Madserud sykehjem... Ja, sånn er det å bli gammel....

Før du leser dette vil jeg nevne at "Olga" bare er et navn. Jeg vil også presisere at jeg overhodet ikke er ute etter å kritisere enkeltpersoner eller "Alt og Alle". Det finnes mange steder i Norge i dag som har et velfungerende omsorgsapparat og mange eldre som stortrives og får den nødvendige hjelpen de trenger. De som er hjelpetrengende trenger vår stemme når noe ikke er bra. Eldreomsrogen for de som er hjemmeværende er ikke bra nok mange steder. Når jeg trekker frem Madserud Sykehjem, er det fordi jeg har vært der, og fordi virkeligheten var ganske så annerledes enn fremstillingen på internett. Jeg tok også opp en del ting med de ansatte som jeg mente var kritikkverdig. Jeg har full forståelse for at ansatte "gjør så godt de kan, innenfor de rammene de har". Jeg har møtt mange utrolig koselige hjelpere. Likevel er jeg svært bekymret for den utviklingen som nå skjer innen eldreomsorgen. Ikke minst at økonomi og tidspress skyver sunn fornuft og muligheten for å drive positivt omsorgsarbeid ut på sidelinja. Hele "systemet" ligger høyt oppe i politikkdebatten, men i mellomtiden har vi "Olga" og andre som er og de ER nå.


For noen tiår tilbake husker jeg mange snakket så varmt om pensjonstilværelsen. Ja, alt de ønsket å gjøre etter et langt arbeidsliv. På den tiden, i mine ungdomsår, var det vanskelig i det hele tatt å tenke på alderdommen. Det var noe som etterhvert skulle ha en betydning for våre foreldre, og som angikk våre besteforeldre.... men i liten grad meg...

I en periode som 16 åring, jobbet jeg i Oslo kommune som hjemmehjelp. Mine "kunder, mine klienter, mine gamle" hadde hjemmehjelp 1-2 ganger i uken, og jeg hadde to økter av enten 2 timer eller 3 timer hos hver av dem. Det var før "stoppeklokketiden". Det var en god periode for de eldre å få hjemmebesøk. Det var tid til å vaske skikkelig, handle, lage litt mat til dem( les; Ikke Fjordland), ta en liten prat, gå en tur med dem og hjelpe utenom akkurat fastsatte oppgaver. Jeg stortrivdes i jobben min.

Etterhvert skrives det spalteplass opp og ned og i mente om eldrebølgen, manglende hjelp, manglende sykehjemsplasser, manglende kvalifiserte hjelpere og manglende  penger. Det var en tid da foreldrene sa at barna var til låns, og plutselig står barna der og har foreldrene til låns. Foreldre som plutselig har blitt "gamle". De er heldige de av de gamle som har barna rundt seg. Enda heldigere er de som har barna rundt seg som ikke har det så travelt. Og enda heldigere enn heldigst er de som har barna rundt seg som kan stå på for dem. For det som skulle bli en verdig og god alderdom treffer mange av de gamle midt i fleisen i det de blir avhengig av utenforstående hjelp...Det Offentlige. Ja, for nå er jo de fleste "barn av de gamle" i full jobb og har det veldig travelt, og ja...da venter de jo at gamlemor og gamlefar får den hjelpen de angivelig betaler skattepenger for. Skattepenger som nettopp skal forvalte alderdommen til gamlemor og gamlefar. Men, sånn er det nok ikke.

Eldrebølgen er mer enn bare mengden eldre som overlevde 70, 80 og 90-årsdagen sin...Ja endog 100-årsdagen. Eldrebølgen er en generasjon langt mer opplyste mennesker med helt andre krav og helt andre forventninger til alderdommen enn gamle Olga som ble satt på fattighuset en gang i forgangne tider. Det er jammen tøft å bli gammel, være klar over sine rettigheter, kunne sin lekse og vite at alt det skrevne holder mindre, ja mindre enn det som blir sagt. Plutselig opplever de en stoppeklokketid i alt som skjer rundt dem. I hjemmet deres skal de forholde seg til ulike organer innen det offentlige, med enda flere ulike personer som kommer til ulike tider og har ulike oppgaver med...stoppeklokka.

"God morgen Olga. Du har nå 3 minutter å 34 sekunder på å pelle deg ut av senga og få på deg klærene". Olga kan ikke ta springfart, men strever det hun kan med å få på seg fillene før "soldaten" står klar med lista som sier: "Du har nå 4 minutter og 56 sekunder på deg til å komme deg på toalettet, gjøre det du skal, få på deg bleiene og pelle deg inn til frokost". Olga finner frem rullatoren, stavrer seg bort til dodøren og håper hun kan få ut det hun skal før maten skal ned. I det hun tutler ut av dodøra, står "soldaten "der fremdeles med lista i hånden. Denne gangen skal Olga få hele 7 minutter på å drikke kaffen, spise frokosten som høyst sannsynlig ble tilberedt kvelden i forveien, og dette mens "Soldaten" tripper for å bli ferdig med oppvasken etter frokosten. Olga kvitterer på at "oppdraget er utført" og venter på resten av dagen som vil blir tilmålte minutter til helsestell, en dusj en gang i uka, en hjemmehjelp som får tid til å nyse bort støvet og stikke til nestemann, og noen som kan handle mat hun ikke lengre kan se og velge selv. Olga er nå 95 år og er alt for "ung og frisk" til mere hjelp. Olga er alikevel takknemlig, og jeg sier takknemlig...for at hun fremdeles kan bo hjemme.

Har du noen gang sittet på legevakta og ventet i 3-4 timer? Er det noe man virkelig får satt på prøve, så er det tålmodigheten. Klokka tikker, og du er lei av å putte penger i en automat for å få deg litt kaffe. For Olga er nå hele livet hennes som på legevakta. Olga kan ikke bestemme når hjelperne skal komme, så Olga må tilpasse seg sitt gamle og skrøpelige liv med å vente.....og vente....og vente. Noen ganger venter Olga veldig lenge, for de som skulle komme kommer ikke. Så Olga tutler bort til telefonen sin, henger seg ned fra rullatoren for å treffe stolen ved telefonen og ringer "Kontoret". "Jeg har ikke fått mat i dag, jeg" sier Olga. I den andre enden av telefonrøret hører hun en stemme som oser av travelhet. "Vi beklager, men vi mangler vikarer" hører Olga. Og det har hun hørt mange ganger. Hun har blitt vant med alle disse vikarene som kommer. Hun husker ikke lengre alle navnene, alle nasjonalitetene...alle de fremmede. Men hun håper at en av dem, en eller annen kan komme å varme middagen i 3 minutter og 24 sekunder....for Olga er sulten.

"Skulle jeg bli sint på dem?" spør Olga. Hun vet jo at de bare gjør den jobben de ikke har fått nok opplæring til. Hun forstår at de ikke alltid har lært seg å være høflige, eller har forstått kodeksen med den eldre generasjonens verdier...livsverdier. De går inn og de går ut, inn og ut, ut og inn...hele dagen, hver dag..og dette skal de gjøre resten av Olgas liv der hjemme...Og Olga er takknemlig hun, for hva ville alternativet vært.

I Norge har vi ulike bomuligheter nå helsa skranter så mye at man nesten tipper i graven. De heldige er de som kommer inn i bokomplekser med egen leilighet og komplett omsorgtjeneste på "Huset". De andre har to alternativer; Offentlig eller privat alders og sykehjem. Kanskje er gifte par så heldige at de kan få et felles rom, men Norge liker å holde skilsmisseraten på topp, så de fleste skiller seg med to ulike dørnummere...Rom 208 og rom 309...Ja, sånn at en hel etasje skiller dem. Gamle folk trenger vel ikke nærhet?

Noen er veldig heldige, for de kan få et enkelt rom.  Andre må dele "morroa" med totalt ukjente mennesker. De skal nå dele rom med mennnesker de er påtvunget å omgåes. Heldigvis for det offentlige, er de fleste gamle innarbeidet med "fabrikklivet" som betyr at alle skal ha frokost, stell, dobesøk eller bleiskift til fastsatte tider. Er de heldige og har synet i behold, kan de kanskje få lese litt på senga når søvnen ikke vil komme...hvis lyspæra virker da. De ansatte løper, de løper og løper sier de. De løper mellom rommene til de som i lang tid har trukket i snora for å få hjelp. Det er jo mange pasienter sier de...sier de 3 som har ansvaret for titalls personer mens de sitter samlet på "kontoret".

De pårerende kommer på besøk. "Hvordan har du det, far?" "Hvordan har du det, mor". Men mor og far vil ikke bekymre barna sine. De håper i sin ydmykende skamfullhet, at barna ikke lukter at bleier ikke er skiftet. De håper de ikke ser restene av den dårlige maten de ikke ville spise opp, de håper de ikke ser liggesårene, for ingen har tid å snu dem, eller gå tur med dem eller skifte på genseren der matrestene fremdeles ligger under nesa. "Jeg har sovet dårlig" sier far eller mor. De fleste pårørende sier ingenting. De fleste spør seg ikke hvorfor. De fleste spør bare en pleier om far eller mor har fått sovemedisinen (dette er jo den nye trenden). I dag skal "alle eldre" ha sovemedisin. Viktig å holde dem rolige, vet du. Dope dem ned, mener jeg. Så mor og far har sovet og sovet og sovet. Ikke så rart de har "sovet dårlig i natt"...Det får da være måte på hvor mye de orker å sove.

Barna haster ut og inn av sykehjemmene. Jeg spør meg hvorfor de ikke vil være der lengre? Er det fordi de ikke orker å forholde seg til sannheten som en dag vil møte dem selv? Er det redselen for å bli "smittet" av ensomheten, apatien, tregheten, stillheten eller klagene?

.......................

Det finnes altså både private og offentlige alders og sykehjem. Av en eller annen idiotisk grunn, tenkte jeg på en "hollywood film" når jeg hørte ordet privatdrevet. Det var nesten så jeg forventet å se eldre sitte med longdrinken sin, stråhatter og strandsandaler ved et svømmebasseng. ""Det er visstnok meget fornemt dette stedet...det er privat drevet" sa en dame utenfor Madserud sykehjem. Jeg så på den slitte bygningen, med den enda mer slitte benken utenfor...bare et steinkast fra Frognerparken...Oslo Vest...fornemme fruer og herrer...promenader...grønne lunder....

På nettet sakset jeg ut denne beskrivelsen av stedet::

"Madserud sykehjem

Sykehjemmet har en fantastisk beliggenhet med et rikt kultur- og aktivitetsliv. De ansatte er serviceinnstilt med fokus på beboernes individuelle ønsker. Vårt verdigrunnlag er basert på et helhetlig og positivt menneskesyn. Vi har et klart mål om at våre beboere, brukere og gjester skal kunne opprettholde et godt hverdagsliv til tross for aldring, sykdom og tap av funksjoner. Opplevelsen av livskvalitet hos beboerne, brukerne og gjestene er styrende for vår visjon ”Godt liv hver dag”. Madserud sykehjem eies av Oslo kommune og drives av Norlandia Omsorg AS.

Beliggenhet: Sykehjemmet ligger i naturskjønne omgivelser midt i Frognerparken. Det er gode turmuligheter i parken, også for rullestolbrukere. Verandaen i hovedetasjen har utgang til en av Oslos flotteste hager. 

Bygning Sykehjemmet er bygd i 1987 og har 82 plasser fordelt på korttids- og langtidsplasser. I 1. etasje ligger kortidsavdeling med 27 plasser. 2. etasje har en somatisk langtidsavdeling med 29 plasser. I 3. etasje ligger en demensenhet med totalt 26 plasser. De fleste beboerne har enerom. På kortidsenheten er det to dobbeltrom. Rommene har wc og er på ca 11 m2. Beboere kan innrede rommene med personlige eiendeler. I hovedetasjen ligger resepsjonen, kontorer, aktivitetsstue og kafeteria.

Sosiale tiltak, aktiviteter og kulturtilbud:Vi tilbyr en Aktivitetsgaranti som innebærer at alle beboere skal ha tilbud om en tilpasset aktivitet hver dag. Beboerne skal minimum ha tilbud om en kulturell aktivitet per uke. Av faste aktiviteter kan vi nevne trim, bingo, dans, høytlesning, sang/musikk, andakter og filmstunder. Det lages en plan for aktiviteter hver måned. Sykehjemmet ligger i gåavstand til både Vigelandsmuseet, Bymusèet og Frognerparken. Dette er populære attraksjoner for de eldre. Sykehjemmet har et godt samarbeid med frivillige som bidrar i aktivitets- og kulturtilbudet. Beboere som ikke kan oppsøke kulturelle begivenheter, bør få et godt og variert kulturtilbud på sykehjemmet. Tilbudet skal være bredt, slik at flest mulig kan finne noe av interesse. Krydderet i livet skal være kulturopplevelser og humor i hverdag og fest. I kafeteriaen er det salg av varmretter, smørbrød og drikke. Kantinen har åpen alle hverdager. Utenom åpningstiden tilbys det kaffe, brus og snaks fra automat. Kantinen kan benyttes til selskap, møter og lignende.

Kompetanse. Sykehjemmet har tverrfaglig grupper som består av leger, sykepleiere, hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, assistenter, aktivitører, ergoterapeut og fysioterapeuter. I tillegg finner du daglig leder, merkantile medarbeidere og kantinemedarbeider. Sykehjemmet har totalt ca. 130 ansatte.

Utviklingsarbeid: Sykehjemmet har fokus på at tjenestekvalitet handler om hvordan beboeren opplever behandling, omsorg, service og tjenester. Vårt mål er at hver beboer skal oppleve livskvalitet til tross for sykdom og aldring – et godt liv hver dag. Dette sikres blant annet gjennom et godt menneskesyn, godt lederskap, god kompetanse og god internkontroll i praksis. Demensomsorg er et satsingsområde. Sykehjemmet har et nært samarbeid med spesialisthelsetjenester innen demens. Dette bidrar til at beboere med demens får god behandling og omsorg. Vi er også opptatt av personellutviking: 

  • Riktig andel faglært personell
  • ”Madserudskolen” – intern opplæring og ajourhold av alt personell
  • Videregående opplæring av ufaglærte
  • Lederutvikling av avdelingssykepleiere og teamledere

Servicefunksjoner
Sykehjemmet har avtale med autorisert fotterapeut og frisør som driver egne salonger.Vi har tannlegetjeneste hver 14. dag.

Annen informasjon:www.norlandiacare.no

..............

Jepp, dette var jo det jeg hadde lest. Nå var det ganske annerledes enn det jeg hadde lest, da. Hadde de noe mere tid der for hun Olga? Ikke hvis ikke Olga hadde hatt pårørende som fulgte tett opp. Ja, f. eks. be dem om å ringe lege når hun Olga ble veldig syk, eller bestille time hos frisøren eller fotterapeuten. Men da måtte Olga klare å komme seg dit. Nå var det ikke noe infoskriv til pårørende på stedet. Det var derfor kjekt å vite etter en tid at pårørende kunne bestille folk utenfra som kunne fikse hår eller beina til ho gamla. Jeg så mye til sykepleiere og assistenter. Mange från Sverige. Ikke lett for gamlemor eller gamlefar og "fatta hva dom seier" hele tiden. Den lange listen av andre så jeg ikke så mye av. Jeg sendte forresten brev til han Hellstrøm. Syns virkelig ikke bare dette stedet, men hele omsorgsinstitusjonen for gamle og syke burde få et matlagningskurs. Fytti rakkern så dårlig den maten der var. Grønnsaksuppa var så salt, at man ble mette av å fylla magen med vann for tørsteslukking etterpå.

Det å bli gammel på Madserud sykehjem tror jeg ikke skiller seg så mye fra andre storbyinstutisjoner for de gamle. Det var samme slitasjen, samme dritten og møkka der som andre steder jeg har vært. Jeg hørte rop om hjelp i laaaang tid fra naborommet.

Jeg var ikke pårørende til en som het Olga. Jeg var pårørende til min kjære mormor. Min kjære mormor som var 102 år og 8 måneder. Jeg var pårørende til et verdig og flott menneske med en klar hjerne, sunn fornuft og alle sanser i behold. Og hun ønsket å dø.

" De bryr seg ikke, jeg er for gammel" sa hun. Jeg så meg om etter longdrinken og badebassenget, ergoterapeuten som ville massere beina, hjelpepleiere som ville sørge for at hun hadde noe å drikke, aktivitører som ville få henne opp i en stol og trille henne ut, etter at en lege selvfølgelig hadde blitt kontakta da hun ble forskjøla. Men det var ikke der. Det var jeg som strøk henne over skinnet, snudde henne og snudde henne, la beina godt til rette, fant frem ny genser til henne, ba dem skifte for de ville spare penger og skifta bare to ganger for dagen....og dette bare på den lille uka jeg var der. Det var jeg som ukene i forveien måtte ringe hver ende gang jeg hadde lagt på røret med min mormor. Ringe for å få dem til å kontakte lege, ringe for å få dem til å finne annen mat, ringe for å få dem til å legge varmeflaske hos henne, ringe for å få tak i en avlastningsmadrass, ringe for å be dem ta temperaturen når hun var syk, ringe for å be dem lufte litt på rommet. eller legge snora tilrette, slik at hun kunne nå den....

Jeg var der bare knapt en uke....

Så slapp mormor mer.

Jaja, hun ble jo gammel, da.....Jaja, hun ble jo gammel da...Jajaja, hun ble jo gammel da. Jeg har hørt den noen ganger nå. Jeg har i hvertfall bestemt meg for at de ordene aldri skal behøve å falle etter at jeg er borte. For jeg vil rett og slett ikke bli gammel her i Norge, jeg. Ikke tror jeg på julenissen, og ikke tror jeg på politikerne. De bare ljuger. Jeg tror heller ikke lenger på privatisering. Ikke tror jeg på endringer heller. Jeg syns inderlig synd på de som i dag jobber innen omsorgsetatene. Jeg tror ikke en gang at de gjør så godt de kan, for de vet ikke hva de kan. Mange får jo ikke skikkelig opplæring....

Så jeg samler mot, jeg samler styrke og håper jeg enten blir dement eller avgår med døden før jeg når stadiet: Avhengihet av andre.

Her er mine bilder fra Madserud sykehjem. Så kan man jo vurdere selv hva man synes om stedet.

           

Velkommen til Madserud Sykehjem.

     

En slitt benk utenfor, en gammel fasade, og et kjølig venterom uten gardiner.

 

 

Enkeltrom så enkelt, så enkelt. Ingen dusj på rommet, og slitasjen er synlig hvis man bare ser litt nærmere...

 

Jeg kan ikke akkurat si at det var pent og rent på toalettet.

 

Skapet på toalettet var direkte helsefarlig. Glasset var knust, og sylskarpe glasskanter skar i meg når jeg skulle åpne det.

 

Joda, slitasje må de da tåle, men litt kjekt om det også kunne vært litt renere.

 

Så var det "jakten på en lyspære". Den satt langt inne. Joda, lampen skulle virke, neida den virker ikke, joda, mangler pære, neida, finner ikke pære. Til slutt ble det da satt inn en bordlampe. Men pærer manglet det flere steder. For et eldre menneske må det være pyton å ligge med lysstoffrør midt i fleisen hele dagen. Jeg syns det passer best på et tannlegekontor. Ikke lett å sove med lysstoffrør, ikke lett å slappe av når kvelden kommer med lysstoffrør...Men leselampe ble det ikke.

 

Så sitter man der i den lange korridoren og lar blikket vandre...Til skittent tak, skitne skap og nedslitte dører....Bedre å finne seg en bok.

 

Jepp, nedslitte vegger inne på rommet også.

 

     

"Hellstrøm....HEEEELLLLLSTRØØØM, Vær så snill å lær folk om matlaging til de eldre". Dette var en av utgavene som jeg ville kalt: "Salt grønnsaksuppe".   

Anne mars 2011.