Smaken av hund

Så fikk jeg omsider satt meg ned og  sett dokumentaren " Smaken av hund". En dokumentarfilm som hverken omhandler Kina eller hunder, men rett og slett det Norske kulturlandskap innen landbruk. For bak fasaden av "bonderomatikken og grønne enger" har det hele blitt snudd til tall og skjulte fakta. 

Jeg hadde virkelig godt av å se denne filmen. En film som ikke ga meg oppkast og søvnløs natt, med tid til ettertanke. Det er nok slik at det vi ikke ser, det gjør vi lite med. Dette til tross for at vi vet, vi vet, vi vet. Og hva er det nå vi egentlig vet? Jo, vi vet at i handlekurvene våres finnes den største prosenten av middager basert på kjøttprodukter. Kjøttprodukter pakket inn i noe som vi definitivt ikke forbinder med et dyr. Mens Tine bruker Litago for alt det er verdt, velger Gilde den smaleste av de smale veier og gjør produktene til intetkjønn. 

Når vi vet hva vi selv putter i handlekurven vet vi også innerst inne at vi burde legge en langt større prosentdel av grønt, frukt og kornprodukter i kurven, enn alt kjøttet. Men hvor kommer alt dette kjøttet fra? Gilde som i filmen ble intervjuet og således kunne fortelle sin versjon av "Sannheten" pakket inn fakta så langt de kunne, under påskudd av "Strenge regler", "Dyrevelferd", "sundt og godt" og "Norske tradisjoner". 

Men, dessverre har mesteparten av landbruket blitt industrialisert med så mange tekniske finesser at jeg lurer på om Dagros i det hele tatt får menneskelig kontakt. Og etter Gilde følger Prior, med sine innpakka "påskekyllingsvinger" som absolutt ikke gir forbrukeren den opplysningen de burde hatt på fremsiden av "matpakka". Ville du kjøpt kjøttet hvis du så virkeligheten til Dagros, Dokka og Litago på fremsiden? Ikke beitende på norske grønnkledde bakker, men med et monster av en robot som tok seg av melkingen, transporten og slaktingen? Jeg tror ikke det. Eller jeg tror vi enda må fortsette en stund til, med nye E-Colli dødsfall og annet jævelskap som skremmer vannet av vår tro på egen udødelighet før vi reagerer. 

En spennende vinkling på landbrukets livsskala er den supre innstillingen norsk produksjon står for i henhold til regelverket av animalsk føde til menneskets animalske føde. Kort forklart er det nemlig slik at vi sender tonnevis av beinrester, malt opp til mel, beinmel til utlandet. Under påskudd av at dette skal brukes til...gjødsel, hehehe, ender det til  dyr i utlandet, som etter hvert  blir importert innpakka som " biff " til Norge. Produsenten ga meg en latterkule jeg sent vil glemme, da "sannheten" kom frem, i det han trodde mikrofon og kamera ble slått av. "Vi har fôret griser med griser i 150 år", jau, jau. Så mye for den tryggheten rundt kugalskap og dødsfall i kjølevannet av kannibalisme innpakka i pellets fra...hvem? 

Felleskjøpet kommer heller ikke unna sitt storforbruk av Soyaprodukter. Soya, som nå opptar mer og mer av plassen der det en gang var regnskog. Soya som nå kommer i alle produkter, uten hensyn til at vi samtidig herper vår egen frodige jord. Vi spiser og driter og spyr ut tonnevis med kjøtt uten å vite så mye mer enn at Norge liksom skal være så "trygt og godt". Men, under storprodusenten Gilde finnes underselskap som Terrina som også er eid av Gilde. Og Terina trenger liksom ikke å ha samme kvalitet som Gilde. Men hva slags kvalitetssikring er det vi forventer oss da? Joda, i første rekke at maten vi spiser ikke inneholder noe vi ikke vil ha og som kan påføre oss sykdommer. 

I alt dette visvaset, er det ingen som tenker på dyrene. Det er kun dyrevernsorganisasjoner som virkelig tør å rette skytsene mot det industrialiserte dyreholdet som jaggu ikke inneholder mye dyrevelferd. Mens vi skriker opp rundt enkeltepisoder med privateide dyr som på en eller annen måte ikke har det bra, ofrer vi ikke en tanke på at snart hver eneste kjøttbit kommer fra et dyr som har hatt det helt for jævlig! 

Tina bruker enorme summer på markedsføring hvert eneste år. Markedsføring på hvorfor vi skal kjøpe deres produkter som da skal være så utrolig sunt, godt og norsk. Vi leser med et halvt øye hvor mange sukkerbiter det er i yoghurten og er banna bein sikker på at det vi ikke ser av farlig melkefett, det finnes heller ikke. Og alle disse melkeproduktene som vi "Bare MÅ ha" kommer fra...Kua. Og jo mere melk og kjøtt vi trenger i massetassene våre, jo flere dyr blir produsert for å produsere melka vi trenger. 

Men, hvordan i all verden skal vi løse dette overforbruket av mat vi egentlig ikke trenger sååå mye av? Ja, for når jeg nå tenker meg om, så er det jo slik at jeg liker egg, og kjøttpålegg og pølser da...Ja, og ost og yoghurt og rømmevafler. Det er liksom ikke sååå fristende å se for seg en brødskive (uten melk i brødet) med en stusselig salatblanding oppå? 

Jeg vil nok bruke litt mer tid på å finne alternative løsninger på et mer dyrevennlig liv med maten. Og jeg anbefaler filmen " Smaken av hund" til alle dere som tør å sette spørsmålstegn mot den skjulte dyremisshandlingen vi daglig fortærer.

Anne