Frivillighetsarbeid

Så lite, så lite...

I en verden som nesten går av hengslene i et overforbrukersamfunn, syns jeg personlig det er viktig og innimellom sette seg ned å tenke igjennom om vi har ørliten tid til noen andre eller noe annet.

For selv om mange har det bra på vår jord, er det mange som ikke har det bra, og dette vet vi. Problemet er at vi ser oss "blind" på de små og store samfunnsproblemene og våkner i hvert fall litt til liv når de store katastrofene treffer oss på en eller annen måte. Mange blunker ikke engang når vi ser sulterammede barn i Afrika, fordi disse bildene har blitt overeksponert i media. Kanskje koser vi oss med spennende bilder fra naturkatastrofer, fordi dette neppe vil ramme oss, eller?

Det er altså stort sett de store hendelsene, eller hendelser i vårt nærmiljø eller i vårt eget land som mest av alt får oss til å reagere...men vi vil helst ikke bli innblandet eller forplikte oss eller ta noe særlig ansvar...

Da jeg var liten husker jeg et en setning som kom fra et dikt, muligens av Arnulf Øverland. En setning som lød slik: " Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke kan ramme deg selv". Både i barndomstiden og videre gjennom livet har disse ordene fulgt meg.. "Den urett som ikke kan ramme meg selv?"

Som jentunge husker jeg at vi i blokka, reagerte sterkt på nedskyting av duer som skeit på nabogården. Vi fant fem tusjer, plakater og pinner og lagde vårt eget lille demonstrasjonstog og skrek ut av full hals: LA FUGLENE LEVE! LA FUGLENE LEVE!...:-)

Senere i livet ble jeg stoppet av ulike idealister på Karl Johan. Noen solgte bottoms mot atomkraft, andre ville at jeg skulle støtte motstandsgruppa mot Alta elva og utbyggingen der. Noen ba meg tenke igjennom grusomhetene begått mot selene, urbefolkninger, land, religioner, miljø eller et eller annet helseproblem.

Årlig ble vi presentert for ulike organisasjoner som hadde sin TV-innsamling. Som regel handlet det om sultkatastrofer, barn og utdanning, land som slet på en eller annen måte. Likevel ramlet mange av lasset etter å ha gitt sine bidrag og fylt bøsser. Vi fikk se mat som sto igjen til forråtnelse, eller utstyr og mat som militzen forsynte seg av og ble solgt på svartebørsen.

Så kom tiden med de årlige juleinnsamlingene. Først var det noen kort fra Røde Kors. Så slang andre seg på og i dag har vi papirkort i skuffer og skap datert snart 10 år tilbake, ja for nå sender vi jo mest elektroniske hilsener.

Etterhvert kom også organisasjonene på den geniale tanken å ringe rundt til folk. Til slutt ble det så mye at vi måtte reservere oss her og der, mellom gråtkvalte selgere som ville ha støtte til; Blindeforbundet, Astma og Allergiforbunder, hørselshemmede, fotmalere, krybbedød, gatebarn, politiidrett, annen idrett, narkomane, bevegelseshemmede, kreftsyke, hjertesyke, lungesyke, barn med kreft, førerhunder og jeg holdt nesten på å skrive uføre hunder:-)

Klikk deg inn på ordet organisasjon og det popper opp hundrevis av dem. Jeg har vel støttet de fleste en eller annen gang. Likevel har jeg blitt mer kritisk til hvem som virkelig trenger hjelp og hvem som mest av alt trenger mer hjelp. Enda viktigere syns jeg det er å vite hvor mye av mine penger som egentlig går direkte til de hjelpetrengende og ikke til administrasjonen.

Årene har gått og i dag åpner vi gjerne lommeboka når det banker på døra og en våt innsamler står der med bøssa og håper på noen grunker. Vi føler oss bra etterpå. Så går vi inn og kaster halve middagen i søpla, for vi sulter ikke, vi lar vannet sildre over tallerkener og kopper og gryter, for vi mangler ikke vann. Så går vi inn med kaffekoppen og setter den på et bord produsert av et treslag fra regnskogen og vi bryr oss ikke. Vi kjøper en masse skrot som vi får billig i butikkene og grubler i hvertfall ikke på hvorfor dette er så inmari billig. Vi føler oss bare så heldige som gjorde DET kuppet, uten å ofre en tanke på om det kanskje er et resultat av barnearbeid.

Vi reagerer når media reagerer. Vi kremter litt når vi ser en leke med pels i dag. Sikkert fordi vi ikke er heeeelt sikre på om den pelsen kommer fra en pjuskepus eller en kinahund. Vi sukker litt mer høylytt når vi ser pelsdyr på filmstjernekropper og håper det kan komme en kopi i fjuskepels, eller drømmer vi om samme myke og deilige kåpa?

Dobbeltmoralen florer rundt oss og de fleste er med på denne moralleken.

Klart vi blir lei av pekefingrene, katastrofevarsler og maset fra alle som vil ha mer. Jeg tror det er viktig at vi likevel engasjerer oss litt mer. Ofte er det bare en liten, liten innsats som for andre kan gjøre stor,stor forskjell.

Jeg har skrevet om det før i en eller annen dagboknotat; den største glede du kan ha det er å gjøre andre glad. En av de største gledene jeg har i livet er nettopp dette. Og, selv har jeg hatt stor glede av å gjøre noe for andre, uten at de nødvendigvis vet at jeg gjør noe. Dette har jeg også skrevet om tidligere. Jeg har gledet meg over å betale bompengene til bilen bak (den gang vi betalte, da), måke veien for noen før de har våknet, kjøpe en blomst til kassadamen, eller bare en muffins. Plukke noen blomster og gi til naboen, eller sånn som naboen min, som stikker innom med middag når de har overskudd:-)

Ofte kan en liten innsats gjøre stor forskjell i hverdagen til hverandre. Å gå tur med et eldre menneske som bare sitter inne, å lese høyt for en som ikke har så godt syn lengre, å ha lekselesing i felleskap med andre barn, å handle for noen, følge dem et eller annet sted, eller kanskje spørre om de vil være med deg på noe. Det er mye man kan gjøre som ikke koster noe...

En annen ting er å rydde opp i saker og ting man ikke trenger, og gi til Frivillighetssentralen hvis de kan dele det ut, eller gi til andre. Jeg har i flere år samlet inn klær og nips og alt mulig, og for en glede dette har blitt for mange, mange, mange.

Noen velger å engasjere seg mer for noe de brenner for. Tenk gjennom om det er noe du kan gjøre frivillig og som gavner andre. Jeg tror vi alle blir rikere av å gi.

Anne

Frivillighetssentralen

Regnskogfondet

Plan Norge

Dyrevernsalliansen

Leger uten grenser

Fremtiden i våre hender

MIN MENING OM…

Jeg har gjennom årene fått en rekke spørsmål om hvilke synspunkt jeg har innen ulike saker relatert til dyr.

Mange saker dyrevernere jobber for har to sider. Før jeg tar standpunkt i mange av disse sakene, er det viktig å se forholdene i sammenheng med samfunn, miljø og behov og tradisjon. Det som i ett samfunn er akseptert, er i andre samfunn totalt uforståelig. Så her kommer min mening om…

SIRKUS

Jeg er helt imot bruk av dyr i sirkus. Det gjelder absolutt alle dyr, også hunden. I dag er underholdning og spenningsverdien i sirkus på et så høyt nivå hva gjelder menneskers presentasjoner, at dyr er overflødige. Vi trenger ikke å gå i sirkus for å se eksotiske dyr lenger. Dette da media formidler filmer og bilder av eksotiske dyr på en fenomenal måte. Tidligere var sirkus en måte å få et innblikk i en eksotisk og annerledes verden. Jeg mener sirkus bør by på menneskelige prestasjoner og la dyrene være der de hører hjemme- i naturen.

Sirkusdyr er stadig på veiene, i bur og i motoriserte kjøretøy. Der er bråk og støy hver eneste dag i livet deres, og mange dyr blir dopet. Opplyste mennesker går ikke på sirkus. Min mening er at Sirkus skal være uten dyr.

ZOOLOGISKE HAGER.

Vi har dyrehager over hele verden. Fra de knøttsmå, gammeldagse oppstallingsplassene til store områder der de har prøvd å gjenskape biotopen og gi så optimale forhold som mulig.

Noen steder har de overhodet ikke tatt hensyn til dyrenes behov. Dyr står oppstallet kun til et formål, å underholde oss mennesker. Andre Zoologiske hager har jobbet for å bevare enkelte arter, ta vare på utdøende arter og jobbe målrettet for at arter skal overleve, formere seg og igjen kunne settes ut i naturen.

Jeg snakker ikke om nasjonalparker og rehabiliteringsplasser for dyr. Likevel vil vi til enhver tid måtte ta stilling til menneskets inngripen i naturens gang. Mennesket har forårsaket at vi selv må gripe inn der vi har ødelagt. I enkelte parker har man forskningsprogram for å bedre kunnskapen om dyrenes levesett, sykdommer, atferd og mye annet.

Min mening er at oppstallingsplasser som kalles Zoo skal nedlegges, men at vi har et behov for å kunne iaktta og lære mer om dyrene for å øke vår kunnskap og forståelse. Jeg er mot antallet av Zoologiske hager, og mener at zoologiske hager ikke skal inneholde dyr som geografisk ikke hører hjemme der.

Søken om kunnskap rundt dyr som ikke hører til i vår fauna, tilsier at vi fysisk må reise der dyrene naturlig har sitt leveområde. Altså norske dyr i norske parker, intet annet.

FORSKNING PÅ DYR.

Uten forskning på dyr, ville nok mange mennesker ikke hatt livets rett i dag. I kjølevannet av våre fremskritt innen medisin, ligger millioner av døde dyr.

Heldigvis har vi i dataalderen mulighet til å bruke alternative metoder, som mange dyrevernaktivister jobber iherdig for å fremme. Vi vet i dag at det faktisk finnes mange produkter på markedet som ikke er testet på dyr, og som absolutt fungerer.

Jeg er helt imot at forskere skal forbruke dyrene til menneskelige formål. Det er heller ikke lenger nødvendig. Jeg har i en årrekke vært medlem av Nordisk samfunn mot smertevoldende dyreforsøk.

Jeg gremmes når jeg hvert år ser årsrapporten over det store antall dyr som er brukt i forskningsarbeid. Har en åpnet og dissekert en padde, så kan han gjøre sine notater og la de andre lese den. Vi trenger ikke 2 millioner padder for at hver elev skal gjøre det samme som førstemann. Min mening er: Stopp forsøk på dyr, søk etter alternativer og om nødvendig reduser bruken av dyr kraftig gjennom spredning av informasjon via data.

UTSTILLINGER AV DYR

Når man driver med avl eller oppdrett innen en dyreart, er det gjennom utstillinger og bedømmelser man finner ut om målet er nådd. På den ene siden stopper man dyr som ikke har de rette fysiske kvalifikasjoner til videre parring. På den andre siden handler det om heder og ære rundt eieren av dyret.

Jeg har vært på en rekke utstillinger for ulike dyrearter. Man har en unik mulighet til å bli kjent med ulike raser og arter. Samtidig er det stor forskjell på utstillinger avhengig av art. Likevel syns jeg det er merkelig at et dyr som tar ”alt” av premier på en utstilling, uken etter ikke får noe. Jeg har snakket med mange som foran en hundeutstilling grubler fælt på hvem dommeren er. For merkelig nok, så vinner ofte den hunden som ligner mest på dommeren sin hund, hehe. Vi avler frem de merkeligste raser innen en art, og for hvilken hensikt?

Kan det gagne en hund å ha så lange ører at den drukner i vann? Eller at fuglen har så lite nebb at den ikke kan fø opp ungene sine? Eller at katten går med konstant rennende øyne?

Utstillinger er i mine øyne et sted man går for å få heder å ære for vår egenproduksjon av en rase vi har skapt. Mange tar utstilling svært alvorlig, og vi vet at dyr blir avlivet hvis ikke poeng blir oppnådd. Min mening er at utstillinger burde være et varsku for menneskers ”egenforskning” på dyr. Avlsrådet burde finnes for alle arter, og i mange tilfeller burde avling stoppes av enkelte raser. Regelrett stoppes! Min mening er at vi trenger utstillinger for å overvåke våre dyreeiere, men konseptet burde totalrenoveres.

Ps. Mange drar dyrene med til såkalte ”dyrsku” Her har bøndene med seg sine dyr både for å selge og få dem bedømt. Jeg mener dette også er feil, da dyrene fjernes fra tryggheten, transporteres og stilles ut, ofte i forbindelse med tivolistøy og underholdningsdager på et marked. Det burde finnes et bedre organ enn mattilsynet som faktisk heller reiste hjem til bonden og bedømte dyrene i sitt daglige liv. Resultater kunne vært offentliggjort via egen tidskrift og via egne hjemmesider, basta bom! Så kan hver og en bestemme seg for hva de vil kjøpe fra hvem og hvor.

KONKURRANSE MED DYR.

Dette temaet spenner fra den ene ytterligheten til den andre.

Mange dyr lider og dør for at eier skal inndra heder, ære og penger, samtidig som utrolig mange konkurranser er suverent for dyrene. Jeg er imot enhver form for konkurranse der dyr lider. Det være seg forhold rundt hundeveddeløp, hanekamper, hundekamper, dumme Matadorer som skal kverke en okse på den mest barbariske måte, hvordan blir drept av okser som raser ned en gate osv. Det er helt ufattelig at vi i vår tid er så tilbakestående i vår evne til å finne underholdning.

Samtidig finnes det utallige former for prøver og konkurranser som er kjempeflott for dyrene. Kaninhopping, jaktprøver, hundespannkjøring osv. Min mening er at all konkurranse der dyret får bruke seg selv på en positiv måte er akseptabelt. Det viktigste er ikke å vinne, men å delta.

PELSDYR.

Jeg fatter ikke hvorfor man skal avle på dyr hvis eneste formål er pels på kroppen. For det første er vi så utrolig heldige å kunne ikle oss varme klær uten bruk av pels. Samtidig har vi dyr, der alt blir brukt. Sauen, oksen, kua og kaninen er blant slike dyr. Når jeg ser hvordan vi stilltiende aksepterer at chinchillaer, rever, minker og andre dyr henger døde rundt kroppene til folk, skammer jeg meg på menneskets vegne. Min mening er: Stopp unødvendig pelsbruk! Stopp lidelsene til pelsdyrene!

HVAL OG SELFANGST

På 80-tallet var det enormt mange debatter rundt hvalfiske og selfangst. Vi så hundrevis av hvalkadavre hengene langs båter i Østen, råtnet. Ikke var det bedre å se hvordan selunger ble hakket i hjel mens moren gråt. Hovedsakelig fordi selskinnsstøvler og jakker virkelig var inn. At vi forvalter havressursene er en ting, men maken til feilforvaltning innen havindustrien har jeg aldri opplevd maken til.

Først tømmer vi nesten havet for fisk, så sulter selene i hjel, så må vi drepe selen for å ha balanse, så kaster vi kjøttet, og Grønnlendingene ler seg nesten i hjel av oss. Jeg husker en episode der sultne folk sto å så på redningsarbeide for to hval som hadde satt seg fast i isen. Etter millioner av kroner for å redde de to, døde hvalene. Samtidig sto folket på stedet og tenkte på hvor mange munner disse dyrene kunne mette. Indianerne hadde noe veldig lurt å lære oss. De sa: ” Ta det svakeste individet, og ta kun det du skal bruke”. Men den hvite mann og andre med han, har en egen evne til å gå amokk under jakt. Og overskuddet blir bare kastet, jepp.

Ikke ble det bedre med all oppdrettfisken heller. Havbunner ligger brakk av antibiotika avfall og møkk fra anleggene. Vill-laksen er truet av oppdrettslaks og konsekvensene vil fremtiden vise, bare vent.

Det er klart vi skal forvalte havressursene, men her må det et samarbeid inn fra alle verdenshjørner.

Min mening er: stopp hvalfangst og selfangst og reduser fisket til et fornuftig nivå. Da blir det nok til alle. Vi er ikke tjent med å fange og kaste. For noen år siden sto jeg og fulgte med en familie som sto på et svaberg og fisket. De fikk sikkert 6-7 paler og noe lyr. Da de gikk lå palene igjen på svaberget.

JAKT.

Min filosofi er som indianerne. De forvaltet naturen slik naturen skal forvaltes. De tok kun det de hadde bruk for, og de tok de svakeste individene, for at stammene skulle holde seg sterke (dyrestammen). Mange driver fornuftig jakt, og andre driver jakt kun for ære og heder.

Da ”Gutta på tur” hadde sin storhetstid på TV, dukket det dessverre opp en rekke ”jyplinger” som kun hadde som formål å ta den største bukken, den feiteste rypa, flest ryper, flest ditt og datt. Jægermäisteren lå i baklomma, mens hagla lå over skulderen, jepp. Her skulle ”gutta” på tur og være tøffe. Alle vet at alkohol og gevær er en veldig dårlig kombinasjon. Det var også ekstra kult å skaffe vald der prisene fikk bukken til å fremstå som 100 gullbarrer. I samme slengen kan jeg si at dette også ble en trend hva gjaldt sportsfiske. Jeg ler meg i hjel når jeg tenker at de betaler 20.000 for å fiske fra en elv i 3 dager, hahahaha!

Jakt på fornuftig måte er noe helt annet. For de som vil forvalte bestander og ser på jakt som en helhet: Natur, nærhet, mat, så er jeg helt for jakt. De andre kan heller finne frem kamera å jakte på gode motiver. Min mening er at jeg heller ville vært en beitende hjort i Guds frie natur, som aner fred og ingen fare før skuddet er gått, enn en innsperret høne blant tusener av andre i et dritten lokale med dårlig luft.

KJØTTMAT.

I tusener av år har mennesket jaktet og slaktet og fortært både to og firbente.

Kjøttindustrien har vokst oss over hodet, hvilket viser seg i de enorme ressursene som brukes for å tilfredsstille vårt behov for en ”hamburger”. Det er ikke lite naturareal som forbrukes og overforbrukes for å skaffe næring til ”kjøttet”. Hadde vi begrenset kjøttbehovet, hadde også mulighetene for beplantning av grønt gitt nok mat og næring til hele jordas befolkning.

Det vi må være klar over, er at jorda blir mer og mer utarmet for hvert år. Jorda får ikke hvile, fordi vi stadig må ha ”grønt” til kjøttet (les: slaktedyr).

Vi har mye å lære fra andre land, der hoveddelen av middagen består av vegetarmat i form av ris, pasta eller poteter og grønnsaker. De fleste bruker bare en liten del med kjøtt. Altså 2/3 deler vegetarmat og 1/3 kjøtt. I vesten er det motsatt. 2/3 deler med kjøtt og saus, 1/3 del med potet og grønt. Ikke rart vi må la dyrene lide for å dekke behovet. Når det ikke finnes kjøtt nok fra dyr som vi her i vesten er vant med å spise, må befolkninger finne andre løsninger.

For at du ikke skal miste matlysten de neste dagene, skal jeg ikke gå inn på alle grusomhetene og barbariet rundt slakting i andre land. Likevel må vi se det i sammenheng med menneskets behov for å stille sulten, samfunnets oppfatning av verdien på dyret og kulturen de har. Mange land spiser rett og slett det de har for mye av eller får tak i. Noen jager etter rotter, katter og hunder, aper eller elefanter, krokodiller eller slanger. Når mennesker er sultne, spiser de det som er spiselig. Det som er normalt for oss, er ikke nødvendigvis normalt for andre. Vi har ulike kulturer.

I mange kulturer er også enkelte dyr hellige. I vår kultur er hunder og katter og kjæledyr hellige. Vi dreper dem ikke og vi spiser dem ikke. I andre land er kuer hellige, aper hellige, hester hellige og sikkert andre dyr også. Det vi vokser opp med og blir vandt med er også lettere å akseptere.

For noen år siden, sa en jente at det var helt forferdelig å spise kaninkjøtt. Noen år før der hadde vi 2. verdenskrig og mange husker at det eneste de spiste var kaninkjøtt. Likevel tenker vi lite på at Bæbæ lillelam er i gryta hver høst og lille suttende kalven forsvinner inn i munnen vår med et nammenam. Sånn er det bare.

Hvis vi ikke vil spise kjøtt, er det et greit valg. Jeg beundrer de som greier det (selv om mange spiser feil og blir sjuke). Jeg har selv vært uten kjøtt i over ett år, og i andre lengre perioder og det gikk fint. Tygget grønt og annet knask.

Det jeg reagerer på er dyreholdet i vårt eget land. Det gjelder oppstallingen av dyr, transport og slakting.

Jeg hadde spist kjøtt med langt bedre samvittighet hvis jeg viste at dyrene fikk optimale forhold hva gjelder bevegelsesmuligheter, ernæring og velferd på andre måter (lys, luftkvalitet osv). Før vi kaster oss over andre land er derfor min mening: La oss feie for egen dør først! Min mening er også at har vi ikke toleranse for kjøttetere, har vi heller ikke toleranse for vår historie/fortid. Skal vi endre ukulturen må vi få de øverste til å gripe fatt i ordet dyrevelferd. Bedre velferd for dyrene vil gi høyere priser og muligens mindre forbruk.

Min mening er derfor: Jeg spiser kjøtt så lite som mulig.

Vi har veldig ulike oppfatninger på hva vi kan akseptere og hva som er helt uakseptabelt. Noen syns alle liv har like stor verdi, andre mener dyrene har ulik verdi avhengig av vårt forhold til dem. Noen slår i hjel en mus med verdens beste samvittighet i det den aner fred og ingen fare mens den knasker på julebrødet vårt. Andre har mus som kjæledyr og har høytidlig begravelse når den avgår med døden. Noen hater kråker, mens de forguder måkeskrik ved havet. Mens noen ser duer som et symbol på fred og frihet, vil andre anstrenge seg til det ytterste for å knuse eggene til duene i garasjen. Vi beundrer mauren for dens arbeidsvilje og hater myggen som forpester våre sommerkvelder. Alt levende er dog en del av altet på jorden, slik vi er en del av den. Min mening er derfor:

Jeg undrer meg fremdeles…

Anne

NORDISK SAMFUNN MOT SMERTEVOLDENDE DYREFORSØK

”DYR KAN IKKE PROTESTERE, MEN DET KAN DU!”

Det var denne setningen som gjorde noe med hjertet mitt. Jeg hadde da en liten figur av et barn som satt på kne foran en hund. På figuren sto det på svensk” Kan du ikke tale”.

Dyr kan tale, om ikke med samme språk som oss, så med et språk vi alle forstår; kroppsspråket. Vi kan gjenkjenne trivsel, glede, nysgjerrighet, apati, sorg, smerte, redsel, sinne, imøtekommenhet osv.

Etter som årene har gått har forskere innsett at ”tingen” med bankende hjerte, levende øyne, pustende lunger og organer i funksjon også er i besittelse av langt mer følelser enn det de først trodde. Gudskjelov for det. I flere land begynte de å forske på alternative metoder, ikke bare for å forminske forbruket av dyr, men også for å spare penger. Dataverden har vært til en stor velsignelse for dyra i så måte. I dag kan man bruke programmer som erstatter mange av forsøkene.

Mange av forsøkene på dyr ga også fatale resultater for mennesker. Vi reagerte ulikt fra dyrene på medisiner. Likevel er fremdeles forbruket av forsøksdyr stort. Alt for stort.

En del forsøk ble gjentatt for at andre skulle se hvordan det fungerte, enda resultatet ble det samme som tidligere, altså helt unødvendig bruk av dyr.

For mange år siden ble jeg kjent med Nordisk samfunn mot smertevoldende dyreforsøk.

Før jeg tegner medlemskap i organisasjoner, sjekker jeg alltid troverdigheten. Nordisk samfunn mot smertevoldende dyreforsøk har jobbet konstruktivt i alle år, for å rette søkelyset mot alternative dyreforsøk. De har jobbet både nasjonalt og internasjonalt. Bladet som dumper i postkassen innimellom, er ingen hyggelig lesing, men viktig for å forstå og følge utviklingen.

I siste utgave av bladet er det fra en kilde (New Scientist) sakset følgende (2000):

En beryktet toksiologisk test som dreper halvparten av dyrene den brukes på, skal nå endelig utfases over hele verden. Dette er helt fantastisk sier Les Ward, leder for det Edingburgh baserte Advocates for Animals. Det dreier seg om å redde tusenvis av dyr for videre lidelse.

OECD kunngjorde beslutningen om å avskaffe LD50 testen nov. 2000. De fleste europeiske land har lenge argumentert for at LD50 er en grusom og unødvendig måte å fastslå hvor giftig kjemikalier er. LD50 betyr ”dødelig dose opptil 50 % ”. I hver test får 20 rotter økende doser inntil halvparten av dem dør.

USA og Japan var de sterkeste motstanderne, men også de har akseptert alternativene.

Følgelig er det ikke lenger nødvendig å bruke LD50 for å få godkjent kjemikalier i USA eller Japan.

Bob Combes, vitenskapelig leder av FRAME (Fond for alternativer til forsøksdyr i medisinske forsøk), sier: Produsenter vet nå at over hele verden vil myndighetene akseptere alternative tester.

Ved siden av å være grusom, har LD50 tvilsom verdi i følge Combes. Dyrene måtte doseres så kraftig at dødsårsaken neppe skyldtes kjemikaliene i seg selv. Og gjentaes forsøket i samme laboratorium og med samme dosering er det sannsynlig at resultatet blir annerledes. Det er nå innført 3 alternative tester i stedet.

Vi skal være glad for at forskningslaboratorium jobber for å bedre velferden for dyrene også miljømessig. Trange ukoselig og sterile bur har etter hvert blitt skiftet ut.

Dyrets Rett skriver også at EU går mot kosmetikk, testet på dyr.  Mulig vil den foreslåtte loven møte stor motstand og sannsynligvis bli utvannet. Europaparlamentet har vedtatt å forby alt salg i Europa av kosmetikk testet på dyr.

EUs Kosmetikk Direktiv er vedtatt av MEP (Medlemmene av Europa Parlamentet). Men det gjenstår fortsatt å bli vedtatt av ministerrådet. Lovgivningen vil møte motstand fra enkelte land, og enkelte parlament medlemmer innrømmer at den kan bli utvannet.

Mange europeiske land har allerede forbudt kosmetikk testet på dyr innefor egne grenser. Likevel tester imidlertid noen selskaper fortsatt nye produkter på dyr. For å se om de har uønskede sider (allergi/kreftfremkallende). Direktivet vil stoppe denne typen testing i europeiske selskaper innen utløpet av 2004. Det vil også stoppe salget av kosmetikk som er testet på dyr andre steder i Europa og deretter importert inn i Europa. Forbudet vil ikke ramme eksisterende kosmetikkprodukter eller medisiner. Dvs. Produkter som allerede er ferdig testet, o.a.

I 2003 rapporten, er tallet på forsøksdyr 850 179. Av disser er 796 497 fisk. Tallene gjelder for Norge. Det vil si at 53 682 pattedyr, fugler og amfibier/krypdyr også går med i dragsuget. Både hund, hest katt, marsvin, kaniner, mus, rotter, mink, rev, gris, småfe og hamster er med som forsøksdyr.

Dyr røyker ikke, dyr bruker ikke make-up. Dyr bruker ikke maling, ikke drikker de alkohol eller bruker narkotika. De kjører ikke bil og slipper ikke bomber.

FORDI OM VI GJØR DET- HVORFOR SKAL DYR LIDE? 

Mange velger å lukke øynene hva gjelder forsøksdyrene. Vi ønsker å høre de gode, glade, morsomme historiene. Greit det.

Likevel ønsker jeg at mange flere vil støtte det arbeidet Nordisk samfunn mot smertevoldende dyreforsøk gjør. Da kan vi lukke øynene med litt bedre samvittighet, så kan profesjonelle ta seg av denne triste jobben.

Anne Søfteland

Nordisk samfunn mot smertevoldende dyreforsøk

Skogveien 103.

1369 STABEKK

Tlf: 67 53 91 60

Telefax: 67 13 60 17

(PS. Gaven til dem/medlemskap kan skrives av på selvangivelsen)