Hvor står vi hvor går vi

HUNDER TIL OMPLASSERING

Hvor står vi - hvor går vi?

Da jeg i 1997 begynte så smått med omplassering av dyr, var jeg svært bevist på at hunder og katter ikke skulle være en del av arbeidet. Det er tidkrevende nok i seg selv å hver dag stå overfor utfordringer med smådyrene. I tillegg økte antall smådyr for hvert år. Hvert eneste dyr skal ha tilsyn, mat og utstyr.

Det koster også å annonsere, telefonere, reparere (veterinærutgifter) og omplassere. For de som tror at omplassering er gratis, så er det altså ikke det. Kostnadene har jeg dekket selv fullt og helt, for å gi de videre uten vederlag. I tillegg til at dyret er gratis, har jeg dekket veterinærutgifter i opptil 3 mnd, tatt dyr tilbake vederlagsfritt og hatt utallige helsesjekker gratis, med forbruk av ”helseartikler”.

Jeg nevner ikke dette for å gjøre meg selv til noen helgen, men fordi det er rene fakta.

I 2002 videreformidlet jeg noen hunder. Det fungerte rimelig greit. Eier tok kontakt med meg, jeg noterte ned fakta om hunden og eiers telefonnummer. Ringte noen vedr. hund, videreformidlet jeg ”registrerte hund”. Dette kostet meg ingenting, og var en oppgave som ikke var tidkrevende. Etter hvert tok stadig flere kontakt med meg. Dette var mennesker i virkelig vanskelige situasjoner.

Det kunne være en situasjon der barn fikk astmaanfall, og ingen i nærmeste krets kunne ha hunden til de fikk den omplassert.

Det kunne være et akutt samlivsbrudd, der nye boplasser ikke tillot hunder. Det kunne være endret arbeidssituasjon, der hunden måtte være så mange timer alene at eier ikke maktet å gi den gode nok forhold. Uansett så var beredskapshjem en nødvendighet i enkelte tilfeller.

I starten hadde jeg bare to som hjalp til. Etter en lengre periode innså jeg at dette ikke var nok, og at det også krevde veldig mye arbeid rundt en omplassering.

Hva skjer egentlig under en omplasseringsprosess ?

- Aller først skal hunden registreres.

Vi må innhente så mange opplysninger som mulig om hundens helse, adferd og egenskaper.

- Så må eier skrive en kontrakt med oss.

Det betyr at hund og eier kommer hjem til oss, der vi ser hunden, tar bilder av den og informerer om videre prosess.

- Så har vi på forhånd ringt til ulike mennesker som har sagt seg villig til å ta i mot hunden.

Dernest leveres hunden til beredskapshjemmet. Så ringer vi beredskapshjemmet for å forsikre oss at alt går bra.

- Deretter har vi annonser, med mange innkomne telefoner.

Så samler vi opp de vi mener kan være egnet som ny eier til en visning.

- Så henter vi hundene til visningen.

Så skrives en kontrakt og hunden taes på prøve hvis vi finner en egnet ny eier.

- Så skal disse ha oppfølging.

Da de aller fleste ”glemmer” ”tilbakemeldingskravet”.

Hvis det i hvert tilfelle hadde endt der, hadde omplasseringsprosessen vært unik. Men, slik fungerer det ikke alltid i praksis.

Det kan være at den hunden som kunne være alene hjemme, ikke kan det allikevel. Dermed må vi finne et annet beredskapshjem der noen er hjemmeværende. Det kan være at hunden som går greit med katter, ikke går greit med katten i beredskapshjemmet. Da må den i et hjem uten katter osv. Dette skjer ikke ofte, men det skjer. Mange hunder kom inn uten noe som helst utstyr. Ikke børste, skåler, tepper, kurver, mat eller lignende.

hund og katt01.jpg

Det var fra starten av helt klart for meg at de som stilte som beredskapshjem IKKE skulle ha noen utgifter for å hjelpe en hund videre. I en periode hadde to andre jenter ansvaret for omplassering av hundene. De så det jeg også hele tiden har sett: et enormt arbeid og utrolig mange utfordringer. Det ble for mye for disse. Nå har jeg hele ansvaret i tillegg til smådyrene.

Da jeg i 2003 overtok ”porteføljen” av omplasserte hunder og lista over alle som ønsket hund, måtte mye endres. Jeg kan ikke takke mange nok ganger min kjære venninne Mette, som stilte 100 % og hele veien har arbeidet frivillig sammen med meg vedr. hundene.

Vi innså også ganske raskt at omplassering av hunder kostet flesk. Ja, nettopp! Annonsering kr. 200.-, et nytt bånd kr.100.- en matskål og vannskål i plast kr. 80.- fôr for en hund kr. 200-300.- telefonutgifter pr. hund 200.- (mobiltlf. er dyrt).

Så kom uforutsette veterinærutgifter. Jeg husker jeg startet 2004 med 18.000 i veterinærutgifter. Heldigvis fikk jeg det på avbetaling. Hadde jeg råd, vaksinerte jeg hundene også. Det kostet 350.-

Vi var bare nødt til å ta gebyr. Jeg glemmer aldri julen 2003. Da var jeg kirkeblakk. Ingen penger til mat eller gaver. Ingen penger til annet enn dyrene. Jeg ville ikke ha det slik. I det vi innførte gebyr, innså vi at dette kunne kanskje fortsette. Gebyret var ikke for hunden, men for utstyret som fulgte med hunden. Alle fikk med store sekker fôr, mat og vannskåler, bånd og teppe. Hadde vi noe ekstra, ble det også lagt med.

Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har fått inn hunder med en ”taustump” av et bånd, gjerne med 7 knuter og to pepperkakebokser til mat og vannskål. ”Dett var dett!”. Jeg ville aldri levere hundene videre med bare dette.

2004 gikk greit. 193 hunder ble formidlet/omplassert fra oss. Jo da, mange ufortutsette ting dukket opp, men heldigvis klarte jeg meg økonomisk. Ikke en krone gikk i egen lomme.

I år startet vi på ny giv. Men, nå ser jeg at underskuddet virkelig begynner å tære på. Hvorfor? Jo fordi mange ikke gjør opp for seg. Så har vi hatt inne hunder som vi har måtte legge ut store beløp for veterinærbehandling. Det kan være ”bagateller” som plutselig koster meg opp i 2000.- kroner. Alle som har hund, vet at et veterinærbesøk sjelden kommer under 500.- kroner.

Hunder fra nemnda kommer sjelden med noe utstyr, og nemnda dekker heller ikke kostnader til veterinær.

Kort sagt har jeg nå ”tapt” over 8000.-siden nyttår. Da snakker jeg om 8000.- på tross av gebyrer.

De 8000.- er mange fôr sekker, altså!

Jeg kan fortelle om et eksempel der Mette nå tapte penger. Det ble ringt inn en forespørsel om vi kunne ta i mot en Collie på 11 år. Hunden skulle være snill og grei. Men, de som eide den kunne ikke ta vare på denne. Hunden hadde ikke fått stelt pelsen på årevis. Vel, Mette ville dra å se på hunden. Jeg kan love at Mette ikke er den som ofte tar til tårene. Da hun ringte senere på dagen hørte jeg hulking i telefonen. ”Det var så jævlig, Anne” sa hun. Hunden var utmagret, dehydrert og innkapslet i tover på tover. Mette ville ha hunden ut fra disse menneskene umiddelbart.

Jeg tok kontakt med dyrevernsnemnda, som møtte Mette senere på dagen. De kunne lite gjøre annet enn å gi en advarsel, følge reglene der, komme tilbake, se om noe var bedret, og så hele papirmølja osv. Mette hentet hunden.

De skulle betale et gebyr for omplasseringen. Men, hvor stor er egentlig sjansen for at noen som ikke kan ta vare på hunden, liksom skulle ha evnen til å gjøre opp for seg? Hunden ble tatt med til veterinær. Veterinæren konstaterte dehydrering (øyne som var innsunket), mulig nyresvikt osv.

Sjansen for at den skulle komme seg på beina igjen var liten, hunden gammel og avliving var det eneste rette. Dette betalte Mette av egen lomme.

Det har blitt en del slike utgifter i år. Nå har vi nettopp fått inn en liten hund, nydelig og snill. Tynn som bare det. Blitt banket flere ganger. Dopet av eieren to ganger. Kostnadene mine er allerede passert 2000.- på denne hunden.

Så hvor står vi, og hvor går vi?

Det jeg ser er at mange, mange vegrer seg for å omplassere hunden sin selv. Mange har prøvd og blitt vetta skremt. Ja, for når jeg ser at rusmissbrukere kan levere en hund hit (gjelder ikke den overnevnte), så tenker jeg også; HVEM ga denne hunden til disse menneskene?

Mange kommer opp i ulike situasjoner og trenger hjelp umiddelbart. Fremdeles velger også en del avliving, fremfor omplassering. Da vet de, som de sier, at hunden ikke kommer til feil plass.

Moralsk står jeg stadig vekk i et dilemma. Jeg tenker: så lenge det finnes et sted folk kan ”kvitte seg med problemet”, kanskje det øker bruk og kastmentaliteten. Men hvem er taperen uansett? Jo, det er dyret.

Da jeg var barn hadde jeg en liten figur stående på nattbordet mitt. Det var en hund som satt og så ned på et lite barn. På sokkelen sto det: ”Kan du inte tala”.

Nettopp! Dyr ”kan inte tala”, og det er en hver dyreeiers plikt å ”tala” for dyrene. Siden dette ikke er virkeligheten, har vi ulike organisasjoner og foreninger som taler dyrenes sak. Paradokset er at det er flere som taler dyrenes sak enn barnas sak her i dette landet. Men, det er nå slik det er.

Slik det står nå, vil jeg vurdere om jeg skal kutte ut omplassering av hunder. Jeg har fått økonomisk støtte fra privatpersoner som jeg er utrolig takknemlig for. Uten dette, hadde jeg for lenge siden gitt opp hundeprosjektet. Nå står vi overfor nye utfordringer, nye utgifter og det tar søren meg aldri slutt. Vi er faktisk avhengig av hjelp utenfra hva gjelder økonomisk støtte. Jeg har søkt midler flere ganger uten hell.

En hundrelapp, en femtilapp, selv en 10-krone er til hjelp. På fremsiden står et kontonummer. Jeg er takknemlig for alt som kommer inn. Nå er det hundene som står i fokus. Så får vi se om vi klare å fortsette, eller om hundeomplasseringen blir lagt ned.

Det siste ville vært en tragedie.

Anne