Formering og avl

FORMERING OG AVL KONTRA STOPP AV BURDYR OG BLANDINGSRASER.

26.03.06

Hver eneste dag stiller jeg meg spørsmålet om formålet med et omplasseringssenter gagner dyrene. For mens jeg tar inn dyr som andre ikke kan ha, avles det frem dyr som andre vil ha. Jeg tenkte jeg vil redegjøre litt for de tankene jeg har omkring burdyr, blandingsraser, avl og hvor Omplassering Vest står i forhold til disse tingene.

BURDYR.

Et av de viktigste spørsmålene jeg har stilt meg i alle de årene jeg har hatt befatning med dyr har vært: Godtar jeg dyr i bur?

Mitt svar har hele tiden vært nei.

Jeg mener at dyr hører til i naturen, og at intet er vakrere enn å se dyrene i sitt rette element, nemlig i frihet i naturen.

Det fantes en gang da mennesker og dyr levde i bedre harmoni enn nå. Jo da, mennesket jaktet på dyrene, og dyr jaktet på hverandre, men det var plass til oss alle. Når tettsteder vokste og byer ble til, måtte dyrene søke nye beiteområder, forflytte seg for oss mennesker. Mange dyr fant ikke egnede steder å være og mange dyr døde ut pga. menneskenes behov.

Det er ingen rase på denne jord, som er mer destruktiv enn mennesket, mener jeg. Vi dreper dyrene og hverandre, og naturen og nestekjærligheten. Vi respekterer ikke utviklingen, men vi aksepterer at den er der. I tusener av år levde også dyr tett innpå mennesket. Enkelte dyr ble våre venner og vi så nytteverdien også utover mat/kjøtt. Mange dyr har en større verdi for oss mennesker enn andre.

Hester har gjennom alle tider vært til nytte for oss i mange sammenheng. Vi lærte etter hvert å kommunisere med dyrene og vi så nytten i stadig flere arter. Katten, som vår venn, og som sørget for å holde rotter og mus vekke fra avlingene. Hunden som voktet vår buskap og hjem.

Noen oppdaget at dyr de møtte på sin vei, faktisk kunne temmes og bli venner med oss. Noen hadde en nytteverdi i form av at det først jobbet for oss og var venner med oss, deretter kunne det spises og det som ikke kunne spises ble brukt til andre ting. Etter som utviklingen har gått fremover, har mye av dyrenes nytteverdi forsvunnet.

I denne perioden føler jeg at vi mennesker har forandret mye av holdningen til dyrene.

En hest kunne slite og streve, men var også uvurderlig uten samarbeid med mennesket. Avføringen ble brukt til kompost og gjødsel, hestehårene ble brukt til børster osv.

Når dyrenes nytteverdi ble overflødig, fikk de andre roller.

Det ble avlet på andre egenskaper, og det ble avlet frem nye raser gjennom beviste valg av

avkom. Etter hvert som vi reiste rundt på andre kontinenter, støtte vi på dyr og fugler som vi tok med oss over havet og hjem. Mange er kjent med papegøyen som ofte fulgte sjømenn over havet, og etter hvert kom andre dyr også.

Mange av de arter vi har i dag hører ikke til vår fauna. De er importert fra fjerne land med annet klima og fauna. Noen arter har vært her i mange, mange år. Likevel har de aldri hørt til her, og er helt avhengig av vår omsorg og vårt stell for å overleve. Jeg er fullstendig overbevist om at hadde dyrene hatt et valg ville de valgt seg vekk fra mennesket. Men vi gjør dyrene avhengig av oss ved å fjerne den naturlige delen av det å finne mat på egen hånd. Et dyr som får mat av mennesket, trenger ikke anstrenge seg for å finne det selv, og via matingen knytter de seg til oss. Et hvert dyr som står i fangenskap, uten fysisk kontakt med mennesker vil aldri bli tam.

Selv ville dyr, søker mennesket når de er sultne. Slik ble lille Bambi tamt, eller Mikkel rev, eller Falken eller musene.

Etter hvert kalte vi dyrene vi temte og sosialiserte for ”Kjæledyr”.

Vi oppdaget at vi kunne klappe og stryke og klø og kommunisere med dem. Dyr som var flokkdyr, søkte enda mer kontakt med oss i sitt fangenskap og sin ensomhet.

Mange av dyrene hadde vi lite eller ingen kunnskap om, men vi hadde kontroll over dem så lenge vi hadde dem sperret inne i et bur. Da kunne vi selv bestemme når vi kunne kose og kjæle og ta oss tid til dem. Samtidig mistet vi dem ikke av syne.

Da jeg var barn og bodde i blokk hadde naboen min to ekorn.

Han hadde laget stort bur til dem i et eget rom, og noen ganger hadde han dem løs. Da ødela de mye. Andre hadde apekatter og skilpadder. Ja, for på 70-tallet var det lov å selge apekatter i Norge.

Gjennom flere hundre år, har mennesket også funnet egenglede i å se fugler i vakre farger og med nydelige sangstemmer.

Etter hvert ville flere ha del i denne nytelsen. De fikk enkelte fugler tamme, og om de ikke fikk dem tamme, var det fint å høre fuglesang eller rett og slett se de fine fargene. Mange dyr ble etter hvert avlet frem for å tilfredsstille menneskets nytelsesbegjær.

For de av oss som ikke hadde gård, eller plass til hund og katt, var det nå etter hvert muligheten til å ha et ”kjæledyr” som ikke tok så stor plass.

Likevel var det noe som var mer positivt tidligere enn nå.

Da gikk mor hjemme, og fritiden til barna var helt uten teknologi utenom et svart/hvitt fjernsyn og en reiseradio.

Jo da, telefonen var også der. Men, det var mer tid som ble brukt til dyrene. Det var også dyrt, i forhold til datidens økonomi, å anskaffe seg dyr.

Jeg husker da den ene undulaten vår døde. Mamma hadde tatt inn en sulten liten katt, som plutselig hoppet til og drepte Putte nr. 3. Da sa hun” Der forsvant 100-lappen min” (ikke vondt ment).

Men det sier litt om verdien på dyret, for 100-kroner den gang var faktisk mye penger. På 80-tallet begynte flere å starte opp butikker med salg av dyr. Jeg har mange ganger tenkt tanken på hvorvidt man dekket et behov eller skapte et behov med disse butikkene. Likevel skal jeg ikke legge skjul på at det var en fantastisk glede å ha dyr rundt seg. Den gleden er like stor i dag for mange dyreeiere.

Mange mennesker er ensomme, eller mangler fysisk kontakt. Med et dyr får de dekket noe av dette behovet… Et ”kjæledyr”.

Det har vært skrevet en rekke rapporter og mange studier er gjort med henhold til samspillet mellom dyr og mennesker.

Hadde vi vært flinkere med fysisk kontakt, hadde gjerne ikke behovet vært der for å ha dyr. Vi hadde også vært fornøyd med langt færre arter. Jeg husker hvor utrolig populært det ble med undulater på 70-tallet.

Stort sett fikk man dem i fargen blå eller grønn. Kom noen over noe så sjeldent som en gul undulat, var det store greier.

Vel, hvordan hadde dyrene det? De var i hvertfall veldig mye ute av burene sine. Burene ble som oftest brukt som soveplass, selv om de jo egentlig ikke trengte det. Ja, for både marsvin og kanin og undulat og hamster kan jo fint sove fritt i et rom, sant? Grunnen til at de var mer ute av burene, var at vi hadde mer tid og engasjement. Men bur hadde de allikevel.

Der hadde de lekene og maten sin. I dag har det blitt en bruk og kast mentalitet.

I tillegg til at dyr er billigere i forhold til nåtidens økonomi, har vi mindre tid i vår hektiske hverdag. Ja, for vi må liksom få med oss så veldig mye i løpet av en dag. Vi har så mange valg og vi har så mange muligheter, derfor skjer nettopp dette at vi går lei fortere en tidligere.

Det er sant det som sies at ”verden ligger for dine føtter”.

Kanskje vi ikke burde hatt hele verden foran oss, men heller glede oss over ”de nære ting”.

Dyrevelferd handler om å gi dyrene så optimale forhold som mulig. Det gjør vi kun ved å gi dem friheten.

Men, så lenge vi har avlet vekk naturlige egenskaper, instinkt er redusert, og vi har gjort dem avhengig av oss via fôringen, er det en dødsdom å slippe dem fri. De fleste vil aldri klare seg i vårt klima, og de som kan klare seg i vårt klima, hører ikke til der. Min tanke er derfor at enten setter vi en klar stopp for alt av burdyr, ikke mer avl, ingen flere oppdrett eller mer import. Eller vi lar rett og slett være å anskaffe oss dyr hvis vi ikke kan gi dem optimale forhold, mer tid, mer plass og mer frihet.

De eneste som kan gjennomføre endringer i dyrevelferden er myndighetene. De eneste som kan påvirke myndighetene er oss mennesker som slutter å anskaffe alt av burdyr. Det er ingen realisme i en slik tanke. Dyrene har nok kommet for å bli.

I stedet for at dyr reduseres, åpnes det for flere importerte arter i tillegg til at dyr også har blitt en trendvare. For bare noen år siden, kjente vi til hamster, mus, hetterotta, undulaten, parakitten, marsvinet, kaninen og kanarifuglen.

Så kom Chinchillaen og ilderen og Degusen og ørkenrottene og ulike parakitter/finker osv, osv… Det kom ulike farger og pels og fjær og finner.

En dag kom jeg inn i en butikk jeg jobbet i, og trodde det var kommet en alvorlig sykdom på noen slørhaler vi hadde. Neida, det kaltes bare Golfslørhale.

Genetisk mikk og makk og hva jeg kaller uetisk avl.

Siden vi og ingen andre enn oss mennesker har valgt å akseptere at vi har burdyr, er det derfor viktig at vi i det minste gjør livet så bra som mulig for disse dyrene.

Jeg kan altså la være å ta imot dyr, fordi jeg er imot at dyrene står i bur.

Men da kommer også neste spørsmål opp, og det er om dyrene har lyst å leve i fangenskap eller å dø.

For det er faktisk ikke noe annet alternativ.

Jeg har derfor tenkt slik at min viktigste jobb, min viktigste hensikt med det jeg gjør, er å gi nok informasjon til de som eier dyrene.

Nok informasjon om hva som kan øke trivselen og bevegelsesfriheten og de naturlige behovene.

Men selvfølgelig kan jeg fortsette å drømme om at verdens største fly tok en rundtur og plukket opp alle dyrene og plasserte de der de hører hjemme…i Guds frie natur, Amen.

AVL/FORMERING.

Det er mange som fokusere på at siden det er så mange dyr som trenger nytt hjem, så slutt med avl og stopp formeringen.

Da mener man også at landet vårt ikke skal ha flere dyr av en art. Så er spørsmålet hvilken art vi vil fortsette å ha, og hvilken art vi skal slutte å ha.

Noen av dyrene vi importerer får sin naturlige ”død” ved at trender går ut.

Jeg merker kanskje mer av dette enn andre, da jeg som oftest får ”utgåtte” trend - dyr her.

Når det ikke er trend lengre, er det heller ikke lett å finne nytt hjem til disse dyrene.

Skal jeg da avlive disse, og håpe at det aldri blir noe trend mer, eller skal jeg beholde dem i håp om at en eller annen dukker opp og vil ha dem, eller at trenden kommer tilbake?

Så lenge det er en etterspørsel etter en dyreart, så lenge vil også avlingen fortsette. Avling stopper naturlig opp av seg selv når det ikke lenger er noe etterspørsel. Noen driver også avl for egen del. De kan ha interesse av å få frem en ny rase, en ny farge, annerledes pels, større dyr, mindre dyr, tammere dyr osv.

I deres interesse er alt annet enn det som nærmer seg ”målet” uten verdi. Mange dyr blir avlivet og noen kanskje gitt bort. Uten disse menneskene, hadde det aldri eksistert så mange raser innen en art som vi har i dag. Jeg husker en som kom en gang og snakket om ”renraset hund”. Når jeg så kikket i hundebøkene oppdaget jeg jo at samtlige raser er et produkt av en krysning mellom andre raser.

Når så likheten ved videre avl består, har man en godkjent rase.

Noen raser har såkalt raseavvik, altså at de ligner mindre på dem det er mest av. Videre vil noen avvik godkjennes og andre ikke.

Skal en kanin som har fargen ”blå” bli ”godkjent”, kan den f. eks. ikke ha hvite klør. Rasedyr er et produkt av kontrollert avl, derfor er de gjenkjennelige. De som driver med avl, fører bøker, og er opptatt av å unngå mest mulig innavl.

Har de ikke nok avls - materiale (Les: Levende individ som hører innunder det de vil ha som mål), kan raser med dårlige egenskaper bli et resultat av dette.

Mange har sett eller lest om det innen mange dyrearter.

Katter med utstående øyne, rennende øyne, for trange nesekanaler osv.

Eller hunder med for stor hjerne i for lite hode, eller for mye hud, skeive tenner, underbitt, skjelettskader, utstående øyne osv.

Smådyrene og fugler slipper heller ikke unna.

Jeg har skrevet tidligere om duer i et annet ”synspunkt”.

Hvis vi skal kritisere de som driver med avl, må vi også kritisere alle de som velger seg dyrerase

med genetiske særegenheter/ problemer. Så lenge vi velger feil, så lenge vil feil bestå og fortsette. Men, vi ser bak det ytre også.

Vi ser en sjel og et par øyne som stirrer på oss, og vi anskaffer dyret og rasen nettopp fordi noe med dette dyret treffer oss.

Noen liker lang pels, andre kort. Noen liker store dyr og noen liker små. Noen liker rare dyr og andre liker kjente dyr. Noen vil ha noe som ingen andre har, men de fleste vil ha det andre har. På skolen vår var det alltid en populær gutt og jente, som ble sponset med Coca-Cola saker. Så da skulle alle andre ha jojoer, klikkerter, brusåpnere osv. med deres logo på.

I dag er det media som skaper nye trender. Da 101 Dalmatinere gikk på Kino, så økte forespørselen på denne rasen. Sånn har det vært etter en rekke filmer eller reklamesnutter.

Etter at en Big Brother deltaker hadde en ilder med i sendingen, eksploderte forespørselen etter ilder.

Mitt store spørsmål har vært:

Hvor stopper dette?

Hvor går grensen?

Hvordan blir loven forvaltet?

I dag har vi en lov med forbud av en rekke dyrearter. Den såkalte Citeslisten.

Det som er interessant er at listen over lovlige dyr ikke omfatter dyr som faktisk selges i dag i mange butikker.

På listen (da jeg så den sist for noen få år siden), står det gullhamster men ikke dverghamster.

Det står ingen Degus eller ørkenrotte eller ilder eller dvergmus. Noen dyr sklir liksom igjennom uten at det får noen følger.

Siden loven for dyrevern er veldig diffus, kapasiteten sprengt, økonomien dårlig for de som forvalter loven… så er smugling desto lettere.

Vi skal stadig ha noe nytt, og etterspørselen er faktisk stor.

Derfor tenker jeg mye på disse grensene. Skal vi stoppe nå, eller skal vi trekke noe tilbake, eller skal vi åpne for mer?

Teoretisk sett ville all avvikling av avl på mange av kjæledyrene vært å foretrekke. Likevel betyr det også at de som er igjen etter at den andre dør, vil være alene.

To Degus som kan bli over 10 år lever i sammen i 4 år. Den ene dør, men nå finnes det ikke lenger noen til den andre. Degus er et flokkdyr, og sine neste år vil den da leve alene.

Ofte opplever jeg at når den ene dør, omplasseres den andre innen en dyreart. De har ikke lyst til å anskaffe enda en, og kan de ikke få en på samme alder, betyr det at enda en vil overleve den andre. I butikker selges stort sett unge dyr.

De som mener at man skal slutte å avle, ser ikke alltid hele siden av saken. Jeg mener at så lenge vi har valgt burdyr/kjæledyr, så kan man også avle, men under kontrollerte forhold. Det betyr at man følger med i markedet, stopper når der ikke er noen etterspørsel, avvikler ved å kastrere hannene og på den måten begrenser uønskede kull. Eller man skiller av dyrene fra hverandre, da.

Hvis man skal øke kunnskapen og forståelsen for dyr, bør der også være et sertifikat etter et gjennomført kurs, som burde gjelde alle de som omsetter dyr. Alle dyr kan fint registreres og merkes. Dermed reduseres faren for innavl, og man kan til enhver tid finne ut hvor dyret kommer fra, alder osv. Likevel er dette også en drømmetanke. Det vil alltid være noen som får feil kjønn på dyrene, får uønskede kull eller rett og slett bare vil ha kull. Eller noen som avvikler oppdrettet sitt.

Selv mener jeg at det er en fantastisk opplevelse å være med på ankomsten av nyfødte dyreunger.

Når jeg selv drev med avl (kaniner) gledet jeg meg over hvert eneste kull, og hver eneste mor som kunne skape et fantastisk lite vesen.

Jeg gledet meg også over å dele denne gleden med andre når de også fikk et dyr.

Det har i hvertfall aldri gått utover de andre dyrene som var voksne. Tvert om, for meg er et voksen dyr også et ferdig utviklet individ, der immunforsvaret er langt sterkere og man ser hva man får.

Noe av problemet med blandingsraser er nettopp usikkerheten i hva resultatet blir som voksen.

Et godt eksempel er damen som før jul ringte fortvilet.

Hun hadde fått opplyst at valpen hun kjøpte var blanding mellom Puddel og Schæfer.

Nå koplet hun puddel med en liten knert, og ”glemte” at det også finnes kongepudler.

Hunden hennes ble VEEEELDIG stor.

Blander man mange raser er det også vanskelig å vurdere en unge/valp på gemyttet og egenskaper. Likevel er min erfaring at det er mindre sykdom og bedre gemytt på blandinger…av en eller annen grunn. Selv blant en del gnagere ser jeg dette.

Men, man vet ikke hva man får, og derfor er det viktig at man tenker igjennom dette på forhånd.

Hvis vi ønsker at våre ”kjæledyr” skal dø ut, som ”kjæledyr” så må dette også være en allmenn interesse.

Jeg mener at det viktigste arbeidet vi kan gjøre er å stoppe uønskede parringer gjennom informasjon og veiledning. Informere om kastrasjon, om ansvar og arbeid, om farer og kostnader. Jeg tror det er veien å gå for å få ned bestander.

Oppdrettere og avlere tror jeg har langt mer kontroll en ”alle” familiene med et par av ditt eller datt som får kull på kull.

Mange levere kullene inn i en butikk, da de ikke får dem ut via annonser, som igjen skyldes at mange dyrearter får kull i samme periode. Typisk eksempel er katten.

Når det blir ”overproduksjon” av en dyreart, raser verdien av dyret ned, og ”overflødige” dyr må enten bøte med livet eller gies bort.

På 90-tallet økte populariteten av ”høns i hagen” og gressende Moskusender.

I dag er de samme rammet av restriksjoner rundt fugleinfluensaen.

Mange av disse fugleartene har blitt avlivet.

Skulle epidemien gå over, vil prisene øke med etterspørselen.

Jeg mener at så lenge vi har valgt å ha dyr i fangenskap er det bedre med seriøst oppdrett under kontrollerte forhold, enn

alle ”hobby oppdrettere”.

Vi kommer ikke vekk fra at alle med en interesse og engasjement for noe, også kan miste denne interessen. Handler det om levende dyr, er det enda viktigere at disse er sitt ansvar bevist og sørger for at dyrene får et liv videre.

Ved å fjerne ”fristelser” fra butikkene, tror jeg også det ville bli mer kvalitet over anskaffelse av dyr. Må man gå til en oppdretter (som i tillegg har et godkjent sertifikat på dyrehold), har de langt mer kunnskap og kan gi enda bedre veiledning en de som selger ”hele pakka”. En oppdretter omgåes dyrene hver dag, har mer tid til å gi veiledning og informasjon rundt dyret.

Jeg vet og jeg ser at dyr er en fantastisk berikelse for oss mennesker.

Det vi må tenke over er om vi kan finne nytelse i å SE på dyrene eller om behovet for å ha NÆRHET med dyrene er viktige for oss.

Når jeg koser med en kanin, leker med en rotte, ser et hamster i hjulet sitt, Degus som pusser og steller hverandre eller hører marsvinet prate, ja da føler jeg glede.

Men jeg glemmer aldri, ikke en eneste dag, at de er i fangenskap, mitt ansvar og mitt valg.

Anne