Farris Dagbok 2011 del 1

April 2011

Har dere sett noe rart i det siste? Jeg har:-) Folk smiler.... Må være sola dette. Gulspurven danser rundt fuglebrettet, bikkjene slanger seg, folk stopper for å prate... også smiler de.

Jeg lagde meg en laaang liste over gjøremål rett før påsken, og jammen har jeg kommet meg nesten i havn. I morgen kommer en som skal slamme pipa, og så håper jeg å få en takstmann neste uke. Jeg har en blanding av angst, sommerfugler i magen og forventninger til denne sommerens håpefulle forandringer. Jeg tråkker rundt i verdens vakreste vestland, samtidig som jeg drømmer meg bort til Finn.no og både hus og småbruk som venter på kanskje meg. Det er litt rart å tenke på at dette blir høyst sannsynlig siste våren min her borte, men jeg er bøtteklar for forandring nå. I mellomtiden snakker jeg med mennesker som trenger hjelp til dyrene sine, for nå er det tiden for "kattestrofene" med alle kattene og moskuser på vidvanke, dyrefødsler og omplassering. Fikk telefon vedrørende to moskusender som hadde slått seg til foran en lokalbutikk. Den ene døde og heldigvis fant man eieren til den andre. Fremdels lever en del folk i den troen at moskuser ikke kan fly, og dermed glemmer de stekking av vingene.

For knapt en uke siden kom en telefon fra en med kattemor og 3 kattunger på 2 dager. De skulle avlives. Jeg har tatt noen telefoner uten respons på å finne fosterhjem. Akkurat for øyeblikket vet jeg ikke om de fremdeles lever eller har mistet livet sitt. På turen vår i går snakket vi mye om katteproblematikken. Jeg fortalte om Azo nummer 4 eller 5, som jeg for mange år siden fanget i en strisekk på Søfteland. Den var livredd og tynn og pjusket. Den  første kvelden raserte han stua og gikk bananas. Så gjemte han seg under sofaen og der ble han i ganske lang tid ( les 2-3 uker). Han kom frem for å spise mat når jeg gikk og la meg, ellers var det lite sosial kontakt. Etterhvert kom Azo mer frem, turte å gå rundt i huset mens jeg var der, og en dag hoppet han opp på sofaen. Han la seg ikke bort til meg før enda noen dager. I starten ignorerte jeg han mest mulig, fordi jeg ville han skulle få tid på seg og selv bestemme når han ville ha kontakt. Det var veldig kjekt for meg den dagen han strøk seg inn til foten min på kjøkkenet. Etter det ble vi venner.

Om det er en Azo eller Pelle og Proffen, Pjusken og Pjaffen er det det katter der ute i dag som kunne fått et godt liv. I stedet får de ikke det, og det er katteeiernes feil. Alle de katteeierne som er så stupide i hodet at de ennå ikke har forstått at en en rask tur til veterinæren for sterilisering på hann eller hunnkatta ville spart sinnsykt mange katteliv. Hva må til får å få denne lille biten på plass i hodet på katteeiere? Det som er et faktum, er jo at det er flere katter en potensielt gode katteeiere. Jeg  håper jo på at alle forstår etterhvert at hver eneste katt koster en engangssum for sterilisering...i det minste.

Stadig flere skaffer seg dyr, og dyr har etterhvert blitt "Big Butikk" for både veterinærer og butikker. Det som gjør meg mest vondt er å se at dyrevelferden blir verre og verre og ikke bedre. Det var liksom en trøst for 20 år tilbake at ikke "alle" skulle  ha dyr. Jo flere som vil ha dyr, jo flere dyr vil lide fremover. Det er et enkelt regnestykke med tanke på hvor stort antall hjemløse katter det blir, hvor større økning på burdyr det blir, hvor flere feilkjøpte hunder det blir og færre gode beiter det blir for hestene. Så må jeg bare slenge med at kjøttkonsumet har økt, og enda flere dyr blir nå fostret opp for å havne i massetassene våre.

Jeg tror på at man til en viss grad kan endre utviklingen med å avgrense tilgjengeligheten. Færre dyr, høy etterspørsel, høyere pris og mer kvalitetssikring av de som vil ha dyrene. Men jeg kan jo drømme, da:-)

Det tok noe år før jeg kom til et standpunkt når det gjaldt fugler og burdyr/gnagere. Det er virkelig rart å tenke på at her gikk jeg med tusener av dyr rundt meg gjennom årene...for å omplassere dem til nye mennesker og gi dem en ny sjanse. Men egentlig ga jeg dyrene bare ytterligere noen leveår i fangenskap og bur...

Nå tikker klokken for Tassen. Eieren har brukt tusenvis av kroner for oppbevaring av Tassen på et hundehotell. Jeg håper bare så inderlig at noen vil forbarme seg over han snart. Dette er en god og snill hund, altså. Jeg ser ikke på Tassen som noe problemhund, bare litt "Uferdig":-) Han trenger dressurtrening og mosjon og så tenker jeg det går seg veldig godt til. Har det blitt slik at folk flest bare vil ha "ferdigprodukter"? Det har muligens det.

I går var Marit og jeg på en flott tur inn til Fagerbotnen. Alle vovsene var med og sola skinte over behagelig temperatur. Fagerbotnen ligger innerst ved Trengereid på Rolvsvåg siden. Det er altså ikke Trengereid på motsatt side av fjellene...hmmm...den forklarte jeg kanskje dumt, jaja...

Vi har vært der før, for 2 år siden. Da gikk vi opp til toppen av sykkelstien, mens vi denne gangen bestemte oss for å komme opp på platåene der steinuttakene var. Det ble en del klatring, og jeg stoler fremdeles på at enkelte greiner jeg klamrer meg til, vil holde. Når det er sagt velger jeg gjerne å krabbe på knær der det er mulig, eller ake på rompa nedover hvis det også er mulig. Begge deler ble brukt på denne turen, fniiis. På klatreturen opp fikk hundene gå løs. Det er dårlig kombinasjon av 3 flexibånd og Anne med nesa nedi steinrøysa. Vi hadde også noe raster på veien, der Tilli prøvde atter en gang å fortelle Malenki hvordan parring skal foregå, nå i løpetiden hennes...Men Malenki er fremdeles storfornøyd med innsatsen oppå ryggen hennes...

Det er ganske kjipt å sitte langt oppi "Nissedal" på et platå og starte tanken med hvordan jeg i huleste skal komme ned igjen:-) Enda verre er det når våre øyne skuer nedover og oppdager en fjellgeit med staver og snowboard komme oppover i en fart som tar bort all selvfølelse av å ha gjort en god innsats. Men "Fjellgeita" kom, han. Etter en aldri så liten prat, der Marit luftet muligheten på at vi kanskje ville bli en turistattraksjon, forsvant fyren videre i et tempo jeg kunne gråte av. Jeg håper bare han ikke utløste noen skred og blir funnet som "Snowboardmannen" om 2 millioner år. Vi brukte 3.5 timer med rasting, fortografering og nytelse av den vakre naturen. Jeg blir i bedre form for hver dag, selv om jeg måtte reversert alderen min med 20 år for å holde følge med disse unge "geitene".

Dette minner meg unektelig om "Rocky Mountain"  

Sildrende vann og herlig skogbunn å gå på.

Hmm, så mye rart å se...Et gammelt tre som sklir inn naturlig i fjellene bak...og greiner som vokser ut av en mosegrodd rot.

Her ligger det vaiere fra den gamle taubanen og mye annet rart. Så bar det videre oppover.

Det er artig å se steinen som er tatt ut fra fjellet, gamle rustne deler mot stein og fjell.

Balro og Pia venter tålmodig på oss i steinrøysa.

Ja høyt henger de og hardt faller de...Jeg syns denne så noe skummel ut.

Her er det lille platået som var målet, og Marit jobber seg oppover buskas og stein med Tilli og Malenki hakk i hæl.

Det er da jammen kjekt å få denne utsikten.

Vi tar oss en liten pause, nyter utsikten, været og Malenki stemmer i.

Tilli prøver å vise Malenki hvordan "Ting skal gjøres" og Balto bare koser seg.

Takk for turen

Anne

April 2011

Jajamensann...der kom den etterlengtede solen for fulle. Det var liksom som å gå fra "Costa Del Ishøl" til "Playa Del Svegane" over natta. Den ene dagen skrapte jeg ruta på bilen for is, og dagen etter satt jeg i shortsen og nippet til hjemmelaget ripssaft. Jeg tror Gud selv må ha sett i nåde til oss vestlendinger etter en lang og stabil ustabil vinter.

Jepp, dette var veien min utenfor, sånn ca. 4-5 uker siden...

Ikke mange ukene siden vi trasket nede ved Tøsdal og isen lå på vannet. Denne uken gikk jeg Raudlivannet rundt, og da var det fremdeles is på vannet der også...Selv Ulvenvannet hadde is denne uka da vi gikk rundt vannet.

En svane hviler seg på ene beinet og venter på sommeren... og på toppene er det fremdeles snø...for bare noen uker siden...

På bare en uke har gresset blitt grønnere, Malenkis sin pels har blir kortere, og jeg har jaggu blitt brunere:-)

Balto har tatt på seg tiggetrynet og later som jeg ikke spiser is...hehehe. Hjelpe meg som jeg elsker disse bikkjene mine:-) Like før vannet renner nedover kjevene nå...

Jada, Malenki kan jammen har furtetiggetryne han også...om ikke isen snart liksom faller bort til han:-)

Jeg har kost meg glugg i hjel hver eneste dag mens sola har varmet kropp og sjel. Nå er det en del småting som skal på plass før huset skal for salg, og jeg har benyttet dagene flittig til litt flikking her og der og opprydding i alle "glemte" rom som uthus, kott, kjeller og loft. Bikkjene har fått flotte turer hver eneste dag og slanget seg på teppet sammen med mamma Anne når vi har kommet hjem. Nå går det sjeldent lange stunden med hvile før jeg får et Tillitryne sånn ca. 5 cm. fra nesetippen min. Litt stirring, noen ulike gryntelyder... også faller ballen ned på boka jeg har fordypet meg i. Ikke lett å overse det trynet hennes, altså.

Snakk om psykisk terror...Ballen ligger forresten rett under kameralinsen:-)

Så var det tur til Øvredal

Enkelt og greit å parkere ved Ewos, kryss veien...rett inn mot Øvredal og så er naturen der rett i fleisen.

Koselig å se Moskusanda igjen hos folk.

Jeg må også fortelle at det var kjempe koselig å møte på Frøya igjen. Jeg fikk henne inn til omplassering som liten valp. Hun er og blir et alldeles bedårende vesen, og det var kjempe, kjempe kos å se henne igjen som voksen vovsetass. Hun har det sååå bra i sitt nye hjem, og de er kjempe glad i henne. Bare dette møtet var jo nok til å gi meg energi for resten av året:-)

Gjensyn med nydelige Frøya.

Marit ringte meg i påsken med en gladnyhet...Nytt turområde. Endelig kostet jeg støv av kameraet og labba innover Øvredal med Marit og Pia. Denne gangen skulle vi gå rundt vannet. Sola skinte, det var blikkstille vann og verden var vidunderlig. Vi brukte 2.5 timer på turen i "Anne Tempo Gigante", og vet dere hva...jeg var FULL av energi når jeg kom hjem. Det var så fantastisk herlig å se noe nytt fra gluggene mine. Siden Tilli hadde slitt med skaden i foten, lot jeg henne få være hjemme den dagen, men hun har fått mange andre flotte turer, så samvittigheten min var nesten, bare nesten ren. Det er jo slik at når Tilli ser asfalt får hun en bom i huet og da llurer jeg av og til på om jeg ikke skulle hatt en rakett med adresse Svegane 50, så jeg kunne sendt henne hjem ( men det er egentlig en annen historie). Balto, Pia og Malenki storkoste seg på turen. Ja det gjorde jammen Marit og jeg også. Denne gangen hadde jeg tatt med et svettebånd, så vannet steg ikke med 50 cm etter at jeg passerte:-)

Det er historie bak en slik låve...

Sildrende vann

Og stille vann...Noe sååå vakkert, altså:-)

Speilbildet av fjellene så jeg snudde bare bildet på hodet og vips så var fjellene der også:-) Et skikkelig vannbilde...

Ja, han Jimmy Øvredal har virkelig humoren på plass...Lo godt av disse innspillene. Ja den Jimmyen, den Jimmyen:-)

For de som vil spille golf, er banen innafor vistnok veldig populær.

Oppi lia der, ja der var det et lite småbruk som bare venta på Herr Sylfest Bergsprekken.

Disse massive og voldsomme fjellene her borte...det er jo bare vakkert.

Det var smalt på stien langs bergveggen, men den klarte vi bra:-) Liker litt adrenalin, den er god:-)

Pia og Marit tar seg en liten hvil i bakken...Det gjorde vi andre også.

Balto, Malenki og Piajenta:-)

Sånn utsikt liker jeg jammen meg:-)

Pia og Balto mot sol og utsikt

Takk for turen.

Boka jeg denne påsken har lest, har rørt ved så mye i meg. Den heter "Morgen over Jenin" og handler om liv, livene og livet i Palestina. Det er ikke så mange bøker jeg har lest om Palestina, men jeg har lest en del om konflikten der nede i andre historiske bøker. Det som traff meg i denne boken er hvordan mennesker selv har skapt terrorister, og hvorfor mennesker faktisk er villige til å gå i døden som selvmordsbombere. Jeg må bare skirve noen ord om dette. Det er få som ikke kjenner historien om jødeforfølgensen som eskalerte under 2. verdenskrig. Millioner av mennesker ble forfulgt og drept. Det som så skjedde var at det i 1947-48 ble åpnet for deportering av de overlevende til et område ved vestbredden som ble grunnlaget for en ny stat...Israel. Men få har snakket om hva som egentlig skjedde med befolkningen som bodde der..ble forvist i flyktningeleire, fratatt sine gårder og hus og ble selv et forfulgt folk. De forfulgte ble forfølgere. Kan du forstå dette? Jeg fatter bare ikke hvordan det går an. Jeg har felt tårer for hver eneste side av denne boken. Det er så viktig at vi ser og hører flere sider av en "historie". Det finnes ingen vinnere i en krig...bare tapere. Jeg håper en dag at verdens ledere innser dette.

Nå skal jeg slenge meg ned på gulvet med bissevovsene mine og nyte sommerkvelden her heima:-)

God påske.

Anne

Mars

Det er morgen på Svegane, og endelig har jeg litt tid før tur til å skrive noen ord igjen. Etter 14 dager hjemme etter mormors bisettelse, var det å ta turen til Oslo igjen. Denne gang med bil og de to minste vovsene. Balto skulle være hos Mette, og det var jammen en lur løsning. Nå er ikke jeg dummere enn at jeg innser at fjelloverganger på denne tiden av året innebærer en risiko for 16 timers kolonnedritt over fjellet. Så jeg tok heller kystlinja på 13 timer:-))) Og den gjentok seg også på returen til Os. I Oslo ble det svært hektiske dager med bortkjøring av boss ( hvilket er gratis der, gitt), utrydding, sortering og fullt billass hjemover. Bissevovsene var utrolig greie å ha med. Jeg syns det har blitt stor tetthet av hunder der borte de senere årene. Tilli og Malenki var igjen eksemplarisk snille.

Mens jeg var i Oslo, gikk Kira under kniven og fikk operert øynene sine. Denne alldeles vidunderlige cockerjenta hadde for tunge lokk, så nå har hun fått løftet øyelokkene og fått et mer åpent "blikk". Jon fra Aksdal kom og hilte på, og denne uken tar Kira av stingene og flytter til Jon. Jeg må bare berømme eierne til Kira. Dette er første gangen jeg har møtt hundeeiere med en hund til omplassering, som har vært villig til å fikse bikkja fra topp til tå og ta kostnadene og pleien før en omplassering. Jeg ble virkelig rørt og utrolig stolt av Kiras eiere. Hele sulamitten har kostet mange, mange tusen kroner nå. Kira er nå helsesjekket, nyklippet, fått fjernet tannstein og øynene er bra. Kan det bli bedre? Hadde jeg hatt plass til en 4.hund her, så hadde nok Kira sneket seg inn og opp i sofen her med meg:-)

I helgen gikk vi på tur på Røttingen, og nede ved svaberget hadde en knust lyspære kilt seg med sokkelen ned i bergsprekken. Lille Tilli tråkket rett på, og fikk seg en kutt i foten. Det har grodd fint, men hun har selvfølgelig vondt for å tråkke på stein og grus. Lot foten hvile på søndagen, og i går ruslet vi en mindre tur på Tøsdal. Balto syns jo dette var drepende kjedelig. Nå håper jeg at mine lange arbeidsdager etterhvert stabiliserer meg inn på gode gamle stier igjen.

Forleden dag ringte en dame med en hannkanin og to hunner. Den ene hadde fått unger, men hvem av dem? Høyst sannsynlig var begge drektige. Det er alltid interessant med disse telefonene, og ikke minst tilbakemeldinger på hvordan det går.

Jeg har sinnsykt mye å gjøre fremover. Jeg har jo planer om salg av huset dette året, og så er det dette å flytte. Da jeg kjørte fra Oslo til Kr.Sand, tenkte jeg ganske raskt på "Langeskogen". Du kjører en time, også tenker man: "Var ikke jeg her for en time siden?...Det er jo samme låven, samme jævla veien, samme skogen og jaggu meg de samme menneskene, hahaha". Og der kommer man mot Bokn, og Tysvær og jeg føler meg bare hjemme. Nei, det skal ikke være lett.

Kameraet har vært brukt til avfotograferig av gamle familiebilder, så jeg har ingen  artige bilder å slenge ut i dag. Men jeg er her igjen, og har ingen planer om noen ny Oslotur, så nå blir det gjerne litt mer tid for å jobbe med hjemmesiden igjen.

Ha en fin dag.

Anne

Februar.

Det har vært stille på hjemmesiden en stund nå. Jeg har rett og slett ikke hatt overskudd og tid til så mye den siste tiden. Richo storkoser seg i hvertfall i nytt hjem. Det er virkelig en kjempe flott familie som har gitt denne lille tassen et nytt liv. Tom som ble omplassert i fjor, fikk også besøk av sin tidligere familie og det var veldig godt for dem å møte han og se at han trivdes. Det er godt for meg også, når en omplassering både blir varig og vellykket. Jeg ryddet opp i de siste tingene jeg hadde med hundesaker og sendte resten ned til Tunge. Det kan kanskje komme til noe nytte der. På lørdag komToya på besøk her. Hun var en av tre kullsøsken som ble omplassert herifra i 2006. Det var Cherry, Toya og Tassen. Disse tre hundene gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg. Spesielt var det at Toya og Tassen måtte gjennom noen omplasseringer før de kom i permanente hjem. Jeg hadde lyst å rive av meg håret i frustrasjon for tilbakeleveringene, for de var rett og slett på lavmål. Alle disse hundene har et nydelig gemytt. Eier kom først og fremt for å få behandling på marsvinet sitt. Det er veldig, veldig kjekt å få tilbakemeldinger, og jeg skal legge ut noen nye så snart jeg får tid (bl. a fra Chikita).

Gjensyn med Toya. Det var veldig rørende...

Gjensyn med Tom som ble omplassert i 2010

Januar og februar er måneder jeg finner "tunge". Alt jeg tenker på er nedtelling til våren. Ikke minst er denne våren for meg veldig spennende. Jeg skal få en teknisk tilstandsrapport på huset og så legger jeg det ut for salg. Så får jeg se hva som skjer. Det er ennå noe smårusk jeg skal fikse på her med bl.a nye takrenner og slamming av pipa. Kulda kom så fort i fjor, at den oppgaven ble lagt på "is" bokstavelig talt:-)

De siste ukene har jeg to ganger vært i Oslo. Min kjære mormor som normalt sett har hatt en jernhelse, ble syk og kroppen svekket. Hun nærmet seg 103 år, og jeg hadde bare ett eneste ønske; å nå henne. Jeg hadde en utrolig god uke med henne, der vi fikk pratet og være nær hverandre. Helt utrolig hvor klar i hodet den damen var. Så sterk og selvstendig og flott menneske. Jeg var der i ca. en uke. Lørdagen dro jeg hjem, og søndagen fikk jeg melding om at hun var blitt verre. Jeg snakket med henne på telefonen ved 11-tiden og klokken 15.00 sovnet hun inn med mamma ved hennes side. For meg var det så inderlig trist og rart å reise inn igjen bare dager etter at vi holdt rundt hverandre og pratet. Denne gangen for å følge hennes siste reise. Vi er en liten familie, og mamma og mormor har betydd veldig mye for meg i alle år. Enda har det ikke gått helt opp for meg at hun er borte. Jeg tar meg i å ikke ringe henne og jeg savner henne dypt og inderlig. Samtidig  har denne erfaringen og dette tapet vært lettere å bære enn unge venner som har dødd på tragisk vis. Jeg lyser fred over hennnes minne.

Det var veldig godt å ha venner som stilte med hundepass her hjemme. Tusen takk til både Mette, Fredrik og Siw for hjelpen disse ukene. Nå er det godt å være hjemme hos mine deilige vovser igjen.

Min herlige lille vosebofs Malenki som holder vakt oppå putekassa:-)

Lille Tillibolleball som koser seg i sola som endelig kom strålende inn i hagen igjen...

Min kjære gamle gubba Balto som nå nærmer seg 9 år. Han er far i huset, han:-)

I dag venter jeg besøk av en rørlegger. Vannet siger treigt fra dusj og do og jeg håper dette ikke blir en stor greie. Noen ganger må Annemor overlate jobben til fagfolk. Selv om jeg flere ganger i året reingjør rørene under vasker osv, har jeg ingen planer om å plutselig stå til knes i Ulvenvannet:-) Det blir lysere for hver dag, og jeg bare gleder meg til våren nå. Åååå, den herlige våren her vest...tenk bare å se den lille hestehoven igjen.

Anne

Godt nytt år 2011

Januar 2011

Så var et tiår over, og jammen er det rart hvor utrolig mye som skjer gjennom et tiår. Jeg syns disse årene har vært veldig rike for meg. Jeg gikk inn i 2000 med pessimisme og ut av 2010 med optimisme:-) Nå dreit jeg meg litt ut på nyttårsaften da. Tilli fikk en aldri så liten beroligende, også funket liksom ikke den ene. Så klarter jeg å bomme med innpakningen av den andre, så den forsvant nedi massetassen til Malenki, pent innpakket i en pølsebit. Og den som kom sjanglende gjennom stua da året gikk mot slutten, var Malenki...Gud hjelpe, jeg måtte jo le også. Det var ingen fare på ferde, altså. Måtte bare legge han godt oppi senga. Han liker å ligge nede ved beina mine, men faren var stor for at han ville tippe utfor...flire, flire...Tror han var litt sur 1. dag, for han og Balto syns det er veeeldig spennende med nyttårsraketter og smell.

I går var det så sinnsykt glatt at jeg lenge vurderte om vi skulle delta i NM i Istryning. Det ble med tanken. Bikkjene og jeg er matlei, og vi savner terrenget. I dag får vi prøve oss en tur igjen. De saltet ganske godt og strødde i går kveld. Naboen kom ned med sine vovser i går kveld og ropte fra veien at det fremdeles var klink is. Akkurat som jeg ville prøve meg på NM i natt-istryning...Det som likevel er positivt for meg, er at jeg har funnet ut av potesalven. Den har liksom ikke hatt skikkelig effekt. Men, nå smører jeg inn mellom potene og lar det gå en times tid. Da "smelter" vazelinen ( inkl. tjære) inn i huden, og dette funker. Klippet godt ned pelsen mellom potene i går, slik at det fester seg enda bedre. På denne tiden vokser også klørne fort, så nå er det oftere klipping av klør. Tror også at eldre hunder har fortere vekst på klør enn yngre???

Det er jo utrolig vakkert på denne tiden også, da. Forleden dag var det minus 10 og Tilli fikk slappe av hjemme. Tok med Balto og Malenki ned til Tøsdal. Det var så nydelig himmel den dagen. På en overskyet himmel oppdaget jeg reine blyanstripene i grått.  Disse blå og grå og hvite og rosa toniton fargene...nydelig. Jeg har enda noen oppgaver igjen her på hjemmesiden, som jeg ikke kom i havn med i 2010. Nå går jeg inn i to måneder som jeg alltid syns er greit å bruke til innearbeid. Dette er liksom en sånn ventetid...

Godt nytt år:-)

Anne