Farris Dagbok 2010 del 2

Du Mai du skjønne milde... (og i skrivende stund kom jaggu snøen)

Der var hun ja, denne vakre deilige måneden, som riktignok startet med en sur nordavind....og ikke helt bestemte seg for om hun ville slippe vinteren helt. Men, nå er våren på plass, med varme dager, strålende sol og tid for utelivet. For  meg er utelivet nye turer og tid i hagen, så kan andre få nyte utepilsen blandt larmende byfolk, jepp.

Det har vært nok å holde på med den siste tiden. Jeg hadde en liten fugl inne noen dager, men den ble ikke bedre og måtte avlives. En katta tok den i kjeften en morgen, og der var Balto og jaget katta vekk...den ble sikkert så sjokkert at den slapp fuglen, hvilket indikerer at den heller var mer jaktsulten enn matsulten. Dette drar tankene til hvor mye skade kattene egentlig gjør når det gjelder småfugler i hekkesesongen....i forhold til hunder. Fleste hundeeiere går jo i flokk og følge langs gang og sykkelstier, eller?

Jeg savner hjorten her. Hvert år har jeg våknet tidlig og sett de beite utenfor huset mitt. Nå som jeg har fått kamera med skikkelig zooming, holder de seg vekke...søren og. Møtte den nedi veien her om dagen, men ingenting er flottere enn å våkne av en liten flokk beitende utenfor stuevinduet.

Så var det ny tur til Høglikampem med Mette, Fredrik og vovsene. Været var nydelig og jeg blir like fascinert hver gang jeg kommer på en topp og får gevinsten av en flott utsikt.

Når jeg zoomer meg inn og får den utsikten av sjø og hav og vårt land, da kjenner jeg patrioten inni meg, jepp.

Og siden det snart er 17. mai, slenger jeg innpå Os-sangen:

Der ligg ei bygd mellom fjordar og fjell

Den venaste nåkon kan sjå

Den fagre bygdi me kjennar så vel

Ja henner held med utå

Me kjenner kvar gard og me kjenner kvar grend

Og folket som bur her i dal og ved strend

For oss ligg den bygdi i strålande ljos

Ja det er vår heimbygd Os

  ( trur det var slik den var, gitt)

Småtassene klarer fint å holde følge. Kjekt å se hvordan de koser seg. Her har vi en liten matpause.

Det er en ny situasjon for meg å møte våren uten et hav av forpliktelser og store prosjekter. Nesten så uvant at jeg sikkert burde rive ned hele huset og bygge nytt, hehe. Jeg har plantet litt, og fiffa opp gresset litt mer. Mange har nok opplevd at planter har dauet denne vinteren pga. frosten. Men, sneglene har overlevd og de første 50 har allerede gått i døden her hos meg. Samtidig har flåtten kommet for fullt igjen. Så nå er det frem med Frontline og kur på bikkjene. Måtte gjerde inn det eneste blomsterbedet jeg har. Malenki syns det er sååå festlig å grave ned beina mellom blomsterløkene. Siden det da lukter Malenki der, kommer Tilli og legger ballen sin der, har en liten drakamp med buskene og boffer ned i jorda med ballen halveis i kjeften. Når hun også er ropt vekk, kommer Balto og legger seg der. Flater ut, og tar seg gjerne en rullings i jorda...veldig morsomt:-) Så nå har jeg pekt rundt og hatt en dyyyp samtale med alle tre der de nå har fått henvist leke og aktivitetsplass alle andre steder. Jeg har egentlig reine hagearbeiderne med de bikkjene. Tilli rydder skog og kratt, Malenki graver og Balto er mosefjerner med sparkingen sin. Den sparkingen etter endt tissing er egentlig ganske flaut. Ja, jeg sier flaut. Så kommer vi gående forbi et sted, der noen møysommelig har lagt bark. Og Balto tisser, barken sparkes ut og Anne sparker den tilbake. Tror jeg skal ta med en feiekost på turene, fniis.

Fant ut at jeg kunne pynte det gamle kaninhuset litt:-)

Tilli er et merkelig fenomen. Jeg har begynt å utforske naturen igjen. På turer i skog eller fjell er hun kjempe flink til å følge etter, men da uten bånd. Når hun får på seg båndet, sakker hun farten, bøyer hodet og er nær ved å snuble i skjegget sitt:-) Forleden dag kom hun subbende etter mens to herremenn sto å pakket turutstyr ut av bilen.  De sendte henne et blikk og lurte på om hun var på dødens rand, HAHAHA. Og forbi henne gikk hele Sneglekompaniet og Skilpaddeforeningen, fniiiis....Gudskjelov at hun holder følge på de fleste turene. Nå er jeg ute stort sett på to turer hver dag. En lengre tur på mellom 1 1/2 time og 2 timer og en kveldstur som varer fra 45 minutter til en time. Disse kveldsturene syns jeg er sjekke, fordi dette er noe jeg begynte med i fjor. Vi går alle veier og plasser og på mange nye steder.

Det er rart hvordan man låser seg opp i mønstre. I flere år har jeg gått langs Ulvenvannet (Vaksinen). Så har jeg kommet til en bro, og der kan jeg enten gå videre til Liafjellet eller bort til Moberg, eller....over  brua. Likevel har det blitt til at jeg der har snudd og gått tilbake. En morgen startet jeg hjemmenfra og gikk til brua. Så sto jeg foran den og tenkte på om denne "sperren" lå i huet mitt eller kroppen min...og krysset den. Tjohei for en deilig følelse det der var. Jeg var over. Og for en flott tur vi hadde. Vi gikk helt ned til vannet og videre gjennom en gårdsplass. Så kom jeg over på den andre siden og fikk DEN utsikten over vannet. Jeg syns personlig det er tungt å gå lenge på asfalt, noe Tilli er enig med. Så siste etappe før vi kom hjem til Svegane var vi mer i "subbe, gå sakte" modus. Det var varmt. Tilli fikk et ballkast opp bakken, men slang seg ned og nekta gå siste metrene opp bakken. Dakkars lita jente...

Vi koser oss veldig. Nå var jeg møkklei av kvister og greiner, lyng, mose mm. som hundene drar med seg inn. Så jeg freste ned både Balto og Malenki igjen. Nå sender folk sånne " Hva pokker slags rase er det?" blikk.  Men, det gjør meg ingen ting. For meg er det viktig å ha det praktisk og greit og de slipper timer med børsting hver uke. Malenki er en skikkelig kosepus. Han løfter på ryggen når jeg klapper han, stryker seg borti beina mine og vil ligge tett inntil meg om det er i sofaen eller sengen. Har såvidt begynt med litt apport trening siste uke. De er jo bare kjempe flinke:-)

Hjelpe meg, reine skogen inn hver dag. Bare å frese av denne pelsen...som det ble et lite fjell av:-)

Er vaflene snart ferdig, mamma??? Åååå, du spiser en...vi også...takk...

Jeg har funnet frem turkartet igjen. Så forleden dag bestemte jeg meg for å prøve Ulvenfjellet. Dette var en tur med bratt stigning hele veien, og det er i slike stunder når jeg kjenner bekken av svette renne nedover, at jeg IKKE ønsker å møte på en av disse Fjellgeitene på 70 år som jogger forbi meg. Vi kom til toppen omsider. Hundene var kjempeflinke og gikk fot hele veien. Det var noen få utsiktspunkter, men veldig gjengrodd. Jeg får en liten nedtur når man klatrer til fjells og blir møtt av en vegg med villniss. Møtte på en sprek dame på vei nedover som berømmet mine veloppdragne hunder. Balto la seg i ligg, Tilli og Malenki sto fot med meg, og dama som var redd hunder, ble faktisk stående å prate en stund. På vei ned tok jeg meg en pause. Bikkjene fikk pannekaker( 10 til hver...tulla bare), og hundetårer spratt av glede...fniiis. Når vi kom ned, møtte vi madammen igjen. Snakk om spreking, som like godt hadde tatt turen videre til Vardafjellet, mens jeg lekte dustebukk nedover igjen. Men, jeg har to knær som er operert (menisken), og jeg syns det er langt tyngre å gå nedover enn oppover. Denne gangen holdt igjen kneet på å låse seg, og slikt er man varsom med. I neste uke skal jeg prøve meg fra Drangesiden for å komme opp til et vann som heter Mikkelsvann. Så må jeg slutte med tankene om at alle andre er så mye sprekere enn meg, for jeg syns i grunnen jeg er ganske flink, jeg:-) Og, jeg har bevist at om man er overvektig, så kan man likevel komme seg til målene, selv om jeg ikke flyr rompa av meg, jepp...Er du ikke enig?

I fjor brant det på Ulvenfjellet. Det var rart å se disse store og bare områdene med svartkullede trelik...

Jeg er stadig like begeistret for å se disse vakre og snødekte fjellene vi omgir oss med her i Os.

Tid for pannekaker...Og Tilli vil liksom ha hele greia...luringen. Åh nei...må dele pent...

Mamma og Balto tar seg en liten kosepause. Mamma Anne er svett, og Balto er bare klar til mer tur...

Det var stort sett bratt hele veien, men enkelte steder var det litt lettere. Bare så synd at jeg aldri klarer å få dette frem på bildene.

Dere er så flinke, så:-)

Fikk nå en fin utsikt over Ulvenvannet.

Og deeeer var den lille måkeøya:-)

Rene Rocky Mountain, dette:-)

Jepp, da var turen over...

Mens Tilli var klar for BALL når vi kom hjem, fant Malenki det godt å lalle sove litt...

I går heiv jeg meg rundt og fant enda en ny rute forbi Moldegård og ned til et sted som heter Bjånes. Parkerte ved Bjørnefjorden gjestetun, men fant ut at det faktisk var en parkeringsplass, som kunne spart meg for 80 % av asfaltgåingen, så der skal vi utforske naturen mer. Tilli hater å gå på asfalt og hun hater å gå i bånd, og hun hater definitivt disse kombinert med varmt vær. Flere ganger la hun seg bare ned på rygg, rullet over med beina i været. Selvfølgelig kjenner jeg at ørehårene nesten står i flammer av irritasjon når jeg må "slepe" bikkja etter meg. Det er da det er kjekt med en liten snackspose med hundepølse og tobakken min. Så kan de leite i gresses etter nammis, og jeg ta noen dype inhalasjoner for å roe temperamentet. For saken er at i det jeg finner frem ballen, så går hun fra revers til forward på null og nix, men jeg kan jo ikke gå med denne ballen fremme hele tiden. Balto og Malenki er tålmodighetene selv, fatter ikke at de ikke biter henne i rompa:-)

Enda en lur ting, er å ta med kamera. Da finner jeg pauser til Tilli. Når det er nedoverbakker, lader hun tydeligvis batteriene, for da løper hun som bare det:-)

Vårblomstring på Moldegård... Noen som hvet hva slags blomster dette er???

Og hanefar var tidlig ute med hønseflokken sin:-)

Jeg tror et hvert hjerte smelter når vi ser disse vakre hvitveisene i vårsola...ikke sant?

Av og til ser jeg bare noe jeg må ta bilde av. Det ene er ventilasjon i en stall, også var det dette morsomme postkassestativet, da:-)

Mange flotte og gamle bygninger på Moldegård.

Jeg synes hester er blandt de vakreste dyrene på vår jord:-)

Tilli driter en lang marsj i både hester og gamle bygninger. Med båndet på, i varme og med oppoverbakke er vist livet bare pyton:-)

Det er noe fascinerende og spesielt med disse gamle trærene. Den ene mosegrodd, den andre har fått stå mellom en mur og den tredje klamrer seg fremdeles til jorda...og etterhvert vokser nytt på det gamle...

Utsikt fra Bjånes

Og lille ekornet koste seg i treet.

Tenk, kirsebærtreet i blomst allerede...

Jammen er det mye vakkert å feste øynene på...

I helgen var jeg nede hos en fuglemann her på Os. Skal legge ut mange flotte bilder på tropefugl-siden min. Det var kjekt å dra på besøk og jeg hadde en kjempe koselig opplevelse. Nå sitter jeg her på morrakvisten og ser ut på snøen mens jeg skal avslutte dagboken for i dag med bilder. Jammen kom det snø i natt, hmmm. Ja, ja...jeg finner sikkert et fint turalternativ i dag også.

Anne

Hihi, synes disse bilde av Tom var ganske artige:-)

Denne lille knerten kommer hver eneste dag og flyr opp og ned og setter seg på kanten eller håndtaket på terrassedøra...Og dritten på ruta står Malenkli for...Nesemerker:-)))

Malenki er en liten pusekatt, som syns det er deilig å sole seg..oppå bordet:-)

God 17. Mai til dere Alle:-)

April enda... og i det Herrens år 2010:-)

Super helg mellom regn og sludd og hagl og vind:-) Må bare legge ut noen bilder jeg tok i helga. Fredrik og jeg tok oss en fisketur ute på Kongshaug. Det er jo bare sååå vakkert der. Bare det å se gamle vakre hus, en nydelig allè og solen som siger ned over broen til Øyane...Ååååååå...Jeg får sjelefred av sånt. Nå var det ikke annet napp en frossenfisk fra Frionor og pelsørret, men isvinden fikk ikke frosset hjertet mitt. Og på vei hjem så vi brevduer i fri flyving. Hønsehauken var over dem, men jagde ikke. Og tippehønene satt utenfor og koste seg. Det er øyeblikk det...virkelig store øyeblikk i livet mitt...en kveld som dette.

Anne

Det var disse små detaljene, da...De vi så lett overser i vår hverdag...

Jammen er det koselig på brygga...Øyane...

Jeg syns det er trist, jeg...når de ikke bevilger penger til restaurering av gamle hus...

Dette er jo virkelig håndverk...

Har bare lyst å svømme over...

Dueslipp  

Fy flate så stilig det er å se på...

Høyt flyver de, og sårbare er de...

Disse to bildene syns jeg var litt artige. Akkurat som noen har hoppet av notelinjene:-)

Jøss, som jeg savner tippene mine, altså...

Det var liv i hønsegården:-)

Bare inngangspartiet er utrolig vakkert...

Jepp, da lager jeg til hagefest til helgen, hehehe...

Dronning Anne og Kong Balto med prinsesse Tilli og prinsen Malenki vil være tilstede..

.

Ojsann, her var det romantisk, gitt...

For mye gjødning, mon tro?

Noe så koselig, da:-)

Venter bare på at vinduet skal slåes opp og dyner henges ut:-)

Jepp, landsens fred og ro...

Er det rart jeg elsker denne karen her? Kunne spise han opp, godgutten:-)

Å joda, han vet å sjarmere:-)

"Vi passer fiskeveskene vi, mamma..."

Jepp, og vips hadde de klart å komme på hver sin side av den eneste rota på øya...Bom fast...

Jepp, og her står vi da...kommer ikke til hverken høyre eller venstre...fniiiis

Svømmer over til denne brygga også jeg...

Er det ikke vakkert her i vest?

Dette er et eventyrland...Per, Pål og Espen Askeladden...

Furet værbitt over landet med de tusen hjem...trallalalala...

Alcatraz...fniiis...

Jepp, da kom jeg meg over fjorden gitt, litt kaldt å svømme, men, men:-))))

Flott fiskeplass her, ja:-)

Det er så flott å se steinarbeid...

Litt av en allè ned til brygga:-)

Ja, det er Os...nydelige Os...

Snakk om bonderomantikk...

Utrolig koselig på Kongshaug.

Anne Svetteland etter en lengre tur i skauen. Balto tok bildet:-)

April 2010

Åååå, denne våren som endelig kom:-) Frem fra snø og glemsel vokser krokuser, nedgravde hundebein, hundedritt jeg var sikker på jeg plukket mellom snøflakene som lavet ned... og alle ballene til Tilli (sånn ca 32 gummiball kadavre). Jeg har høytrykkspylt 30 kilo fuglefrø fra altanen, så min hage burde kunne sees mellom 2 millioner solsikker i august engang...eller?

Jeg elsker denne våren. Den bærer bud om en ny flåttsesong, klegg, spyfluer, hoggorm og Iberiasnegler, fniiis...Og selv lille humlebrassen som satte seg på min kriminalbok nr. 34 dette året, klarte ikke å skremme Annemor. Det strålende været har gitt meg solsvidd nese, så selv bikkjene ler. Og om de griner, mens de hardt holder seg rundt ørene fordi mamma synger av full hals til vårstemt musikk, så bryr jeg meg ikke. DET ER VÅR. Ja, i dag henger riktignok en lavasky over det vakre vest, men sånt overser jeg.

Det er så herlig å se det grønnes sakte men sikkert, hele bakken løfter seg når fuglene flyr opp fra det store matfatet utenfor døra her, og mer enn noen gang er fuglekvitteret en lyd som forteller meg om forventninger.

Jeg har en liten kjøttmeis som daglig har sin lille opptreden her. Den har av en eller annen merkelig grunn forelsket seg i sitt eget speilbilde. Hver dag kommer den til terrassedøra og spytter ut mat, flyr opp og ned ruta og håper speilbildet vil komme med han. Må se å få tatt bilde av han en dag. Jeg har ligget langflat på solsenga og kost meg i sola, ryddet i hagen, plantet litt blomsterløk og grått noen tårer over de plantene som vinteren tok knekken på.

Det er så utrolig herlig å finne frem turskoene og vandre ut i skog og mark igjen. Denne uken hadde jeg og Marit med oss vovsene inn til Raudlio etter gammelt. Foten min har vært sååå mye bedre den siste måneden . Kremt, det lille minuset er at Annemor har gått mye på flatmark de siste månedene, så formen er ikke heeeelt som den var. Men, jeg merker for hver dag jeg går i ulendt terreng at jeg kommer meg. Har ennå ikke klamret meg til noe trestamme for å få igjen pusten, hehe:-)

Hjemmesiden min har tatt seg opp i det siste. Med langt flere besøkende og flere mail enn på lenge. Nå er Deguser virkelig i vinden som aldri før, og mange har spørsmål. Jeg har vært inne på en del utelandske sider, for å lære enda mer om denne lille krabaten. Må innrømme at siden påske har hjemmesiden min veket plass for ute i natur og hage liv. Men, jeg skal nok få oppdatert siden etterhvert. Må få hjelp til å oversette noe av maten/plantene Degusene liker.

Det er veldig kjekt å få større og bredere informasjon om våre dyr etterhvert som flere og flere bruker nettet. Samtidig er det jammen viktig å ikke svelge alt man leser heller. Mange som kaller seg "eksperter" har hentet sin informasjon fra andre sider. I tillegg vet man ikke alltid hvilken ekspertise som er basert på forskning og primærkunnskap.

Jeg husker alle bøkene jeg leste når jeg startet med smådyrene, og hvor utrolig mange forskjellige opplysninger som faktisk var motstridende som jeg leste. Enkelte ganger dukket det også opp sinte mail fra mennesker som mente at jeg kom med direkte feilaktige opplysninger og vurderte meg sikkert som mindre begavet, hehe. Men, jeg har hele tiden vært bestemt på å være gørrande ærlig både mht. hva jeg kan og ikke kan, men også hva jeg har sett og erfart. Jeg vil her ta et veldig godt eksempel. For noen år siden kom det en mail til meg ang. hamster i hjul. Sammen med mailen lå det link til en side hvor en person hadde forsket på skader hos hamstere som gikk i hjul. Det var en logisk tanke at disse dyrene ikke i naturen har noen bevegelser der ryggen i timesvis blir bøyd i en unaturlig vinkel. Spesielt skjer dette med små hamsterhjul. Jo mindre det er, jo mer må hamsteret bøye seg når det går fremover. Spørsmålet mitt var alikevel noe som satte igang grubleriene mine. For av alle hamsterne jeg hadde hatt inne, gamle og unge, hadde ingen antydning til ryggsmerter, problemet med ganglaget eller andre bevegelsesproblemer. Spørsmålet hva da hvor mange dyr som hadde deltatt i forsøket og om dette var relevant for alle hamsterasene, eller hvor utbredt dette problemet var. Det fantes ingen kilder som fortalte noe om dette.Så logisk sett hadde pesonen rett i at dette er en unaturlig bevegelse, men erfaringsmessig sett hadde jeg ingenting å bygge oppunder med mot disse påstandene.

På forumet kom vi innom temaet hund og fôring, og en ny artikkel som viser til at hundene får 3 år lavere livslengde ved bruk av tørrfôr. Samtidig påstår ganske mange at hunder lever lengre i dag enn tidligere. Da tenker jeg på "hvor tidligere har de hentet statisikk fra?" I tillegg tenker jeg på at andre livstilssykdommer, genetiske svakheter og endrede levevilkår absolutt har noe i denne statistikken å gjøre. På 70-tallet snakket vi om at store hunder ble 7-10 år, andre 12-15 år. Er det så store forskjeller fra i dag? Noe som også er interessant er i hvilken verdensdel vi snakker om levealder på hundene. For levevilkår er jammen forskjellig fra land til land. Men, jeg har vært inne på siden til Cani Bucaresti, og i Ungarn/Polen og andre land, og der får definitivt ikke hundene noe tørrfôr til 700 kroner...og jeg har sett mange gamle hunder på deres side.

Enda noe som er interessant er temaet hundeoppdragelse. Temaet er hett i mange diskusjonsforum, fordi det finnes så utrolig mange "eksperter" som har klare formeninger om hva hundeoppdragelse er. Etter "synspunkt" innlegget mitt om Cesar Milan og "Hundehviskeren" fikk jeg mange mail. Utgangspunktet for oppdragelse er "åkke som" menneskeskapt, fordi hundene vi i dag kjenner også er menneskeskapt. Når vi snakker om hundens språk, så er det interessant å sammenligne med ulven, fordi ulven skal være "stamfar" til hundene. Når man avler seg så langt vekk fra Ulven som vi i dag har gjort, så har jeg grublet på om ikke språket også har endret seg. Selv om vår stamfar er fra  Afrika og om vi aldri så mye slekter på neandertalerne, vil vi nødig gruble så mye på likhetene i vår moderne tidsalder...for ikke å snakke om kroppsspråket, hehe:-)  Det som derimot er interessant er hvilken endringer hundens misjon har vært for oss mennesker. Noen fulgte etter oss og ble en del av stammen, og noen ble etterhvert trent til å utføre oppgaver for oss. Jeg vil tro at generasjoner tilbake, så måtte det enten tillitt eller underkastelse til, for å trene den tids hunder. Mange av de nye dressurmetodene tar utgangspunkt i hva andre har erfart og oppdaget, og på lik linje som jeg skrev om hamsteret, så kan det være forskjeller her også. Med andre ord kan jeg være en dyreplager som lar hamsteret løpe i hjul, eller jeg kan la hamsteret løpe i hjul og alt går bra.

Siden jeg nevner litt om hundens språk, er det et faktum at mange av dyrene vi i dag har, er avlet frem for å kunne bo sammen oss mennesker ( "villdyret "er redusert via genetisk utvalgte dyr). Selv om jeg gjerne så dyrene fri og ikke i fangeskap, har vi avlet frem dyr som ikke kan klare seg ute i naturen på egen hånd. I tillegg så forflyttes dyr til andre biotoper som er helt annerledes enn opprinnelsesstedet de holdt til. Gjennom generasjoner med avl, endres også språket til dyrene noe. Ikke minst endres det i forhold til oss menneskene. Et godt eksempel er f. eks. undulaten som ikke fungere med artfrender, fordi den rett og slett ikke forstår at den er undulat. Mennesker har en tendens til å "skape dyr i sitt bilde" og menneskeliggjør både språk og atferd. Jeg syns dette er interessant, fordi jeg selv har vært i begge leirene. Joda, dyr og mennesker har veldig mange felles følelser. Det gjelder sorg, smerte, sjalusi, glede, humor osv. Men, da tenker jeg igjen på om vi snakker om en felles forståelse for et felles språk, eller om vi har klare nok skiller her. Spørsmålet videre er om følelsene er beregnende/tillært eller om dette er noe dyrene ville vist i sitt naturlige miljø. Da tenker jeg på at dyrene lever i et fangeskap og at de lærer seg atferd for belønning/aksept.

Hvis så er tilfelle, så snakker vi ikke lenger om et naturlig språk. Mye av dyreholdet i dag er heller ikke i nærheten av "naturlig" for dyrene.

Ja, ja...jeg grubler mye jeg:-) Men, jeg leiter også rundt omkring for å finne ut av mer rundt våre dyr. Og når alt kommer til alt, så er jeg egentlig bare et produkt av alle andre. Alle som har gitt meg informasjon, kunnskap, erfaringer...både dyr og mennesker:-)

Og nå skal jeg ut på tur med "barna mine", hehe. Ha en flott dag.

Anne