|
Hei.
Jeg fikk tilsendt et brev en dag, et brev som rev opp hjertet mitt. Dette er hva jeg ofte står overfor, som gir meg våkne netter
og drivkraft til å yte det ytterste av jeg til tider makter. Nettopp for å unngå
det brevet handler om. Jeg gjengir det til ettertanke for dere alle, for dette
gjelder ikke bare hund men alle våre medskapninger.
Ha en fin uke. Hilsen Anne
Hvordan kunne du..
Som valp underholdt jeg deg med mine narrestreker og fikk deg til å le. Du kalte meg ditt barn, og på tross
av en del gjennomtygde sko og et par ødelagte pynteputer ble jeg din beste venn.
Når jeg hadde vært ´uartig´ sa du til meg med løftet pekefinger ´hvordan kunne
du gjøre det?´, men så lot du deg formilde og klødde meg på magen.
Det tok litt lenger tid enn forventet for meg å bli renslig, fordi du hadde det
fryktelig travelt, men vi arbeidet sammen på saken. Jeg husker nettene i sengen,
hvor jeg trykte nesen min inn mot deg og lyttet til dine betroelser og innerste
tanker, og jeg var overbevist om, at livet ikke kunne bli bedre. Vi gikk lange
turer og løp i parken, kjørte bil og stoppet for å spise is (jeg fikk kun
kjeksen, fordi ´is er dårlig for hunder´, sa du), og jeg tok lange lurer i
solen, mens jeg ventet på, at du skulle komme hjem sent på dagen.
Litt etter litt begynte du å bruke mer tid på ditt arbeide og din karriere og mer tid
på å lete etter en menneskevenn. Jeg ventet tålmodig på deg, trøstet deg i
kjærestesorg og skuffelser, skjente deg aldri ut for dårlig dømmekraft, men
tumlet meg av glede når du kom hjem, og da du ble forelsket.
Hun, som nå er din hustru, er ikke et ´hundemenneske´ - allikevel ba jeg henne velkommen til
vårt hjem, prøvde å vise henne hengivenhet og lystret henne. Jeg var lykkelig,
fordi du var lykkelig.
Så kom menneskebabyene, og jeg delte din begeistring. Jeg var oppslukt av de små lyserøde vesenene og deres lukt, og jeg
ville så gjerne også ta meg av dem. Men hun og du var redde for, at jeg kunne
komme til at gjøre dem noe, og jeg tilbrakte størstedelen av tiden forvist til
et annet værelse eller et hundebur. Åh, hvor jeg allikevel lengtet etter å elske
dem, men jeg ble hurtig en ´kjærlighetsslave´.
Etterhvert som de vokste opp, ble jeg deres venn. De klamret seg fast i min pels og trakk seg opp på
vaklende ben, de stakk fingrene i mine øyne, undersøkte mine ører og kysset meg
på nesen. Jeg elsket alt ved dem og deres kjærtegn - for dine kjærtegn var nå så
sjeldne - og jeg ville ha forsvart dem med mitt liv om nødvendig. Jeg pleide å
liste meg inn i deres seng og lytte til deres bekymringer og innerste tanker, og
sammen ventet vi på lyden av din bil i innkjørselen.
Det hadde vært en tid, hvor du - hvis noen spurte deg om du hadde hund - tok et bilde av meg ut av
lommeboken din og fortalte dem historier om meg. Gjennom de senere år har du
bare svart ´ja´ og skiftet emne. Jeg er gått fra å være ´din hund´ til ´bare en
hund´, og du brydde deg ikke om å ha utgifter i forbindelse med meg.
Nå har du fått et jobbtilbud i en annen by, og du og din familie flytter til en
leilighet, hvor det ikke er husdyrtillatelse. Du har truffet den riktige
beslutning for din ´familie´, men det var en tid, hvor jeg var det eneste
familie du hadde. Jeg var begeistret over kjøreturen, inntil vi ankom til
internatet. Det luktet av hunder og katter, av frykt og av håpløshet. Du utfylte
papirene og sa ´Jeg vet, du vil finne et godt hjem til henne´. De trakk på
skulderen og kikket pinlig berørt på deg. De kjente virkeligheten for en
middelaldrende hund, selv en med ´papirer´. Du var nødt til riste din sønns
fingre vekk fra mitt halsbånd, mens han skrek ´Nei, pappa! Du må ikke la dem ta
min hund!´ Og jeg ble bekymret for ham og for, hva du nettopp hadde lært ham om
vennskap og lojalitet, om kjærlighet og ansvar og om respekt for alt levende. Du
klappet meg på hodet til farvel, unngikk mine øyne og avslo høflig at ta mitt
halsbånd og line med. Du hadde en deadline, du skulle nå, og det har jeg også
nå. Da du var gått, sa de to koselige damene, at du sikkert hadde kjent til din
forestående flytting måneder i forveien , men ikke hadde gjort noe forsøk på at
finne et annet godt hjem til meg. De ristet på hodet og sa ´Hvordan kunne du
gjøre det?´
De er så oppmerksomme ovenfor for oss her på internatet, som deres travle hverdag tillater. De fôrer oss selvfølgelig, men jeg har mistet
appetitten for flere dager siden.
I begynnelsen, når noen gikk forbi min løpegård, sprang jeg til forsiden i håpet om, at det var deg - at du hadde
skiftet mening - at det hele bare var en vond drøm … eller jeg håpte, at det i
det minste ville være noen, som brød som om meg, en eller annen som ville redde
meg. Da jeg innså, at jeg ikke kunne konkurrere med de glade hundevalpene, der -
uvitende om deres egen skjebne - boltret seg fram for at få oppmerksomhet,
trakk jeg meg tilbake til et fjernt hjørne og ventet.
Jeg hørte hennes steg, da hun kom etter meg sist på dagen, og jeg trasket etter henne gjennom
gangen til et annet rom. Et vel signet stille rom. Hun satte meg på et bord og
klødde mine ører og sa, at jeg ikke skulle være redd. Mitt hjerte banket i
forventning om det, det som skulle skje, men det var også en følelse av
lettelse.
Kjærlighetsslavens dager var talte. Som det er min natur, var jeg mer bekymret for henne. Den byrde hun bærer, veier tungt på henne, og det
vet jeg på samme måte, som jeg alltid visste, hvordan du hadde det.
Forsiktig la hun en årepresse om mitt forben mens en tåre trillet nedover hennes kinn.
Jeg slikket henne på hånden på samme måte, som jeg pleide å trøste deg for så mange år siden.
Profesjonelt stakk hun nålen inn i min åre.
Da jeg merket stikket og den kjølige væsken løpe gjennom min kropp, la jeg meg søvnig ned, kikket henne inn i hennes vennlige øyne og
mumlet ´Hvordan kunne du gjøre det?´
Kanskje forstod hun mitt hundespråk, for hun sa ´unnskyld´.
Hun klemte meg og forklarte fort at det var hennes jobb å sørge for at jeg kom til et bedre sted, hvor jeg ikke
ville bli til sidesatt eller mishandlet eller forlatt eller ville skulle klare
meg selv - et sted med kjærlighet og lys så meget annerledes enn dette jordiske
sted.
Med en siste kraftanstrengelse forsøkte jeg med et haledunk å uttrykke, at mitt ´Hvordan kunne du gjøre det?´ ikke var rettet mot henne.
Det var deg, min elskede herre, jeg tenkte på.
Jeg vil tenke på deg og vente på deg for evig. Må alle i ditt liv alltid vise deg så stor
lojalitet.
Denne historien er ment som en advarsel for alle som overveier å kjøpe hund. Du har ansvaret for et liv.
Forfatter: ukjent
Kilde: www.canis.no

|