Vitne til misshandling av dyr? / Skrevet 2006

Jevnt og trutt kommer telefoner fra mennesker som opplever å være vitne til at dyr enten misshandles eller vanskjøttes.

Mennesker som ønsker å hjelpe, men er usikker på hvordan de skal hjelpe. Mange føler seg maktesløse, også fordi de vet at det kan innebærer en risiko å fysisk gripe inn.

Det er en vesentlig forskjell mellom misshandling og vanskjøtsel. Misshandling er et begrep som brukes ved at eier påfører dyr smerte eller lidelse med vitende og vilje. Vanskjøtsel er et begrep som brukes der dyrenes primærbehov ikke blir dekket. Primærbehov kan være mat og drikke, ly for vær og vind, helse, pelsstell, feil ernæring og for liten plass.

Det er ikke gitt at en hund som kryper nødvendigvis er en misshandlet hund og det er heller ikke gitt at en hund som blir misshandlet eller vanskjøttet er en krypende hund. En redd katt behøver nødvendigvis ikke være misshandlet og misshandlede katter behøver ikke nødvendigvis være redde. Uansett hvilken dyreart som utsettes for manglende kjøtsel eller misshandling kan oppførsel være vanskelig å identifisere.

Mange dyr viser hengivenhet til eier til tross for at dyret hverken får primærbehovene dekket eller i perioder både blir slått, sparket, skreket til eller opplever annen fysisk smerte. Noen dyr viser instinktivt redsel fordi dyret kan mangle sosialisering, miljøtrenig eller av natur er skeptisk til mennesker.

På Tv-kanalen " Animal Planet" har jeg sett dyr som til tross for både vanskjøtsel og misshandling viser glede til eieren, og også til fremmede mennesker som henter de ut av tragiske forhold. Like mye kan vi se at mange av dyrene som har opplevd forferdelige forhold endrer atferd til det positive i nye hjem, mens andre aldri kommer seg.

Noen ganger opplever vi at dyr ikke har det bra, og at vi kjenner identiteten til dyreeier. Dette gjør det ofte vanskelig å selv gripe inn, fordi man ikke ønsker problemer eller ubehagligheter.

Veldig mange ringer en dyrevernsorganisasjon i troen på at de dermed har anmeldt saken. Men, dyrevernsorganisasjoner har ingen hjemmel til å frata eiere dyrene sine. De må på bakgrunn av informasjonene de har fått, melde saken videre til det offentlige dyrevernet eller til politiet. De kan på eget intiativ besøke eier for ved selvsyn å sjekke om de mener det er kritikkverdige forhold, eller fremskaffe bevis på lovbrudd i dyreholdet før de anmelder saken.

Så husk derfor at frivillige dyrevernsorganisasjoner er der for å hjelpe, men de har ikke noe offentlig godkjenning til å gripe inn uten at det er klare brudd på loven.

Her er det også et skille på hva frivillige personer faktisk har lov til uten å selv blir lovbrytere.

I mange år har jeg både meldt fra og anmeldt forhold både til politi og til Dyrevernet. Mange saker blir henlagt og en del saker er i en gråsone for hva Dyrevernet kan prioritere. Jeg har en god dialog med dyrevernet i dag, men det betyr ikke at jeg er enig i alt.

Det som er et viktig å få frem er at både politi og dyrevern har lover og forskrifter å forholde seg til. For at noen skal bli fradømt et dyr, eller fradømt til å eie et dyr må det fremlegges bevis som tilsier at det er begått et straffbar handling eller brudd på loven. Jeg har tidligere under "Synspunkt: Dyrevelferd og ansvarsfordeling" skrevet om prosedyrene i en sak.

Om man melder fra til Dyrevernet, så er de forpliktet gjennom taushet/personvern å ikke melde fra om resultatet av en inspeksjon til de som melder fra. Dette opplever mange som et problem, spesielt hvis de ikke ser endring i et dårlig dyrehold. Men i mange tilfeller kan dyreeiere snakke seg ut av en anklage eller at dyret under en inspeksjon ikke viser tegn til vanskjøtsel eller misshandling. Hvis ikke dyrevernet ved selvsyn kan se klare tegn til lovbrudd, står de like maktesløse som privatpersoner hvis de faktiske forhold er annerledes.

Vi har en lov, men den skal også ivareta dyreeierens rett til en rettferdig vurdering. Dessverre finnes det mange saker som blir meldt grunnet personkonflikter. Det skal ikke være lett å frata en hundeeier dyret sitt, uten at det foreligger klare bevis på at hunden ikke har det godt. Noen dyreeiere mener at de har et godt dyrehold og for dem virker vedtak om endringer hinsides fatteevnen. De har gjerne hatt samme dyrehold i flere tiår og når da dyrevernet ankommer og viser til lover og forskrifter og mangler på disse, nekter dyreeiere å etterkomme vedtakene. En som har hatt samme dyrehold i 30 år behøver nødvendigvis ikke å hatt et godt dyrehold.

Mange sliter også for å etterkomme krav om endret dyrehold både på grunn av store fysiske forandringer/ombygging og av økonomiske grunner. Svært mange småbrukere har f. eks. sett seg nødt til å legge ned driften etter at nye vedtekter kom i forbindelse av husdyrhold.

Når det offentlige skal forvalte en lov som ikke alltid gir klare retningslinjer, spesielt innen dyrehold da dyr fremdeles betegnes som en " ting", er det et faremoment at man må te til "synsinger" uten at det nødvendigvis har vært en rettslig gjennomgang av saken. Vi vet også at de få sakene som havner i domstolen svært ofte blir henlagt.

Jeg syns det er viktig at vi fortsetter å melde fra både til dyrevernet og til politiet hvis vi ser klare tegn til lovbrudd. Anmeldes saken til politiet (må gjøres skriftelig) vil politiet også kunne se omfanget av dyresaker og be om mer bevilgning til disse sakene. Mange som ringer, sier de har ringt til politiet, men de har ikke anmeldt saken. Mange sier også at de har anmeldt saken til dyrevernet, men det er ikke en anmeldelse, det er en meddelelse til et offentlig organ.

Hvis man er vitne til dyremisshandling er det også viktig at både politi og dyrevernet vet identiteten til dyreeier. Det er også en stor fordel om man har flere vitner i en slik sak. Hvis man vet at andre kan være mulige vitner, kan man etterlyse disse via avisene. Dessverre er det slik at de fleste melder fra ett eller annet sted og ser seg ferdige med saken. Spørsmålet er om man har meldt fra til riktig sted og hvordan saken videre arbeides med.

Svært mange er fiendtlige innstilt overfor dyrevernet. Mange har denne fientlige instillingen både fordi de har lest og hørt om saker i media, eller fordi de kjenner noen som de mener er blitt urettferdig behandlet. Mange blir redde når de får dyrevernet på besøk, fordi de ser på dem som en trussel mot sin egen evne til å holde dyr på forsvarlig måte. Noen er svært opptatt av hvorfor dyrevernet kommer på inspeksjon og er mer opptatt av hvem som kanskje har meldt dem, enn det faktiske forholdet i situasjonen, nemlig at dyrevernet kommer for å se om det er et godt dyrehold.

Jeg mener det er svært viktig at dyrevernet gir veiledning og informasjon hvis det er kritikkverdige forhold, men også at de kommer på ny inspeksjon, da dyrehold ofte er varierende når det gjelder situasjonsbetingelser. Et typisk eksempel er om dyrevernet i dette øyeblikket hadde kommet inn her hos meg mens jeg nå sitter og skriver. For 10 minutter siden, skiftet jeg på hos dyrene på kjøkkenet. Jeg har ennå ikke vasket kjøkkengulvet som nå består av en del spon og en del kaninbæsj fra nattens kaninliv:-) Men, dette er jo ikke gammel skitt. Jeg er med andre ord midt i stellet og har bare tatt meg en liten skrivepause. Kommer de derimot om en times tid, så er alt på stell her...i hvertfall det meste:-)

Det er fortvilende å oppleve at dyr ikke har det godt. At man blir vitne til ulike måte å ha dyr på som ikke samkjører med egen oppfatning er også en annen side av saken når det gjelder vanskjøtsel.

Noen er opptatt av at alt dyrehold som ikke samsvarer med eget dyrehold er et tegn på vanskjøtsel. Det kan være at en dyreeier bruker feil fôr, uten at det nødvendigvis er synlig tegn på vankjøtsel. Det kan være at hunden ikke får nok mosjon i forhold til andres oppfatning av hva nok mosjon er. Det kan være at dyrene holdes på en annerledes måte enn hva man er vant med, f. eks. hunder i luftegårder, smådyr i bur, for lang pels på varme dager osv. I mange slike tilfeller vil det være svært vanskelig å vurdere om dyrene lider, føler ubehag hele tiden eller føler ubehag i visse situasjoner eller har smerter.

Finner man dyr som lider uten at en eier er å oppdrive, skal vi etter norsk lov ivareta dyret på best mulig måte. Med andre ord, få dyret til veterinær. Er et dyr så skadet, er det lov å avlive dyret, såfremt dyret er eierløs. Denne utgiften betales av staten og ikke av privatperson som innleverer dyret. Hvis derimot dyret skal behandles, er det egentlig opp til veterinærkontoret om de vil påkoste dette, eller om de som leverer inn dyret vil påta seg "eiendomsretten" til dyret og også utgifter i forbindelse med behandling.

Det er derfor så viktig at dyreeiere identitetsmerker dyrene sine på en eller annen måte.

Årlig mottar jeg flere hundre henvendelser vedrørende katter. Stort sett eierløse katter som plutselig står på trappen til en eller annen. En del av henvendelsene gjelder at de har gitt katten mat og vann, men de har katt fra før og kan ikke ha flere. Når jeg spør om de har merket sin egen katt, blir det ofte stille....

Jeg kommer innpå katter, da dette temaet har et stort omfang i byen vår. i dag står 3 frivillige organisasjoner med fulle hus pga. katteproblemet. Har ikke de kapasitet til å hjelpe, kan man henvende seg til dyrevernet. Det er dog bedre å avlive dyret på statens bekostning enn at dyret skal gå månedsvis ute og hjemløs.

Både dyreorganisasjoner og dyrevernet har feller til å sette ut, slik at man muligens kan fange katten. Jeg har også felle her til utlån ( mot et depositum).

Hvis man føler ubehag eller at det blir for mye "arbeid" eller at man ikke vil bli involvert i noe, så gi i hvertfall beskjed om dyr lider ellerpå annen måte ikke har det bra. Da har man i hvertfall gjort noe. Og om man ikke selv vil bli involvert, så få andre til å ringe for deg.

Jeg er lettet over at jeg i dag har en dialog med dyrevernet. Det var en periode for noen år siden at dette ikke funket særlig bra, men jeg fortsatte å gi beskjed.

Selv om jeg i dag har et mer realistisk syn på alle henleggelsene og at mange saker ikke fører frem til noe, så fortsetter jeg likvel å gi beskjed. Jeg ser ikke på meg selv hverken som noe kverulant eller fanatisk galning, men jeg bryr meg. Og det har vi alle lov til.

Jeg kunne ønske at vi fremover i byen vår får en enda bedre dialog med hverandre, ja alle som jobber med og for dyrene.Pr. Mars 2008 føler jeg det er mye spenning i lufta og at mange står mot hvernadre i stedet for sammen.Dette er forferdelig trist.Alle kan feilvurdere situasjoner, det gjelder både private og det offentlige. Likevel må vi alle fortsette i vårt arbeid for at dyr skal ha det bra.

Har du innspill til dette innlegget kan du sende det på en mail til meg: eurozoo@online.no

Anne