Offentlighetens Ansvarsfraskrivelse

Det går tregt, fryktelig...fryktelig tregt. Årene går og de fleste partier har knapt giddet å legge noe om dyrevelferd på sakslistene sine. Hvorfor skal de det? Det er jo bare å vente og vente og utsette og utsette..for det er jo såååå mange andre saker som fenger mer under valgfleskperioden ( som om vi ikke har hørt de før, da).

Jeg har kapitulert. Definitvt kapitulert når det gjelder TRO på at noe vil endre seg i nærmeste fremtid. Jeg ville vært naiv om jeg skulle TRO på endringer i vårt byråkratiske land. Mange snakker om land med diktatur, men jeg føler faktisk at vi lever i et diktaturland, der STATEN er vår diktator, uansett hva meningsmann måtte mene. Man samler inn underskrifter både her og der, åpner grupper på facebook, skriver i blogger eller som meg nå...slenger inn noen ord på hjemmesiden min. Men hva hjelper det?

Hvis noe skal endres tror jeg vi hadde hatt godt av å lære fra land der demonstrasjoner i langt større grad får gjennomslag. Men i Norge er det sjeldent det dukker om mer enn noen hundre demonstranter, så fremt det ikke det dreier seg om bensinpriser eller innvandrerpolitikk. Sorry, jeg kan  liksom ikke følge den anvarsfraskrivelsen det offentlige nå driver med. For ansvarsfraskrivelse er det definitivt, når Dyrebeskyttelsen Hordaland faktisk ikke får ta inn dyr lenger i en privat bolig.

La meg fortelle litt om "Duste Kommuner".  I Norge har vi en Dyrevernslov og vi har en rekke forskrifter for drift av det ene eller det andre. En av forskriftene vi har gjelder pensjonatdrift i kommersiellt øyemed. Det betyr en betalende tjeneste der innehaver av driften tjener penger. Pensjonatforskriftene omhandler en rekke krav for lokaliteten. Å starte et dyrepensjonat koster penger. Det skal bl. a være sluk i alle rom, rommene skal være lette å reingjøre og desinfisere. I tillegg kreves egne fôrrom og oppholdsrom/isolat for syke dyr. Det skal være tilfredstillende ventilasjon osv. Det er jo helt supert at man stiller krav for oppbevaring av dyr. Men det finnes en vesentlig forskjell på oppbevaring av dyr og hva slags dyr man snakker om. En privat person har langt høyere krav til "Fasciliteter"  for en betalt tjeneste for katten sin, enn en katt som fiskes opp fra rennesteinen.

Det som også er viktig i denne saken er hvordan loven håndheves. For i Norge har vi faktisk ikke noe maxkrav for antall dyr en person kan eie. Det finnes muligens noen tettsteder de har innført en viss begrensing, men jeg kjenner ikke til hvor dette skal være. For loven sier som sagt ikke noe om antall dyr vi kan ha i våre hjem. Hvis det ikke finnes en lov, må man se på andre forhold, i forhold til antall dyr. Det finnes utallige oppdrettere som tidvis kan ha 30 hunder inkl. valper, uten at de blir rammet av noen lov. Det samme kan gjelde en oppdretter av katt, eller fugler eller kaniner. Ja, hva som helst. Skal noe håndheves, må det være at forholdene er slik at dyrene ikke lider i utrengsmål. At de får primærbehovene dekket. Valper skal videre, kattunger skal videre og det samme gjelder undulatunger eller kyllinger.

Det betyr at private som har dyr i eie ikke rammes av pensjonatforskirftene, enda de absolutt burde høre innunder kommersiell drift, siden de driver salg av dyr. Men, vi har lov til å selge dyr privat uten at vi dermed har en bedrift. For dyresalg fra private betegnes som en hobby. Og hobbier kan vi tjene på om det dreier seg om salg av en pungrotte eller salg av et tragisk maleri . Innenfor loven om skatt, er det en begrensning for fritak av skatt på hobbier, som lett kan rettferdiggjøres ved å trekke fra utgifter man har til malingen, eller veterinærutgifter, fôr og neddritne tepper, Amen. Så en hobby er altså ikke noe bedrift og man har lov å drive sin hobby i hjemmet. Det er ingen som må endre garasjen til en driftsbygning om han småfikser på alle naboens skabbete biler og forurenser miljøet rundt med kjemikalier og jævlig mye bråk. Men, noen skarve katter skal altså sette "Prestisjebyråkratiet" i gang hva gjelder Dyrebeskyttelsen Hordaland.

Jeg blir faktisk forbannet med god grunn. For er det noe mange, mange kjenner til i vårt lille land, så er det inhabilitet, kammeraderi og det å "ikke miste ansikt" i det offentlige. Det betyr at når noe først har havnet i "systemet" så skal man jammen stå sterkt økonomisk, fysisk og psykisk...for dette ender alltid med enten kamp eller total overgivelse. Det er dessverre slik at privatpersoner ofte kapitulerer. De har rett og slett ikke råd til dyre advokater som må kjempe mot offentlige "kamerader" som gjør alt for at sakene skal ende med "VI VANT". Greit nok. Vi vet at dyrevernsloven slår begge veier, rett og slett fordi den tiår etter den kom i kraft fremdeles er like diffus som tåken en sommermorgen. Men, enda verre er det når det offentlige faktisk jobber mot seg selv og enda verre mot lovverket.

Alle vi som driver med dyrevern, driver som ordene sier For verning av dyrene. Det igjen betyr at vi gjør alt for å følge denne ene paragrafen i Dyrevernsloven som sier: Man skal hjelpe dyr som lider i utrengsmål. I tillegg tror jeg vi alle føler et stort ansvar for å avverge unødvendig avliving fordi lille Lottelisemarkuschristian har gått dritlei av dyret de fikk av mamma eller pappa. Samme det...uansett årsak så er det for jævlig at dyrene skal få en sprøyte i stompen og deretter kastes i bosset eller sendes til felles kremasjon. Så vi bruker vår tid, vår fritid, våre penger, våre krefter for å hjelpe, hjelpe og atter hjelpe. Alle som tar inn dyr, svømmer og svømmer uten at bølgene tar slutt. Det er ikke en allmenn rett til å eie dyr, men det er en allmenn plikt til å ivareta dyrene vi har i vårt eie.Og når den allmenne plikten faktisk ikke er innefor offentlighetens interesse å ivareta, så kaller jeg det ansvarsfraskrivelse og rett og slett et lovbrudd. Man har faktisk lov til å anmelde det offentlige for tjenesteforsømmelse. Noen som tør?....

Dyrevernsnemndene har knapt noen oppstallingsplasser for dyr. Som regel hvis vi kikker på saksdokumente ( sånn ca. metervis i høyden) så ender dyrevernsnemnda under kallenavnet "Dyrefjernsnemnda". Kort fortalt ender det veldig, veldig ofte med avliving. For all del, Ikke fordi nemnda ønsker det, men fordi vi faktisk ikke har nok mottak for dyrene. De er pinadø helt avhengi av frivillige personer som kan ivareta dyrene, promte. Joda, de benytter seg sikkert av enkelte katte og hundepensjonater i påvente av saksgangen i enkeltsaker, men halloooooo...er det bare katter og hunder som trenger hjelp?

Så har vi den festlige situasjonen at private personer som mottar en ugle som er innunder verneloven for utrydningstruede arter, faktisk selv bryter loven. Ja, for vi har nemlig ikke lov til å oppbevare ville dyr i fangeskap. Med andre ord, finner du et hjemløs dyr, så hadde de alle havnet på veterinærkontoret sitt svarte benk, men en sprøye i ræven...adjø:-(

Men.... vi slipper dette. Stort sett i hvertfall. For det finnes mange sjeler i vårt lille land som forbarmer seg over den store jobben det faktisk er å rehabilitere hvert eneste nurk, "ville" eller tamme...til et liv i frihet eller i et godt nytt hjem.

Når byråkratiet ikke finner gode løsninger...og de har jaggu hatt mange år på seg...så burde de virkelig bøye seg i støvet og kysse føttene til alle de frivillige som påtar seg jobben de  i langt større grad burde gjort. Og om det offentlige ikke kan gjøre noe, så burde de i langt større grad tilrettelegge for de som faktisk vil gjøre noe.

Men, Neiiiiidaaaaa...

Pga. mangel på vilje til å løse saken rundt Dyrebeskyttelsen Hordaland, så får de heller altså kroken på døra. Enten endre bolighusets bruksegenskaper og så må foket flytte ut, eller de får finne et annet hus som bare koster noen millioner, jepp. Jeg fikk selv tipset fra Distriktsveterinæren en gang. Få dette stedet godkjent. Jaha, så begynte jeg å lese forskriftene. Tenkte at jeg like godt kunne rive hele huset for å få lagt hellende gulv med sluk, dekke alle vegger med baderomspanel og lage til full ventilasjonsanlegg i hele huset. Men, kanskje ville Distriktsveterinæren modifisere sine krav, siden akkurat det har blitt gjort før? Vel, jeg tok ikke sjansen. Joda, et liv i frisk natur i en Lavvo utenfor, er sikkert fristende for mange. Så kunne jeg snike meg inn og ta meg en dusj innimellom, jepp. Halloooo, er det virkelig mulig? For all del, jeg har intet usnakket med Distriktveterinæren...

Mange som har besøkt meg har helt banna bein sikkert tenkt: " Herregud, så mange dyr hun har" Eller " Kan det gå an å leve slik, da?". Sikkert mange som har trippet etter å melde meg til Mattilsynet fordi jeg har valgt å leve på en annerledes måte enn andre. Uansett, de dyrene som har vært her, har aldri levd i møkk og drit, dårlig luft eller fuktige kjellere. Jeg har stått både alene og sammen med andre for å sørge for at nettopp dyrene skulla ha det bra. Da er det lett for "Frk. Fsefin" å kritisere at Kallekanin har bæsjet rundt på gulvet her, selv om den daglige reingjøringen besto i støvsuging og vask morgen og kveld, hver eneste jævlige dag året rundt. Og jeg banner av god grunn. Jeg banner fordi jeg blir så inn i granskauen sint når jeg vet hvilket enormt arbeid Dyrebeskyttelsen Hordaland gjør og som da tydeligvis ikke blir SETT bak byråkratiske dusteregler noen har funnet på. For i følge loven gjør de intet feil og intet ulovlig. De har bare møtt på en "Frk Fisefin" som mener at katter tiltrekker seg rotter...:-))) Om så bare, så hadde matbudsjettet gjerne gått ned:-)

Joda, jeg kan lene meg tilfreds tilbake i stolen og humre fordi jeg avviklet i "tide". Men det klarer jeg bare ikke. Jeg tenker nemlig på alle de ildsjelene som fremdeles er der ute og som nå helt sikkert kommer på lista: "Hvem skal vi nå ta?". Jeg mener det er en offentlig ansvarsfraskrivelse når de ikke en gang er villige til å finne andre løsninger...men slik har det alltid vært og slik vil det nok fortsette å være...i lang, lang tid.

Anne

Februar 2009