SINNATAGGEN

Hval skutt etter mange timers lidelse

Vi kommer stadig tettere inn på dyrenes områder. Dette gjelder både til lands og til vanns.

På land bygger vi ut og beleirer stadig nye områder der dyr tidligere hadde sitt bo. Naturlig flykter dyrene eller forflytter seg til nye områder og populasjonen vil da øke på de steder dyrene "samler" seg. Ikke uten problematikk, vil de som får dyrene tettere inn på seg oppleve dem som plage. Forleden dag var det innslag på TV ang. hjorter som herpet skogen. Vi vil gjerne bo nær skog og mark, men det på egne premisser.

Når jeg leser om bjørner som skytes fordi de har kommet nær folk, så tenker jeg heller at det er folket som har bosatt seg for nær bjørnene. Jeg har selv bosatt meg i et sant mygghelvete, uten at jeg dermed kan fjerne myggen....

Uansett, nå var det en hval som hadde surret seg inn i noe sånn som 12-13 garn. Da gikk tankene til havet og elvene og innsjøene og vår evne til å rote til der også.

Et eksempel er villaksbestanden som tidligere fantes i Vossoelva. Om noen år er antageligvis hele bestanden helt utryddet. Tidligere kunne en årlig fangst være på opptil 5 tonn.Ved å ivareta noen av disse, ble det gjort forsøk på å sette ut flere tusen fisk igjen. Bare få overlevde. De fleste døde pga. lakselus.

Så begynte oppdrettsanleggene behandling av lakselusen, men etterhvert ble lusen resistent av medisineringen...

Mennesker rot i naturen

Store miljøkatastrofer til vanns er bare et tillegg til all den andre dritten som blir dumpet i havet.

Korallrev forsvinner, eller blir ødelagte av hvem?

For en del år siden så jeg en film om hvalfangst fra store deler av verden. Det mest groteske og meningsløse, var japanske fiskebåter der hval etter hval lå langs skutesidene og råtnet opp.

Ikke mange årene etter, ble det igangsatt en storstilt redningsaksjon som kostet flere millioner kroner. Dette gjaldt 3 hvaler som hadde forvillet seg inn i et isøde der eskimoene sikkert sto og rista på huet med tanke på at dette for dem dreide seg om mat...

Og hele verdens øyne var rettet mot disse 3 og ikke mot hundrevis som råtnet ved fiskebåtene...

Det er jaggu mye galt som skjer og jaggu mye rart som skjer og som regel har mennesker en finger med i spillet

Anne

Grevilinger først reddet, så drept

Så skjer det igjen, sukk.

Vi mangler et mottaksenter i hver eneste storby, med kapasitet til å ta i mot både fugler og annet vildt.

En million kroner til hver storby ville gjort det mulig å komme i gang. Samkjøring med veterinærkontor og ornitologer ville økt kvaliteten i tillegg til frivillige .

Fuglehjelpen har eksistert i mange år i Oslo, men der stopper det vel når det gjelder mottaksentre.

Så skjedde det igjen, sukk

Det ble altså reddet ut fire grevlingsunger etter en storbrann i Oslo. Denne gangen var det viltnemnda som fikk klar beskjed om å ta hånd om dem.

Det hadde ikke vært sååå vanskelig, hadde det vel? De trengte ikke mer en varme pledd og noen tåteflasker og litt morsmelkerstatning til ungene. For rett rundt hjørnet sto flere som ville hjelpe.

Joda, mange dyr dør av sykdom, påkjørsel, skader og annet hvert år. Men her gir man så forbaskede dårlige signaler til de som virkelig vil hjelpe.

Jeg syns personlig det foregår mindre dyrevern og mer dyrefjern

Årsaken er da noen skarve millioner til hver storby. Men, kultur og idrett er jo langt viktigere å bruke pengesekken på enn noen dyreliv...

Anne

Jeg vil ha en hund...

Hver eneste uke ringer telefonen her fra folk som vil ha seg en hund.

De aller, aller fleste har forståelse for at jeg faktisk må spørre dem om ulike ting rundt hundehold, slik at jeg får kartlagt hvorvidt de er aktuelle eller ei for overtagelse. Det hadde jo selvfølgelig vært supert hvis det kunne være så lett å bare svare." Værsågod, kom å hent hunden "  Men, ærlig talt, da hadde jeg virkelig følt meg komplett uproffesjonel og useriøs. Det er jo klart at jeg vil vite mest mulig om de som vil hilse på en hund herifra. Dette er ikke en kennel tilvarende Animal planet, der folk går og kikker og sier; "Jepp den vil jeg ha, thank you!" Når det en sjelden gang hender at folk blir snyt fornærma fordi jeg stiller noen spørsmål, bekrefter det bare for meg at jeg gjør rett i å stille mine spørsmål. Og, om de som ringer ikke nødvendigvis passer til hunden de ringte på, kan jeg gi dem tips og råd om hunder som passer bedre til deres behov, og hvor de også kan leite for å finne noe som passer. Jeg ønsker absolutt at de som ønsker seg hund og er innstilt på et hundeliv, skal få drømmen oppfylt. Samtidig har jeg all rett til å selv velge hvem som skal få hund herifra. Det er ingen som trenger å bli sure for at jeg faktisk bryr meg om hvordan hundene vil få det.

Anne

Sponstorm i vente.

Nå er jeg møkkalei av all vinden, fordi jeg hele tiden ender opp som en vandrende sponmann.

All sponen klistrer seg til klærene mine og jeg mener det absolutt bør bli en slutt på dette drittværet.

Annepottesur

VINTERENS TAPERE

Hvert år skjer det samme. Folk som skaffet seg dyr på vår og forsommeren, fikser ikke dyrehold på vinterstid.

Av en eller annen merkelig grunn, klarer ikke enkelte dyreeiere å se fremover i det de anskaffer seg dyr. Så vokser dyrene opp, det blir mer avføring, det lille nurket er blitt ”voksent” og ungene har gått lei.

Hvert eneste år skrives det side opp og side ned om hvor viktig det er å tenke nøye gjennom arbeidet og ansvaret det er å anskaffe seg dyr. Likevel skjer dette igjen og igjen.

Over hele landet sitter nå en ensom kanin i et utebur, og stirrer ut på det samme landskapet, uten den nærheten og kosen den fikk i sommer. Eierne haster ned hver dag og hiver inn mat, fyller vann, slenger inn litt høy. Det er hva denne kaninen ser av eierne sine. Ingen å legge seg inntil, ingen flokk.

Valper som skulle vært på dressurkurs går inn i sin verste fase på denne tiden. Den kommer i klatreperioden, der nettopp oppfølging og kursing skulle vært gjennomført. Men, det er kaldt og surt og de fleste vil vente til våren. Dyrene inne blir oversett, for nå er det mørkt og surt og vi vil heller prioritere Tv-titting og juleforberedelser i stedet for kosen med dyrene.

Så kommer den dårlige samvittigheten, mangelen på penger til dyrene, for nå skal der spares til julehandelen. Nå er det ikke lenger så gøy med halvvoksne katter som klorer ned tapet og markerer inne. Nå skal dyreproblemet ut! Og alle de nye dyreeierne som anskaffer et nytt medlem nå og frem til jul, de angrer i det sommerferien står for døra.

Hver eneste dag kommer nye telefoner med bønn om hjelp for å kvitte seg med dyrene. Helst gratis, helst slippe regningen fra veterinærkontoret for avliving. Helst slippe unna lettest mulig. Og igjen og igjen høres de samme ordene: ”vi viste ikke”.

Triste, triste greier…