Farris dagbok 2011 del 4

Farris Dagbok 2011 del 4

Som stolt svane på havets bølge

Må hell og lykke

Deg alltid følge.

JULEN 2011

Kjære Dyrevenner og andre venner som følger hjemmesiden min:-)

Så kom jammen snøen her på Selåsvatn. Jeg har dessverre ikke fått ski på beina enda. De ligger klare, men jeg mangler støvler. Kjøpte meg en sparkstøtting også, som jeg håper å få brukt utover vinteren nå. Siste tiden har jeg jobbet på spreng for å bli ferdig med gangen oppe og nede. Jammen tørket ikke siste lakkstrøket nesten i det mamma satte foten på trappa utenfor:-) Nå skal jeg ta meg en god pause til februar hva gjelder maling og innearbeid. Neida, kommer sikkert ikke til å klare det, men kan jo late som. Her er pyntet i kriker og kroker. Mens andre betaler 100.- for en bukett furukvister, kunne jeg sikkert gitt bort 500 buketter. Hjelpe meg så mye kvister det kan være på et tre. Naboen kom og saget ned 2 store trær, og jeg er kjempe glad og takknemlig for at disse nå er nede. Jeg fikk samtidig 8 flotte stubber som jeg skal lage noe spennende av.

Jeg har roen nå. Jeg har alt jeg trenger (nesten da), og nå gleder jeg meg til å prøve både snøfreseren og vedkløyven. Siden det dalte ned puddersnø i kveld, regner jeg med at jeg får testet maskinen ganske snart...Men, må jo ha litt snø, da. Det er jo JUL:-) Tilli er nyklippet, Balto har røytet bort all underullen, og Malenki er nyvaska...huset er ryddet og nå kan bare julen komme:-)

For snart 4 uker siden kom det to små nurk inn i livet mitt. Jeg var ikke særlig optimistisk når det gjaldt muligheten til finne nye hjem til Frida og Frøya. Jeg har vært sååå utrolig redd for at det ikke skulle ende bra. Spesielt blir det også, når jeg visste jeg ikke kunne ha dem, og samtidig så den fantastiske utviklingen de hadde. Den som stjal hjertet mitt fullstendig var Frøya. Denne lille redde pusenpjusken ble verdens største kosepjusk på noen uker. Nå har begge fått gode hjem hos kjempe koselige mennesker. I dag ringte jeg til Frøyas nye eier, som fortalte at Frøya for første gang i går hadde tatt intiativ for kos. Og når hun først startet, var det som hun måtte ta igjen en heeel uke med purring og stryking og kosing. Begge familiene har vært kjempe heldige som har fått disse kattene. Jeg grein så snørra rant, da Frøya dro (da var det godt med en telefon til mamma). Jeg må bare legge meg flat og si at jeg faktisk ikke trodde jeg skulle få en slik reaksjon (Jeg som ikke er noe kattemenneske). Nå går alt bra. Frøya og den andre pusen hilste på hverandre før helgen, og det gikk også kjempe fint. Det betyr for meg, at verdens beste julepresang datt i fanget på meg...En vidunderlig slutt på en tragisk begynnelse for disse to.

Vakre, gode Frøya...

Det var tøft å erfare hvilken type "ikke hjelp" det er å få når man nevner ordet katt. Likevel vil jeg sende en stor takk til dyrebutikken både i Tvedestrand og Arendal som sponset meg med kattemat. Katteproblematikken i dette landet er virkelig stooor, og spørsmålet jeg stiller meg, er om det finnes andre løsninger en de allerede eksisterende, som bør jobbes videre med. Innfanging og avliving av villkatter, vil de færreste snakke om. Men det kan være en løsning for å begrense videre formering som igjen resulterer i enda flere lidelser. Kan sponsing av øremerking også være noe? Chipmerking er vel noe dyrere enn øremerking. Hvis dyrevernsorganisasjonene kunne åpnet for et felles dataregister, og en egen stasjon, der noen øremerket kattene og la nummeret inn i et register...Vel, da er det i hvertfall lettere å se om disse kattene har vært i hus, hvis de blir funnet. Bare en tanke...Kaniner blir jo øremerket, og det var en enkel sak å fullføre. Nå ser jeg at stadig flere politikere i Bergen og andre steder åpner mer for tanken om sponsing av -dyrenes hus-. Det er bra. Det som er skummelt, er at folk går lei av et tema når det blir overeksponert. Samme gjelder sulterammede barn i Afrika. Sterilisering og kastrering er fremdeles et viktig forebyggende tiltak. Men, jeg tror løsningene ligger frem i tid. I mellomtiden vil dyr lide.

Jeg hjalp også til med en omplassering av Sumo. Nå er han i nytt hjem, og jeg er veldig spent på om det vil fungere. Sumo har et nydelig vesen, men han trenger også en god del dressur. Så, det har blitt en del dyr i livet mitt denne høsten også. Jeg syns det er godt å kunne hjelpe. Jge vil forresten sende en varm hilsen til Anne Mette og ønske henne lykke til med den nye vovsen hun overtok fra K9 Omplassering. Jeg er kjempe glad for at K9 Omplassering er etablert i Bergen for hunder som trenger et nytt hjem. Silvia som driver dette, er entusiastisk og har et stort hjerte for hundene.

Jeg syns det er sååå kjekt å kunne blir kjent med huset innvendig også. I de første månedene her, har jeg knapt vært inne. Nå er det godt å se mamma i godstolen, selv kunne slenge beina i sofaen med vovsene rundt meg...gå litt i hi...Jeg nyter dagene ute, tar noen økter med motorsagen og vi tråkker avgårde på ulike turer. Det er jo et eventyr når snøen kommer. Det er så fantastisk flott vær her sør. Mye mer stabilt og mange, mange solskinnsdager. I dag tråkket vi inn til badeplassen, og sola tittet så vidt over åskammen....Nydelig.

Alle hundene rullet seg i snøen i dag...og jammen gjorde ikke føllet det også:-)

Jammen har dette vært et hektisk år. Jeg tror neppe neste år blir mindre hektisk, men jeg håper at det blir litt mindre stress. Jeg liker å jobbe, når jeg kan bestemme tempo og dagene selv. Jeg føler meg sterkere etter som månedene har gått. Jeg tenker mye på alle de familiene som går en tøff julehøytid i møte, etter den forferdelige julidagen, da mange mennesker ble drept. Jeg tenker også på hvor forferdelig trist det er at også i min familie står en stol tom, etter at mormor døde 103 år gammel tidligere i år. Jeg savner henne. Husk at den største glede du kan ha, det er å gjøre andre glad. Tenk på det i dine handlinger og ord. Det er et lite dikt som lyder slik: Tenk positive tanker, si positive ord, gjør positive gjerninger og det positive gror. Med disse ordene ønsker jeg dere alle en riktig GOD JUL og et fantastisk NYTT ÅR:-)

Klem fra Anne og Vosene.

JUL HOS MARIT OG MARSVINA

Jeg fikk disse kjempe koselige bildene fra Marit. Hun har laget julestemning i marsvinhuset, og dyrene koser seg i varme og herlige omgivelser. Kan de ha det bedre? God Jul til alle dyrevenner:-)

Nye bilder av de to søstrene Frida og Frøya

Nå har pusene bodd her i en uke, og jammen har det blitt fremgang. Fra en forskremt liten Frøya (sort og hvit) som satt klistra bak i buret og lille rakkaren Frida som reiv ned alt den kom borti, så har de nå funnet seg kjempe godt tilrette. Frøya trenger fremdeles litt mer tid til å forstå at føtter ikke er så farlig. I dag kom hun bort mens jeg sto på gulvet, og lot meg bøye meg over henne...kjempe bra. For et par dager siden begynte Frøya også så smått å leke. Det var sååå morsomt å se begge to i sprett og hopp mens jeg lå på gulvet og lagde musebevegelser under et teppe:-) Nå elsker de å å bli klappet og Frida syns det er kjekt å bli kost på magen...uten å henge med tenna i hendene mine, wow:-)

Frida er mye tøffere enn Frøya når det gjelder å utforske. Hun er veldig nysgjerrig og veldig søkende. Jeg har ikke bestemt meg ennå om de bør omplasseres sammen eller hver for seg. De har begge fått ormekur og de har blitt fine i magen sin. Ikke så radmager som spesielt Frøya var. Nå går det mot annonsering, og jeg er jo sååå spent på om jeg klarer å formidle disse så godt at noen vil ha dem. Jeg krysser fingre og tær. Tenkte jeg skulle sponse 1000.- i steriliseringspenger også. Fremdeles er det katter her som går på vandring. Jeg har laget en soveplass på låven, slik at hvis noen finner veien inn, har de en lun plass, men legger ikke ut noe mat. Venter nesten å se trynet på en grevling, hehehe.... Eller en ulv eller Gaupe:-) Nei, nå får jeg jobbe videre her.

Sjekk så søte de er.

Anne

FRØYA

FRIDA

Er det rart man blir bedåret av disse nydelige pjuskeduskene:-)

Endelig fikk jeg de i hus. Siste kveldene med minusgrader har gått kaldt nedover meg. Hver kveld har jeg sittet med hjertet i halsen og lyttet etter biler som står på bremsene. Ante jo ikke hvordan de to siste så ut. Den siste som måtte avlives pga. skader var så tynn og ødelagt...Ååå, kjenner tristheten overmanne meg.

Men nå er disse to nurkene hos meg. Jeg fikk de over til meg i går, og Signe på butikken, kom først med den sorte, hun blodig og jævlig etter kloring og biting på haken hennes. Lille Fridag hadde tatt turen over fruktdisken og langs det meste av hyllene..heheh, må jo le litt også. Senere på kvelden kom Fredag. Hun er veldig tam og utrolig kosete. Jeg har tvangkost med Fridag flere ganger i dag. Dette mellom to jakter. Den ene gangen for å fiske dem ut bak vaskemaskinen (som nå skal gjerdes inn) og andre gangen var det full flytting av hele det hersens badekaret. (Ikke jeg som bruker karet, altså...ville blitt kun 5 liter vann med meg oppi badekaret, så det får være til bikkjene). Jeg har kjøpt inn leker og klorebrett, kattekasse, kattesand, mat og ormekur. Nå får de i hvertfall en sjanse, og det vil bli helt for jævlig hvis jeg ikke finner hjem til dem (da blir det avliving på vet.kontoret). Jeg har ikke hatt kattunger på mange år, og jeg er sjeleglad for at jeg kan rådføre meg både med Hege og Christel...Tusen millioner takk for det:-)))

Så må jeg bare skryte av tasselassene, de gikk begge i kattedoen:-) DET er jaggu meg bra, altså:-) Kattamamma Anne er sååå stolt.

Nå skal de bare få kose seg i varmen og jeg skal gjøre alt for at de skal ha det bra.

Anne 17.11.11

Siden jeg avsluttet forrige dagboknotat ( som du kan lese om under her) med siste mailene fra SPCA, så fikk jeg jammen enda en ny mail fra DB.aust-agder.

Legger også den ut, og mitt svar til dem...etter da 15 dager venting på et enkelt ja eller nei svar:

Hei igjen.

Har du fått vite om de er der ennå? Kapasiteten vår er mildt sagt sprengt, men vi pleier i det minste å legge dem ut på Facebook og se om noen vil passe dem for oss.

Mvh.
Marion Ramstad
Dyrebeskyttelsen Aust-Agder

Hei

Siden det har tatt 15 dager å få en avklaring fra dere om dere hadde kapasitet eller ikke til å ta i mot, har jeg bestemt meg for å ta de inn selv, prøve å omplassere dem på egenhånd. Klarer jeg ikke det innen 3-4 uker vil de bli avlivet. Jeg er svært skuffet over den lange svartiden fra dere. Jeg har samarbeidet med andre dyrevernsorganisasjoner i mange år, og aldri opplevd noe slikt. Jeg har full forståelse av hva katteproblematikken innebærer, men det er ingen unnskyldning for ikke å kunne gi meg en rask tilbakemelding på spørsmålet jeg hadde, som var om dere hadde kapasitet til å hjelpe en eller to kattunger.

Anne Søfteland

Omplassering Vest

Og dette der jeg også svarte: ( merk her at jeg ber om hjelp til to kattunger og får forespørsel om å hjelpe med å finne fosterhjem til en de har inne, ironisk egentlig.

Hei igjen.

Dessverre har jeg ennå ikke gitt deg en avklaring på om/når vi kan hjelpe, det er ikke så lett her nede. Det er synd om du er skuffet over svartiden, den varierer veldig fordi vi kun er 2 personer som har all daglig drift av organisasjonen, og døgnet har ikke nok timer. Våre samarbeidspartnere har naturligvis også andre måter å nå oss på, slik at de kritiske tilfellene blir ivaretatt fortløpende. P.t. er det ikke mulig for oss å gi noen rask tilbakemelding til noen.

Vakttelefonen er nå stengt, og vi har hatt inntaksstopp i lang tid. Vi ser med gru frem til vinteren, sikkert på lik linje med andre dyrevernorganisasjoner. Dersom du får rede på noen som kan tenke seg å passe en voksen katt for oss, vil katten sette stor pris på det, vi har nærmere 30 katter på venteliste (noe som er hele kapasiteten vår).

Mvh.
Marion Ramstad
Dyrebeskyttelsen Aust-Agder

Hei

Jeg flyttet i juli, og har ikke blitt kjent med så mange ennå. Nå tar jeg to av kattungene inn her, og har fått til et samarbeid med en veterinær. Skal gi dem ormekur og få dem sjekket hvis de har noe lungebetennelse eller annet. Har kjøpt inn utstyr til dem i går. Jeg har egnet kattefelle som nå blir satt ut, og da håper jeg vi får fanget dem i dag.

Jeg har ikke sett den drektige hunnkatten i det siste, hvilket kan bety at hun har født enda et kull, sukk. Hvis vi får fanget henne inn, så ba jeg de sjekke at hun ikke var diende. Hun vil bli skutt. Jeg har ikke noe imot at man skyter katter. Jeg mener det er en like human avlivingsmetode som å fange dem inn, kjøre dem i bil til en klinikk og la de gå igjennom alt stresset dette innebærer (Villkatter). Men, jeg syns det er trist med alle disse streifekattene her oppe. Jeg har inntrykk av (vet ikke om det medfører riktighet), at kattene kommer fra hyttefolk, som lar de bli igjen etter endt ferie. Så formerer de seg, får unger som ikke blir tamme. Klart det må ryddes opp i dette. Folket her oppe er ikke kyniske, men de ser lidelsene. For meg har det vært nitrist å høre det gå bremsene og plukke opp døde eller halvdøde katter. Det var derfor jeg tenkte at jeg kunne prøve å hjelpe en eller to av dem før vinteren setter inn for fullt.

Jeg har holdt på med omplassering siden 1997, og har ingen planer om å starte med dette her. Det jeg derimot vurderte var å bli fosterhjem. Men, jeg er ikke interessert i å knytte meg til organisasjoner som ikke jeg kan stå for å representere. Jeg tar meg derfor tid til å svare deg på din mail. Jeg vil virkelig anbefale dere å legge inn på siden deres informasjon om at e-posten evet. besvares kun en gang i uka, og hvilke dager dette er, hvis dere har faste dager for dette.

Jeg er fullstendig klar over at Dyrebeskyttelsen består av …frivillige...hjelpere som også er i skole eller jobb. Men da bør dere innføre faste tider for telefoner, slik de har gjort i Bergen. Om det er 2 timer to ganger i uka, spiller ingen rolle. Det finnes IKKE noe mer frustrerende enn når man ikke kommer frem til noen. Jeg har jobbet nå frivillig med dyr i mange år, og fremdeles får jeg svært mange henvendelser fra frustrerte folk som ikke får hjelp i ulike saker. Det minste jeg kan gjøre er å gi god veiledning til hva de skal gjøre videre. Da holder det ikke, Marion og komme etter 15 dager å nevne facebook og mulige fosterhjem. Både Dyrebeskyttelsen Hordaland, Dyrebeskyttelsen Bergen, Kattens Vern og Hus til Pus, legger ut følgende beskjed på nettsidene: Vi har nå inntakstopp på katter da det er fullt. Prøv de andre organisasjonene eller kontakt Mattilsynet og Politi ved akutte tilfeller.

Mange kontakter meg og jeg gir dem veiledning om så siste alternativ er avliving av ville/hjemløse katter på statens regning. Det finnes mange løsninger og jeg gir dem alle, de som henvender seg hit. Da, og først da, vet jeg at om alternativet blir avliving, så er alt annet i det minste prøvd. Nå får jeg se hvordan det går med disse.

Om dere er bare to som driver DB Aust –Agder så skriv det på siden, så vet folk det.

Hilsen

Anne Søfteland

Omplassering vest

Hei, Anne.
Det er bra at du tar tak i problemene med usosialiserte katter der du bor. Siden du har holdt på med dette i 15 år har du sikkert masse erfaring. Det er ganske hyggelig å bli likestilt med organisasjonene du nevner nedenfor, men vi er mye mindre og har ikke holdt på like lenge som dem. Tiltakene du mener vi skal gjøre er sikkert gode råd og vi skal vurdere dine forslag, men vi har prøvd det meste tidligere.

Når det gjelder fosterhjem så velger vi også dem etter spesielle kriterier, så det er ikke hvem som helst som får være det hos oss. Vi er avhengige av å ha mennesker rundt oss som samarbeider og ikke bare kritiserer. Så lykke til videre med ditt prosjekt på Åmli.

Mvh.
Marianne Karlson
Dyrebeskyttelsen Aust-Agder

Og mitt siste svar:

Hei

Da takker jeg for svar og du får siste stikk. Føles ikke godt. Men du har sikkert en fin dag videre. Ikke var jeg ute etter å kritisere, ikke var jeg ute etter annet en et enkelt svar på om dere hadde kapasitet til å hjelpe to kattunger. Når jeg får svar tilbake i forrige mail om jeg har kapasitet til å hjelpe en av deres andre katter, så plasserer det ikke meg, men dere hva gjelder seriøsitet.

Vennlig hilsen

Anne Søfteland

og jammen kom det et til:

Hei, igjen.
Når jeg leser gjennom dialogen du har hatt med oss, ser jeg at vi har prøvd å hjelpe deg så godt vi kan. Videre ble det spurt om kattungen fortsatt var der uten at du svarte oss på det, men sender oss en epost med beskjed om at du har tatt inn disse kattungene selv, noe som for øvrig er flott. Videre så ba vi ikke deg om å hjelpe, men om du tilfeldigvis hørte om noen som kunne hjelpe. Det er leit å se at det som blir skrevet blir så feiltolket i negativ retning. Vi ønsker ikke å gå inn i videre diskusjon med deg om dette, da det ikke ser ut til å gi noe positivt resultat.

Ønsker deg derfor bare lykke til videre og ha en fin dag.

Mvh.
Marianne Karlson
Dyrebeskyttelsen Aust-Agder

Ja, ja...da sitter jeg her og ler meg nesten fordervet. Jeg syns det er helt fantastisk, helt utrolig og helt ubegripelig at jeg ikke er litt overrasket, ikke bittelittegranne en gang. Lurer på hvilken del av svarene mine hun absolutt ikke forsto. Jeg har blitt degradert til en vanskelig person som mellom linjene ikke oppfyller kriteriene til å være fosterhjem:-))) Ikke samarbeidsvillig og kommer med kritikk? Var det noe her jeg missforstod? Jeg svarte da visserlig at jeg hadde bestemt meg for å ta de inn selv, siden jeg ikke fikk noen svar, og jeg kan liksom ikke ta inn ingenting...det burde vel være svar nok på at kattene var der fremdeles? Jaja, IQ er en kul bil med 800 turbo og revers. Så må jeg bare avslutte med at det har absolutt blitt et super positivt resultat av kattungene. De koser seg stort, begge har blitt veldig tamme og lille Frøya som jeg kalte frk. Fresia de første dagene, elsker å sitte i armkroken. Jeg vil selvfølgelig aldri mer kontakte DB.Aust-Agder. Og takk til Tone også for mange fine og gode råd. Jeg har forresten fikset linken til kaninsiden:-)

Anne

November og nakne trær...

Før jeg fikk sukk for meg, strippet trærene av seg det siste løvet og hagen åpenbarte seg i et helt annet bilde. Den 6. november passerte jeg 4 måneders oppholdet her, og det slo meg at jeg føler jeg har vært her mye lengre, mye, mye lengre.

Mens andre skryter over alt jeg har fått gjort, føler jeg selv at fremdriften går veldig rolig. Men, jeg har 3 bissevovser som trenger meg også, og turene våre er og blir det viktigste hver dag. Når jeg tenker tilbake på de første to månedene og hvor låst jeg var fordi jeg ikke kjente nok turområder, så har de to siste månedene vært som en åpenbaring. Jeg oppdaget jo at rett utenfor døra (nesten, egentlig sånn ca. 50 meter nedenfor her), går det stier som fører meg alle veier og kanter. Hvor deilig er ikke det å kunne slippe 3 Flexibånd rundt livet, og bare labbe avgårde. Jeg tror Balto har rullet seg i hver ende lynghaug, plompa uti alt av myrhull mens Malenki trofast har tråkket bak meg og vurdert faren for å få en ball i huet hvis han våger seg frempå. Tilli syns det er hysterisk morsomt å hoppe hare i lyngen, på jakt etter en "Pipp" eller en ball. Pipelekene er for meg supre, for alt av dyr skygger unna. Jeg er ganske sikker på at de holder "Elgråd" skogens konger og lurer på hvilke tiltak de skal igangsette for å få en slutt på det javla spetakkelet:-)))

Jepp, rett frem ved låven og jeg er i "Villmarka"

Det finnes heldigvis...lysninger innimellom alle trærene.

Jeg har to turer på planeten i nærmeste fremtid. Da håper jeg på mer utsikt enn li og li og li:-)))

En ting er sikkert, høsten er den vakreste årstiden. Selv nå som alt løvet er borte, syns jeg det er fantastisk med en myr i frost:-)

Bikkjene derimot syns det er helt fantastisk morsomt å tigge:-)

Når jeg går over åssiden her, kommer jeg bort til ei hytte som naboen eier. Der har jeg funnet enda flere stier som jeg etterhvert skal utforske. Det er ganske fascinerende å finne bosetninger langt oppi huttiheita (så jo det på vestlandet også). Så tenker jeg på det arbeidet de har hatt, kårfolket, med å bygge steinveier, steinsetninger langs bekker og under disse hyttene/husene.Og enda mer merkelig er det å finne svære steiner midt i et åpent landskap. Jeg tenker liksom på hvordan i all verden den havnet akkurat der...Men nå tenker jeg på alt mulig også, da.-)

Er det en ting vi ikke mangler i dette landet så er det skog. Er det enda en ting vi ikke mangler i dette landet, så er det stein. Jeg tenker på hvor lite vi egentlig benytter disse ressursene. Jeg kunne tenke meg å finne flere hogstfelt, egentlig...altså på turene mine. Og mineraler...jøjemeg så mye mineraler vi kunne utvinnet. Da jeg bodde i Nordland var det jo enormt med marmor. Italia er jo kjent for marmoren, men itte Norway, nope.

Med all denne skogen, så må jeg bare legge meg flat og si jeg jammen er glad for at jeg kun har mine 15 mål .Jeg har hogget og saget og kappet hver ende dag, og jeg har ved ut livet her. Landskapet gror til, og det forbauser meg at vi ikke er flinkere til å tynne ut skogen. Dere aner bare ikke hvor fint det blir når jeg har tatt vekk nederste greinene på bartrærne. Plutselig ser jeg masse skogbunn. Så har jeg tynna ut og tynna ut. Det blir jo så bra, selv om jeg neppe blir ferdig før 2020... Jeg liker trær, men syns synd på de stakkars trærene som står så tett at de knapt får puste.Jeg har forresten funnet meg et tre oppi lia her som er kjempe god å klemme:-)

Jeg har kalt treet for Jonar, hehehe...Jada, jada...jeg er vel kokko.

Sjekk det smurfetrynet til Malenki. Å helledussen så deilige de er, mine vovser.

Nå har vi møtt på elg også. Riktignok dukket den ikke opp bak en grantre her, men to kalver møtte vi på Tromøya. Bikkjene oppførte seg eksemplarisk. Jeg er rett og slett superheldig som har så greie og snille hunder. Vi har nå et flott område med lysløype som vi går en gang i uka. Der trener vi dressur. Det er veldig morsomt og svært vanskelig å holde seg alvorlig, når jeg får Tilli og Balto i dekk og bli, mens den lille fjompenissemoren Tilli beiner etter meg....fordi jeg har rappet ballen hennes:-)))

Livet vårt består av mer enn bare turer. Jeg har endelig havnet på et så riktig sted for meg. Endelig kan jeg bruke kroppen på utendørs arbeid, og endelig kjenner jeg hvordan kreativiteten blomstrer opp i huet mitt. Det betyr at dagene nå deles i to, der utendørs arbeid prioriteres frem til himmelen slår av lyset, og deretter er det innendørs arbeid noen timer før jeg rett og slett kobler ut. Men jeg føler det så godt at jeg har en grunn for å bare være ute. Nå holder jeg på å rydde i skogen. Å ta ned et tre er enkelt, å kviste det og fjerne alle kvistene er et langt tyngre arbeid. Men, jeg har laget meg tre deponier som vil se ut som digre jordhauger om 100 år (Fattig trøst).

Nå er gjerdet ferdig, og det ble jeg ferdig med i oktober. Det å knerte opp 100 meter gjerdet var enkelt, men slitsomt. Når man sitter på knærene med stjerten mot veien og stivner til, da blir gode råd dyre i det man skal reise seg på en "delikat" måte. Mest av alt har man lyst å rulle seg rundt og bare ligge "død" til blodsirkulasjonen igjen strømmer ut og gjøre kroppen bevegelig. Det å måtte TENKE seg til hvordan man skal strekke ut beina, vel...det ble en ny opplevelse for meg. Jeg ble i hvertfall fornøyd med resultatet, og hundene er nå sikret mot veien.

Jepp, 100 meter er ferdig, men jeg mangler bittelitt som jeg tar ferdig neste år...i hvertfall på denne siden av huset.

Skal også sette opp en kortere gjerde på andre siden. Orker ikke gjerde inn hele greia, altså.

Dette overbygget kom ramlende i huet mitt i sommer. Tenk å slippe all snøen nedi trappa, tenkte jeg. Nå har jeg fått satt på plass toppen i stål, og jeg skal ha pressenning foran, så ikke snøen blåser inn og ned. Jeg holder akkurat på i kveld å male ferdig to lekter som skal festet fra overbygget til veggen, slik at jeg vet det står stødig. Så kan jeg bare ta det vekk til sommeren og bikkjene kan ligge inni der skjermet for sola...om de vil. Eller, kasnkje det blir en agilitygreie, hmmm...

Gangen var gørr kjedelig, og enda jeg håpet å unngå fella med sterke farger, må jeg bare legge meg flat...Jeg er FARGER. Jeg regelrett elsker den lille inngangen, og etter at ny ringeklokke er kommet på plass og lyden er satt på "Kokko, koko, kokkkkkooo" er lykken fullkommen. Jeg hadde jo dette gørrkjedelige speilet med fururamme, og fant ut at dette måtte fikses på. Og vips så fikk skjell og tang og tare..fniis... komme til sin rett. Jeg skal fortelle mer om teknikken jeg brukte når jeg nå laster opp hus og hage linken igjen. Men, det er ikke skjoldete på veggen, bare lyset som kaster ulike sjatteringer på veggene.

Verre er det med kattungene på andre siden. Jeg har plukket opp 3 døde og en så hardt skadd at den ble avlivet. Fremdeles sitter det to pjuskedusker igjen og en drektig kattemor. Og da må jeg innom et tema som jeg ikke liker å ta opp og det er hjelpeapparatet for dyr. Når jeg nå vet at det sitter katter på andre siden av veien og som ikke har annen fremtid enn et åpent "bakrom" på butikken og noe mat butikkeier gir dem, så er det ikke i nærheten av optimalt liv for disse. Det var derfor jeg tenkte at jeg i det minste kunne gjøre en innsats før de blir skutt (som er politikken her). Jada, det er bedre at de blir skutt enn at de fryser seg halvt elller helt fordervet når kulda setter inn, eller blir syke osv. Men, etter 4 kattedøder her, håpet jeg på at kanskje en eller begge ungene kunne reddes.

Jeg sendte derfor en henvendelse til Dyrebeskyttelsen i Arendal/Aust-agder og SPCA-Norge. Spørsmålet var veldig enkelt: Har dere kapasitet til å hjelpe en eller to av kattene?

Etter 7 dager henvendte jeg meg igjen til begge, denne gangen for å bare gi beskjed om at dette er et flott tema å skrive om...ingen svar på 7 dager... Og vips; der fikk jeg svar fra begge organisasjonene: Fra SPCA: Hei Anne, og takk for din henvendelse til SPCA Norge! Jeg beklager at du ikke har fått svar på din henvendelse for en uke siden, jeg vil etterspørre de andre i adm. om de kan ha fått videresendt en epost som tilhører en annen avd. ved en feil, da vi ønsker og besvare alle henvendelser som kommer inn til oss. Kan du fortelle meg litt om hva du eventuelt tenker at SPCA Norge kan bistå deg med? Jeg har møtevirksomhet i hele morgen, men vil besvare ditt svar på førstkommende torsdag. Med vennlig hilsen/ Best regards Nasjonal adm. leder/ National managing director Helene Vole -SPCA Norge.

Og fra Dyrebeskyttelsen Arendal: Hei. Beklager sent svar. Er disse kattungene slik at du kan løfte dem? og enda en mail: Hei igjen.Velkommen til sørlandet! ..og et område med mange katte"problemer"..Vi svarer på alle henvendelser så fort vi får tid da vi har enormt mye å gjøre, beklager om du syntes det tok for lang tid. Se ellers annen e-post. Mvh.Marion Ramstad Dyrebeskyttelsen Aust-Agder

Jeg besvarte begge, og i dag søndag er det altså 13 dager siden jeg stilte et enkelt spørsmål. Så det skal jo bli interressant å se om det kommer noen svar igjen i neste uke eller om jeg skal sende et nytt brev med forespørsel om de kanskje burde vurdere en annen måte å administrere henvendelser på, sukk. Det nytter heller ikke å kritisere, for da blir man bombadert av drittsure folk som hyler opp om sitt frivillige arbeid...joda, jeg har prøvd før....og hørt før. Poenget mitt er IKKE å kritisere folks frivillige arbeid, og poenget mitt er heller ikke at jeg er uviten til alt og mer enn alt de frivillige organisasjonenen har å gjøre og alle kattene og alle historiene...poenget mitt er hvordan "Hvermansen" blir møtt ved en henvendelse. Og hvis noen har lyst til å spytte på meg og si at "Du må bare holde kjeften, som har slutte å ta inn dyr", så kan jeg i hvertfall si at min tilgjengelighet til de som faktisk fortsatt kontakter meg 3 år etter avviklingen, får svar...som regel på dagen og som oftest i løpet av noen timer...og slik har det alltid vært.

Og kattungene...hmmm, jeg vet ikke pr. dags dato om de fremdeles lever. Mange vil si "jammen, så ta de inn, da". Men jeg ønsker ikke katter. Skal jeg si: Hei lille pus, kom inn her i varmen og til god mat, så må du dø om ikke lenge, for ingen vil ha deg og jeg kan ikke beholde deg. Jeg ville aldri gjort noe slikt, hjertet mitt ville vært bly resten av livet hvis et friskt dyr må dø. Jeg vil ikke ha en katt i 18-20 år. Det er min rett til å si nei til et ansvar jeg ikke vil ta. Mulig jeg finner en eller annen løsning som i hvertfall ikke disse to organisasjonene blir kreditert for.

Jeg kjenner problematikken, jeg vet hvor viktig det er med frivillige og hvilken fantastisk innsats hver og en gjør, men alle som henvender seg til en organisasjon bør få svar og også informasjon om andre alternativer for løsninger og det i løpet av 3 dager. Jeg snakket med min mor for noen uker siden om å knytte meg opp som fosterhjem til en av organisasjonene, men jeg vil ikke representere disse.

Jeg hopper derfor over til enda en flere saker som river i meg. Denne saken gjelder en oppdretter av Chihuahua rasen (hund). Allerede har to hundeeiere kjøpt valper som har alvorlige defekter, der den ene måtte avlives. Alternativet var å amputere begge forbeina, og da var valpen 7-9 mnd. Oppdretter ville kjøpe den ene valpen tilbake for 13.000 kroner, men eier tenker at oppdretter da vil selge den igjen eller i verste fall bruke den i avl. Den har allerde mye problemer med beina, men ved livslang svømmetrening og annen trening kan den ennå ha noen gode år...uviss hvilken vei dette bærer. Oppdretter vil ikke betale erstatning for valpene som kostet 20.000.- Jeg anbefalte begge å kontakte NKK og en advokat. Likevel tenker jeg på dette problemet nesten hver dag. Fordi det stadig oftere kommer henvendelser her, relatert til konflikter mellom oppdrettere og hundekjøpere. I alle tilfellene der jeg har blitt kontaktet, har det vært en veldig fin tone, inntil spørsmålet om penger kommer opp. Da har det endt med sinte tekstmeldinger, sjikane, trusler og mye dritt, altså. Så står kjøperne der med et vanvittig vanskelig dilemma; 1. de vil ikke levere hunden tilbake, for det var ikke gode forhold der. 2. De har blitt kjempe glad i hunden og ser at hunden har det bra hos dem. Men, når mennesker/oppdrettere kan få lov å holde på slik, er det for meg en rein spekulasjon i penger og følelser. Spørsmålet er ikke hvorvidt de blir utestengt av NKK eller ei. Spørsmålet mitt er rettsikkerheten for kjøpere. Og denne rettsikkerheten være seg kjøp av dyr eller tjenester for dyr drar meg til neste sak...

Jeg har flere ganger fått henvendelser fra mennesker som opplever feil behandling hos dyrleger, der det i verste fall ender med at dyr dør. Vi må ikke glemme at kompetansen er variert utifra hvor man bor i landet. Svært mange av veterinærene har ikke nok kompetanse innen enkelte arter, da dette ikke følger med utdannelsen (altså nok læretimer innen arter). Heldigvis har vi internett i dag og fremdeles telefon, slik at det faktisk ikke er noen unnskyldning lenger at de ikke kan ta en telefon eller sende en henvendelse til andre veterinærer med kompetanse. Av en eller annen forbasket merkelig grunn, opplever vi likevel at fagfolk som ikke selv kan løse tingene, heller ikke "tror" at andre kan løse dem. Mange veterinærer er heller ikke kritiske til seg selv og feilene de gjør, men benekter at de har gjort noe feil (velkommen til helseløse Norge). Ofte opplever folk at dyrene ikke blir skikkelig undersøkte, og i flere tilfeller har andre veterinærer gitt helt annen diagnose og behandling ved skifte av veterinær. Dør dyrene er det svært vanskelig å vinne frem en erstatning. Dette til tross for at veterinærer er forsikret. Jeg kommer til å skrive om en spesifikk sak i løpet av noen dager.

Neida, jeg er ikke sinna, det finnes mange dyktige og seriøse oppdrettere og veterinærer, men problemene må kunne bli løsbare.

I oktober hadde jeg en fin 5-dagers tur til Oslo. Noe av det kjekkeste jeg opplevde denne gangen, var de fine turene vi hadde (og selvfølgelig samværet med min mamma). En ting som gjorde meg veldig glad, var å se hvor mange som faktisk var på tur med de små hundene i parker, skogen og ute i naturen. Enda en ting jeg har merket meg både her og i Oslo, er at de hundene vi møter utenfor asfaltveiene, er faktisk godt sosialiserte. På Tromøya, møter vi mange hundeeiere, men også andre turfolk. Alle har så langt vært i strålende humør, og selv om folk har hundene løse der nede (Tromøya), virker det som at dette er så vanlig at de som ikke har hund ikke reagerer negativt. I starten, de første turene der, så innrømmer jeg at jeg ble paff, og litt engstelig når en løs hund kom bort. Men, alle disse hundene vi møter har et godt hundespråk, og jeg tror dette i stor grad skyldes all sosialiseringen de får.

Ekeberg er fremdeles noe helt for seg selv:-)

Morgen bad for badeand:-)

Jammen er de søte, altså.

Mine barneår var Ekeberg. Rundriding, pappa som jogget på sletta, dyrene, karusellen, nistepakka i skogkanten og aktiviteter.

Det er jo bare så nydelig med disse høstfargene på trærene, og hundenen storkoste seg.

Oslobyggingen minner meg litt om en "spansk village" der de grå blokkene plutselig ble hvite i solskinnet.

Vi møtte på en Chesky terrier på Ekeberg og mamma måtte gni seg i øynene når jeg sa de var samme rase, hehehe. Tilli dreit en lang marsj i denne karen, og jeg måtte sende over bilde av Tilli klippet, for å vise mamma at hun også kan se nystrigla ut. Men, pelsen holder henne varm i vinter, og jeg syns hun er nydelig akkurat som hun er. Lille ruskesnusken min.

Så tok vi oss flere turer rundt Østensjøvannet. Det er virkelig flott der, og jeg storkoste meg med alle de tamme fuglene.

Bikkjene brydde seg ikke, men Balto syns det var durabelig morro å gnikke seg inn i borret som ga meg masse ekstra arbeid å gre ut. Mange hunder der også:-)

Jøss, trodde ikke jeg ville savne måkene, men når jeg ser alle fuglene, kommer savnet etter Solan og Ludvig, Andy og Kurre, Tippene og småfuglene.

Jammen er de vakre...

Jeg tenkte gjennom dette på mine turer med hundene. Hvis hunder ikke får korreks i møte med ville dyr, at man aldri får trent dem i en "ekte setting", så kan man jo aldri stole på en hund. Det hjelper jo lite å lære bikkja å bli stående i en bakhage hvis det ikke funker i situasjoner utenfor hagen..f.eks i møte med folk og andre dyr/hunder. Hverdagsdressur handler definitivt om å lære hundene å takle de ulike situasjonene vi møter i vår hverdag...også utenfor husets fire vegger. Jeg har møtt på mange, mange som har full kontroll over hundene sine...løse. Det gjelder jakthunder så vel som bruks og selskapshunder. Hvorfor får de det til og så mange andre ikke? Jeg tror svaret ligger i nidtid trening ikke bare rett etter endt kursing, men jevnlig hele tiden. Jeg merket godt at den første tiden her, så dabbet bikkjene av også. De gikk hele tiden i bånd, på trygge steder og trengte ikke å gjøre annet enn å gå eller stå i ro i møte med biler. Jeg tenkte Ojojoj...hvor har det blitt av responsen på kommandoene ved første slipp. Men, heldigvis gikk de seg fort inn igjen, selv om jeg måtte bruke en strengere tone i starten enn det som de er vant med. De måtte regelrett skjerpe seg. Vi mennesker trenger også å skjerpe oss, og vi trenger også at andre sier fra til oss med jevne mellomrom.

Bilen min burde egentlig fått en egen blogg. Første tur til Oslo, og ruta ramla ned i døra, heldigvis etter endt tur på 100km/t strekningen. Andre tur, og alle var i bilen...der ramla sidedøra av. Den bilen er et kapittel for seg selv, og jeg advarer alle som skal kjøpe bil om å holde seg laaaaangt unna Huyndai. Dette er europrisvarianten av bilmerke. Nå mangler det vel bare at jeg en dag ser et hjul trille foran meg ned mot Tvedestrand. Jeg har nå klippe kort på verkstedet, hiark, hiark, hiark...

Anne og vovsene

PS. Da tikket denne meldingen inn søndag ettermiddag fra SPCA:

Hei Anne.

Vi har sett på saken din. Dessverre har vi ikke operativ avd. i Aust-Agder og Vest-Agder i 2011. Vi på hovedkontoret i SPCA Norge, som har base i Aust-Agder, bistår MT/politi og andre fag etater når de kontakter oss for faglig bistand. - men da må disse henvende seg til oss først. Dessverre er det et kjent faktum at katter kan bli avlivet ved skudd, eller andre måter når mennekser velger og gjøre noe med utfordringen på egenhand. http://www.lovdata.no/for/sf/ld/xd-19981011-0991.html

§ 1. Formålet med forskriften er å sikre at avliving av hund og katt utføres på en slik måte at dyrene ikke kommer i fare for å lide unødig. Forskriften gjelder for dyr av artene hund (Canis familiaris) og katt (Felis catus).

§ 2. Avliving kan bare foretas med: 1) Skudd mot dyrets hjerne – fortrinnsvis med haglgevær, eventuelt annet dertil egnet skytevåpen – som avfyres på en avstand tilpasset det våpen som anvendes, og mens dyret er i ro. Avlivingen må foretas av person som er kyndig i bruk av vedkommende skytevåpen.

2) Elektrisk apparat som er godkjent av Mattilsynet, som kan sette vilkår for godkjenningen. Før godkjenning gis, må apparatet m.v. og eventuell installasjon av det være godkjent av de myndigheter som fører kontroll og tilsyn med materiell og apparater for elektriske anlegg og installasjon av slike.

3) Medikament eller annet giftstoff, herunder gasser. Slik avliving må foretas av veterinær eller med veterinær til stede. Veterinær kan ikke skrive ut resept på bedøvingsmiddel for at andre personer skal bruke det til avliving av dyr, f.eks. ved utlegging av åtegift.

Dette høres ut som et økende utfordring for Deres område, og vi vil anbefale deg å få med deg flere perosner som ønsker og at disse kattene ikke skal lide mer unødig. Der bli nok bare flere katter ettersom disse som går rundt der ikke blir kasterert/sterelisert.

Butikken som mater dyrene, kan juridisk sett bli sett på som eier av dyrene fordi de som mater dyrene da gjør dyret avhengi av og få føde herfra. Man får da et eieransvar.

Du burde også be butikken om å slutte og mate kattene, fordi andre katter i nærheten vil finne samme vei til maten, om dermed ikke returnere til sine hjem. Dermed øker utfordringen med antall katter.

Vi kan bistå kattene, ved og fange de inn og sjekke de for chip/helsesjekk. Veterinær vurderer da om de er tamme eller ikke , og om de skal avlives eller plasseres i foseterhjem for rehabelitering å videre adopsjon. Er kattene chipet vil den bli returnert til eier.

SPCA Norge må få saken rekvidert fra MT eller politiet ved Deres kommune for og kunne sette opp humane feller og møte opp med faglig hjelp å innhenting av kattene.

Selv om man bistår kattungene som fortsatt kan ha en sjangse til å bli tamme husdyr, fjerner man ikke utfordringen Deres for bygda, når der stadig kommer nye kull.

Vi anbefaler deg følgende; Samle bilde bevis og uttalelser fra folk som er villig til å støtte deg og mulig levere vitneforklaring til denne saken. kontakte butikken og spørre om de har merket en økning av antall katter etter at de begynte å mate dyrene. Levere en bekymringsmld. til MT og politiet hvor dere kan fortelle at vi kan bistå med innhenting o.l da ved rekvidering av oppdrag til oss. (e-post: adm.leder@spca-norge.no)

Ta kontakt med MT og politiet etter 3 uker hvis du ikke hører noe ang. din henvendelse.

kontakte SPCA Norge dersom du ikke har hørt noe fra MT / Politi innen 4 uker. Slik at vi kan kontakte de på dine vegne, hvis SPCA Norge har mottat bevis og samlet uttalelser på forhand samt kontaktinfo. på personer som er villige til å stille seg bak saken din.

VI i SPCA Norge står ikke over det norske lovverket eller politi/Mattilsyn. Men vi er en fagorganisasjon som ønsker å bistå der vi kan og som alltid tenker faglig i vårt arb. for dyrevelferd i praksis i Norge.

Med vennlig hilsen/ Best regards

Nasjonal adm. leder/ National managing director Helene Vole -SPCA Norge tlf: +47 47 93 50 11

Hei

Mitt brev til dere var som følger:

”Hei

Jeg vet ikke hvilken kapasitet dere har til å ta i mot to kattunger som er hjemløse. Jeg har nettopp flyttet til Åmli Kommune, og her jeg bor har det nå vært 4 katter som er påkjørte og drept. Jeg har registrert 3 katter til. En voksen hunnkatt som sannsynlig er drektig og ikke spesielt tam. To kattunger som kan være ca.2-3 mnd., der den ene er delvis tam. Mener det er ei hunkattunge og en tofarget grå/hvit eller sort/hvit. Kattungen som døde i går virket avmagret, men de får mat ved en butikk. Politikken her er at de skyter en del katter, da dette skal være et stort problem. Nå hadde jeg håpet at i hvertfall kattungene kunne bli reddet, da de i det minste har en mulighet for å bli sosialiserte og tamme. Jeg har kattefelle, og jeg har også mulighet til å kjøre de til Arendal for innlevering, men det haster. Dette fordi kattene blir skutt hvis ingen kan ta hånd om dem.

Håper på snarlig svar og info om hvem jeg skal ringe til.

Vennlig hilsen Anne Søfteland”

Pr. dags dato har jeg ikke fått snakket med hun som jobber på butikken, så nå vet jeg ikke om de er avlivet/skutt. Men, hvis det er noe hjelp for en eller begge ungene, kan jeg kontakte butikken snarest og ta de inn til meg for videre levering hvis de lever fremdeles.

Hilsen Anne

....'

Ok, da vet jeg dette. Ingen besvarele fra DB-Aust agder, et lengre svar etter ca. 14 dager fra SPCA, der de forteller med rimelig mange ord at de ikke har kapasitet til å ta i mot kattene, og at de kun kan hjelpe via Mattilsynet og politiet.

Anne søndag 13 november klokka 17.20