntaksstopp på hunder dette året...i hvert fall så fremt det ikke oppsto kriser. En slik krise kom igjen denne helgen. På lørdag ble jeg vekket litt over kl. 06.00 av en dame jeg hadde snakket med tidligere i uken. Hun hadde en hund som hun har overtatt for 3-4 måneder siden. Dama tar altså inn et dråg av en hund som er så overvektig at vektreduksjon var påkrevd med øyeblikkelig virkning. Men dette forteller hun ikke meg, selvfølgelig!!!!
Jeg ba henne nemlig om å ringe Tunge hundepensjonat. Så ringte Emilie som jobber der og spurte om jeg hadde noen som kunne kjøre hunden ned, for damen hadde ikke bil. En uke senere får jeg altså en telefon, der de ikke hadde fått tak i henne på mandag forrige uke. Selv hadde damen ringt hver dag i håp om å få hunden ut. Vel, Jeg tror det heller lå noe annet bak, nemlig null penger til å få fraktet hunden ned, eller betale omplasseringsgebyret der nede...men sier hun dette til meg???? Niks. Så Anne ringer rundt på lørdagsmorgen og til slutt henter Irmelin Bamse. Bikkja sluker en bøtte med vann og det er bare å innse en ting igjen...jeg må få hunden til veterinær. Hvem skal så betale det gildet? Prøver koster rundt 1000.- avliving koster rundt 1400.- Ny diskusjon. Ikke har damen råd til å betale omplasseringsgebyr for hun får ikke trygd før i februar, ikke har hun råd til å betale avliving og ikke prøver.Hmmmm!!!!! Så nye telefoner, og nå tar Annemor igjen frem lommeboken og får bikkja til veterinær for sjekk på onsdag, deretter må det taes en beslutning om hunden skal få leve videre eller dø når resultatene kommer. Hvis hunden avlives, får jeg sende regning til damen. Det store spørsmålet er om hun noen gang vil betale, eller om det ender som så mange andre. Og de mange andre er de som over telefon nesten griner av lykke og takknemlighet, men som ALDRI ringer etterpå for å høre om hunden sin, aldri besøker den og absolutt ikke gidder bry seg når en regning blir servert, jepp:-( Av vel 180 registrerte hunder i fjor har 4 tatt kontakt for å hilse på hunden etter 3 mnd. Så mye for de tårene.... Det er ikke lett å se en hund inn i øynene å si: Næhei... Deg vil jeg ikke hjelpe.... Det jeg derfor gjør nå er å ta et fri år. Inegn hunder inn, ingen gnagere inn. Eneste unntakene er dyr som er omplasserte herifra og kommer i retur. Jeg er ikke lei av dyrene. Langt i fra, men gud hjelpe meg så lei jeg er av enkelte mennesker. På søndag kom flere for helesekontroll. Emilie kom også innom og hentet fire marsvin. Det gikk ut10 rottunger og Happy kom i retur. Han har fått stort bur og storkoser seg hjemme hos mamma igjen, jepp. Balto lever i perioder rett under bordet mitt. Selvfølgelig i håp om at det skal dette ned noe smuler han med digre slafselyder demostrerende sluker iseg som om det skulle vært et koldtbord.
Nå krysser jeg tær og fingre på at det ikke er noe alvorlig i veien med Bamse. Han er virkelig en deilig hund. Han er balnding mellom Leonberger og Schæfer. Nå koser han seg inntil videre hos Irmelin. Jeg har hatt noen telefonrunder til hundeeiere, og alt går bra med de hundene de har fått. Nå kommer det en opp med en nymfeparakitt hvert øyeblikk. Men, de går fort ut igjen, jepp. Anne Ps. Måtte bare få ut litt frustrasjon i dag, jepp. BORR I PELSEN OG EN FLOTT TUR
Kjære Dagbok. I dag trosset vi snø og vind og reiste til Hegglandsdalen for å sjekke nye stier. Marit og kosejenta Pia, Balto og jeg trasket glad av gårde. Joda, det var mye oppoverbakker, men fine veier. Pia og Balto har hilst på hverandre før, og det var bare så utrolig kjekt å se hvordan de lekte og koste seg.
Marit er i bedre form enn meg, men tilpasset farten ( les: sneglefarten min)... til vi nådde toppen. Deretter bar det rett nedover, mot vakre Hatvik. Vi hadde en nydelig utsikt over fjorden. Målet var egentlig en lengre tur. Vi kom ned til den gamle husmannsplassen, som nå har 10 ulike mosegrodde murrester igjen, hehe. Men, det var både trolsk og vakkert nedi lia. Jeg likte virkelig denne turen, og den vil jeg gjenta. Da skal vi gå ned til husmannsplassen, og følge sti videre ut langs kysten. Marit hadde tatt med fornuftig niste, bestående av banan og youghurt. Jeg hadde tatt med min niste, bestående av en petterøes nr. 3 blanding...jada, jada.... Vi fant flere nydelige utsiktspunkt, og et flott tretroll som omfavnet oss begge.
Mellom trær og mose løp hundene fritt i lek. Det var virkelig kos. Vi brukte litt over 2 timer på turen, og tro det eller ei...jeg var ikke utslitt etter turen. Så tusen takk for en flott tur, Marit.... Dette gjentar vi, jepp.
Alt går bra med Caleb og alt går bra med Phoenix. I dag kom lille NYDELIGE Tanja inn, og mitt hjerte smeltet fullstendig. Hun var mye mindre enn jeg hadde ventet...sikkert ikke mer enn 10 kilo. Jeg ventet også en Bichon Frisse, men der fant plutselig eieren ut at han faktisk hadde noen i familien som kunne overta den. Om bare folk kunne tenke på det FØR de kontakter oss. DET hadde spart meg for mye ekstra arbeid, jepp. TAnja er nå hos Hilde. Balto syns det var sååå gøy å leke med enda en hund.
Det jeg definitivt ikke kommer til å glemme på denne turen er alle borrene i Baltos pels. Himmel og hav for en gjøk av en hund, som to ganger gikk rett i samme busken. Det ble 1 times børsting og plukking og tover etter det møtet. Og for dem som ikke vet hva Borr er? Her ser dere altså en slik busk!!!
Jeg fikk en ny nedtur i går. Tre valper ble født. En hann som går til en som har ventet i 4 år. Ei tispe som Maria beholder selv og ei tispe som blir satt på fôr nær henne. Så, det skal jammen ikke være lett for Anne å få seg sin etterlengtede Sussex Spaniel. Men, litt trøst oppi alt: Grethe strikket noen søtt av Farris sin pels. Og det skal hun sende meg. Kanskje sykt å lengte slik jeg gjør etter min gamle venn, men han var barnet mitt. I Balto har jeg en herlig venn, en nydelig kosegutt. Men, det er noe heeeelt eget med disse Sussexene. Balto og jeg har trent en del i det siste med Targetstick og klikkertrening. Det er bare sååå kjempegøy å se hvor utrolig godt han responderer. Hva gjelder vektreduksjon Mr. Balto!!!, så er det ikke bare enkelt når han jaggu stjeler en halvkilo muggent smør fra søpla...sukk og dobbelt sukk. Men, han rører ikke lengre kattematen. Så noen tilbakeslag og noe fremgang. Det minsker på dyr her, men fremdeles har jeg mange som trenger hjelp. Jeg sliter fryktelig med min samvittighet når jeg vet at INGEN i denne byen driver med omplassering av hunder. Det er for jævlig! Nå er jeg i tenkeboksen, så det knaker og håper Jeg etterhvert kan få en gruppe som kan hjelpe til med ymse. Jeg må omorganisere en del ting her, og det krever tid, og jeg trenger også litt hvile. Men, hvordan kan jeg hvile når det er sååå mange dyr som trenger hjelp??? Det er forferdelig hele greia. Jeg appelerer til alle dere som leser bloggen om å hjelpe meg med å formidle lille Panter. Han trenger hjem...snarest! Dette er en fantastisk snill og god katt, og hvis noen mener den ikke har livets rett....? Nei, alle disse valgene... Uansett, et liv reddet igjen. Lille Tanja. Natti Anne Et mandarinskall i skogen... Kjære dagbok. Så er vi inne i det nye året 2007. For min del har året allerede satt spor. Spor som handler om forandring. Det er så mange som har spurt meg i det siste om jeg skal slutte med dyr. Jeg kan da aldri slutte med noe jeg er så inderlig glad i og brenner for. Men, mitt problem er ordet NEI. Det er nemlig slik at når det kommer tusenvis av mennesker her hvert år, forringes det i min lille hage og i mitt lille hus. I flere år har jeg tenkt på at jeg bare MÅ få gjort ditt og datt, men så kommer dyrene foran hele tiden. Snakk om å jobbe baklengst egentlig. For hadde jeg startet med å gjøre ferdig det jeg skulle i 97/98, ja så hadde mange penger vært spart. Jeg kjøpte jo huset for en slikk og ingenting...150.000.- Men, jeg var jo også klar over at mye måtte gjøres, og kom nesten i mål. Så kom dyrene...og himmel og hav så mange som kom etterhvert. Det var inn med bur og ut med bur og nye bur og lager med gamle bur og enda mer bur og utstyr osv.osv... Dagene ble lengre og lengre og lengre. Til sommeren er det 10 år siden dette startet. Jeg jubilerer ikke. Jeg syns ikke det er noe å jubilere for, for jeg syns rett og slett det er tragisk med alle de tusener av dyr som gjennom årene ikke har blitt funnet verdige nok til et varig permanent hjem hos sine eiere. Joda, det er flott og godt og givende å gi dyrene en ny mulighet, men alle de tusen av dyrene da??? Nå trekker jeg ikke alle over en kam, for mange, mange har gode grunner til å omplassere dyrene. Og jammen er jeg glad for at folk velger dette fremfor avliving. Likevel, det er et eller annet oppi knolten min som blinker rødt for tiden. Vi har ikke noe særlig god dyrevelferd i dette landet. Hvis vi sammenligner oss med mange andre land, så kunne vi selvfølgelig sett det i et annet lys. Men, jeg trenger ikke å sammenligne landet med annet enn følgende: Hvert land er ikke sterkere og bedre enn det svakeste ledd. Det svakeste ledd i vår land er barn, eldre og dyrene. Fremdeles har vi alle de stakkars skjebnene til burhøns her i landet. Fugler med behov for å bade i sand og pikke i jord, sitte på vagler og kose seg utendørs. Spiser du egg fra frittgående høner, eller slenger du oppi en kartong uten å tenke på hva de eggene er resultat av? Trange bur, jævlige forhold. Har vi i Norge kommet lengre med revene og minkene? Fremdeles tillater myndighetene forferdelig dyreplageri med ville dyr i fangeskap, dyr som blir tvunget til å leve i trange bur uten alle naturlige forhold rundt seg. Jeg har vært på en minkfarm, helt jævlig! Hva med transport av dyrene? Har det blitt noe bedre? Så har vi kjæledyrene våre. Dyr som på papiret blir sett på som en ting. Det er helt utrolig hvor elendig loven er både den ene og den andre veien. Det er et sant helvete å få igjennom bøteleggelser og bli fratatt retten til å eie dyr. I det hele tatt må du helst ha kamera og tusen vitner for å få straffet dyreplagere og ansvarsløse eiere. En slik sak har preget jula her. En 5 mnd gammel valp, skambanket flere ganger, alene i hus i over 10 timer. Politi oppom og ute etter 5 min. fordi man ikke kan se fysiske skader på hunden. Nemnda på besøk, men intet å bemerke. Ja, for om dere tror at en hund mister lojaliteten til dyreplageren, så er det feil. En hund tålererer så ufattelig mye fra sin eier og mester. De gjør alt for å unngå å bli straffet. For mange er ikke det engang nok. De får juling og blir hundset med og hvis de en dag gir beskjed, så blir de avlivet. Jeg har stått i mange saker dette året. Noen har fått hjelp, andre har ikke... Husker da vi hentet en eldre hund til avliving. Den var så ufattelig ovevektig at den knapt kunne gå. Eier var alkoholiker, og fosterhjemmet som hentet hunden ble rådvill da en narkoman venn ville være med på turen til vet. kontoret. Jeg skulle betale avlivingen. Men, så snur mannen på flisa og sier han vil ta hunden selv. Hva kunne vi gjøre? Absolutt ingenting. Det finnes lover og regler som jeg absolutt får lyst å bryte til tider! Hver uke gjennom hele året kommer det meldinger om tragedier i private hjem. Hunder som ikke får det stellet de trenger, dyr som står i møkk, dyr som står i gloheit sommevarme uten vann osv. Verst er det for mange av burdyrene. De har ingen rømningsmuligheter, de har ingen valgmuligheter. De er prisgitt oss og vår håndtering og vårt stell. Folk kjøper fancy bur og setter dette fancy møbelet på et bord, og inni der skal et levende vesen tilbringe dager, uker og år. Mange, mange forteller meg at "nei, fuglene har ikke vært ute å flydd de siste to årene" og mange oppdager fort at de søte små babygnagerne vokser til, og ødelegger inventaret...så de blir i burene sine. Jeg har kastet utrolig mange bur gjennom årene. Bur på størrelse med et A4 ark. Bur så fulle av rust og dritt og svartbrune flasker til vann. Fy pokker!!! Nå vil jeg bruke dette året til å få huset ferdig. Det betyr hus og hage. Det betyr skifte av kledning på siste vegg, siste grøfting, og planering av hagen. Opp med nytt uthus. Steinlegge inngangspartiet her oppe, som har blitt tråkket ned av tusener av føtter gjennom årene. Det er et mål som må på plass. Det igjen betyr at jeg MÅ ta en pause fra dyrearbeidet. Det har vært lett for mange så si: Jammen bare gjør det... eller det.. det koster ikke så mye... Vel, alt koster og når man skal priorietere pengene, hva skal jeg da prioritere først? Klart det blir mat og utstyr og veterinær. Alt det som lever. Men, jeg ser hvordan andre ting forringes, og dette må faktisk også vedlikeholdes hvis jeg skal kunne fortsette med arbeidet. Så jeg reduserer inntak av dyr fremover, tar en pause fra hundene og bruker dette året til å fikse på det som må fikses på. Jeg ser også frem til en sommer som jeg også kan ta større del i. Jeg har nå lempet ut masse unødvendige ting og tang i huset. Savner helt sykt en seng å ligge i. Så har noen en seng/ bondebrisk de ikke bruker og kan avse en, så hadde det gledet kroppen og sjela mi. Jeg sover nå på sofaen i stua, og den heller nedover/innover. Ikke kjekt å sove i slagside hver natt. Jeg håper også at kanskje noen har en sykkel uten kastrasjonsstang på midten...som ikke brukes. Jeg har så inderlig lyst til å sykle med Balto. Men, men.. det var litt på siden av det jeg skrev om. Jeg gleder meg til å ta fatt på utfordringene i året som kommer. Få ting på plass, organisere driften på en bedre måte. I går gikk Balto og jeg på nye stier. Det er så utrolig gøy med Ervikane, for jeg finner stadig nye veier og stier. Når man daglig går turer i terreng der vi aldri ser mennesker, er det fort gjort å innbille seg at skogen tilhører bare deg og hunden:-) I går fikk jeg nesten hakeslepp. For midt på stien, i min egen lille villmark...der lå det....et mandarinskall??? Jaha, her hadde altså andre også gått. Spor av menneske. Spor av "inntrenging" på mine stier, hehe. Jøss som jeg grublet på dette skallet. Når gikk det noen her sist? Var det en person, eller en far med lille pjokken som ville ha en mandarinbåt å sutte på? Var det en kvinne med hund? Eller en liten familie? Jøss som jeg tenkte på dette på turen. Plutselig noe som fanger deg i vissheten om at skogen ikke er din egen, men til glede og tilgjengelighet for mange, mange. Men hvor er alle? Jeg ser i hvertfall ikke mange på mine turer, jepp. Nå får jeg hive meg rundt. Men, det har nå kommet en koselig dame som heter Emilie på markedet. Hun starter med omplassering av smådyr og pass av smådyr. Telefon til Emilie er 55 56 05 22 eller 922 00 522. Skal skrive litt mer på hjemmesiden med info om henne. Hun har stor plass foreløpig til inntak av dyr. For meg er det en velsignelse at andre også kommer på markedet og hjelper til, jepp. Ha en fin dag. Hilsen Anne En liten kattepus
Kjære dagbok. Så var det en ny uke med nye muligheter og utfordringer. I går ble 3 nydelige babyer født. Det rare er at Lille Rosin og frøkna har vært sammen i over et år uten at noe har skjedd...og vips kom disse små. Jeg syns det er så utrolig trist at ikke flere har interesse av disse vakre dyrene, og jeg kan bare si med en gang at jeg heller ikke har hjerte til noe avliving. Så forhåpentligvis finner jeg et hjem, eller de får bo her til jeg blir pensjonist, jepp. Året har startet med mange telefoner fra folk som vil kvitte seg med hundene sine. Det er bare så forferdelig vondt. Nå fikk jeg telefon i kveld vedr. en valp på ca. 5 mnd. Hvis ikke Fant hjelper der, så må jeg bare trå til, ellers blir den dumpet/avlivet som eier sa. Han flytter hjem til en med allergi allerede på mandag...og hva da med hunden? Jeg kan ihvertfall ikke leve med et nei her.
Like lite kan jeg overse lille Panter som har flyttet inn i huset her. Ingen eier den, naboen sier den ikke er deres og fuglene mine står i fare, så jeg stenger dører osv. Panter er kastrert og han har fått ormekur. Han og Balto går fint sammen, så lenge Balto kan få vise hvor sjalu han er innimellom, hehehe...dauer av latter av og til. Uansett, Panter må videre. Jeg håper noen vil overta denne pjuskedusken som bare er så utrolig snill og kosete og kontaktsøkende. Jeg aner ikke hvor gammel den er, men vil tippe 2-3 år??? Det haster for meg å få han i nytt hjem, for dette funker ikke med alle smådyrene inne. Kjenner dere noen som vil overta, så ring meg eller send meg en mail. Og jeg er selvfølgelig optimistisk:-) Sara har fikset seng til meg som jeg mulig henter i løpet av torsdag/fredag. Emilie har fikset sykkel til meg. Tusen millioner og trillioner TAKK:-)))) Emilie er godt i gang med omplassering av smådyr og jeg håper hun får all den hjelp og støtte hun etterhvert vil trenge. Skal få oppdatert hjemmesiden hennes slik at dette kommer ut på hjemmesiden vår. Emilie hentet lille Stjerne og mamma, og disse vil hun beholde selv. Lille Stjerne er marsvinet som ble født blind. Det tynnes ut av dyr her nå, hvilket jeg trenger. Jeg ser virkelig frem til årets oppgaver, jepp.
Det går supert med Mathias i Oslo/ Jessheim og Både Mira og Caleb har det toppers. Mange ringer på Phoenix, og drømmen min er jo at han virkelig får brukt seg selv, og blir fulgt opp 100 %. Nå skal vi ha visning på han i morgen, så får vi se, jepp. Har flere nydelige hannkaniner inne som trenger hjem snart. Ååååå, kom du vakre vår snart:-)
Balto sitt sår har grodd fint og jeg følger med med argusøyne:-) I dag gikk vi tur mens det regnet som verst, og da vi kom til bilen...hva så vi da??? Jo Sola!. Har trent med Targetstick og jøss så gøy det er. Uno, den herlige Pointeren har fått sin første rype, og roet seg med begge kattene. Hadde en kjempekoselig prat med eierne i dag. På onsdag blir det EU kontroll på bilen, og lommeboken skjelver av skrekk, hehe. Håper det ikke blir så gale. Januar er liksom en bakrusmåned for mange lommebøker, min inkludert. Må stikke oppom Grethe å få tatt noen bilder av valpene. Skal legge de ut på hjemmesiden. Jeg koser meg forresten med masse nyttig info mellom slagene...på Canal Digital og Animal Planet:-) Ja, der snakker man virkelig om mange grusomme tilfeller av vanskjøtsel og dyremisshandling. fy søren! Det er så mange samlere som ikke forstår når en grense er nådd...bare mer og mer dyr i hus uten å tenke stell, økonomi osv. Forresten begynte Farmen i dag:-) Oh Yes! Klart det er en favorittserie. Nå er det loppekassa. Anne Kontrastenes tid...Kjære Dagbok. Det er så mange tanker inni hodet på meg for tiden...igjen. Hver eneste dag opplever jeg så utrolig mye. Oppturer nedturer, nye erfaringer, bekreftelse på gamle erfaringer. Jeg føler meg nesten som været for tiden. Bare i går opplevde jeg egentlig fire årstider på samme dag. Da var Balto og jeg på Ervikane i over to timer...og fikk sol og varme, sludd og regn og vind og stille...bare på den tiden. Når man skriver i bloggen, blottlegges uten tvil mange indre tanker. Noen ganger har jeg masse inni meg, som bare må ut, og andre ganger vet jeg at en del ting må man bare lukkes inne i et egne rom. Og dagene mine er virkelig fulle av kontraster. Aller først må jeg bare lufte de vonde i dag. Vi har nå bestemt at det ikke blir flere omplasseringer på Phoenix. Jeg har aldri ønsket at hunder skal vandre, tvert om. Noe av det viktigste for en en hund er stabilitet og dette med å høre til en flokk. Mange tenker at de gjør alt for enhver pris, men det gjør ikke jeg. Noen ganger står man i tvilstilfeller og det er det verste jeg opplever. Phoenix er en alldeles nydelig hund med enorm personlighet. Likevel er det også en hund som krever HELT spesielle forhold. Han er tøff mot andre hunder, han har hatt en episode med et barn, han trenger mental stimulerig, han må bruke seg selv og han krever tid og rom i et nytt hjem. Da vi fikk Phoenix i romjula, var han først hos Mette. Så overtok en super familie han, men barnet ble allergisk. Mette kunne ikke ta han inn igjen, så han kom til Anneke i fosterhjem. Så hentet Kine den, men der bjeffet han så mye at naboer klaget. Hva gjør man da? Skal vi sjanse og sjanse med det lille nurket? Hva hvis han igjen kommer i retur da? I slike situasjoner deles folket i to. Den ene delen dolker meg i brystet ved å si at alle dyr har livets rett, uansett... de andre sier at nok er nok. Jeg har nok en eller annen gang skrevet om min kjære veterinær som fulgte meg et år med Bonnie. Bonnie hadde ekstremt mye eksem, og vi prøvde en haug med ulike behandlingsmetoder. Hun var for frisk til å dø og for syk til å leve. Hver eneste dag stelte jeg henne, hørte at foten gikk i ett. når hun klødde seg, masserte henne inn med salver og oljer, deretter tabletter og sprøyter. Det var så utrolig lettende og godt og trygt, den dagen min veterinær la hånden på skulderen min og sa: Nå gir vi oss... Nå gir vi oss også når det gjelder Phoenix. I denne prosessen etter han kom hjem, har både tidligere eier og oppdretter, fosterhjem og jeg diskutert og vurdert, så det har vært en åpen dialog. Det var godt når oppdretter i kveld ringte og "la hånden på skuldrene mine" og sa: Nå gir vi oss... Jeg vil sende en spesiell person en god klem, det er til deg Sara. Vi gjorde det vi kunne og det gikk ikke. Jeg har grått mange tårer i kveld, i avmaktfølelse og sorg og jeg har det rett og slett jævlig inni meg. Så vær så snill dere andre og forstå dette uten flere dolk. Mange avgjørelser er tunge når man holder på med dyr, likevel er det viktig å ta disse avgjørelsene. Det er liv og død og glede og sorger i livet mitt. De små Chinchillababyene vokser og trives. De har blitt noenutrolige klatrere og sjarmerer meg i senk...som vanlig. Jeg må bare legge ved noen bilder av de små.
De små rotteungene vokser også, som bare det. De er så nysgjerrige, og jeg ler meg ihjel når mamma snapper dem inn i huset hvis jeg nærmer meg:-) De har vokst utrolig mye den siste uka og er bare sååå nydelige. 12 små knøtt.
Jeg hadde to kastrerte marsvin som hadde betennelse i operasjonsårene, men nå ser de virkelig bra ut etter en antibiotika kur. Balto går også på antibiotika etter bittskaden han fikk.
På søndag gikk det ut to Deguser og to undulater. Emilia har også hentet en del dyr herifra som hun har omplassert. Jeg er imponert over hvor mange dyr hun allerede har omplassert, og krysser fingre og tær i håp om at ingen kommer i retur. Det er supert at hun når ut til folket som ikke gidder turen hit, og det er utrolig godt å puste ut med nedtellingen av dyr her. For dette året blir et mer eller mindre pause år. Det er flott at flere kommer på banen, og jeg gir gladelig fra meg "tronen". Jeg kan love at det absolutt ikke er noe enkelt å sitte alene med alt dette. Da snakker jeg ikke om alle som har hjulpet på ulike vis, men dette aleneansvaret... Jeg håper noen som kan litt data, kan hjelpe Emilia med hjemmesiden hennes:-) I dag lærte jeg meg et nytt ord, som jeg allerede har glemt, hihi. Vel, var det helle... ett eller annet? Det var i hvertfall en beskrivelse av været..hedle..??? Jau, jau. Uansett vær, så har jeg fått helt dilla på turer ute. I det jeg tar mine første skritt ut av bilen, faller skuldrene ned, hjertet pumper roligere, hodet tømmes for tanker og ørene nyter stillhet.
Denne uken har gitt meg noen gode turer. Jeg er nesten flau over å si at etter 20 år på Os har jeg aldri besøkt Rødlihytta på Gåssand. Og for dem som virkelig ønsker en nydelig tur på brede stier, anbefaler jeg virkelig denne turen. Man kjører til Søfteland, tar av vegen til Gåssand og følger den helt inn til første store parkeringsplass på venstre side. Der står kart forklaring. Bare hold beina på grusen og ikke begynn å gruble på skilt som det ikke står noe på, pilskilt som er knekt osv. Bare FØLG grusveien:-) På min første tur på mandag, møtte jeg en ungdomsvenninne, som snudde på halveien med lille Luna og skistaver. Jeg fikk testet de stavene, og det ga mersmak...men mulig for mye å drasse på???
Vel, turen var bare sååå flott. Innover i skogen forbi to nydelige vann og til en flott gammel hytte. Denne hytta kan også leies av kommunen. I dag fikk jeg lyst på samme tur, og Marit med godjenta Pia slo følge. Vi koste oss skikkelig, selv om jeg sikkert skravlet høl i huet på Marit:-)))) Pia og Balto leker også utrolig godt i lag, og dette fryder meg å se.
Marit er så tørrvittig at jeg flirer meg ihjel av og til. Med et lite blikk på antrekkene våre, minner vi nok svært om tiden i barnehagen:-))) Mens Marit fornuftig nok har med seg niste, fortsetter jeg med min tobakk på tur...skulle bare mangle:-) Kan jo ikke bli supersunn over natta, heller? Nå var det ikke mange jeg røykte i dag heller, for jeg hadde mer enn nok med min munndiarè, jepp.
Det var ekstra kjekt å skrive seg inn i gjesteboka, for andre gang denne uka:-)
Turen tar ca 2-2 1/2 time. Når jeg skulle slenge meg nedpå, kom Balto med Ballen og var bare SÅÅÅ klar for enda mer fart og lek, jada... Lille Panter har jeg nå omdøpt til Azo. Han koser seg inne i møkkaværet og er verdens mest brelete pjuskepus. Han sover, spiser, sover og gjesper...og går til døra når han må ut:-) De som får denne katta er virkelig heldige, jepp.
Jeg sover helt nydelig om nettene nå, etter at Sara og mannen ga meg en fantastisk gave: S-E-N-G...Vet ikke om noe deiligere å krype oppi en god seng uten å trille ned i hjørnet, jepp. Balto har funnet ut at det er enda bedre plass til han også, så nå breier han seg det han kan til Annemor henger nesten utenfor:-)
Jeg har endelig fått sykkel, men skal sjekke dekkene. Det hadde jo bare vært granat flaut om jeg skulle plassere elefantrumpa på sykkelen og dekkene hadde eksplodert...herregud. Jeg skal sjekke om de er morkne og må skiftes, også må sikkert sykkelen har litt smøring. Jeg og kjøretøy, altså... jeg har jo null peiling. Tusen takk, Emilia. Jeg gleder meg til å sykle med Balto, virkelig. Ehh. er det noe som heter sommer og vinterdekk på sykkel???
Kurre og Kikki er Såååå forelsket for tiden:-) Nei, nå gir jeg meg. Kos dere med bildene. Anne |
Jepp, begynner å komme seg:-)
Sara:-)
Hvor er dere???
Klar, ferdig...GÅ!
Og en liten drikkepause før ny
omgang:-)
Skal vi sjå...må vel være en plass å gå over
her?
Her var det vått, gitt...
Reddet...
Åååå, Gud, han er smittet...Vi må finne
djevelplanten, så han blir frisk igjen...
De leter og leter..
Til slutt får Zeeta en lur idè...
De bestemmer seg for å finne det
hellige vannet.
De leter og leter... 
Marco tygger på en helbredene grein
imens..
intet vann,,,
Der er redningen, Marco..kom igjen...
og lokker, og lokker...
og han nærmer seg..
Han kjemper alt han kan imot de indre
grusomme krefter..
Og endelig har de gode kreftene
vunnet:-)
Han fant fotfeste på et berg og løp
rundt av glede:-)
The Thing forsvant i dypet...
Tåken kom smygende..
Brannmannskapet? Niks, Det var bare
frk. Gausdal...
Kanskje dette er rette veien? Jeg
kjente kulden inni meg.
Zeeta snuste for å finne spor og
kanskje en vei hjem...
Plutselig kom hun løpende. Hadde hun
funnet noe?
Vi fulgte spent etter.
Hedda gjemte seg, uff dette kunne bli
skummelt...
Christel undersøkte om vi kunne lage en
båt og padle..
Det kostet mye slit og arbeid og Hedda
måtte stadig riste av seg isvannet.
Zeeta spurte stadig hvordan dette gikk.
Ikke noe Tigris ekspedisjon, men en
tregris ekspedisjon, jepp.
Og vi gikk og gikk og gikk og hikk og
dobbelt hikk, gikk...
Vi seg ned i myrer og vann, men ga oss
ikke.
Jippi, vi vant:-)
Jepp. The end...
Hester på tur..men det var ikke lett å
se....
Utsikt mot Os, fra Bø.
En Hot Dog, takk:-)
Grønne marker i januar:-) 
Piggtråd i marka!
Sætrejenta Marit:-)
Hmm. ikke lett å finne frem.
Nydelige Os.
Natursti....
( Fusa)
Reine Sørlandsidyllen:-)
Midsæthers steinskulpturer:-)
Spesielt, ikke sant?
Lady er død....
Balto møter Ronja, en av valpene fra i
fjor vår. Skal si de koste seg!
Tjo og hei:-)
Lady har det supert:-)
Balto tygger og tygger og tygger...
Kos i vinduskarmen:-)
Dette er Spot:-) 
Her er lille Mandy:-) 
Dette er godjenta Tuppen:-) 
Og her er Lillemor:-) 
Mandy
Nammenamis:-)
Mandy hadde fullt av lus og størkna
hvitte og lange klør. Alle hadde mye størknet dritt på beina og syns det var
sååå godt å få dette vekk.
En død hund???
Neida, bare kose stund i snøen:-)
Rulle rundt og gnis eg godt, jepp:-)
Ferdig...
neiii. litt til...
og enda litt til...
Oppstilling:-)
trangt og møkkete...
tygge, tygge snø....
Sjekk den snuten på søk etter en
smule:-)
Ikke noe mer her????
PIA 
Dette henger seg fast på ALT!!!
Kosegutten:-)
Helledussen da:-)
TJOHEI:-)
Flott hytte...og Marit
Ball-lek nå??!!!
