Farris dagbok 2008 del 4
Desember 08
Så går vi mot slutten av 2008. Et forandringens år for meg, på så mange måter.
Jeg har hatt Tilli og Malenki her i hele julen, og her blir de til jeg finner rette hjemmet til dem. Samtidig må jeg bare legge meg flat å si at jeg også nøye overveier å beholde dem. Og jeg må virkelig overveie dette nøye. Det er mye ansvar med 3 hunder i hus, og det koster også en del både med forsikringer og oppfølging på 3 hunder. Dukker rette folkene opp, er det klart at en omplassering blir lettere for meg.
Saken er den at jeg har kost romperæven av meg med disse nussedussebikkjene:-)))) De har gjort julen vidunderlig koselig for meg, til tross for noen dager med den hersens gallesteinen igjen.
Mamma strikket nydelig sengeteppe til meg. Gjett om jeg var glad for denne flotte julepresangen. Det var hundene også:-)
Vi har gått på turer hver eneste dag, sammen med andre hunder. Det har ikke vært noen problemer. De går så utrolig greit med andre hunder at det er en fryd. Malenki og Dorri har blitt bestevenner. Malenki henger som en hale etter Dorri og for dem som tror at småtasser egner seg best som verandapynt, så tro om igjen:-) Malenki er høyt og lavt og i den farta:-)
Helledussen da:-) Jeg kan jo ikke annet enn å falle pladask for disse to knertene:-)
Tilli sjarmerer jo meg i senk, da:-) Mest av alt fordi hun rett og slett minner hysterisk mye på Farris. Hun er balloman, men det er nå jeg også. Og det som er skikkelig kult, er at Balto har blitt mye mer leken etter at de kom i hus. Her kniver de om oppmerksomheten. Og begynner Balto med de der parringstendensene, så kjefter Malenki:-)
Enkelte netter ligger jeg på "lit de parade" med en vovs på armen, en bak knærene og en ved beina mine. På en 90x200 seng, sier det seg selv at en ommøblering på natta ikke funker. Hender jeg vurderer å bare legge meg på gulvet....med hele flokken:-)
Jeg grudde meg til denne julen. Min første jul på mange år, uten huset fullt av dyr. Takket være 3 deilige vovser har jeg smilt meg gjennom dagene.
Jammen, SE ballen da mamma....SE....SEEEEEE.....
Malenki gjemmer nammiser rundt hele. Forleden natt våknet jeg av et griseøre ved hodet og en tyggepinne som klødde meg på ryggen, hehehe. Tilli har faktisk gått ned 3 kilo mens hun har vært her. Dessverre har Balto gått noe opp. Det skyldes da selvfølgelig at han støvsuger maten etter dem, sukk.
Til min store glede testet jeg bikkjene på min provisoriske agilitybane. Malenki er helt utrolig. Han hopper gjennom ringene, balanserer, går slalom og har nå lært både touch, gå rundt og gå på to. Tilli derimot forfølger ballen så lenge den går sånn noenlunde rett frem:-) Forleden dag hadde jeg et helvete med å finne ballen. Jeg endevendte hele huset, mens Tilli hjalp til så godt hun kunne. Dette var den siste ballen av de vel 12 jeg kjøpte i julehelga ( alle ligger nå som puslebiter i støvsugeren). Etter å ha endevendt hele huset innså jeg at det eneste stedet som sto igjen var...ute. Og etter 2 timers leting, fant jeg den, da jeg så at Tilli hadde plassert seg på kanten av muren der alle burene står stablet. Og der...DER...under stiger og ting og tang...lå ballen. Makan til glad bikkje skal man leite lenge etter. Hun bar den hele veien på tur, både under tissing og ...jepp. Må jo le også.
Kosevovser:-)
Degus rottene er fremdeles på prøve og jeg vet rett og slett ikke foreløpig hva som skjer. I dag kom noen for å se på hundene, men det var så rart, for Tilli som er den som vanligvis er mest frempå, nektet rett og slett å bli med dem. Ikke ville hun gå på tur, og halen hang mellom beina. Rart det der med kjemi, for hunder velger de også...
Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som en som på ulike måter har stilt opp dette året. Tusen hjertelig millioner takk:-)
Jeg vil oppdatere hjemmesiden min jevnlig fremover, og det vil også komme mer informasjon fremover. I løpet av noen dager kommer høyst sannsynlig to nydelige tisper inn for omplassering:-)
Til alle dyrevenner ønsker jeg dere et fantastisk nytt år.
Klem fra Anne
Desember 08
Hadde ikke Balto vært så sjalu, hadde jeg beholdt begge...
I dag fikk jeg endelig sendt juleposten og alle pakkenelliker:-) Deretter dro jeg opp til Wenche og hentet Tilli og Malenki. Jeg var veldig spent på hvordan det ville gå med Balto i dag. Av en eller annen grunn kan han ikke fordra å ha snusende hunder i rompa:-) I disse dager er det nesten med livet som innsats man går på tur. Grusveier er glaserte av is og stier er større utfordringer enn før. Det gjelder liksom å treffe på noe frosne blader og strå eller en stein eller to. Selv om jeg er den heldige eier av vinterstøvler med innlagte pigger, er jeg som regel svett av konsentrasjon for å unngå brukne bein.
Likevel, vi fikk en super herlig tur. Tilli henger ikke etter fordi hun er lat. Å neida...hun vet inderlig vel at i lomma er en ball og da handler det om å være nærmest den:-) Balto klikka ved pipelydene og boffa i vei, mens Tilli løp som en gal etter ballen og Malenki løp etter Balto fordi Balto bjeffet, hehe. Jeg storkoste meg virkelig på turen i dag. Balto og Malenki gikk mye bedre sammen, selv om Malenki innimellom måtte kjefte litt på Balto når han fant de største pinnene og ville imponere:-)
Det er så kjekt å se hvor samspilt disse små deilige hundene er. Ingen problemer med innkalling, ingen problem med bilkjøring, ingen problemer i det hele tatt. I dag fortalte Wenche at Malenki hentet ned ballen til Tilli fordi ikke Tilli rakk opp på stolen:-) Og når det var tomt for vann dro hun skålen frem og ga tydelig hint om at her måtte det fylles opp:-)
Slutt å bjeffe Balto! Tilli lurer på hvor de ble av:-)
Da gjør vi oss klar for litt skøyting på isen, voser...
Istid på Vaksinen
Tilli vet inderlig vel hva som er i lomma...BALLEN:-)
Tjo hei, Malenki i farta:-)
Ojsann, her var det plutselig isfritt og masse spennende å snuse på.
Deilige Lille Tilli
Vi dro innom Os hundeservice og kjøpte nye matstativer, nye seler, nye stilige regndekken i kamuflasjefarger:-) Så fikk de potesaks, shampo, nammis og litt leker. Det er veldig gøy med sånne småtasser som er så tilstedeværende. Selv Linda lot seg sjarmere:-) En skikkelig super kosetur for oss alle.
Anne
Desember 08
Nå går vi mot slutten av året 2008. Som vanlig er dette en tid med mange telefoner der folk ønsker dyrene omplassert. Det er rart hvordan man kjenner igjen den økte intesiteten på telefonen, år etter år. Veldig mange tror at de fleste kvitter seg med dyr de har fått til jul, men det stemmer dårlig med mine statistikker. De fleste kvitter seg med dyrene enten før ferier, eller når høsten og vintermørket sniker seg innpå. Og veldig ofte er det slik at tiden ikke strekker til...plutselig.
For meg tikker det mot en endelig avvikling, og tankene går stadig til forbauselsen over at vi i en by med mange hundre tusener, ikke har flere som faktisk vil drive med omplassering. Det er faktisk helt utrolig og faktisk helt forferdelig trist. Opp igjennom årene har det vært mange, mange som forteller meg at dette skal de også jobbe/ drive med etterhvert. Jeg bare lurer på hvor alle de ble av?
I månedene fremover vil nok tankene stadig gå til dyrene som nå blir uten hjelp. For fremdeles er det alt for mange smådyr som står uten et tilbud. Ikke minst er det også forferdelig mange hunder som stadig trenger hjem og hjelp der og da, ikke om en måned eller et år.
"Skulle ikke du avvikle da?"spurte en meg forleden da hun på nytt så en annonse på hjemmesiden min. Joda, det skal jeg, fra 01.01.09. Og inntil da har jeg absolutt ikke samvittighet til å se flotte dyr gå i fryseboksen på et veterinærkontor. Jeg ber dere alle instendig om å tenke igjennom om dere har kapasitet til å hjelpe en hund, en katt, eller ta inn et dyr i bur over en kortere periode. For fremdeles er det to store organisasjoner her i Bergen som trenger HJELP! Og fremdeles trenger nok også Fant flere fosterhjem. Alle rosende ord som jeg har fått for mitt arbeide veier ikke mer enn de som fysisk har stilt opp her. Det er de som virkelig har varmet hjertet mitt.
Balto koser seg med min hjemmesnekra agility bane:-)
Hei og hopp
Inger her, ingen der...møkkaland:-)
Tjohei, så gøy med snø...
Hvor ble det av den godbiten?
Jeg tenker bare på de siste ukene med dyr. Balder som skulle avlives og som nå har det så utrolig godt i Norheimsund. I går hadde han vært på fjellet og løpt bananas i snøen. Hver dag er han med eier på jobb og får løpe fritt og oppleve masse. Det varmer meg så inderlig at Britt tok inn lille Raja. Og, hun elsker det lille nurket allerede. De koser seg med lange turer hver eneste dag og Raja har sklidd inn i livet og rutinene uten noe problemer. Lissi har funnet seg til rette i sitt nye hjem og Ayla storkoser seg hos Bompi og Brita.
Brita og Ayla på tur med oss på Ervikane
Balto syns Ayla var veldig skummel med en gang, men etterhvert gikk det fint:-)
Så kom en telefon. En telefon som rev bort alle tanker om å pause ned nå før jul. En 11 år gammel jente mister moren sin. Hun er plutselig foreldreløs. Igjen har hun 2 hunder som hun er veldig, veldig glad i. Nå skal hun flytte inn i ny familie, men kan ikke ta med hundene. Hennes ønske er at de skal få bo sammen og at de kan bo på vestlandet slik at hun kanskje kan få se dem igjen. Herregud, hjertet min rant over. Klart jeg vil hjelpe. Det skulle blitt en festlig førjulstid for meg om jeg skulle la mine behov gå foran. Forstår dere hve jeg vil si med dette? Alle kan hjelpe litt og dermed kommer man i mål.
Tilly og Malenki er bare så utrolig fulle av sjarm og personlighet.
Har man flexibånd, har du en som er 8 meter bak og en som er 8 meter foran:-)
Begge er utrolig tillitsfulle, sosiale og kontaktsøkende:-) Ser deg rett inn i øynene:-)
Balto er av en eller annen grunn noe redd for småhunder, og han holdt klokelig avstand, enda hundene bare var snille...
Og her hjelper nå flere til. Nå er hundene i fosterhjem hos Wenche. Hun har hatt mange hunder hos seg, men dette er de herligste hundene hun noensinne har hatt inne. Jeg forstår henne. Jeg har blitt helt betatt av disse to deilige hundene selv. Og når Wenche drar på ferie, har jeg fått en åpen dør hos Torill som også har sagt seg villig til å hjelpe. Takk og pris. Mitt største juleønske er at disse to hundene skal sove i kurven sin i et nytt hjem før jul. Og jeg kommer aldri, aldri til å glemme synet av denne nydelige jenta da hun gikk fra meg på Flesland. Jeg ønsker henne alt, alt godt videre i livet og hundene skal hun så absolutt få hilse på igjen.
I denne førjulstiden slo det meg hvordan mange flyr avgårde og kjøper gaver som skal pakke inn dårlige samvittighet, et ønske om å fortelle at vi bryr oss om andre som vi ellers ikke ser i løpet av året. Er det utilstrekkelighet vi pakker inn? Å gi er noe av det beste som finnes. Og mitt julebudskap er i år som andre år: "Den største glede du kan ha, det er å gjøre andre glad." Jeg trenger ingen andre budskap.
Marit og jeg tok med hundene på en meget spesiell tur i går. Jeg har sett snetunge trær, men nedfrosne trær som dette har jeg aldri opplevd. Hele stien var som en labyrint av tunge, tunge frosttrær som vi både krøp over og krabbet under. På turen fant vi plutselig 4 fugler som lå døde på et jorde. Om de har sultet ihjel eller landet der i utmattelse, vet jeg ikke. Men, det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Samtidig vil disse fuglene gi liv og mat til andre dyr som trenger det i denne frostperioden. Utenfor huset mitt er det en stor flokk av ulike fugler som hver dag koser seg med meiseballer, brød og annen mat. Det er godt å kunne gi noe til dem også.
Islandet...
Balto og Pia koser seg i isødet:-)
Jeg er nå ferdig med huset utenfor. Har litt maling igjen, men det får vente til våren. Er også ferdig med å pusse opp soverommet. Snart kommer nevøen min og skal være her en stund, og det er kjekt å kunne tilby et rom uten fuglefrø og kaninbæsj:-)
Det blir rart å feire jul uten et hav av dyr rundt seg som trenger det daglige stellet. Men, jeg har likevel nok å gjøre.
Ha en fin førjulstid.
Anne
November 08
Anne fant frem en nedstøvet kostmetikk veske og fixet seg opp i snøen. Nå skulle julebildene taes. Men først uten nisselue:-)
Det er da merkelig med dette været, også... Den ene dagen er det reine vårstemningen og det langt uti november. Jeg tar på meg klær som jeg snart blir svett inni. Og ikke før har jeg hivd de av meg, så er det frem med regnklær og klar for turer i høljende regn og bitende vind. Og så, så kommer snøen. Som den "reserve svensken" jeg er, må jeg bare innrømme at jeg elsker snø. Jeg syns det er så utrolig vakkert med denne rene hvite snøen som lyser opp kveldene, mørket og skuler dritten og gir landskapet rundt oss et løft.
Vaksinen en lørdagsmorgen og hjemme på svegane en tidlig morgen. For noen farger:-)
Det lå frostrøyk over vaksinen lørdagmorgen, mens det snødde tett på fredag langs Bergstøvannet
Fotspor etter Mikkelrev og tid for nammis til Balto:-)
Så kom et lite opphold i snøføyka langs Bergstøvannet
Så utrolig vakkert, altså:-)
Strålende sol og blikkstille på Ulvenvannet
Denne stammen til høyre mangler bare noen øyne, så hadde den lignet...?
Modellflyene var et syn på lørdagmorgen.
Nå er det jo slik at snøen aldri ligger lenge nok til at man får på seg skiene. Som regel er man planta i asfalten før turen er omme:-) Derimot benytter jeg alltid disse dagene til å få tatt årets julebilder, kaste snøballer i vilden sky og bomme på alt jeg har som mål. Jeg har ennå ikke en gang klart å treffe den største trestammen på 3 meters hold...helt utrolig. Uansett, jeg har aldri vært dyktig til å kaste ( refererer til rockeringen som havnet i treet her i sommer).
Balto syns det er helt utrolig PYTON å stille til foto session med nisselue, makan til matmor...sukk. Likevel, jeg har i hvert fall lekt meg og kost meg og nytt snøen for alt den er verd...eller vent nå litt... Det eneste minuset som gjentar seg hvert eneste år er mankoen på brøytebiler, strø eller salt og farbare veier.
På fredag skulle jeg til Falkanger i Åsane for å følge Lizzi til sitt nye hjem. Det var helt forferdelige kjøreforhold som sinket meg og plasserte skuldrene sånn ca. 3 cm. under ørene. Uansett, Lizzi har nå kommet i selskap med flere herlige hunder hos en skikkelig hundeelsker:-)
Nydelige lizzi
Jeg skulle egentlig ha visning på Balder i helgen, men det er ikke sjanse å få bilen opp og ned denne bakken her på dette føret. Nå kommer Mette og henter meg i morgen ( mandag) så tar vi visningen da. Det har gått kjempe bra med Balder, og de som får han, de er bare super heldige. Makan til deilig hund. Første helgen fikk jeg ca. 15-18 telefoner på Raja og noen har også ringt i uken. Men, mange unge...
Det tynnes stadig ut i utstyr og bur og stort sett hver dag kommer det noen innom som henter seg noe. Restene av alt utstyret som blir til overs, skal jeg ta med til Dyrebeskyttelsen Farsund. Mest av alt fordi de faktisk tar til seg alle kategorier dyr. Det syns jeg er sååå bra. Skal ta med når jeg reiser avgårde til våren.
Ute står fuglene nesten i kø ved matfatet. Har lagt ut både brød og korn og bittesmå valpematknotter. De elsker dette:-) Jeg syns Nøtteskriken er så utrolig vakker. Skal ennå ha til gode å få et skikkelig bilde av den. Den er så lynsnar.
Det blir turer hver dag med Balto. Vi har jo mye mer tid sammen nå som "alle dyrene" er borte. Jeg savner faktisk lille Jeppeline også. Hun var så artig. Kontaktsøkende, koste og lekte:-)
Jeppeline syns det var utrolig stas med denne bamsen. Og hun ville jo gjerne ha med seg Balto i leken.
Balto derimot syns det var heeeelt greit å bare overse alle faktene hennes. Dette var jo ikke noe "Dame" for han:-)
Så Jeppeline ga opp etterhvert, og susset, vasket og koste med bamsen sin:-)
I desember begynner jeg med opppussing av soverommet. Gleder meg til dette. Det er jo kjempe kjekt med inneaktiviteter også. Har ennå litt utenfor å gjøre, men det dropper jeg i all snøen. Nå skal jeg gjøre ferdig julehandelen og deretter blir det arbeid inne frem til jul.
Tjohei, vinteren er her for meg:-)
Anne
November 08
Oj-sann, nå går det med stormskritt mot juletider, gitt. Fikk meg en liten oppvekker her forleden. Ikke bare tenkte jeg på den kjente og kjære julekalenderen som en gang ga Mette mareritt, søvnproblemer og juleangst ( hehe), men som vokste oss laaaangt over hodet. Så begynte jeg å tenke på alle som skal ha julehilsener og gaver og som trenger saker og ting fremover.
Jeg var nylig avgårde med et stort billass med både klær, møbler og annet til ulike familier og mennesker som trenger dette.Det er så utrolig fantastisk godt å kunne hjelpe andre. Jeg tenker på hvordan dette har vokst og utviklet seg fra en tanke som grodde frem for 4-5 år siden. Siden da har mange forstått hvor viktig det er med gjenbruk. Mange har levert utrolig mye her, og alt kommer virkelig til nytte. Jeg må takke så inderlig alle som kommer hit og bidrar til noe så positivt for andre som ikke har det så bra:-) Så har du klær, sengetøy, gardiner, nips, kjøkkenutstyr,sko eller annet du ikke vil ha lengre, så ikke glem meg. Har jeg kapasitet, kan jeg hente også. Og når noen spør hva størrelser, så er det alle:-)
Juleforberedelse, ja:-) Vanligvis begrenser jo det seg i et hav av arbeid med dyrene. For en ting er sikkert, høsten var alltid høysesong for meg. Da kom mørketiden og folk ble lei av utekaninene, burdyr og hunder. Jeg pleide alltid å ha mange dyr inne på denne tiden. Nå er det nesten skålande tomt. Degusene står her fremdeles, og de er jo bare så søte og morsomme. Jeg syns det er godt med litt liv. For tidene passer jeg også lille Jeppeline som har vært her før. Hun er bare så utrolig sjarmerende. Balto er jo selvfølgelig sjalu som bare det, og i går rappa han skalken hennes og leverte den stolt til meg...slik at jeg skulle holde den mens han tygde den opp:-))) Lille Jeppeline er så kosete og tam, og når hun skal klatre litt på Balto eller snuse han på nesa, ser Balto i taket så hvitten i øyet synes, hahaha...Hun elsker bamsene som hun bærer rundt på, og Balto sender lengselsfulle blikk bort på dem i håp om at jeg skal la han få tygge av et øre eller et øye på lekebamsene.
Juleforberedelser... Jeg fikk endelig tid til å lage Annes "Berømte" juleslips etter gammelt:-) Jøss så morro det har vært å finne frem skuffene av kaos etter år med null og niks hobby virksomhet. Nå skal disse slipsene inneholde en viss standard julesaker som girlander, sjokolade, julepynt og for de mer vågale; sigarer og kondomer...kremt, kremt. Det var litt av en jobb å finne sigarer og røde/ grønne eller blå kondomer. Etter å ha trålet halve Os, fikk jeg omsider napp på Essoen. Her er noen bilder av juleslipsene ( den "snille" utgaven").
Jeg har fått bruke mange av mine krative sider den siste tiden. Plutselig skjedde det masse rundt arbeidet med huset. Kjell og Asbjørn kom og gjorde seg ferdig med vinduene. Jeg skar ut sidelistene og er kjempe fornøyd med resultatet. Så kom Johnny og endelig fikk jeg opp mønelistene og vindskiene så det nå er TØRT, JIPPI:-) Etter at de pakket ned sitt arbeid, har jeg nå snekret ferdig veggen i huket på baksiden, og nå gjenstår litt maling, listing og finpuss. Det har blitt veldig, veldig bra:-) Utenfor er det egentlig rensket for bur. Har igjen bare kanin/andehuset. Det regner jeg med blir solgt ganske snart. Skal se å få festet på døra, så er alt ferdig der. Jeg avventer til desember med innearbeidet/opppussingen.
Litt maling, listing og snaks, så blir dette bra, gett...
Jeg har hatt mange fine turer med Balto i det siste. Har funnet enda noen nye ruter å gå, blandt annet i Hegglandsdalen. Balto gikk skikkelig på snørra i forrige uke og fikk seg et skikkelig skrubbsår foran på nesa. Nå har jeg klint det inn med Tar plaster i håp om at det kan beskytte litt mot all slikkingen hans. Har laget en aligilty bane på oppsiden av huset, og dette liker Balto kjempe godt. Her er det ingen lukter som forstyrrer når vi trener og han er helt i hundre når vi trener. Nå har han blitt superflink til både balanse, slalom og hopping gjennom rockeringene. Skal legge ut bilder senere.
Tur på Røttinga
Pels...ja...
På mandag viste Tv2 dokumentar opptak fra pelsindustrien. Jeg valgte å ikke se filmen, men leste en del om dette på Nettavisen og i Dagbladet ( så filmklipp også). Jeg føler meg så til de grader på en annen kanal enn de som forsvarer denne næringen. Men, i bunn og grunn er det såvisst ikke noe bedre for Fagros eller Ferdinand eller Tippehøne eller kalkunene eller andre næringsdyr i vårt land. Så lenge vi vil ha dette, vil det også fortsette med lidelser hos dyrene. Og jeg sier vi, for alle som spiser kjøtt er med på å samtykke i lidelser hos dyr. Det er ikke slik at Ferdinand går et liv på beite, i fri natur og med gode levevilkår før han havner som oksekoteletter på middagsbordet. Det er ikke slik at lille kosekalven har et fullverdige liv før det er sesong for kalvekjøtt. Kanskje sauene er de som lever best som næringsdyr i landet vårt? Kjøttproduksjonen er bare i økning. Vi spiser mer og mer kjøtt og alt kjøttet kommer fra levende, pustende, snille dyr som aldri har gjort oss en dritt før vi eter dem....Hmmm, det er en utrolig trist sak dette her. Jeg kunne ønske at denne trenden endret seg.
Men, dyrene som vi spiser har som regel også en bruksverdi når det gjelder hele dyret. Hos pelsnæringen, er det kun en pyntesak som gjelder. Jeg holder meg like varm i saueull som i en revepels.
Jeg savner tuppene mine og gakkusene hver eneste dag. Det er utrolig tomt og rart å våkne uten å ha det faste, vante morgenstellet. Det at de har det bra, er jo en trøst, selv om jeg savner dem noe veldig. Det har avtatt litt med henvendelser på katter. Jeg har derimot fått en del telefoner på hunder. I helgen kommer en liten dvergshnauzer inn for omplassering. Forhåpentligvis finner vi et godt nytt hjem til den.
I dag skal vi på tur med Marit og Pia på en ny sti ved Bjørnen. Det blir jo spennende:-)
Og så får jeg jobbe videre med ulike juleprosjekter, jepp.
Vinduet på soverommet som jeg malte for en del år siden....
Anne
Jøss, så mye plass jeg fikk i gangen etter at jeg heiv ut alle disse "dyretingene"...
Oktober 08
Så reiste tuppene sin vei, og deretter dro Sandy og Stitch. Luftegårder er borte og bare to uthus står igjen ute. Starky og Hutch er i full vigør og skaper i hvert fall litt lyd i huset. Jeg har lempa ut møbler og ryddet soverommet for alt. Nå skal jeg pusse opp og legge nytt "vegg til vegg" teppe på rommet. Og dette med "vegg til vegg" teppe er definitivt noe som aldri sveiper tankene når huset er full av dyr, altså:-) Jeg rydder og rydder for tiden. Neste stopp er ut med nedtygd bokhylle i gangen, deretter skal jeg legge parkettgulv der, og sikkert skifte noen nedspiste lister:-) Nå er det totalt uinteressant for de fleste hva jeg skal og ikke skal gjøre med huset, men det er en grunn for at jeg skriver dette. Hvert eneste bitemerke, tygde materiale, gammel pisseflekk på veggen...er faktisk minner. Når jeg nå vasket etter tuppene, vurderte jeg sterkt å ramme inn den siste dritten fra dem. Gal....Jeg????
Det er ganske tøft å være i en slik overgangsperiode. Jeg har ikke noe fohold til huset eller hagen lengre. Ikke har jeg noe forhold til livet mitt heller, akkurat nå.
Noen ganger føler jeg at jeg ikke klarer å puste...tenker: "Herregud, hva er det jeg gjør?". Men, er det ikke nettopp dette som skjer når vi river opp røtter og bestemmer oss for å gå andre veier? Jeg er vel bare ute av trening:-) I mange, mange år før jeg satte føttene på Svegane var jeg både rastløs og rotløs. Jeg svinset fra sted til sted, tok ulike jobber, forvant ut og inn av forhold. Jeg tror jeg virkelig kan si at dyrene var det som fikk meg til å bli her i så mange år.
Men, det er ikke farlig å gripe fatt i noe nytt, heller. Jeg kjenner igjen følelsen inni meg...et stort: UUuuæææææ. Samtidig kjenner jeg også en slags spenning. Tenk om jeg finner meg et småbruk på østlandet, eller tenk om jeg finner noe i Sverige? Tenk om jeg kan finne et sted så dritlangt vekk fra folk at jeg kan danse i hagen og spille musikk så trærene svaier i takten:-) Jeg har vel egentlig alltid betraktet meg som et "naturbarn" som er veldig tilstede i følelsene mine. Jeg liksom bare MÅ være meg selv, uansett om det jeg representerer er godt eller dårlig. Men, det rare er at på den siste veien jeg har gått, merker jeg også at jeg har blitt mer forknytt. Det der er noe dritt, altså. Ja, det å hele tiden ta hensyn til, tenke gjennom, bruke hodet, holde maska, bite i seg, roe seg ned, vite at alt du gjør eller sier kan bli brukt mot deg, veie og overveie...fy flate.
Jo, jeg gleder meg virkelig til å få et privatliv etterhvert. Et liv der jeg igjen kan slenge opp dører, valse ut og inn og rundt omkring, uten at det til stadighet kommer noen som "bare lurte" på et eller annet. Selv om jeg er sosial av natur, har jeg alltid verdsatt alene tilværelsen. For over 20 år siden, levde jeg nesten et "Pippi Langstrømpe" liv i pappas gamle hus. Det var skikkelig morsomt. Husker jeg en gang fant to gamle skobørster som jeg bandt fast i skoene mine for å teste ut skrubbeteknikken til Pippi:-))) Hahaha, det var drit morsomt. Og inn kom en av gutta boys og lurte alldeles på om det hadde klikket for meg, der jeg sklei rundt på det gamle tregulvet mens Anita Hegerland sang " Du skulle kjøpe deg en tyrollerhatt"...Yohoooi:-)
Hva er det egentlig som skjer med oss menneskene? Er det barn vi må ha, for igjen tørre å leve ut våre barnslige sider? Det er jo så utrolig deilig å bare slippe seg løs. Tenk på hvor mye kjekt vi gjorde som unger. Har for tiden en diger stabel av Pennyblad på do:-) Skikkelig kos, altså:-) Det må være en eller annen missing link her i livet mitt, for jeg syns denne barnsligheten har fulgt meg hele livet. Denne forknytte følelsen som stadig dukker opp nå, handler ikke om at Anne har blitt voksen. Jeg har vel bare blitt smittet av hva andre mener en voksen tilværelse handler om...
Joda, jeg vet da det at mange lever ut seg selv både som voksne og ansvarsbeviste mennesker, samtidig som de har det gøy. Jeg tror denne forknytte følelsen mest av alt handler om min manglende frihet og privatliv.
Det er så utrolig mye som jeg føler venter på meg. Jeg vet ingen ting om fremtiden, men jeg håper at jeg kan dra nytte av fortidens erfaringer:-) Finne noe nytt som igjen vil engasjere meg og gripe meg. Og likevel er det tungt å si adjø til alle disse årene.
Gakkusene mine har fått et godt liv. Det var så koselig å se den nye plassen de nå bor på. Det ga meg fred, hjertefred.
Forleden kveld snakket jeg med en koselig kar som ville omplassere to hester. Han opplevde så mange useriøse henvendelser. Ja, jeg hadde vel en naiv holdning til dyreeiere en gang i tiden. Trodde alle som eide dyr, også hadde et stooort hjerte av gull. Sånn er det ikke. På min vei, har jeg møtt så mange forferdelige mennesker som eier dyr og som aldri skulle eid noe levende i det hele tatt. Jeg har opplevd mange skuffelser gjennom disse erfaringene med dyreeiere. Men, heldigvis finnes også mange snille og gode mennesker, og det igjen gir meg et håp om at kjærligheten fremdeles bor rundt oss. Jeg vet hvor utrolig tungt det er å drive med dyrevern, og jeg håper langt flere støtter de ulike organisasjonene som trenger penger til å drive frem sin hjelp.
Jeg har nå fått tilbakemelding om at tuppene har det alldeles bra. De har allerede lagt egg, hvilket betyr at de har funnet roen. Ellers har jeg hatt flere dyr innom som har trengt hjelp eller måtte avlives. Siste var et lite hamster som hadde blitt bitt gjennom øyet og hodet. Full betennelse i hele hodet, fælt, huff. Gullhamstere egner seg sjeldent i sammen, selv om det også kan gå bra. Denne gangen gikk det ikke. Telefoner kommer om skadde fugler, syke dyr, atferdsproblemer på hunder eller katter, folk som trenger råd og hjelp. Så det er jo godt at jeg fremdeles kan yte noe av meg selv.
Nå er det bikkjekaldt ute. Jeg trasket innover Raudlio i går, bare Balto og jeg. Han er i hundre for tiden, for en bekjent kom innom med flere kilo hjortekjøtt til Balto:-) Kokte opp en del i går også fikk han et bein da.. skulle sett det trynet på han, hver gang jeg åpnet døra.."Kan jeg ikke bare være så snill å få lov å gå ut å gjemme dette beinet, mamma". Han var jo sååå stolt av dette beinet sitt:-)
I dag skal han ned å sjekke om rabiesvaksinen fungerer. Så skal vi på tur med Mette og Dorri.
Anne
Oktober 08
Ja, så begynner det å bli veldig tomt rundt meg her. Mine 3 ender reiste til Rosendaltraktene og har nå fått et nytt hjem hos kjempe koselige mennesker. Men, det er veldig rart å gå utenfor uten noen dyr i hagen. Jeg tar riktignok tuppene ut når det er oppholdsvær, men nå er det ingen bur å reingjøre ute mer. Herregud, det der er rart, altså. For bare noen år siden hadde jeg vel 80 bur ute som stadig måtte reingjøres og skiftes på...
Til helgen reiser hønene til Etne, og da er det bare fire små igjen samt bikkja. En epoke er over...
.jpg)
Lille Starky ble veldig syk i magen sin, og jeg fryktet for livet hans i noen dager. Nå er han heldigvis på beina igjen, men har stått i eget bur ved siden av Hutch. Jeg håper de etterhvert kan gå sammen igjen, for det er ikke bare, bare å skille dyr. Noen ganger kan bare timer i adskillelse faktisk gjøre dem "fremmede for hverandre". Jeg har kjøpt enda et digert hjul til dem, så nå håper jeg de ikke krangler i kveld:-) Ørkenrottene koser seg fremdeles i sitt store bur, men gjett om jeg ville blitt glad om de fikk seg et hjem. Jeg gruer meg noe alldeles til å gi vekk tuppene.
Jeg har solgt ut utrolig mange bur og utebur/hus den siste tiden. Plutselig er uthuset og hagen min nesten tom...
Luringen Guffen, rapper mat fra kaninene
I dag kom noen for å hilse på Sofus. Kjempe trivelige mennesker. Så nå har Sofus flyttet til Eikefjord. Sukkerbiten ( lille pusen) har heldigvis fått nytt hjem. Nå kommer jeg ikke til å ta inn flere dyr utenom ved videreformidling/ dyrene er hos eier frem til omplassering. Det er jo slik at når det dabber av med dyr på hjemmesiden, så dabber interessen for hjemmesiden også av. Jeg har likevel bestemt meg for at hjemmesiden fortsetter å være aktiv.
Lykke til videre, mine herlige, søte gakkuser...
Jeg fikk endelig min etterlengtede operasjon for begge bihulene. I noen dager gikk jeg rundt med bandasje på nesa og "tamponger" inni nesa:-) prøv å si M med tett nese, hehehehe...Det ble noen morsomme telefonsamtaler denne uka, gett:-) Likevel har jeg nå fått så mye, mye bedre livskvalitet. Jeg kan endelig sove på rygg, jeg kan endelig puste meg gjennom en hel natt uten å leite desperat etter Otrivinen på nattestid. Og for en luktesans jeg har fått:-) Det ble total slutt på all røyking inne. Fy flate for en drittlukt, æsj. Nå har jeg redusert røykingen til 5 om dagen, og håpet er jo å bli helt ferdig med den dritten.
Joda, Annes helse er virkelig på vei opp:-) Nytt syn med brillene og kaptein Snus i full vigør for tiden. Jeg skal ha en operasjon til før jul, og det er foten. Da blir det 14 dagers halting, men jøss, det skal bli kjekt å få dette også ferdig.
Mitt nydelige tre...
Jeg får fremdeles mange henvendelser vedr. katter. Dette er bare så tragisk. Hvorfor er det så vanskelig å få nordmenn til å endre holdninger rundt kattehold? Dette dreier seg jo ikke om katter som bare "har ramlet inn" hos noen. Det er katter som mennesker har valgt inn i livet. Og myter er like blomstrende nå som før. Ja, f. eks. "Kan ikke ha katt, da vi får barn", "Kan ikke sterilisere, før den har fått et kull" "Den klarer seg fint på mus den fanger i låven på nabogården".
Jeg undrer meg virkelig over hvordan verden skal gå videre med så mye dumskap i en tid der internett spyr ut inngående informasjon om både det ene og det andre?Jeg har definitivt også vært der i uvitenhetens land. Likevel setter jeg meg ikke på rompa og nekter for utvikling og endringer i vår kunnskap.
.
Fikk koselig besøk av Neo og eierne hans i går. Heldigvis går alt ganske bra nå. Men, de har hatt enkelte ting som de har slitt med. Jeg er veldig takknemlig når folk ikke gir opp, men velger å ta de utfordringene man møter på.
Balto øver seg til "Dog of the Year:-)"
Et ansikt bare en mor kan elske...
Balto og jeg nyter dagene sammen. Han var hos Marit og Pia i forrige uke, mens jeg roet ned etter operasjonen. Det var godt å få han hjem igjen. Nå ligger han bare og koser seg, drar seg på sofaen, lager alle mulige grimaser:-) Må jo bare le også.
Høsten er definitivt en vakker tid. Selv om våren kanskje er favoritten med gryende håp om lengre dager, så er det så utrolig vakkert med alle disse fargene. Løvet ramler i hauger hver eneste dag, og jeg raker og raker. Jeg har hagen full av småfugler som koser seg sammen med tuppene rundt matfatet, og musene stikker også bortom for en matbit. Det er kjekt med litt inneaktiviteter også. Vi leker og trener med klikker flere ganger i uka. I går klarte Balto nesten å åpne døra med dørhåndtaket...stilig:-) Han er klok denne hunden min.
Så kan høststormene bare komme. For inne hos meg er det lunt og koselig. Deilig med en kopp kakao og en god bok og en varm bikkje i armkroken. Det er lykke det:-) Likevel er jeg også både trist og vemodig for tiden. Men, jeg går også en annerledes tid i møte. Jeg sa til mamsen her om dagen, at lykken for meg, er ikke å "bare tenke på meg selv" Lykken for meg er definitivt å ikke tenke på meg selv. Jeg vet ikke hvordan man "bare tenker på seg selv" Noen som har oppskriften på et slik egoliv?
Siste dagene med hønene mine...
Anne
Oktober 08
Jøssenavn som tiden flyr. Vi er jo bare knapt 3 mnd. fra julefeiringen. Nå er det høst, gitt.
Denne uken har vært hektisk som bare det. På mandag ramlet lille Fredrik den 5. eller noe sånt, inn i huset hos meg. Lille Fredrik sjanglet rundt uti hagen og deiset mot venstre hele tiden. Så da var det bare å finne frem varmelampe, nammemat og medisin og håpe han ville komme seg. Etter episoden med den andre Fredrik i sommer ( Den lille Skjæra), håpet jeg i hvert fall at denne kråka ville klare seg.
Veldig dårlig første dag..og bedre og bedre dag for dag, trallalala...:-)
For hver dag som gikk, kom han seg stadig mer. I går på fredag, kunne jeg endelig slippe han, og da fløy han så glad bort til alle de andre kråkene og fortalte at her var det mat å få, hehe...Plutselig var det rundt 8-10 kråker her, ja, ja. Jeg var bare sååååå glad for at det gikk bra.
Hele uka har jeg ryddet ut alle bur og fått dem opp ved huset. Det var så jeg hadde lyst til å grine, altså. Den ene dagen er det strøkent foran huset, den andre dagen ville jeg ikke sett forskjell på et bombenedslag og... dette her...sukk. Likevel slipper jeg nå å famle rundt i mørket etter bur som folk skal ha, for her oppe er det lys. Og folk har det vært hele uka. Jeg har fått ut både utebur og uthus og luftegårder og bur og utstyr, kjempe godt!
Enten bare late seg...
Eller gå ut å kose seg med høner og ender....
Balto har bare latet seg i sengen min, mens jeg har slept og båret og plassert og justert og møblert til den store gullmedaljen:-) Jeg må jo bare innrømme at det er utrolig kjekt å få alt dette vekk. Etterhvert blir det vel ekko både i hagen og inne, etterhvert som det blir tømt her.Og takket være litt av pengene som kommer inn, har jeg endelig etter flere år med møkkasyn, fått bestilt meg briller.Så nå kan "brillejesus Anne" kjøre i mørket uten å stikke innom hvert jævla skilt for å sjekke hva fartsgrensen er, eller om det er et fotgjengerfelt eller bare noen som har tegnet grafitti i veien:-)))) Guuud hvor jeg gleder meg til nytt syn. Selvfølgelig vil det nok ikke virke på min trangsynthet:-)))
Min venstre fot er nå klar for å kastes, hehehe..Fy flate som den har fått gjennomgått i det siste. Diger klump som skal opereres, så spiker under, så trynte jeg når jeg skulle bære inn kartonger til loppemarkedet på Frivilligsentralen, så fikk jeg krampe på sykkeltur og klarte til slutt å miste en melkekartong som eksploderte over hele venstre foten. Var det ikke en film som het "Min venstre fot"???? Tror jeg skal lage oppfølgeren: " Min venstre fot og dens liv, del 2-5". Nå gleder jeg meg til å operere bihulene om noen dager, så vil jeg jo snart fremstå som ny, ikke sant? Nytt syn, fiks ferdige bihuler, ny venstre fot og???
Balto og jeg har kommet godt i gang med syklingen.Selv om jeg føler meg som en elefant på trehjulssykkel, med klær på...er dette bare gøy:-) Balto er en drøm å sykle med. Han løper så fint ved siden av, uten bånd. Kjener han litt ut, hoster jeg bare litt og vips så er han tilbake på plass.Gevinsten for oss begge etter en tur, er at vi puster og peser litt, tjohei:-)
Bamse, den lille puddelen, er nå ferdig behandlet. Det ble 11 tenner mindre, så nå bjeffer han nok sikkert med et snev av hvislelyd:-) Analkjertelen er tømt, frisk og fin der. Ove ser utrolig bedring i sosialt samvær med andre hunder, og dette gleder meg virkelig. Alle kattene, samt enda en liten unge, har fått nye hjem, jippi:-) Lana koser seg, Pan har det bra...joda, dette lover godt.
Fikk en hastesak når det gjaldt to chinchillaer som måtte ut grunnet sykdom. Lille Celine og Lille Chillibilly har nå kommet i hus. Jeg har rett og slett storkost meg med dem. De er jo så tamme og tillitsfulle og morsomme som det går an. De har hatt det veldig gøy bak dusjen min, klatrer rundt og skaper det rene kunstverket der de er klistra mellom dusjvegg og panelet:-) Tullingene... Jeg håper de får seg et godt hjem etterhvert. Nå har jeg 6 månder på meg til å få alle dyrene her i nye hjem. De eneste som jeg ikke kan omplassere er Wendy og Fluppy. Var hos veterinær med begge to i uka som var.Wendy har en tumor ved den ene patten sin, og Fluppy en slags vorte i ansiktet. Ingen av dem kan omplasseres, og ingen av dem vil jeg omplassere heller. De skal bli her til våren. Da vet jeg i hvertfall at de har hatt det så godt som de kan ha det i livet sitt.
Jeg vil også etterhvert prøve å finne skikkelig gode hjem til endene og hønene. Det blir nesten det verste, for jeg er jo så glad i dem. Likevel, med såpass mye reiser til neste år, blir dette eneste løsningen. På mandag starter jeg rabiesvaksinasjons-programmet på Balto. Jeg trenger ikke dette til noen Sverige tur, men regner også med en tur til Danmark neste høst. Jeg håper bare at jeg forstår det der språket der nede...
Mine deilige små fjørdotter koser seg på hylla i gangen, eller inni seksjonen på soverommet. Joda, de har det godt, altså
Jeg føler det veldig godt for tiden. Det er en diger ryggsekk jeg nå har kastet fra meg, etter at jeg bestemte meg for avvikling. Det er så godt, så godt å slippe alt ansvaret, alle bekymringene, alle forpliktelsene, all jobbingen, alle telefonene, alle regninger, alle avgjørelser som hele tiden må taes. Joda, det ligger en liten stemme bak og verker når jeg tenker på hva som vil skje for dyrene, men jeg er ikke uunværlig.
Anne:-)
September fremdeles...09
Jeg bare må skrive ned litt mer i dagboken min:-)
Det skjer så utrolig mye rundt meg for tiden og jeg føler meg som en loppe, jepp.
Først må jeg bare fortelle at alt går så utrolig bra med Pan. Han har jobbet supert på fugl fra dag 1, og har virkelig våknet til liv etter år uten jakt. 5-6 fugl er skutt for han, og bikkja er jo nesten høytflygende:-)))
Det går også utrolig bra med deilige, lille Lana. Hun har blitt bestekompis med Bella, og jeg skal snart legge ut tilbakemeldinger på henne. Lille Papillonen Bamse, stortrives i nytt hjem, der han nå endelig kan hoppe rundt i gresset, løpe bananas og bare være hund. Dvergpuddelen Bamse fikk nytt hjem hos Ove, og han jobber med flere ting. Det ene er at bikkja absolutt trengte en veterinæroverhaling. Så nå skal tannstein fjernes, også hadde lille vovsen en betennelse i ene analkjertelen. Så det blir antibiotikakur og nytt besøk til vetten på onsdag. Det som derimot er morsomt er at bikkja nå har fått hilse på både katt og hester og andre hunder:-) Dette med hunder må han sosialiseres mer med. Han er en liten bjeffus når han møter andre. Likevel, hver dag er han sammen med flere hunder og forhåpentligvis vil han etterhvert forstå at hunder er det samme som han:-)
Jeg venter bilder inn av enda en nydelig døv og hvit katt. Det som er kjekt å vite, er at disse kattene fungerer veldig bra som innekatter, og ut på tur i bånd katter:-) Jeg fikk en koselig prat med Arvid og Rita som driver både omplassering på si, og kattepensjonat. Rita fortalte om 1-times turer med døv katt som fungerte utmerket, jepp. Det gjør meg glad å vite at det finnes håp, håp, håp.
Degusene og ørkenrottene har mer underholdningsverdi enn "Senkveld" og " Skal vi danse?" tilsammen:-) Jeg digger disse små, deilige knertene som er sååå morsomme i seg selv:-) Jeg håper at de kan få seg et godt hjem alle sammen.
Nå dukker kompisen min opp i dag, og dermed skal siste jorda på plass utenfor. Kjell jobber med beslagene og forhåpentligvis er noe på plass i løpet av de neste to ukene ( vente, vente...Ååååå, så kjipt...)
Jeg hadde også to "festlige "opplevelser denne uka. For det første klarte stakkars Margrethe å falle stygt på en tur til Raudlia( Var på vei over en bro). Så var det bare å finne dekning på mobilen hennes (som er nesten klin umulig inni granskauen) for å få en ambulanse inn. Dama gikk i bakken flere ganger og selv om det ikke var brudd ( på legevakta kunne de konstatere en tommel som hadde gått ut av ledd) så var det vondt nok...Det ble en del styr den dagen, for av alle ting så var det bare en ambulanse oppe og gikk for hele Os kommune???? Hva tenker de på? Uansett, jeg fikk henne til Bergen legevakt, tok bikkja hjem til henne og pustet lettet ut fordi det tross alt gikk så bra.
Jeg klarte som seg hør og bør når man heter Anne Søfteland, å tråkke tre spikere inn i skoen. Den ene gikk rett i beinet, og dermed ble det noen dager med halting og "au èr". Heldigvis er grønnsåpebad effektivt som søren, og stivkrampesprøyta fra 04, funker ennå, jepp:-)
På kveldene koser jeg meg glugg i hjel med gårdsbruk i Sverige som er til salgs. Herrejeremiassen så billig det er der borte...drømme, drømme drømme:-)
Bare sjekk denne linken: http://www.utenlandseiendom.no/Sverige_bolig.htm
Det er jo så mange idylliske og nydelige steder hos "søta bror":-) Jeg kommer uansett ikke til å selge med det første. Vil reise både til Sverige og Danmark dette året. Må sjekke ut flere ting, også jobb muligheter. Det kan jo være at Annemor blir så bra at hun kan jobbe igjen, og hva er vel bedre en det? Vel, små, små skritt...tripp, trapp:-)
I går gjorde jeg noe jeg ikke har gjort på leeenge. Da fant jeg ut at det var på tide å rydde i gamle vinylplater og kassetter. Jeg eier fremdeles en kombispiller, så dermed måtte jeg jo bare sette på musikk. Gjett om Balto og jeg koste oss til langt på natt, hehehe. Jeg fant frem starinlys, en flaske Baileys, et nydelig glass og sang meg gjennom Abba, MikeOldfield, Bruce Springsteen, Drama og Creation. Balto og jeg dansa vals til Jens Book Jensen, Lill Lindfors og Stjerneparaden fra det glade 70-tallet. Det var ustyrtelig morsom å høre på Eivind Løberg, Anita Hegerland og Kirsti Sparboe etter gammelt..Hehe... Verre var det vel for de som satt på forskningsstasjonen neri høgget her. Med 0.1 tonn i full sving rundt det nye spisebordet mitt, slo det vel ut med over 7.9 på Ritchers skalaen, men pyttsann:-) Man får det ikke mer morro enn man lager det selv. En stund hadde jeg faktsik en nydelig kinn mot kinn dans med den ene kjøkkenstolen...
Jepp, definitvt begynner jeg å våkne til liv her.
På en måte har jeg bare lyst til å dra på dagen. Samtidig er det jo mye jeg er knyttet opp til her ennå. Så tenker jeg fremover og tenker på muligheten til et småbruk, en drøm jeg har hatt hele livet. Et koselig lite småbruk der jeg endelig kan ha noen geiter, kanskje drive en liten kennel, eller smådyrpensjonat. Så tenker jeg på at jeg kan jobbe i en dyrebutikk igjen, eller knytte meg opp til en dyrevernsorganisasjon, eller et viltrehabiliteringssenter...Jøss, så mye kjekt å kunne holde på med.
Nei, nå får jeg gi meg...
Anne på landet:-)
September 08
Drømmer, drømmer, drømmer...
Det er rart det der med drømmer vi har. Det starter med en liten tanke, som vokser og vokser inni oss. Mange av drømmene blir bare drømmer. Det er noe vi kan ta frem uten forpliktelser, uten en lommebok, uten et ansvar. Noe vi kan ta frem når vi vil og som virkelig kan gjøre oss glade. Jeg mener i hvertfall at drømmer kan gjøre oss glade. Noen drømmer er så store at vi innerst inne vet at det muligens bare forblir en drøm. Andre drømmer er kanskje så urealistiske at en oppfyllelse ikke hadde vært noe mål i seg selv. Likevel er det godt med drømmer.
Siden 2006 har jeg virkelig vært ut og inn av tenkeboksen. I mitt liv har jeg måtte forholde meg til den virkelige verden, den virkelige hverdagen og de virkelige oppgavene som hele tiden har lagt foran meg. Og jeg sier foran meg. For når man holder på med dyr, så er det liksom aldri noe som "tar slutt".
Jeg må vel innrømme det, at en av mine aller største drømmer som har holdt fast i meg i mange, mange år, er at vi etterhvert ville få et solid og bedre dyrevern. At alle vi som hjelper dyr, etterhvert ville få hjelp fra det offentlige når det gjaldt midler. At vi ville få nok frivillige til å kunne ta oss av alle dyrene som trengte oss her borte....Men, slik er det ikke.
Det er rart å se tilbake på alle disse årene. Hvilken fantastisk reise det har vært. Alt jeg har erfart og lært. Alle menneskene jeg har møtt. Alle ungdommene som har hjulpet til, alle som har stilt opp på ulike måter.
Og likevel...Likevel har jeg manglet noe vesentlig i hele denne tiden. Jeg har virkelig savnet et voksent menneske som har stått ved min side både når det gjelder ansvar, økonomi, arbeid, organisering osv. Min venn Marit, sa noe utrolig fornuftig til meg for en tid siden. Hun sa at når man stikker hodet opp, så har det en tendens til å blåse på toppene:-) Jeg må vel innrømme at for meg har tankene hele tiden vært, at om jeg står alene, så er det også kun jeg som vil falle:-)
Uansett, når jeg i 2006 gikk inn for en pause, var det ikke bare fordi jeg var utslitt. Jeg viste jo også at jeg hadde en del ting jeg måtte få på stell for å kunne fortsette.Bedre tilretteleggelse av driften med nye bur, ny voliere, nytt uthus til oppbevaring av bur/høy/spon og fôr, bedre luftegårder osv. Bare det å skifte kledning på siste veggen har faktisk vært en drøm siden 1996:-)
Så nærmer man seg etterhvert målene...Og Anne går i tenkeboksen igjen. For det jeg nå hittil har erfart, gjør også sitt til at jeg etterhvert har insett at om jeg aldri så mye får ting på plass her, og når de målene jeg har satt meg...så vil jeg nok høyst sannsynlig stå alene også fremover...
Dette året har en ny drøm slått rot i meg. Og denne drømmen har vokst seg sterkere og sterkere for hver eneste dag. Den holder meg våken på nettene og den kribler i meg på dagtid. Jeg er jo nemlig så heldig å bare være en sjel og en skjorte. Eller, en sjel og en skjorte og mange små sjeler:-) Likevel er det så mange muligheter for meg der ute. Muligheter som jeg ikke har turt å søke etter pga. den hersens angsten. Det er så mye jeg vil, men her får jeg ikke realisert dette.
Når man er alene om et ansvar for disse små dyrene som er i min varetekt, er jeg også helt avhengi av at noen kan tre inn å hjelpe hvis jeg skal reise vekk. Og, hvis jeg blir syk, må jeg også ha hjelp. Heldigvis har jeg klart å løse dette så langt. Men, det er tungt. Hele tiden tenker jeg; Går det bra? Har alle det godt? Får alle det de trenger? Er det noen syke? Tenk om...
Og drømmen i meg vokser....
Drømmen om å leve "anonymt" igjen. Bare være meg. Reise ut å lære mer om dyr, som et barn på oppdagelsesferd:-) I fjor kom jeg over et viltrehabiliteringssenter i Sverige. Jeg har tenkt på dette stedet såååå lenge nå. Og, jeg har tenkt på hvor langt de har kommet innen dyrevern og dyrehold i mange andre land. Og, jeg har tenkt på hvor kort de har kommet i enda noen flere land, hehe. Dyr er overalt, dyr trenger hjelp over alt. Kanskje vil denne angsten slippe taket i meg om jeg rett og slett kommer meg vekk herifra? Jeg merket jo hvor mye friere jeg følte meg da jeg var i Oslo i sommer. Det gjorde virkelig godt.
Veien til en slik "løsrivelse" må for meg gå i sakte tempo. Jeg må liksom starte et sted, tenke fornuftig over tingene, ikke ta noen idiotiske sprang som gjør at jeg blir hengende i lufta. jeg må ha noe trygt å lande på, jepp. Så hva er vel bedre enn å starte med noen skritt i min nye egne retning? Jeg vet at om jeg nå låser meg opp i nye forpliktelser som en voliere vil være, som nye bur vil være, som nye år med omplassering herifra vil være...så kommer jeg meg aldri ut igjen. Og, det skremmer meg faktisk.
Drømmer, ja...
Men, noen ganger kan drømmer, disse små og ubetydelige drømmene som vokser inni en, bli til virkelighet. Tenk på det?
Så nå har jeg bestemt meg for å gripe dagen, og mulighetene til å vandre ut på et litt annen vei. Jeg vil absolutt ikke vandre alene, for ved siden av meg har jeg jo Baltogutten. Og han vil jeg ha med meg:-) Likevel kan jeg ikke ha et bein inne og et bein utenfor disse små, men enkle målene mine. Jeg vil virkelig avvikle hele Omplassering Vest. For, om jeg har lyst om noen år å starte opp igjen, så har jeg i hvertfall fått prøve ut noe som jeg bare må gjøre.
Jeg merker selv at om jeg har hatt "friår", så er det jo helt umulig for meg å ikke hjelpe hvis det virkelig gjelder. Og det er nettopp slik det fortsatt vil være hvis jeg nå starter nye prosjekter her. En hund her, en katt der, en liten gnager både her og der. Nei, jeg må avvikle helt. Jeg har grublet mye over hvordan jeg faktisk skal gjøre dette. Noen svar har jeg kommet frem til...så langt.
Jeg regner med at fra 1. januar så avvikler jeg helt. I tillegg kommer jeg til å finne nye hjem til alle dyrene og fuglene her frem mot mars. Videre vil alt av utstyr, bur og annet bli solgt ut, og resterende vil jeg svært gjerne gi til en eller annen organisasjon som kan ha nytte av dette. Fremover nå kommer jeg ikke til å ta inn noen flere smådyr. Derimot tar jeg muligens inne en og annen hund, eller formidler disse. Mulig jeg også formidler andre dyr frem til avvikling.
Noen av de vanskeligste avgjørelsene mine er dyrene jeg har her og ikke minst hønene og endene og lille Fluppy og Wendy som jeg er så glad i. Jeg må finne nye hjem til dem også etterhvert. Så er det mange brev som skal sendes ut, info til dyreeiere som har fått dyr osv. Det andre er jo dette med hjemmesiden. Jeg vil nok beholde den, selv om det ikke blir noe omplassering mer. Det ligger jo enormt mye arbeid i denne siden, hmmm, men den blir nok sikkert annerledes.
Trives jeg i mitt nye liv, er det heller ikke umulig at jeg etterhvert leier ut og flytter på meg. Men, aller først skal jeg smake på en tilværelse uten så mange forpliktelser og det blir faktisk spennede. Som jeg sa forleden dag til noen venner: Jeg rømmer ikke fra problemer, jeg rømmer heller til muligheter:-)
Sannelig er det vanskelig å endre kurs også. Jeg ser rundt meg hvor mange som bare lukker bøker og starter på nytt med blanke ark. Det er liksom ikke meg...Jeg har en tendens til å tviholde på fortiden, ord som er sagt eller ord som er lovet, ansvarsfølelsen.... Men, det går jo an å gå videre, andre gjør det og hvorfor ikke jeg også?
Drømmer... jeg håper jeg kan få realisert noen av dem...
Anne
September 2008
-hellouuuuu-
Så var det på tide å starte del 4 av Farris Dagbok.
Det er en del som spør meg hvorfor i all verden jeg bruker navnet Farris, men Farrisgutten ( en nydelig Sussex spaniel) som var min inspirasjonskilde til nettopp å starte med omplassering, er fremdeles i hjertet mitt og dette er min måte å ære hans minne på.
Balto fikk virkelig noe å bryne seg på med denne tigergutten. Men det ble bare litt lek, før tigergutt fikk nytt hjem hos en liten gutt:-)
Den siste tiden kan jeg faktisk telle 3 fridager:-) Jøje meg:-))) Tenk hvor utrolig rart det er å ha en dag der den bare er din egen. En dag da jeg ikke venter folk, ikke har avtaler, ikke har noe som absolutt MÅ gjøres. Selvfølgelig måtte jeg finne frem fiskestanga. Ok, det ble ikke noe fisk, men både Balto og jeg hadde det skikkelig koselig i timene vi var ute.Balto syns det er utrolig morsomt og hysterisk spennede når jeg kaster ut sluken. Jeg er banna bein sikker på at han hadde hoppet etter om jeg ikke hadde stoppet han. Siden han har stor medfølelse eller skal jeg si medynk eller direkte redsel for alt som beveger seg og er levende, måtte jeg pent kaste Bergylten ut igjen. Dakkar liten fisk, vet du:-) Men jeg savner smaken av fersk fisk. Syns mye av den fisken jeg kjøper ligner mammas skje med "Møller`s tran" på smaken.
Speedy og Rambo har storkost seg den tiden de har vært her:-)
I går bestemte jeg meg for at nå fikk det bære eller briste, jeg skulle sykle. Jeg fikk en flott sykkel tidligere i år, og etter at jeg anskaffet et gelèsete, var jeg klar for å tråkke for første gang siden....1981?
Jeg kan love at det er mange, mange kilo siden jeg sist satt på en sykkel. En god gammeldags DBS pikesykkel med "svung" mellom ratt og sete. Ja, en sånn sykkel med pedalbrems og høyt ratt og min var gråblå og het Texas Jan etter en traverhest:-) Nå har jeg ikke døpt denne sykkelen ennå, men det blir vel til at den får samme navn, selv om det difinitivt vil være en fornærmelse mot en traver...med den farten jeg syklet i. Uansett, det ble ingen punkterte dekk i det jeg kom meg oppå ( var sikker på at sykkelen ville knele under vekta mi, etterfulgt av et "pang" eller "Pfffftttt" i det lufta gikk ut). Herregud så høyt jeg syns det var:-) Og bare det at jeg ikke vippa til høyre eller venstre var for meg et lite mirakel. Så, etter at jeg hadde prøvesykla rundt på parkeringsplassen på Ervikane en stund, følte jeg meg klar til en større utfordring.
Lurer på hvilken film jeg vil se i dag...
Hei hå, hei hå, nå skal vi hemmat gå...
Jeg må jo bare innrømme at disse nymotens greiene med håndbremser for frem og bakhjul på rattet gjorde meg totalforvirret. Heldigvis lærte jeg fort å bare glemme forbremsene, i det jeg holdt på å tryne når jeg klemte bremsen inn. Men med bakbremsen pent plassert i krampaktig venstrehånd var jeg klar. Fy flate så nervøs jeg var da vi begynte. Plutselig kom det folk, og jeg vrælte det jeg var god for, for å være sikker på at jeg :1. Skremte folkene fra fanden så de kom seg utenfor min ville fart ( som sikkert ikke utgjorde mer enn 0.1km/t) og 2. Garantert ødela dagens hjortejakt der hese vræl ljomet mellom trærene.
Lille Nutty og Nikky er nå i nytt hjem, sussebassene:-)
Og Lille Trulte fikk også nytt hjem. Her er hun så nysgjerrig da jeg la inn jord til henne
Likevel, jeg klarte det:-) Jeg overlevde. Balto og jeg fikk 3 turer (tur/retur) opp og ned Ervikane i går. Joda, joda, jeg måtte trille sykkelen i enkelte "bakker"...forsto jo ikke dritten av disse 7 speed greiene og ulike girene, men "we did it!". Det er rart å tenke på hvor giret man blir når noe nytt og spennede skal prøves, eller noe gammelt skal prøves på nytt. Det var ikke før noen timer senere at jeg merket sykkelsetesmerter i røven, og bremsesmerter i armene. Men, litt stiv og støl må man regne med å bli når utrente muskler plutselig får litt medfart ( ehh, sitter på pute akkurat nå).
Uansett, dette skal gjentas:-)
Kosegutten Fluppy med kløver på huet:-)
I løpet av noen dager forsvant degusrottene, ørkenrotta og de to tamrottene. Og i morgen forsvinner marsvina og inn kommer to nye ørkenrotter. Jammen ble det tomt her. Jeg har hatt det utrolig morsomt med rottene. De har fått leke i et stort plastikkhus ute på benken, sittet på skuldrene mine, lekt seg og utforske omgivelsene. Den ene har litt redusert syn, så den var mer forsiktig.Jeg fikk også telefon fra en dame som hadde en døv katt. Igjen har Christel trådd inn og skal hjelpe. Gud, den er nydelig, altså. Skal legge ut bilder på siden min i løpet av dagen. Det går bra med hundene som har fått nye hjem i det siste. Nå håper jeg vi finner nytt hjem til Bamse. Han er bare sååå nydelig. Det som er kjekt er at de "problemene" vi forventet oss har vært helt fraværende. Oddbjørg hadde han løs i går, og det gikk kjempe fint.Ingen tissing inne, ingen urolig hund, bare leken og glad. De som får denne sjarmøren er heldige.
Nå ligger Daysi og Dolly på egg igjen. Guffen har blitt så utrolig flott i fjærdrakten sin. Han er så koselig:-)
Lille Emma måtte avlives. Hun hadde så store forkalkninger i ryggen og beina var blitt verre. Det var utrolig trist. Jeg har kost meg med Emma i hele sommer, og jeg vet at hun har hatt det godt i den siste fasen av livet hennes. Connie tok seg av henne den siste måneden, og det er jeg takknemlig for.
Jeg fikk også en koselig telefon fra Pet Products i Åsane. Der hadde de sekker med hundefôr til meg. Så jeg tok turen opp og fikk med en hel palle:-) Tusen hjertelig takk, altså.
Nå har jeg fått all jorda jeg trenger, så nå går jeg bare på vent for at de siste bitene av puslespillet skal falle på plass. Det vil si at jeg trenger noe beslag, jeg trenger hjelp til siste finishen og jeg trenger hjelp til å få jordmassene utover. Jeg regner med at det blir gjort i slutten av måneden. Selv har jeg som oppgave å slenge på siste bit av kledning i en liten huk bak huset. Det er nesten så jeg får lyst å finne frem spraymalingen å skrive på hele veggen: "FERDIG":-)
I dag skal jeg på tur med Marit og Pia. Vi har ikke vært på tur sammen på flere uker, så det skal bli kjekt.
Nydelige Bamse:-)
Anne