Start

Anne's corner

Dagbok

Forum

Annonser

Et dyreliv

Turer

Linker

Gjestebok

Kontakt

Brev fra Omplassering Vest oppdatert 2009

JULEBREV TIL BA 2005.

Kjære BA.

Tenk nå er jammen julen her.

Igjen må jeg få takke dere for hjelpen med å finne hjem til alle disse herlige pels og fjærkledde vennene vi har. Over 850 dyr har fått nytt hjem i år. Vi får utrolig bra respons på å annonsere i avisen deres.

Jeg har vært litt mer forsiktig denne høsten med å ta inn dyr, rett og slett pga. kapasitet og plass. Hadde jeg sagt ja til alle hadde tallet denne gang også oversteget 1000 dyr, om ikke flere.

Uansett, det er mange dyr som hvert år trenger nye hjem. Det som er så trist er at når en trend er over, så kommer disse dyrene hit, ofte i stort antall. Jeg husker bare for noen år siden, da trenden rundt ilderen slukket. Da kom det mange inn, da.

Nå er det Chinchillaen. EN ting er å ha 2 små sjarmører, men her har jeg nå 14 i hus. Alle har sin sjarm, selv om jeg nå har farget bort noen grå hår hos meg selv. Dette er jo nattdyr, og jeg kan love at de liker å more seg på nettene. Da setter de tenna i burdøren og ”Shaker løs”. Så går jeg i svime inn og har en liten prat med dem. Ellers tror jeg at jeg har vip-status på EL-kjøp hva gjelder kjøp av ledninger. Nå lever disse dyrene gjerne i 20 år. Jeg syns det er fint, jeg, for da kan man jo være glad i dem lenge, men jeg kan ikke ha dem her sååååååå lenge, HJEEEELP!! Så jeg håper at noen virkelig vil gi dem en sjanse.

Men, jeg har jo mange andre dyr også. Over 90 kaniner sitter å kikker forventningsfullt ut av burene i håp om at noen skal komme å hente dem. Jeg har ørken og Degusrotter også. På kjøkkenet er det virkelig liv. Der er også marsvin og mus (når nettene blir lange…)

Det er trist at så mange unge dyr kommer inn. Jeg blir derfor som et stort smil, når det ramler inn en pensjonist eller to. Brumle den lille sorte kaninen er snart 10 år. At de er gamle betyr jo bare at noen har hatt dem lenge, og det er virkelig bra. Jeg får nemlig mest inn unge dyr. Noen bare noen måneder gamle, men de fleste er under 1 år.

Nå har vi laget jul i huset her. To av chinchillaene hadde det ekstra gøy. Jeg hang opp noen grønne girlandere, og de rev de ned, hehe. Til slutt ble vi enige i at de skulle få velge pynten. Jeg åpnet juleesken, og vips var de borte der begge to og begynte å rote frem det som tydeligvis var deres favoritter. Røde girlandere, nisser og alt som glitret. Noen av Nissene satte jeg utenfor, og da kom kaninen Houdini og ville sjekke hva dette var for noe. Ikke var det noe bedre inne, for kaninen Oscar Mathisen, trodde fuskepelsen på nisselua mi var en annen kanin, og satte i gang med et forsøk på familieforøkelse, jepp. Dette året har jeg fått mange nye dyrevenner som hjelper meg. Vi kan jo fokusere oss i hjel på alt det triste, men jeg syns det er så flott å ha motpolen i alle de fantastiske dyrevennene, ikke sant? Jeg kunne jo aldri drevet med dette hvis ikke det hadde vært for alle de som hentet et dyr her. Da hadde jeg jo hatt nesten 7000 dyr her nå, og DA hadde jeg fått grå hår overalt. Det har økt med hunder her også. Bare de siste 4-5 ukene har over 25 hunder fått nytt hjem, JIPPI!

Dere kan tro det er kjekt med alle de positive tilbakemeldingene fra nye eiere. De kommer hit fra hele landet.

Jeg har jo pleid å skrive et juledikt, og i år sender jeg dette:

GOD JUL

MINE VENNER

Jeg kan elske mine venner

Uansett hvordan de er.

Men høyest står de venner,

Som har finner, pels og fjær

Jeg kan le med mine venner.

Vi kan prate om det meste.

Men høyest står de venner,

Som gir livet mitt det beste.

Jeg kan leve med de venner,

Som går sammen på min vei.

Men, de aller beste venner

Er de små som bor hos meg.

Jeg kan tilgi mine venner,

Tross i urett, tap og svik.

For med dyr som beste venner

Er mitt liv så godt og rikt.

Jeg ønsker alle dyrevenner en riktig god jul og et godt nytt år. Tusen hjertelig takk til BA og alle dere som hjelper til å gi dyrene en ny sjanse.

Stor juleklem fra Anne og dyrene.

Ps. Sender med noen julebilder dere kan kose dere med.

JULEBREV 2007

Kjære venner og dyrevenner og menneskevenner og jordens venner 

Julen er her igjen. Like sikkert som hvert år, pakker vi frem år med tradisjoner og mens vi fyller huset med glede og pynt og bakst og julemiddager, tømmes lommeboken i samme tempo, jepp. 

Året har vært ganske annerledes for meg. Selv om det tiltenkte friåret ikke akkurat ble et friår, så er utrolig mye gjort, enda noe er ugjort og en del endringer har blitt iverksatt. Jeg var veldig spent på om jeg ville finne løsninger i forbindelse med inntakstopp på dyrene som trengte nye hjem. Alt i alt har kabalen gått opp. Det første halvåret fordi Emilia dukket opp og omplasserte mange dyr, samtidig som også Helge trådde inn og tok imot en del kaniner og marsvin. Etter hvert har jeg oppfordret til i større grad å annonsere dyrene selv. Har det vært krise på smådyr, har jeg tatt dem inn. 

Når det gjelder hunder, tok jeg tidlig en avgjørelse om å trappe kraftig ned og kun ta inn akutte tilfeller eller hvis jeg følte for det, rett og slett. Jeg har merket en nedgang på over 70 % hva gjelder telefontiden, og vet dere hva? Jeg nyter det

Jeg tror heller ikke at de hundene jeg ikke har tatt inn har avgått med døden. Folk flest finner andre løsninger og jeg har henvendt dem videre til andre som kan hjelpe. Likevel, det var en lang tid å avklimatiseres. Det er fryktelig vanskelig å si nei, ja så vanskelig at et ”Ja” faktisk er mindre krevende og slitsomt. Et ”Nei” kan gi søvnløse netter og uro inn til margen. Sånn er det bare… 

Året har definitivt innholdt mange utfordringer også. Jeg har hatt innom andunger og måkeunger, det har vært helsesjekk hver søndag på smådyrene, det har kommet inn friske dyr og syke dyr og noen dødelig skadde/syke dyr. Det har vært dager med uendelig mye glede og det har vært dager med ubeskrivelig sorg når jeg taper kampen mot livets gave. 

Svært mange har gitt gaver også i år. Jeg har mange å takke, Tusen Hjertelig Takk!

En helt spesiell historie er Bonnie som kom hit i høst. Hennes eier hadde sendt en pengegave månedlig til støtte for dyrene. Så trengte han hjelp, han var døende. Det var en ære for meg å hjelpe tilbake, og Bonnie fikk et godt hjem. Dette vekket mange tanker i meg om hvor sårbare vi egentlig er, vi som har dyr. Ja, for hva hvis noe skjedde med meg? Hvert eneste lite liv som bor her må videre og det hadde vært helt forferdelig hvis jeg skulle dø uten å vite at dyrene ble tatt vare på. Jeg lyser fred over hans minne og ønsker Bonnie lykke til videre i sin pensjonist tilværelse. 

Det var også spesielt da jeg ramlet over mer enn 20 katter som trengte hjelp og nye hjem. Inn trådte min venninne Christel sammen med familien. Det ble et gigantisk prosjekt, rett og slett. Med hjelp og gaver ble kattene kastrert og steriliserte, og de fleste kattene har nå fått nye hjem. All ære til Christel og familien for den kjempe jobben de har gjort med ormekurer, lusekurer, oppforing og sosialisering. 

Uker før jul, satte jeg meg inn i bilen og kjørte til Værlandet. Med i bilen hadde jeg grisene Georg og Trulte. Georg bodde i lang tid hos meg for noen år siden, før han fikk nytt hjem med minigrisen Trulte. På et uanmeldt besøk, oppdaget jeg svært dårlige forhold, møkk, skitt, fukt og et dødt dyr. To apatiske griser med hengende haler og triste øyne fulle av infeksjon. Hjertet mitt brast…Det var ikke lett å reise derifra, men jeg var 100 % innstilt på å hjelpe. Jeg tok også med to andre dyr som bor her nå. Etter annonser og flere telefoner kom løsningen. Nå kan de leve fritt ute i vakker natur hos folk som kan disse dyrene. Bedre julegave? Mye er ryddet vekk, mye er kastet, grøftingen er ferdig, stuen og kjøkkenet er pusset opp, det digre ”teltet” av presenning er nå revet og hagen ser mer ordentlig ut enn på lenge, lenge. 

Noe som absolutt har preget dette året, er tiden med Balto. Balto er en fantastisk hund, men også krevende. Jeg har virkelig fått bryne hodet mitt på hvordan jeg skulle klare å holde følge med han både mentalt og fysisk. En av de viktigste investeringene jeg gjorde, var innkjøp av kart over Os. Deretter stupte jeg ut i den ene ”ekspedisjonen” etter den andre, ofte sammen med min venninne Marit og hennes hund Pia. Vi har hatt utrolig mange fantastiske turopplevelser sammen. I tillegg har jeg ”klikker” trent masse med Balto og hjelpe meg så flink han er Vi har også startet å trene på Agilitybanen her på Os, der han gjennomfører ulike bevegelser på ulike elementer (gå slalåm, hoppe gjennom hjul, balansere, krype gjennom tunnel og hoppe over hindre).

Han er rett og slett kjempe flink, jepp. Balto er nok ikke ”ungen” min, slik som Farris, men han er min beste venn. 

Så er vi snart ferdig med 2007, og jeg er godt fornøyd med året. Jeg er faktisk så fornøyd at jeg blir litt til i denne settingen. Jeg gleder meg til julen, til samvær med familien, til kosen med dyrene som jeg nå har mer tid til. Jeg gleder meg til tiden med tuppene mine og Kurregutt og Chinchillaene, marsvina og kaninene. Takk for et godt år! 

Jeg og dyrene ønsker dere alle en riktig God Jul og alt godt for det neste året.

Klem fra Anne

                     JULEBREV 2006.

Hvert eneste år ramler julen over oss like overraskende fort som alltid. Jeg syns ikke det er lenge siden gradestokken viste 34 varmegrader og ventet på den kjærkomne høsten. Den kom fort. Jeg har vurdert innkjøp av dykkerutstyr, siden jeg stadig får hele Vøringfossen i hodet. Heldigvis er jeg ikke værsyk. 

Det som er koselig før julen ringes inn, er jo nettopp denne mørketiden. Da finner man varme og kos inne. Vi kan kroe oss i sofakroken, finne en god bok, omsluttes av nærhet med familie eller venner eller i selskap med oss selv.  

Slik er det ikke for mange av dyrene rundt oss.  Det rare er at i denne ”høytiden” der vi absolutt burde finne ekstra plass for omtanke og kjærlighet for dyrene, opplever jeg en enorm pågang fra folk som ikke kan ha dyrene lengre. Naturligvis tenker jeg på hvorfor de midt i en høytid ikke kan ha dem. Og, naturligvis er det fordi vi har det enda mer travelt og kommer enda mer til kort når det gjelder tiden til dyrene. 

Hver eneste dag kommer det telefoner, og hver eneste dag hører jeg det samme igjen og igjen: Vi føler at tiden ikke strekker til eller vi har ikke tid nok til å gi dyret vårt det den trenger. Vi har snart ikke tid til å gi hverandre det vi trenger eller barna våre den tiden de trenger. Vi bruker tid på å finne tid til alt vi skal ha tid til.  

Vi har morgentid og løpe til jobben tid, og arbeidstid og lunsjtid, og kjøre i kø tid og handle i butikken tid og lage middag tid og kjøre ungene på ett eller annet tid, og Tv tid og sovetid. Men er dette kvalitetstid slik vi ønsker?I år leste jeg en fantastisk bok som handlet om Simple Living. Fjern alt det som tar unødvendig tid, omstrukturer hverdagen ta bort det man ikke har behov for og bruk tid på noe som virkelig betyr noe. Tid som gir deg noe tilbake, virkelig tilbake. Det er da jeg tenker på tiden med dyrene våre. Å rusle av gårde med hunden, i regnvær eller solskinn ute i naturen, det gir deg virkelig en gevinst. Å leke med hunden får frem barnet i deg, det er gevinst det. Å stryke hunden eller pusen eller lille Kallekanin over myk pels, det er gevinst det. Å prate med fuglen, se den fly rundt i stua fri og glad, det er gevinst det. Å se til at dyrene har det bra er utrolig viktig, for vi har jo selv valgt dem inn i livet vårt, ikke sant?  

Det er også en stor gevinst å si til sine venner, familie eller barna: I dag gjør vi noe i sammen, i stedet for å gå til hver våre kanter. Vi trenger å samles og ikke splittes. Jeg tror vi leiter feil etter den ekstratiden vi håper vil gi oss mer lykke. 

Hundrevis av smådyr har også dette året fått nye hjem. Det har vært mange lykkelige stunder, og mange ulykkelige stunder. Jeg må fortelle om noen. 

Jeg har hatt både pinnsvin og måker og kråker innom i sommer. Det var også spennende å følge utviklingen hos to andre som fostret opp en hare og en snømus. Det er ikke lett å vite hva man skal gjøre når dyrevernsloven på den ene siden sier man skal hjelpe dyr som lider i utrengsmål, samtidig som den sier at det ikke er lov å ha ville dyr i fangenskap. Det er jo naturlig for alle som finner hjelpeløse dyr å hjelpe. Det jeg mener er viktigst, er at vi søker faglig hjelp, slik at den hjelpen vi gir blir riktig. Jeg har jo hatt mange skapninger innom i alle disse årene, og de aller fleste har klart seg. 

Jeg vet ikke om kinesere er inne i hundens år nå, men det har jeg vært. Det har vært utrolig mange hunder innregistrert. Uten den fantastiske innsatsen hvert et fosterhjem har gjort, ville ikke dette vært gjennomførbart. Jeg er så mektig stolt over alle disse herlige menneskene som har åpnet dørene til hjemmene sine for alle disse herlige hundene. Men, ikke alle har vi kunnet hjelpe, sånn er det bare. Likevel, over 170 hunder ble innregistrert dette året…det er mange hunder altså! 

Det som virkelig smerter er den totale følelsen av maktesløshet, enten når dyr blir alvorlig syk eller når jeg fysisk ikke har plass til flere. Heldigvis har det vært få tap av liv dette året. Jeg hadde en periode i høst som var ekstra tung. To kaniner og en rotte døde her. Når jeg får inn syke dyr, klarer jeg knapt å sove. Jeg våker og våker, dager og netter. Spretter opp hvis jeg har duppet av, løper til buret, håper å finne det lille vesenet i live. Jeg ber til alle guder, bønnfaller om at dette livet må spares…så dør den. Jeg har sagt det utallige ganger før at den dagen jeg ikke har denne sorgen inni meg, da trekker jeg inn årene. For det er nemlig slik at det å jobbe med og for dyrene, levende individer, det er oppturer og nedturer. Når jeg satt med lille Løvetass i armene mine og livet hans ebbet ut, da grein jeg og grein jeg. Jeg har sittet mange ganger gjennom årenes løp med et døende dyr i armene. Det er like forferdelig hver gang. Her på Omplassering Vest opplever jeg utrolige kontraster hver eneste dag. 

Etter 9 år med Omplassering Vest opplevde jeg i år en fantastisk giverglede fra mange. Ikke bare har der kommet inn masse utstyr, sengeklær, hundeutstyr og annet, folk har også gitt penger. Jeg må bare innrømme det med en gang, jeg har forferdelig vanskelig for å ta i mot pengegaver. Jeg er bare ikke slik laga. Syns det alltid er flaut og rart og unaturlig. Sikkert fordi jeg aller, aller best liker å gi. Jeg vil derimot si at jeg føler en utrolig stor takknemlighet for at dyrevenner har villet hjelpe. Hver eneste krone har gått direkte til dyrene. Det er så godt å kunne gi frisk salat, gulrøtter, en godbit til hundene, en leke, et nytt bur, eller annet de trenger, uten å vri seg av fortvilelse pga. dårlig økonomi. 

Det har også vært flere som har engasjert seg og hjulpet på ulike måter. Mette som har gjort en formidabel jobb med hjemmesiden, Jentene som jobber her hver uke med reinhold av burene. Alle de som kommer med råd og tips og hjelp enten hva gjelder de pelskledde eller de fjærkledde. Jeg har et utrolig stort nettverk og gjett om jeg er glad for det. Butikker som husker på dyrene, veterinærkontorer som stiller opp. Det er så mange, så mange. Alt jeg kan si er at jeg er dypt rørt og svært takknemlig for all hjelp og støtte.

Jeg må også i takke min mamma, som ga meg 4 fantastiske feriedager på Tunhovd denne høsten. En tur jeg aldri glemmer og som virkelig var som balsam for kropp og sjel. Tenk, ferie… 

Året har gitt meg mange gode opplevelser: Baltovovsen har kommet inn i livet mitt for godt. Ti deilige små nøster av noen stokkandunger, gjorde sommeren helt spesiell. Vi fikk enorm respons via media på Lady. Operasjon ble gjennomført.

Jeg reduserte antall dyr inn, og fikk mye mer tid med dyrene. Alle dyrene har fått det de trenger av veterinærhjelp, utstyr, stell og sosial kontakt. Selv om jeg absolutt ikke vil bli murer i mitt neste liv, klarte jeg å fikse grunnmur på en tredjedel av huset…( hater ordet: B20 sekk, hehe).

Boka ”Simple Living” satte i gang en stor oppryddingsprosess som virkelig gjorde godt. Masse ”boss” vekk, mer tid, jepp.

Jeg har bestemt meg for en pause med omplassering av hunder. Så får jeg muligens valp på nyåretÅ, det er så mye som skjer her, hele tiden. 

Jeg kunne sikkert ha skrevet 10 sider til med alt jeg har på hjertet. Jeg vil bare til slutt si at mitt største juleønsker er: GUD, GI OSS MER TID TIL DYRENE! 

Jeg ønsker alle en fredelig god jul, jeg ønsker inderlig at dyrene like mye som alle dyrevenner får et godt nytt år. Takk for alle de erfaringer, opplevelser og nye venner jeg har fått i året som har gått.

En spesiell takk til alle dyrene som gjør livet mitt rikt.

Hilsen Anne, Balto og alle dyrene.

HEI!

Her kommer et sommer brev fra dyrene.

Ja nå er sommeren her for fullt, og det merkes. Bare på en dag kom det inn 27 kaniner. Nå er det 13 hamstere, 20 mus, 4 Parakitter, 3 undulater,8 marsvin, 5 ilder og en haug med kaniner som sammen med resten av gjengen gjør dagene hektisk.

Selv om det er travelt, og regnet til tider lager ris marker her, koser vi oss alle sammen. Mange av dyrene skal reise østover om noen uker, og få nye hjem der. 

Nytt av året er både katteformidlingen og hundeformidlingen. Vi har omplassert over 65 hunder siden februar i år. I tillegg har Beathe nok å gjøre for alle de stakkars kattene. Inger Helen jobber seg splint i hjel med å ringe rundt til alle som ønsker seg hund. Vi har 4-6 beredskapshjem, men trenger sårt flere.

Hver eneste dag strømmer telefonene til. En kveld ønsket en eldre dame råd om å fostre opp 6 brunrotte unger. Ja, jeg sier brun rotter. Hadde min mor vært her da, hadde hun vel besvimt i 3 avdelinger. Nå rådet jeg damen til ikke å slippe dem løs i huset. Jeg så nemlig for meg en enslig dame, med bare sofa og grunnmur igjen til høsten. 

Lykkeliten, som har blitt Lykkestor (Høne altså) ligger nå på klukk på noen Vaktel egg. Det skal bli svært spennende å se hva det blir til. Minigris har jeg slått helt fra meg, og det har Farris vovsen også. Han kan rett og slett ikke  fordra disse grisene. Jeg tror han tok skrekken, etter at den såkalte minigrisen Elvis, invaderte huset. Der venter man en liten knert, så kommer det et sort drog av en gris, som skiter verre en kyrne. Da trodde vi alle at galskapen hadde gjort sitt inntog i huset.

Jeg satte inn en etterspørsel i Ba som lød som følgende:

Det har kommet meg for øre at enkelte dyrevenner vil verne myggen. I den forbindelse ønsker jeg å omplassere 2 millioner 853 tusen mygg. Dyrevenner og glade blodgivere kan komme på selv plukk. Jeg kan ikke garantere hvem som stikker først!

Av alle ting, er det ingen som har meldt interesse. Skulle du/dere ønske å få nærkontakt med disse festlige blodsugerne, er du/dere  hjertelig velkommen på besøk. Jeg trodde først de kom hit, siden de trodde jeg var dyrevenn. Nå vet jeg bedre!

Det er St. Hans i dag, og regner strømmer ned. Rundt i hagen padler Daysi og Donald. Moskusene har på nytt lagt egg, og denne gangen skal ikke kråker og skjærer få fatt i ungene. Tuppen og Spot har etter hvert funnet tonen. Mamma holdt på å bli gal av hønseskitt da hun var her, så da måtte de pent være i hønse gården. Men, nå er jeg alene igjen, og hvem kan overse noen bedende hønse øyne som nistirrer på deg i våt fjærdrakt?

Jeg har sagt op feiingen, for jeg ønsker verken sothøne eller flamberte egg. De legger fremdeles egg i peisen, og det måååå de jo få lov til… 

Over 550 dyr har fått nytt hjem hittil i år. Om antallet blir mindre i år enn i fjor, er bare godt. I fjor fikk 1600 dyr nytt hjem. Om jeg hadde ferie???

I år vurderer jeg å snike meg en tur til fjells med hundene. Det hadde jo vært litt deilig med bare hundene og meg.

Jeg har nå tre enheter med bur på nedre del av eiendommen. I tillegg har jeg burene utenfor huset og alle steder inne. Jeg har nå en plan om å få bygget et stort nytt utehus på baksiden av huset (kjøkken delen). En grei tømrer har tilbudt jobben inkl. materiale for 10.000.-

Så var det de pengene da. Det må da være noen fond eller legat eller større firma som kunne sponse litt? Hvis du kjenner noen, så ring meg for tips. Jeg er også ute etter stenderverk, takplater (Blikk), kledning, 2 stk. vindu. Dette er altså ikke tigging, men bare hold følehorna ute og tenk på dyrene. Det er mange somkaster ting…

Jeg holder på å lage nettside. Det er kjempe gøy. Nettene blir lange og stivhet setter inn, men Anne mor hun koser seg med data skjermen sin tralala.

Målet er nettside, opplysningshefter til butikkene om ulike dyrearter og en del annet snadder. Jeg ser helt tydelig at veien blir til mens man går, og selv om det har tatt tid å finne mennesker som kan trå til, har jeg nå fått ett fantastisk nettverk av gode hjelpere. Jeg er så inderlig takknemlig og glad for all hjelpen og støtten alle dere vestlendinger bidrar med. FOR ET FOLK!!!

Ja, for hadde det ikke vært for alle som kommer å henter dyr her, stiller opp og støtter meg/dyrene, da hadde det heller ikke vært noen ”Dyrenes Mor Theresa”.

HØST OG VINTERBREV 2003.

Brevet er sendt ut til dyrebutikker og veterinærer i Bergen

Aller først må jeg få takke alle dere som har støttet Omplassering Vest dette året.

Så langt i år har 1347 dyr fått nytt hjem. Over 120 hunder er omplassert.

Det har kommet langt flere støttespillere på banen, noe jeg er svært takknemlig for.

Omplassering Vest samarbeider med både dyrebutikker, veterinærer, Dyrebeskyttelsen, nemnda og oppdrettere.

Det har kommet ca.3000 henvendelser dette året.

Sommeren var svært hektisk, og jeg var svært glad for at vi hadde både katt og hundeformidling.

Flere dyrebutikker får skryt av kunder hva gjelder gode forhold for dyrene, hygiene, service og utvalg. Mange skryter også av de ulike veterinærkontorene.

TAKK TIL ALLE SOM SER VIKTIGHETEN I BEDRE DYREVELFERD.

Det har også vært en del klager, hovedsakelig går disse ut på manglende informasjon. Enkelte klager har  vært av så alvorlig karakter at saken har blitt videresendt Fylkesveterinæren.

I Bergen og omegn er vi heldige som har mange å velge mellom. Dette er kundene også bevisste på. Jeg oppfordrer de som henvender seg hit om også å ta kontakt med butikk eller  veterinær hvis der er missnøye. Ofte kan der foreligge en bagatellmessig missforståelse.

I sommer  var det svært mange syke dyr som kom inn. Flere kaniner hadde blitt angrepet av larver som hadde spist seg inn i kjøttet, en hadde fått larver inni  kjønnet og inn i magen. Flere hadde larver  ved kjønns kjertelen, som ligger på hver side av kjønnet. Dette skyldes i hovedsak den varme, men også fuktige sommeren. Det er bra hvis dette blir opplyst ved salg av kaniner. Kjønns kjertelen kan reingjøres med en fuktig bomullsdott. Be de også klippe bort tover i pelsen over /rundt halen. Det bør også opplyses at marsvin ører bør renses med en bomullspinne i ytre øre. Nesten alle marsvin som kommer inn er plaget med øre midd, midd, for lange klør og en del har ringorm. Mange kaniner er feilernærte og har mage/tarm lidelser. Fremdeles kommer fuglene inn i alt for små bur.

Det er interessant å se hvordan trenden endrer seg hva gjelder de ulike artene.

I år har det kommet færre ilder inn, og det virker som dette har stabilisert seg.

De som har kommet inn, har som regel en pakke Friskies med, og er feilernærte, ”sukk”.

Chinchillaen ser ut til å være på vei ut, mens Degusen en lang periode var svært populær. Over 100 chinchillaer er omplassert herifra i år, helt utrolig. Det er en del som henvender seg hit for å få hetterotter, mus og hamster. Er det lite av disse i butikkene? Svært få spør etter ørkenrotter. Kaniner og marsvin er fremdeles svært populære.

Hvis det kommer inn klager hit, tar jeg som regel kontakt med den det måtte gjelde. Jeg ber om forståelse for at jeg ikke ønsker å ”ramme” noen, og at mine henvendelser ikke er på vegne av meg, men fra kunde. Jeg synes allikevel det er viktig at ting blir rettet opp, der det er nødvendig. En del henvendelser er heller ikke verken troverdige eller saklige. De glemmer jeg. For øvrig legger jeg ved et skriv, der tanken min er å belyse noen av sidene ved dyrevelferd og ansvarsfordeling.

Alle som vil profilere seg via Omplassering Vest er hjertelig velkommen til å ta kontakt. Kanskje er det spesialfelt eller tilbud som kan være interessant å formidle til kundene. Tjenesten er gratis.

Jeg ønsker alle en knall bra salgsperiode frem til jul. Samtidig vil jeg rette en takk til alle dyrevenner der ute.

MVH

Omplassering Vest

Anne Søfteland

JULEN 2003

KJÆRE ALLE MINE VENNER OG DYREVENNER.

Denne julen blir definitivt annerledes enn de 10 forrige. Farris er nå 14 år, og har fått kreft. Jeg fatter ikke hvordan livet mitt skal gå videre uten han. Han har vært min kjæreste, beste venn og livs ledsager.  Vi har vært som én i hverdagen, han har alltid vært inkludert i mitt liv.

Farris er kanskje ikke den mest intelligente hunden jeg har hatt. Jeg som alltid har likt store hunder, med trofaste, kloke øyne – lot meg smelte av disse ”Sorry” øynene. Farris har vært helt unik hva gjelder barn og andre mennesker. Han har aldri glefset, heller tålmodig latt unger dra han i halen, ørene eller ruske han i pelsen.

Mang en gang har jeg ledd meg skakk av han. Som da mini grisen Soda menget seg med det han trodde var ”pappaen” sin. Farris ble så lei, at han likegodt bæsjet oppå ryggen til grisen, som løp forvirret av sted. Farris har vært helt fantastisk med dyrene her. Hønene som har rappet maten hans og spurtet av gårde. Kaniner som har paret med foten og Farris har sett oppgitt på meg. Omplasserings hunder som har tatt seg til rette på HANS plass. Det mest fascinerende dyret i Farris liv har vært pinnsvinet. Han har mang en gang nistirret på denne lille kråkebollen, i håp om å finne ut hva som befinner seg under piggene.

De senere årene har Farris vært døv, tannlaus og ganske senil. For et år siden, tok han følge med nabohunden Lady, som hadde løpetid. Lady tok runden ned på hovedveien, og kom etter en tid løpende opp veien mot huset mitt. Da hadde jeg lett høyt og lavt etter dem her. Farris kom ikke. Så, jeg satte meg i bilen og kjørte ned til hovedveien. Etter noen svinger, oppdaget jeg til min forferdelse Farris komme luntende i 0.01 km/t, med 13 tutende biler etter seg. Selvfølgelig hørte han ikke tutingen, og i et øyeblikk lurte jeg på om jeg virkelig skulle gjøre meg bekjent av denne ” Duste hunden”. Jeg vinket han over veien, og 13 bilister kunne endelig komme hjem til middagen.

Farris har alltid vært 1. prioritert i mitt liv. Nå vet jeg ikke om en bedre dagbok enn en vovs/Kjæledyr. Å kunne putte nesa inn i silke myk pels, gråte seg tom og vite at alle mine tanker og hemmeligheter forblir hos han, gjør nettopp Farris til min mest trofaste og lojale venn.

Flere tusen mennesker/barn har gjennom Omplassering Vest fått hilse på Farris. Han har vært min inspirasjons kilde, min drivkraft og min familie.

Året 2003 har vært et år med utvikling, utfordringer og arbeid.

Ca. 1500 dyr har fått nytt hjem i år. Over 130 hunder har blitt omplassert. Jeg er ikke stolt av disse tallene. Det er faktisk tragisk at så mange dyr egentlig skulle vært avlivet. Med en gjennomsnitt pris på 300.- pr avliving ville dette gitt veterinærene en inntekt på 450.000.-

Hit kommer mange dyr uten håndbagasje. I løpet av året går nær 100.000.- til dyrene (omregnet i kroner). Takket være enkelte dyrebutikker (bl.a. Norske Zoo og Frø, Arena Zoo, Nordås zoo) har vi klart å fôre alle hundene, ildrene, og fått utstyr til dyrene. TUSEN TAKK!!! Mange enkelt personer har kommet med sengetøy, håndklær, gaver etc. Jeg fikk en fantastisk gave av en dame: ny fryser +++. Mange har samlet inn klær til ” Gratis Sentralen”, og alt har blitt delt ut herifra til mennesker i vår by som trenger hjelp. Det finnes så ufattelig mange som jeg er svært, svært glad for å ha blitt kjent med. Det varmer meg så inderlig å vite at mange mennesker har et Stort hjerte for både dyr og mennesker.

Hver eneste av dere har jeg dypt plassert i mitt hjerte og jeg slipper dere aldri ut derifra. Å nevne navn, ville tatt for mye plass, men to jenter som har stått last og bram med meg må jeg ta med. Tessa og Linn har gjort en formidabel innsats her. Hver uke kommer de og tar økten med renhold av burene ute. Uten dem, hadde jeg kapitulert for lenge siden.

Å drive med omplassering av dyr, handler også om forståelse og omsorg for mennesker. Mange har grått når de har innlevert dyr her. For meg er det viktigste at dyrene får en ny mulighet, i et nytt hjem. Dette fordi det er vi som har valgt dyrene, og ikke de som har valgt oss. Jeg ler litt når folk snakker om meg som hverdagshelt. Jeg ville aldri klart dette hvis ikke snart 5000 mennesker hadde hentet dyr her. De er mine hverdagshelter. Alle de som tar imot disse ”nurkene” herifra.

Jeg kan ikke beskrive med ord hvilken fantastisk opplevelse det er å få jobbe FOR dyrene, og MED dyrene.

Dyrene som bor inne, har også gjort en formidabel jobb for meg. Jeg vet ikke hvor mange ledninger som har gått til søppel kurven, hvor mange bøker som er oppspist (Dog vil jeg tro at Chinchillaen er de mest beleste), hvor mange karameller jeg har fått dette året, hvor mange gardiner jeg har skiftet etter at de har sett ut som helsetrøyer alla bestefars. De har sørget for daglig trim med langkosten, stor forbruk av søppel sekker ( ekstra gøy når de har tygget hull i en full en) og trimmet meg i den evige jakten på en rømt liten rakker. Jeg kan love at kaninjakt forbrenner kalorier.

Noe av det morsomste jeg opplevde i år, var den lille undulaten Brutus, som hadde et repertoar på Nordlandsk som jeg aldri glemmer. En kveld, som mine fire høner hadde stilt seg opp i sove posisjon på sofaen, flakset lille Brutus ned på sofaputen. Han så på alle de fire frøknene og satte i på nordlandsk: SYNG LALLILALLILAAAAA, Ka farsken, ka du seie gutt! BRUTUS, BRUTUS!!! Hønene skrek opp, flakset med vingene og holdt på å besvime. Brutus bukket for oppmerksomheten og fløy tilbake til buret. Trenger jeg TV??

Å leve slik jeg gjør, er nesten som et levende ”Andeby”.

Så derfor vil jeg avslutte med å si: 

FROM ALL OF US TO ALL OF YOU

A MERRY MERRY CHRISTMAS

TUSEN TAKK FOR ALL STØTTE DER UTE.

Klem fra

Anne og dyrene.

Jeg fikk svært gode tilbakemeldinger på brevet jeg sendte ut før jul i fjor, om ”Dyrevelferd og ansvarsfordeling”. Mange av butikkene har blitt mer bevisst på å skjøre en dyrevennlig produktprofil. TUSEN TAKK!

I år har det vært svært mange Degusrotter og Chinchillaer innom. Tror dette har med trenden å gjøre. Jeg har hatt få ildere, så der har også markedet endret seg. Det samme gjelder hamstere.

I år har det vært en enorm økning av henvendelser hva gjelder omplassering av katter. Gjennomsnittlig mottar jeg 1-3 telefoner hver eneste dag, fra mennesker som ønsker katten/katter omplassert.

Det som er mest skremmende er at tross opplysningsarbeid, kampanjer på kastrasjon og side opp og ned i avisene med opplysende innlegg, har sommeren vært forferdelig i år. Mange har kattunger, mange har for mange katter, mange skaffer to katter av hvert kjønn, og gidder ikke kastrere den ene av søsken. Mange finner katter, svært mange katter er ikke merket. Jeg opplever henvendelsene fra ”kattefolk” som mer aggressive, mer opprivende og mer ”truende” enn fra andre dyreeiere. Hva i all verden skjer?

På samme måte som i fjor, kommer det flere hunder inn hver eneste uke. De aller fleste hundene er under 2 år, svært mange under 1 år. Svært mange kvitter seg med dem pga. allergi, eller fordi de ikke ”har tid”. Tallene her er bare en brøkdel av alle annonsene i avisene. 

Kan noe gjøres?

Jeg tror at både dyrebutikker og veterinærene kan være enda mer aktive med opplysningsarbeide.

Hva med å levere et infoskriv til alle som kommer med valp/hunder, kattunger/katter. Jeg sender med et forslag, og om dere vil bruke det, er det bare fint.

JULEN 2004

Dette året har for meg og dyrene vært helt fantastisk.

Det er så godt å få gode støttespillere i hverdagen.

Nye venner har beriket livet mitt, støttet, hjulpet og stilt opp.

Hver eneste dag sender jeg takknemlige tanker til alle som er her, ja her i hjertet mitt.

Men, den største gleden og velsignelsen jeg har opplevd i år, er å ha Farris her enda. Jeg var så sikker på at jeg ville miste han i fjor. Hele tiden før jul var grusom.

Han er den mest seiglivede, stae og herligeste hunden jeg noensinne har hatt, og jeg elsker han. At han er mer senil enn noensinne, får heller våge seg.

Nå sitter han foran døra og vil ut, det er bare det at han nettopp har vært ute, og glemt det. Min kjære venninne Mette anbefalte å snu han med rompa mot døra, så ville han kanskje tro at han nettopp kom inn.

Farris, Tuppen og Kurrine har blitt et trekløver som stortrives sammen. Daisy, min kjære and, bor nå på badet (bade and), og Tuppen går hver dag inn og holder henne med selskap. Er det ikke fantastisk? Ut i rommet strømmer herlige julesanger, lys er tent, det er juleglede i hver krok.

Siden størstedelen av juletreet i fjor ble fortært av diverse kaniner (skal ikke nevne navn), har jeg heller utelatt det i år. Gjett hvem som er fornærmet?  (skal ikke nevne navn).

Over 1000 dyr har fått nytt hjem i år.

Tenk så flott at mennesker vil forbarme seg over disse herlige små skapningene og gi dem en ny sjanse, et nytt liv.

Livet mitt består også av andre gleder etter hvert. Jeg har hatt 4 dager med ferie i år. Min takk går til Mette og Lise som fikk meg vekk herifra, uten å slepe meg etter seg. Deilige minner.

Jeg har opplevd enkeltmenneskers giverglede i en ånd så stor at jeg rett og slett ikke finner ord.

Så har også enkeltmennesker hjulpet meg og dyrene på en så gripende måte at jeg må nevne dem.

Aller først Mette med et ukuelig mot og en stå på vilje, jeg bare må bøye meg for. Hun har laget en fantastisk hjemmeside for meg. I tillegg har hun stilt opp ikke bare for hunder og eiere, men 100 % for meg. Hun har lyttet på alle mine hysteriske utbrudd mens håret har ramlet av i dotter, ledd, trøstet og vært bare helt fenomenal. Er bare så glad i henne.

Jeg kan ikke si noe annet enn at Christel er et unikum. Hver eneste gang den hersens dataen har motarbeidet meg, har hun gjort den samarbeidsvillig. Hun har vært der 100 % hver gang jeg har fått dataangst, vurdert å avlive hele maskinen og gått og skult på den i dagevis.

Når nattesøvnen har uteblitt har samtaler med henne ikke bare vært til trøst. Jeg har hatt diverse vannskader på bord og tastatur i hysteriske latterutbrudd. Christel venter bare på at stolen også skal vætes.

Lise og Åse makter det helt utrolige, å holde stand med meg. Fatter det bare ikke. Jeg har absolutt ingen andre som inviterer meg på Pizza og faktisk gidder å høre på snorkingen min resten av kvelden.

Tina kom inn i livet mitt i høst. Maken til jente med en sånn energi…

Hun står på som bare det for dyrene her. Nå har hun skaffet bøsser som er satt ut i dyrebutikker, hun skal ha stand til inntekt for Omplassering Vest, går fra dør til dør og samler inn. Av alle ting skaffet hun også frakt til et flott kaninanneks, så jeg kan redde enda flere kaniner. Alt gjør hun med en entusiasme så stor at jeg finner ikke ord.

Sammen med Tina har jeg blitt kjent med enda en herlig kvinne som heter Cinzia. Hun er italiensk og hun har tilført meg innsikt og forståelse for hvor laaaaangt etter vi ligger hva gjelder dyrevelferden her i Norge. Begge har stilt opp med hjelp og støtte. Kjempe flotte mennesker.

Igjen må jeg trekke frem mine to slitere og fantastiske jenter, Tessa og Linn. En utrolig lojalitet, arbeidsinnsats og glede med disse jentene.

Jeg er bare så utrolig glad i dem. Uten dem, hadde Annemor gitt opp for lenge siden. Jeg har all respekt for disse to og gir dem karakter 7 (jada, vet at 6 er det høyeste).

Alle disse små englene i min hverdag. Kjell som kommer, hver gang den dustete bilen kollapser…. også med et smil?? Fatter det ikke.

Gutta som stiller når jeg trenger å få båret tungt eller rydda noe på plass.

Thomas, min nye skoleelev som jobber som en helt.

Alle, alle, alle hjelpere, venner, dyrevenner….

Forstår dere hvor takknemlige jeg er?

Veien blir til mens man går.

Etter hvert har flere og flere slått følge med meg. Jeg er ydmyk for den tilliten som vises meg.

Det er dog en som jeg ikke finner plass til øverst på lista, men øverst inni meg, hver eneste dag, hver eneste dag i mitt liv. Det er mamma. Uten henne hadde jeg ikke vært, uten henne hadde jeg aldri fått opplevd hvor fantastisk dette livet kan være. Hun er min, bare min og jeg slipper henne aldri ut fra hjertet mitt. Hun er min pust, mitt håp, min kjærlighet. Og jeg takker henne for absolutt alt hun har gitt meg, og fremdeles gir.

Jeg er heldig

Jeg sender ut min kjærlighet til alle i denne juletid. Med et inderlig ønske om et fantastisk godt og velsignet nytt år.

VELSIGNET GOD JUL.

Klem fra Anne og dyrene.

JULEBREV 2005

Kjære Alle Mine Dyrevenner.

Nå ringes det inn til julen 2005. Vi er 5 år inn i det nye årtusen.

Året har vært fylt med masse glede, men også dyp sorg. Denne julen blir annerledes og ikke minst tommere. I februar mistet jeg min kjære Farris. Jeg trodde sorgen og savnet ville minske etter som månedene har gått. I stedet har savnet bare økt.

Fra høsten i fjor og frem til denne høsten har jeg mistet mange av mine nærmeste dyrevenner. Det er ikke til å komme fra at det har preget mye av mitt arbeid og min hverdag.

Jeg savner Tuppen og Spot og Mandy og Lillemor. Jeg savner Donald og Daysi, Kurregutt og denne logrende halen til Farris. Det sies at når ”treet dør, så visner greinene”.

Jeg har måttet hente langt mer motivasjon og fokusere enda mer på gleden i år enn tidligere. Likevel, mye har blitt gjort, og mye skal gjøres videre. Jeg gir meg ikke. I år har det vært mindre dyr inne, rett og slett pga. kapasitet og økonomi. Jeg måtte skifte kledning på deler av huset, ta en del vedlikehold av hus og hage. Det blir mye slitasje fra både dyrene og alle de besøkende.  Jeg er glad dette har blitt gjort.

I år har det vært mange saker jeg har jobbet med. Saker som engasjerer og frustrerer. Det har vært mange telefoner fra folk som engasjerer seg og som har rapportert om dårlige dyreforhold, vanskjøttede dyr, uhygieniske forhold på ulike steder. Mange av sakene er meldt videre og etter nøye gjennomgang av min kapasitet har jeg nå rett og slett kapitulert. Veldig lite blir gjort, eller fører frem fra det offentlige. Det er bare å erkjenne at ”Den Offentlige Statskassa” hva gjelder dyrevelferd er tom. Dyr blir lite prioritert, og saker må ha så alvorlig karakter før noe går igjennom at hele loven pr. min definisjon er en vits. Over nyttår kommer jeg til å legge ut en liste med viktige telefoner vedrørende ulike henvendelser. Jeg håper inderlig at folk fortsetter å melde fra, men til rette instans. Likevel er det ingen garanti for at noe blir gjort, men vi trenger talerør for dyrene videre.

Jeg har holdt på med dyr i mange år nå. Fremdeles er jeg fascinert og engasjert i disse små skapningene. Om jeg hadde gitt meg, vet jeg at over 7000 dyr har fått nytt hjem, en ny mulighet. Det er da noe. Likevel river det i meg med alle burdyrene. Det er mye fokus på rev i bur og mink i bur og høns i bur.

Hva med alle de andre små, som sitter store deler av livet i vårt ”kjærlige fangeskap”?

Får de komme nok ut?

Får de nok sosialkontakt?

Får de optimale forhold?

Og hva er optimale forhold utenom friheten?

Vi syns gjerne at vi er gode dyreeiere, men hvis dyr kunne tale, virkelig tale…hva hadde de bedt om da? Større bur, en venn av samme, finere matskål, mer snop? Eller ville de sagt til oss: ”Den største gave du kan gi meg er min frihet”. Vi kan jo ikke det heller, for vi har importert og avlet frem dyr som ikke har noe i vår fauna å gjøre. Så, vi kan ikke bare slippe dem ut. Men vi kan hver og en øke velferden til dem, gjennom kunnskap og forståelse og engasjement.

Siden november har det kommet enormt mange hunder inn. Jo da, vi har hatt mange hunder inne i år, men siste tiden har vært ekstrem. Mange gir fra seg hunden fordi de ikke har tid nok til å gi hunden det den trenger.

Tid…..

Jeg vet ikke hvorfor vi bortprioriterer noe av det beste livet kan gi oss. Hvis vi plutselig får oss kjæreste, ja så finner vi plass til denne personen. Hvis vi plutselig får barn, så gir vi tid og rom for denne også. Så vi har egentlig tid og rom, men vi velger bort dyret. Fremfor hva? Mer jobbing? Mer lønn? Mer tid i mørke høst og vinterkvelder til TV og sofa?

Jeg vet ikke om noe mer befriende, sunt og herlig enn å ta på seg regntøy eller varme vinterklær, shorts og joggesko eller ski…og gå på tur med verdens gladeste venn. Og når man kommer inn igjen, rett i en varm dusj, eller i godstolen med god samvittighet fordi man har gitt seg selv og sin venn en god opplevelse.

Gjennom året har jeg fått mange nye dyrevenner. Mennesker som på ulik måte engasjerer seg og bryr seg. Mange som har støttet arbeidet mitt på ulike måter. Gaver har kommet og mange har hjulpet til her. Det setter jeg stor pris på. Jeg har også hatt mer tid med familien min, noe som er viktig. Carina  og Knut Eirik og de herlige tre barna deres (Carina er jeg tante til.)

Fredrik min herlige nevø. Mamma, min beste venn og støttespiller gjennom hele livet. Jeg skulle gjerne hatt mer tid til mormor. Hun er nå 97 år og ”alt på plass i hodet” ennå. Men avstand er hovedårsak til at jeg ikke har reist til Oslo på flere år. Jeg kan ikke ta meg fri. Dyrene har ingen fridager. De er overlatt oss, til å sørge for at de har det de trenger. Det forstår heldigvis min familie.

Jeg har funnet en fantastisk venninne i Mette. Hun har stilt så utrolig mye opp for meg i år, at jeg ikke finner ord.

Dere som har fulgt med i julekalenderen, så i begynnelsen sikkert en masse flotte tegninger og malerier med tekst. Det er Mette som har laget disse. Hver eneste figur har hun laget for frihånd. Mette er bare helt fenomenal flink, altså. Jeg fatter ikke hvordan hun får det til????

Mette har en så suveren evne til å skape og redigere og få frem mine ønsker at hun skulle hatt årets pris.

Hun har støttet og trøstet og holdt meg over vannet hele veien. Et fantastisk menneske. Jeg er bare så glad i henne.

Jeg glemmer ikke alle dere andre venner heller. Tusen takk for at dere er til.

Julekvelden skal feires med Mette og familien. Det gleder jeg meg til.

Likevel vil nok tankene mine være hos Farrisgutten. Vi har delt så mange gode år sammen.

Jeg vil til slutt ønske dere alle en velsignet god jul. Jeg ønsker alle et begivenhetsrikt godt nytt år. Her er julens dikt, fra meg til dere:

GOD JUL