Minigris

I nærmere 5 år gikk jeg ut og inn av tenkeboksen når det gjaldt anskaffelse av minigris. De jeg hadde sett på TV og lest om i blader var jo reine kosegissene som oppførte seg like eksemplarisk som en hund. Forskning viser at griser har en høy intelligens. Tanken på at vi da spiser tonnevis med svinekjøtt hvert år, skapte litt tankekjør hos meg. Spesielt når jeg vet at griser innen matindustrien absolutt ikke lever noe "sofaliv". De fleste har det beint ut forferdelig trist. Og disse matgrisene våre skiller seg egentlig bare ut i størrelsen fra minigrisene.

Nå fikk jeg meg en liten grisunge, Soda. Det ble nok langt mer arbeid og utfordringer enn det jeg hadde ventet. Ikke bare vrælte den som besatt når jeg skulle løfte han, alt det andre som skulle gå så knirkefritt bare jeg fulgte "oppskriften"...uteble. Soda syns det var stas å sette seg i dokassa, med rompa utenfor. Tissing kunne også skje på en dørterskel, eller andre steder...ikke der han sov...heldigvis. At griser også har tenner, merket hunden min godt. Han beit bikkja i halen, så hardt at halen fikk en knekk. I tillegg mente han tydelig at bikkja var "mammaen" hans, og hang etter han som et haleheng. Det var regelrett trasig både når det gjaldt Soda og andre gisser jeg har hatt her, å se hvor matrelaterte de er. Nesten så jeg tenkte på dem som "støvsugere". Siden misstrivselen ble for stor for hunden min, valgte jeg den gang å gi Soda et nytt hjem.

Jeg er nok langt fra den eneste som har "snudd i døra" når det gjelder grisehold i stua. For ikke mange år siden fant jeg mange nettsider om minigisser...bare et fåtall er igjen.

Minigriser er et samlebegrep for griser som er avlet små. De bør således ikke veier mer enn 80 kilo. Noen av rasene som er mest kjent som "stuegriser" kan veie mellom 10 og 40 kilo. Det er et stort sprang mellom disse tallene, og selv kullsøsken kan utvikle seg forskjellig når det gjelder vekta. Det man vet, er at minigrisene stammer fra vietnamesisk eller kinesisk hengebuksvin. Hengebuksvinet hadde den karakteristiske hengende buklinjen og skulle ha en svai rygg. Normalt skulle vekta her ligge på rundt 30-130 kilo, hvilket viser de enorme forskjellene. Derimot ble grisen betraktet som overvektig hvis buken hang mot bakken og fettvalker seg inn mot øynene. Hengebuksvin har oppstående ører og halen har litt hår. Det vi oftest ser i vesten er det vietnamesiske hengebuksvinet. Den kinesiske varianten skal etter det jeg kjenner til bli noe større. Det diskuteres en del om det er den vietnamesiske eller kinesiske varianten som kom først, uansett, de er i hvertfall asiatiske/orientalske og de har begge hengebuk. I dag finnes vistnok 4-5 ulike varianter av hengebuksvin, der vekten er stort sett det som skiller dem. Hengebuksvin bør få bo på en gård, eller et sted der de kan gå ute å beite, grøfte med nesa og få være mye ute. Fargen er ofte enten sort eller hvit, noen begge deler. Grisene er svært sosiale, og i sørøstasia var det ikke uvanlig at de hadde en høy status i landsbyer.

Noe som er interessant å merke seg er at en gruppe kanadiske griser ble importert til Norge for å påvise brunst på matgrisene for lettere insaminering.

Ut fra hengebuksvinet stammer de andre minigrisene vi i dag kjenner. Mange har hørt om kanadisk minigris, eller nordisk minigris, eller svensk minigris. Minigrisene vi i dag har som "kjæledyr" er krysninger mellom de ulike variantene av hengebuksvin.

Minigrisene er stort sett snille med andre dyr og kastrerte hanner sier de er å foretrekke.

Kanadisk minigris og kinesisk hengebukssvin

Kanadisk minigris

Denne rasen kan bli mellom 30 og 50 cm. høy og kan veie mellom 10 og 50 kg som voksen. Noen kan bli enda  tyngre. Det er avlet mye for å få størrelsen ned, og den italienske linjen skal vistnok være den med lavest vekt. Jeg hadde en bekjent som hadde en minigris på 7.5 kilo. Og det lille den levde av, må i mine øyne ha gjørt den konstant sulten. Den var liten, nett og slank, og så ut som en uferdig grisunge ( men det er jo mitt syn, da). Det er viktig at minigrisen får mye mosjon og riktig ernæring så den ikke blir for feit. Grisene kan bli opp mot 15 år. I Canada avlet de videre på de minste ungene i kullet for å få størrelsen redusert ytterligere.

Svensk minigris kalles også Swedish white og vekten ligger på mellom 5 og 40 kilo. Grunnfargen er hvit, med svarte flekker. Disse er noe mindre enn den Kanadiske, har en mer fast kropp, et lengre tryne og har mindre rynker og valker. De mangler også hengebuken. Det ble en del avel mellom den Kanadiske og Svenske, og i dag har de fått benevelsen Nordisk minigris. Nordiske minigriser er de som oftest havner som kjælegriser innomhus.

Jeg må likevel legge til, at det er veldig mye mix ute på markedet, og det er en stor fordel at man ser begge foreldrene og stamboka før du anskaffer deg en gris. Har du liten plass, er det neppe kjekt å ende opp med en gris på 80 kilo i sofaen:-)

NB! Det foreligger store forskjeller når det gjelder vektbeskrivelser på både kanadisk og svensk/nordisk minigris. Jeg er i dag usikker på hva som faktisk er korrekt.

Griser er sosiale og kloke dyr. Skaffer du deg en gris, skal du i hvertfall tenke gjennom om du har noen som er villige til å passe Gissegisse. Gissegisse kan læres til å gå i bånd, bli husrein og mye mer, men de er ikke hunder. De som skal passe en minigris bør bli kjent med grisen på forhånd, og den kan endre atferd i et nytt hjem...til orientering. Når det obligatoriske spørsmålet om man har råd til en gris, dukker opp, får jeg i grunnen latteren frem. Ikke fordi en gris er så dyr å holde når det gjelder mat, veterinærutgifter osv. Heller hva totalskadene den kan utrette koster:-)

En minigris kan bli mellom 15 og 25 år.  I disse årene må den stelles hver dag og man bør vite at enkelte ting bør kanskje veterinæren ta seg av. Det gjelder bl. a klipping av klovene.

Du kan dressere en minigris til mye, og enkelte har faktisk deltatt på dressurkurs for hunder med grisen sin. Den sterkeste motivasjonen for å få grisen tam, er bruk av godbiter. Den synger nesten nasjonalsangen for en nammis. De trenger å bli håndtert mye fra den kommer i hus, slik at den blir vant med hender. Noen oppdrettere foreslår også tvangskosing, om den ikke godtar håndtering/løfting i starten. Jeg anbefaler heller å bruke tid til  forsiktig tilvenning av deg og familien. Godbiter fra hånden er bra.

Den trenger ro de første dagene, må få bli kjent med hus og lukter og lyder. Jeg hadde også en avsperret område den første tiden. I begynnelsen et stort hundebur, deretter en valpegård. Brukte fast plass til dokasse, mat og vannskål og soveplass begge steder. Jeg brukte tunge keramikkskåler så den ikke skulle velve skålene og hive maten utover:-) Jeg fikk grisen min til å sitte og gi labb, samt at den hoppet hinder og kom når jeg ropte på den. Større problem var dotreningen, men jeg har hatt griser her som har vært husreine, så det er bare å jobbe med. Hvis den ikke går i dokassa, er det viktig å fjerne både urin og avføring med en gang. Urinen er svært sterk, og kan etse i treverk. I tillegg vil lukten tiltrekke seg grisen til å tisse på samme plass neste gang. Ikke vask med salmiakk/amoniakkholdige midler eller klorin. Jeg har brukt ren grønnsåpe etter å ha fått opp urinen med potetmel som jeg støvsuger opp. Jeg har også brukt eddikvann for å fjerne lukten. Hvis den fortsetter å urinere, har jeg faktisk satt mat og vannskåla på stedet, for den gjør ikke fra seg i matfatet.

Med god sosialisering sammen med dyr og mennesker, pleier grisen å finne seg godt til rette i selskap med andre. Det er viktig at barna gir den mat fra hånden sin, og forholder seg rolig i nærvær av grisen til den blir vant med dem. En gris kan bli ganske nervøs av brå bevegelser og høylytte stemmer når den kommer i et nytt hjem. Fra naturens side, sies det at grisene ikke alltid er vennlige mot fugler og smågnagere. Jeg opplevde det aldri som noe problem her...bortsett fra at de gjerne herpet et bur eller to for å komme til maten:-)

Tilvenning til andre griser trenger litt tid. De har rangsordning, og det kan bli både knuffing, biting og høylytte protester den første tiden. Blir bitingen for intens, kan man spraye dem med antibitemiddel...og se om dette fungerer. En purke går fort i brunst, og mange anbefaler råne som kastreres for å unngå brunsttiden på purkene ( kan være mer ustabile i humøret).

Normalt koster en minigris rund 2500.- Den bør være rundt 8-10 uker ved levering

Det anbefales bruk av hundesele når man skal gå tur med grisen. Jeg fant ingen hundeseler som var store nok når jeg skulle gå på tur med Georg ( 75 kilo) eller Elvis ( 80 kilo). Jeg brukte derfor et mykt men solid hundehalsbånd i skinn, og en pose med epler for å lokke. I tillegg hadde jeg alltid med meg farfars spaserstokk. Den brukte jeg til å blokkere grisen med, hvis den fant ut at den skulle bruke 80 kilo fettmuskelkraft til å komme naboens søppelkasse til livs. Jeg stilte bare stokken foran den, eller litt på siden og fikk den demed til å snu eller flytte seg en annen vei ( som regel med høye protestgrynt).

Da jeg fikk Georg var det tidlig vår, og de dagene han var ute som det regnet, brukte jeg et hundedekken over han. Det fungerte fint. Og når det er sol og sommer, er det viktig å gi dem en omgang med solkrem som inneholder en høy solfaktor. De kan fort bli solbrendte og dette er vanskelig å se på de svarte. En innegris får ofte lite fuktighet tilført i huden sin, og det er derfor lurt å smøre den med enten babyoil eller an annen hudlotion som ikke inneholder parfyme. Jeg syns det ble gris med oljen, og brukte derfor heller en krem som trakk fort inn i huden hans. På sommeren badet jeg han ute, eller han fant ut at han kunne bade selv...i fuglebadet mitt:-) Prøv å flytte på et drog på 75 kilo, som fint sklir nedi, men sliter med å komme ut av... Jeg syns likevel det er supert om man kan lage et bad av f. eks. en sandkasse i plast. Skjær ned på høyden, så den lett kan komme seg ut selv. Husk å reingjøre "badestampen" så det ikke blir glatt pga. alger.

Jeg brukte skaiseng til Georg. De har en tendens til å kunne bite, tygge og ødelegge, men skaisenga elsket han. Der fikk han også sin egen dyne og pute, slik at han kunne krype under hvis han ville (og det ville han).

Så var det kloklippingen.  Grisen har hard og solid klov som holder hele kroppen. Hvis "neglen" blir for lang, er dette reint dyreplageri. Det er viktig at  disse holdes ned med jevnlig klipp. Jeg brukte avbitertang både på fremkloen og bakkloen. Det er kjempe viktig at dette tilvennes fra de er små. Griser tåler dårlig bedøvelse, og en fight med 80 kilo redd gris er absolutt ikke morsomt. Jeg brukte mye eple og tok en klo av gangen pr. dag. Da ble det ikke "skippertak" som stresset grisen.

Griser har tenner, og de første feller dem rundt 1-års alderen. Hjørnetennene kommer ut igjen, og mange velger å fjerne disse. De kan vokse seg veldig store, og de kan også gjøre mye skade. Snakk med veterinær hvis dette skal bli gjort.

En innegris trives godt når det er lunt og varmt. Den vil likevel kose seg ute i en inngjerdet luftegård. En inngjerdet luftegård holder ikke lenge med lett materiale. Enten må det støpes en kant for feste av en hundeluftegård, eller så får man finne frem påler og kraftig treverk. Tynne plank kan en 40 kilos gris glatt rase gjennom, bite i stykker eller røske løs. Skal du ha grisen i eget uthus, elsker de varme, og en varmelampe fungerer fint over soveplassen. De liker også å rote i høyet, og jeg la ofte noen eplebiter inni høyet, så Georg fikk bruke nesa si. Ved bruk av mye høy, unngikk jeg at han grøfta opp eiendommen her (selv om jeg gjerne skulle hatt hans assistanse et par år etterpå)

Som nevnt tidligere er griser noen små matvrak. De spiser det meste av det de kommer over. Det betyr at godbiter kommer først, og sunn mat kommer sist ( nesten som oss mennesiker, hehe). For å få Georg ned i vekt, brukte jeg mye tilgang på grønt og frukt. Dette henta jeg i butikken, for de kaster daglig veeeeldig mye. Jeg fjernet alt som var gjærende ( Jamfør Emil i Lønneberget og full gris). Det er mye en gris tåler, men det er ikke akkurat så lurt å hive i den usunne ting. Skal du ha en minigris, fôrer du den ikke med grisefôr eller hundemat. Gi den gjerne 3-4 faste måltider i løpet av dagen, så slipper man unna med all masingen på mat i mellom måltiden ( kan jo prøve da, jepp). Georg fikk grovt knekkebrød, frukt og grønt, en hard skalk av grovbrød eller annet fiberrikt måltid. Jeg brukte også litt frokostblanding og noen ganger kokte jeg havregrynsgrøt til han (elsket det). Maten skal ikke være kald eller varm, men romtemperert. Hvis Georg ble løs i magen, ga jeg han litt kefir, og det fungerte fint. Griser kan også spise animalsk føde, men jeg unngikk for mye av dette. Han fikk riktignok smake litt kokt fisk, eller litt tunfisk i vann på boks. Som en ekstra godbit, eller som dressurhjelpemiddel, fikk han noen rosiner. Mange propper i dem vår egen mat, som ofte inneholder mye salt, krydder og sukker. Dette er ikke bra for grisene. Griser har ikke behov for å bli belønnet med iskrem, vafler, kaker eller chips. Bruk heller gulrot, eple osv. Hvis en gris ikke får "smaken" av alt det andre, blir det også mindre masing når du spiser. Siden jeg også hadde tipper her som elsker spaghetti og ris, fikk også Georg dele dette med dem. En del planter, frukt og grønt kan være skadelig for grisen. Jeg unngikk f, eks. gjærende  frukt , mais, poteter/potetskall , tomater og avocado. Poteter som var kokte fikk den bare noen biter av.

Griser bør vaksineres mot rødsyke. Griser som utsettes for stress, nye boforhold og andre endringer kan få dette. Som regel bryter dette ut før 1 års alderen og symptomene kan være feber, røde klumper i huden og slapphet. Vaksinering skjer rundt 3 mnd. alderen. Er grisen ute i jorda mye, kan man godt gi ormekur (til hund) mot spolorm. Griser som brukes i avel vaksineres også mot parvovirus. Det finnes også en vaksinasjon mot griseskabb og innvoillsorm, men ikke alle griser tåler vaksinen så bra. Griser som er beitende ute, kan også påsmøres myggmiddel. Jeg har aldri brukt dette på Georg, og til tross for at bikkja trekker med seg noe slikt som en hel familie med flått, fikk aldri Georg dette på seg. Snakk med veterinær for bruk av mygg og flåttmiddel.

Som nevnt tidligere er en kastrert råne lettere å ha med å gjøre enn ei purke. En ukastrert råne, lukter sterkt, og de kan være svært dominerende og stae. Ved kastrasjon, blir det hormonelle fokuset ofte overført til mat, det er derfor ekstra viktig å gi kastrater rikelig med mosjon og tilpasset mat. Ei purke er grei, men de har brunst hver 3 uke, og i denne perioden kan atferden endre seg ganske mye. Det er ikke uvanlig at mange får veterinæren til å gi hormonspøyter hver 3. uke, men dette er ikke alltid bra, og noen blir syke av det (samme gjelder for hunder). Hormonsprøyter kan gi mange bivirkninger.Hvis du ikke skal bruke purka i avel, anbefales heller sterilisering. Purkene blir kjønnsmodne når de er 3-4 måneder og får da sin første brunst. De bør ikke settes kull på før de er rundt året. Ved paring er det en fordel at hannen kan stå med henne fra første brunstdag.  Det er en fordel at hannen er mindre enn purka.

Purka går drektig i 3 mnd. etter paring. I denne tiden hever kjønnet seg, brunsten uteblir og spenene vokser. Når fødselen nærmer seg vil man tydelig se at hun buler på sidene, at ryggen svaier mer. Rett før en fødsel vil purka være mer rastløs, og det er viktig at plassen hun skal føde holdes rein og at det er varmt og lunt i rommet. Etter endt fødsel kommer morkaken ut og ungene begynner å die. Det er forholdsvis enkelt å kjønsbestemme ungene, da hannene har tydelige testikler og hunnene har tydeligere spener enn hannen. Det anbefales at ungene får tilsetning av jern i starten.. Det anbefales kun et kull i året for ei purke. Det er mindre fare for komplikasjoner hvis ei purke ikke er for overvektig.

OBS! Jeg har erfart at griser kan stresse veldig under transport. Reisesyketabletter kan være til hjelp, mens doping kan være skadelig. Jeg vil anbefale å snakke med en veterinær før du tar grisen med på langtransport eller skal sende den med fly.

Hvis det foreligger feil på denne siden, eller informasjon som bør være med, ville jeg satt pris på en tilbakemelding pr. mail om dette.Informer om informasjonen kan kildehenvises eller om du vil være anonym.

Anne 2010