Mørketid for mange dyr

Mange har gjerne gått lei av å høre om alle dyrene som dumpes og avlives på sommeren. Vi som holder på med dyr vil allikevel fortsette å belyse problemet, da det ikke avtar, men heller øker. Det er mange gleder med det å drive med omplassering. Selv om vi kunne ønske at det ikke var slike behov, gleder vi oss over å kunne gi dyr en ny sjanse. Det vi derimot ikke gleder oss over, er når det blir et overtrykk av dyr som skal inn i samme periode. Her i Norge jobbes det frivillig med dyrene. Det betyr at vi som er engasjerte i dyrevelferd bruker vår fritid, vårt hjem, våre penger og engasjement på dyrene uten noe offentlig støtte. Når metningspunktet er nådd, møter vi lite forståelse for dette. Det sliter på når dyreeiere truer med avliving/dumping/kakking eller lignende hvis vi ikke tar i mot dyrene. Helst med en gang, helst må de hentes og helst uten at de er villlige til å hjelpe med kostnader.

Det som gjør meg så inderlig fortvilet er mangelen på forståelse. De forstår ikke hva plassmangel er, de forstår ikke at budsjettet er sprengt, de forstår ikke at ansvaret med så mange dyr, krever tid og organisering. Det er trist at telefon nummer 23 kanskje blir møtt med en utslitt stemme, etter at 22 forgående telefoner har dreid seg om utskjelling, trusler, sinne og frustrasjon. Dette fra mennesker som kommer med de samme argumentasjonene: Har fått allergi, ungene er lei, har ikke tid eller skal på ferie. Vi som holder på med dyr, er også mennesker i alt dette. Jeg har ikke tall på alle de søvnløse nettene jeg ligger og vrir meg i sorg og frustrasjon over avmaktfølelsen i å måtte sette grenser. Men, samtidig er det viktig med kvalitet i det vi driver med. De siste årene har mellom 1200 og 1500 dyr kommet innom her hvert år. Jøss, det er mange dyr det.

Hver eneste dag ringer det nye telefoner som gjelder katter, kaniner, smådyr, pinnsvin og fugler. Mange tror at vi får offentlig støtte, at vi ”Tjener penger” på dette. Dessverre er utgiftene så enorme til tider at det faktisk ofres mye fra enkeltpersoner sin lommebok. Når mennesker slenger i meg ”Du har valgt dette selv. Så ikke klag!” da tenker jeg heller, jeg har valgt dette fordi jeg har en kjærlighet til dyra og ikke til uansvarlige dyreeiere. JA, omplassering er et alternativ for de som ikke kan ha dyr, men ingen sovepute for dyreeiere som tenker” pytt, pytt, kan vi ikke ha den lenger kan vi bare kvitte oss med dyret”. Siden det ikke nytter å snakke om kastrasjon, dyrs levealder, økonomi osv. håper jeg i hvertfall at dyreeiere tenker over følgende: Hvilken moral og grunnverdi på omsorg, omtanke og ansvar gir vi i arv? Er bruk og kast mentaliteten gjeldene for alt og alle så har vi neimen ikke mye å se frem mot.

Til slutt, hadde det ikke vært for den andre motparten som faktisk tar ansvar og overtar et omplasseringsdyr, hadde vi aldri klart det. Så takk til dere.

Anne Søfteland

Omplassering Vest