Farris Dagbok.

 2004-2005

Når ord er overflødig...

26.12.05

Noen ganger sier bilder langt mer enn ord.

Disse to vennene traff hverandre på julaften 2005. De fant tonen med en gang, og har siden hatt mange kosestunder.

Jeg ville bare dele disse bildene, som jeg syns er alldeles nydelige :-)

Hilsen Anne

SEINHØST I SKAUEN.

08.11.05

”No stilnar det i lunder og lauvet fell til jord”…

Selv om småfuglene fremdeles er rundt meg, merker jeg høsten. ”Hele treet” mitt er nå kompost for ny grøde neste år.

Men jeg elsker dette treet utenfor døra. Treet er så vakkert og full av liv. På sommeren summes det og kvitres det innimellom blader og greiner. På vinteren henger tunge snøpølser oppå greinene. Og vårens lysegrønne skudd som bærer budskap om jorden i oppvåkning. Men vakrest er det på høsten. De nydelige fargene som drypper ned til jorda ettersom årstiden går mot et nytt år.

Molly og Oscar, mine to kaniner koser seg i hagen de dagene sola gløtter frem.

Ellers er de mest opptatt av å drite rundt i stua, huff.

Mange dyreeiere mister litt piffen på denne tiden av året. Derfor kommer det ofte mange dyr inn på denne tiden. Hadde man vært flinkere til å bygge et lite skur til uteburet, hadde det vært kjekkere å kose med dyrene. Akkurat nå, har jeg inntakstopp på kaniner. Har fått inn en del hjemløse kaniner i høst. Heldigvis har en del av chinchillaene fått nytt hjem, men fremdeles er mange inne. Den ene er bare så søt. Den digger å bli klødd på siden av kjaken, under haken og litt bak ørene. Da lukker han øynene og bare nyter stunden.

Mette og jeg har jobbet med mye denne høsten. Hjemmesiden har større kapasitet, vi holder på med noen juleprodukter og diskuterer nye ideer.

Vanligvis er høsten en ganske stille perioder, men ikke i år. Foruten alle de koselige ungdommene som jobber her, har det vært mye besøk utenom åpningstider, samt søndager.

Hadde en veldig koselig jente her i en uke. Hun heter Miriam og kom fra Askøy. Dere aner bare ikke hvor deilig det var å kunne jobbe seg gjennom en haug av saker for å komme à jour.

Og Miriam gjorde en strålende jobb. Jeg hadde virkelig roen.

Det har vært en del saker denne høsten. Tunge saker som krever mye tid, men som i det minste har blitt fulgt opp og de fleste har en mulig løsning, men ikke alle.

Jeg er kjempeglad for all støtte og hjelp til Siva. Herlig når folk engasjerer seg og deler dyregleden.

Nå har jeg også blitt ferdig med kledningen ut mot veien, og det var skikkelig godt å få unna. Nå er målet mitt, det berømmelige uthuste/hytta. Tenker ofte på at 15.000 er både nært og fjernt. Tror jeg skal sende et lite brev til Vollevik og si at jeg har kaniner på do… noe i nærheten av øglehistorien i alle fall.

Jeg tenker mye på hvordan dyr i andre land har det i forhold til i Norge. På tross av dette er det mye ugjort også her til lands. Hele tiden er det snakk om penger. Trist i grunnen, men slik er det.

Jeg har redusert litt på inntaket av dyr i høst, og selv om jeg tidvis vrir meg for de nei-ene jeg har gitt, nyter jeg også mye mer kontakt med dyrene i år enn i fjor. Husker i fjor høs, da hadde jeg over 120 kaniner. Det har vært en kjempe suksess med rekvisisjonene til Eva-Kristin Lunde på Os veterinærkontor. Over 30 rekvisisjoner på kastrasjon av kaniner er skrevet ut, og dette er riktig vei å gå, jippi!

Katteproblematikken er enorm, ja ENORM! Jeg håper virkelig at mange flere melder seg som krisehjem for der er det et enormt behov. Etter at jeg innførte kontrakt på alle smådyrene, er jeg overasket over hvor god respons dette har fått. Likevel har mange uteblitt på 3 mnd.sjekken. Det innebærer igjen en haug med telefoner jeg må ta. Kommer derfor til å endre kontrakten litt, slik at de som uteblir, må komme og betale et gebyr på 50.- i tort/svie og ekstrautgifter for meg, jepp. Hmm. Kan det hjelpe mon tro?

Jeg vil i hvertfall takke alle mine støttespillere for alt dere bidrar med. Tusen hjertelig takk. Det er virkelig mange dyrevenner, og det glemmer jeg ikke.

Anne

SOMMEREN 2005

En oppsummering 

Ja, så er sommeren over og høstværet har kommet. Denne sommeren har vært en turbotid fra først til sist med både gode og dårlige opplevelser.

I løpet av sommeren kom det inn 12 måkeunger. Alle har klart seg bra bortsett fra en, som var så liten og ikke ville spise skikkelig. Den døde. Jeg har en igjen, som snart er flygeklar og skal slippes.

Da Ruben og jeg var nede for å se til den ene flokken med 5 stykker, oppdaget vi at de alle fremdeles var samlet og passet på en som ikke hadde klart å komme seg helt på vingene ennå.

Dette var tidligere i sommer. Men det som varmet meg, var at tross i at dette er forskjellige raser, så var de allikevel sammen om å passe på ”minsten”. Det er godt å hjelpe dyrene på vei ut i livet. Fugler har en helt spesiell plass i hjertet mitt, og de skal ha frihet til å fly, frihet til å være ”fugl” uansett art.

Jeg fikk inn en nydelig liten ringdueunge, som jeg kalte Kikki. Kurre var ikke helt begeistret i begynnelsen for denne lille knerten, men etter hvert tilpasset de seg hverandre.

Kikki likte å beite nede på gresset, og jeg var kjemperedd for at katter skulle ta henne.

To ganger fløy hun ut av vinduet og opp til en nabo. Hver gang fløy Kurre etter og passet på det han kunne. Den tredje gangen hun fløy ut, kom hønsehauken. Det var ingenting jeg kunne gjøre, men Kurre forsvarte henne som best han kunne. Kikki reddet livet, Kurre ble tatt.

Kikki ble med til Eikås gård og kattepensjonat og jeg tror og håper hun får det godt der i stor voliere. Men du verden så stille det ble etterpå i huset. Jeg savner den lille bråkmakeren og rampegutten Kurre. Han gjorde så mye av seg, og var liksom sjefen i huset. I ukevis håpet jeg på at han skulle dukke opp igjen, skadd men i live…men ingen Kurre kom.

Jeg hadde en del feriedyr her i sommer, og det var flere som sjarmerte meg i senk.  

Alex, var en nydelig halsbåndparakitt, som koste seg sammen med kaniner og andre dyr.

En dag lo jeg så jeg grein, for jeg hadde slengt inn en brødskive på teppet til den ene kaninen. Alex hoppet bort og ville spise han også. Der satt de side ved side og storkoste seg, inntil Alex beit kaninen i øret : ”Mest mitt, litt ditt”.

Jeg hadde også inne en Conure, som het Pappen.

Den storkoste seg innunder håret mitt, satt på hodet og på skulderen og satte i noen vræl som gikk på trommehinnen løs.

Alle fuglene koste seg på badet etter hvert. Der var det rene showet mens de holdt takta til musikken, skravlet og susset.

Lille Peet, en nymfeparakitt ble venner med alle her også.

Størst inntrykk gjorde den lille dvergwedderen Oscar. Han var her i 3 uker, men samme dag som eieren skulle hente den, ble den kjempesyk. I en uke våket jeg over ham, dag som natt og sakte men sikkert kjempet han seg tilbake til livet.

Da Oscar var noenlunde på beina igjen, tok eieren en avgjørelse om at Oscar kunne bli her. Dere aner ikke hvor glad jeg ble.

I samme periode fikk jeg inn søte Molly, en svart liten dvergwedder på 6 år. Oscar er 5 år.

De bor nå inne og har hele huset til disposisjon. Jeg storkoser meg med å ha disse så nær meg. Begge er husreine, så ingen tiss i huset.

Oscar koser seg ute i hagen. -"Her var det noe nytt, - dette må undersøkes nærmere!"

Det er liksom så tomt her allikevel. Ingen høner, ingen ender og ingen due.

Jeg har innsett at fugler er i fare hele tiden her, både med hønsehauk, ugler og rev. Jeg orker rett og slett ikke å miste flere.

Det siste året har jeg mistet alle de dyrene som sto meg nær, og dette er tungt.

Sommeren var treg en lengre periode mht. omplasseringen. Heldigvis endret dette seg i august, og mange kaniner fikk nytt hjem. I den siste perioden nå, har jeg prøvd å begrense inntak av dyr. Dette fordi kjøkkenet er fullt, og i tillegg vil jeg ha ut noen av de gamle ”traverne” av kaniner. Jeg hadde håpet på noen fridager, men de kom aldri. En dag satte jeg frem et lite plaskebasseng for å kjøle meg av, men kapitulerte etter 7 besøkende på en time, hehe.

Nå holder jeg på å skifte kledning på huset, og klør meg gal av all Glavaen. Det går heldigvis fremover.

Vi har hatt hunder inne i hele sommer også. Både Ruffi, Kira, Mira, Kikki og andre har fått nye gode hjem. Å se gleden i hundene, de nye eierne og vite at de trives gjør godt. For, sommeren har ikke bare vært idyllisk.

Hver eneste sommer håper vi som driver med dyr, at dyreeiere blir mer ansvarsbevisste og høster av alle opplysninger dyrevernere prøver å nå ut med. Dessverre er det verre enn tidligere. Hver eneste dag i sommerukene, kom det telefoner fra katteeiere. Noen dager en til to telefoner, andre dager 3-5 telefoner. Det gjaldt 5 katter og 7 katter og 2 katter og kattunger meg her og der. Det tok ikke lange tiden før kattevernerne var fullbooket til taket med katter de ville redde. Jeg fatter ikke at det går an å være så uopplyste mht. til kastrasjon og sterilisering. Hver eneste dag har det stått annonser etter annonser på katter som gies bort. Burde ikke dette være en indikasjon på at markedet flommer over? Mange var kjempesure i telefonen, fordi de skulle reise på ferie, og noen måtte da kunne ta i mot disse kattene, når de var så søte?!

Samme regla gjaldt kaniner. I sommer sa jeg nei til 31 kaniner. Hva som skjedde med disse må gudene vite, men jeg vet at minst 10 ble avlivet. Det er så innmari fælt å si nei, så ligger man våken og vrir seg natt etter natt og tenker på at plassen skulle vært større, enda mer tid, enda mer hjelp. Gudskjelov hadde jeg mange fantastiske hjelpere i sommer. Tessa, Linn, Iselin, Hanne, Elise, Jannicke og Vanessa, for å nevne noen. Alle var med og tok sin tørn, og uten disse, hadde jeg måtte satt foten ned for langt flere dyr.

Mange tror at vi som driver dette, har dette som et inntektsgivende arbeid, hvilket er helt feil. Etter en artikkel i BA i sommer, kom mange og hentete dyr.

Jeg fikk så en mail i gjesteboken fra en som kalte seg Terje og som skrev at jeg burde ”skamme meg som tigger i avisen, sykt. Rister på hodet”.

Vel Terje og enkelte andre har tydeligvis ikke forstått at dyr faktisk koster penger, og at man ikke akkurat kan trylle frem penger fra lommeboken. Det igjen begrenser arbeidet. Nå var det ikke nevnt med et ord i avisen at jeg ba om midler eller annet,

så ”Terje” har tydeligvis ikke lest artikkelen skikkelig.

Dog burde jeg nok vært enda mer frempå for å få inn midler til dyrene. Det er dem det dreier seg om, ikke meg. Jeg kunne ønske at mange flere kunne hjelpe kattene, åpne hjemmene sine og avlaste Inger Johanne, Beate og alle de andre som har huset fullt av katter. Smådyrene må være samlet på et sted.

Det er så viktig å ha kvalitet i det man driver med. Fremdeles tenker jeg på de dyrene som ikke fikk hjelp denne sommeren.

Mange har nok hatt problemer med å komme igjennom på telefon til meg i sommer. Dette er jo ikke noe organisasjon eller forening, og tidvis er det så travelt at jeg rett og slett ikke rekker over alle telefoner. Det beklager jeg. Håpet er allikevel at folk flest ringer igjen og ikke gir opp. Enkelte dager blir det mye telefoner og lange samtaler. Dette er noe som hører med.

Jeg har vurdert å legge ut bilder fra elendigheten også, men vet søren ikke om jeg skal gjøre det. Flere saker i sommer har vært grusomme.

En kanin kom inn med tenner som hadde vokst inn i tannkjøttet og opp i ganen bak, der den hadde vokst opp i hjernen på kaninen.

En kanin hadde kreft og øyebetennelse, en kom inn så utmagret at den ikke kunne reddes. En katt kom inn, døende.

En Kråke med ødelagt fot, flere kaniner fulle av midd, marsvin med ringorm og grusomme sår. Kaniner med betennelser i ører og øyekatarr.

Jo da, listen kunne vært lengre.....

Derfor er det så viktig for meg å fokusere på også det gode, det fine, de glade hendelsene. Et tilfelle var så gale at jeg hentet ut 3 kaniner. Jeg ble politianmeldt for tyveri, men saken er nå henlagt. Uansett ville jeg gjort det samme igjen. Vissheten om at de nå har det bra, veier opp for alle ubehagligheter som har vært i forbindelse med denne saken.

Det finnes en Dyrevernslov, og den er til for å beskytte dyrene, uansett hvor vag den kan være.

Jeg takker alle jeg, som har mot og styrke til å ta affære og bry seg hvis de ser dyr som lider i utrengsmål.

Bare fortsett å ringe. Jeg tar kontakt med nemnda for deg/dere.

Nå skal jeg ut å snekre.

Sommeren er forbi, men jeg liker høsten også. Snart dukker de første gule og røde fargene frem i trærne. Snart kan jeg tenne lys i stua og krølle meg sammen på sofaen.

Håper at folk ikke glemmer dyrene sine i høstværet men tenker på at dyrene trenger dem like mye i denne tiden.

Tusen takk til Mette og Christel og alle dere andre som fikk meg gjennom denne sommeren.

Anne

KURREGUTTEN OG VENNENE HANS.

Jeg er nå den lykkelige eier av den fjerde Kurregutten i rekken. Kurre er ikke hvem som helst.

Han er bygdas stolte DUE !

Hadde noen fortalt meg for noen år siden at jeg skulle forelske meg hodestups i en due, tror jeg latteren hadde sittet løst.

For meg var duer ensbetydende med skitne grå flokk fugler som dreit i hodet på oss Oslo borgere.

Den første Kurregutten som kom i mitt hjem var ikke bare grå, men grå i alle nyanser.

Etter få dager plasserte han to føtter på hodet mitt, og de føttene hadde først besøkt grøtfatet. Etter å ha tørket godt av seg i min høysåte av hår, la han seg bedagelig til rette, og jeg gikk rundt med stiv nakke de neste månedene.

Kurre nr. 1 ble et familiemedlem likeverdig med alle de andre to og firbente. Foruten å sove på brystet mitt på natta, rusle bedagelig etter meg og bikkja eller sitte på kanten av dusjkabinettet for sin dagelige morgenvask, elsket han alle besøkende.

Han elsket også å ta to, tre skritt bakover og plassere en real bæsj midt i matfatet mitt. Da brakk jeg meg….

Etter hvert som Kurre nr.1 ble husvarm, begynte han å gjøre kur til meg. Han spilte seg på bordet, bruste med vingene, blunket og sendte meg DET blikket, i håp om at vi to skulle danne par.

-Ikke at jeg kunne tenke meg å sitte på en gren med han resten av livet altså.

En dag ringte telefonen her. Det var journalist Tove Gulbransen fra BA. Hun ville komme å lage en reportasje om alle dyrene.

Jeg hadde i grunnen ikke tid, men hun lovte å følge i mine fotspor hele dagen, så da ga jeg grønt lys. Jeg ville jo svært gjerne vise gjestfrihet, så i hui og hast ringte jeg opp til min gode nabo Hege for å høre om det eksiterte noen av hennes verdens deiligste eplekaker i fryseren.

Hege kom ned og hurtigtiningen startet, mens kaffelukten spredte seg i huset. Nå har eplekaker heldigvis ikke verdens glatteste overflate, men denne måtte dessverre snart kanselleres. Kurre nr. 1 været en godbit. Han flakset ut på kjøkkenet mens jeg vasket og ryddet, tråkket rundt på kaken og tok seg noen reale jafs. Hva skulle jeg gjøre?????

Heldigvis ble Tove fornøyd med kaffen, men der og da hadde jeg mest lyst til å servere due postei!

Enda en overraskelse kom. En dag oppdaget jeg at Kurregutt hadde lagt et egg. Selv om han hadde spilt han Due i lang tid, måtte jeg dobbelsjekke at egget virkelig kom fra ”han”. Enda flere egg kom. Dog ble hun Kurregutt for meg.

Kurre ble en dag tatt av hønsehauken. Jeg lette og lette i 4 dager, gråt og sørget. Mens jeg satt å pratet med mamma i telefonen kommer en liten grå og blodig tass spankulerende over dørterskelen i stua. Jøss, for et mirakel. I fire måneder pleiet og stelte jeg henne.

Men en dag tok han turen ut igjen og ble tatt av kråkene. Ikke søren om jeg orket tanken på en ny due igjen.

Dog vet alle dyreelskere som har mistet sin venn, at savnet overvinner frykten for nye tap.

Jeg lyser fred over min første Kurregutt som blir husket av mange mennesker som fikk hilse på han her. Barna elsket han, og mange fikk tatt bilde av han, mens han stolt satt på skulderen eller hodet deres.

For to uker siden kom den fjerde Kurregutten i rekken inn gjennom døra.

Harry var svært spent på om den ville spise når den var så liten. Søsteren dens hadde dødd av frost, og han mente denne kunne være utsatt for fare fra hønsehauk og andre rovfugler på denne tiden. Kurre Von Gadenbast gulpet i seg mat fra første stund.

Etter som dagene har gått, har han allerede blitt en kløpper til å henge seg fast på skulderen min, den elsker å ta fart å stupe ned på tastaturet når jeg skriverøioadshf p qejh ejh øjkefh øwejfh jeh.......

Obs! Der var han igjen. Han digger å kikke på skjermen og pipe inn i øret mitt. Ennå har ikke fjærene vokst helt ut, men gjett om han trener hver dag.

Da sprer han vingene og flakser det han kan.

Resultatet av flaksing over en skål med fuglefrø, kan en vel bare tenke seg.

Jeg serverte biff med fuglefrø forrige dagen. Gjesten tygget veeeeeldig lenge, jeg så til og med et frø mellom tenna.

Ellers har jeg etter hvert blitt vant med pålegg med frø, drikke med et lite nusselig fuglefrø, flytende rundt. For ikke å snakke om de dagene han bæsjer rett på stolsetet før jeg setter meg.

Duer er virkelig greie tross alt. De kurrer, de koser, de leker og har en stille sjarm som atter en gang gleder mitt hjerte.

Så husk at hver gang du går forbi en i by gjengen, så er det en Kurregutt i hver eneste en av dem.

Kurregutt på nye eventyr.

22.11.04.

Hver eneste dag opplever jeg nye forandringer i den lille utspekulerte rakkaren. Nå skal Kurre ha all oppmerksomheten, helst hele dagen lang.

Jeg snublet meg i seng, tok høna Tuppen med under dyna. Der var Kurre! Kikket inn over dyne kanten: ”Hva med meg???” Jeg vil også ligge under dyna” ”Det snør ute, mamma”.

Så da er det jo bare å slenge dyna til sides og la begge fjærkreene ligge sammen med meg. Prøver å sove med hønsefjær og duefjær kilende i nesa.

Nå er heldigvis begge blitt rimelige gode venner.

Tuppen ser overbærende på flygetreningen til Kurre. Kurre piper stolt hver gang den kræsj lander oppi middagstallerkenen min, så poteter og saus skvetter utover.

Han har nå velvet rundt 14 glass med min kjære Pepsi Max, og blitt en kløpper til å menge seg bort til meg hver gang jeg putter noe i munnen: ”MAT!!!”

Han elsker å sitte oppå hodet mitt, sparke rundt så tover vokser og jeg må vikle han ut av krøller og hår og tover og forbannelser. Helst titter han utover kanten av luggen min, prøver å få øyekontakt.

Hadde han kunne sunget, er jeg sikker på at han hadde tatt nasjonalsangen for å få oppmerksomheten.

Noen ganger har jeg lyst å knyte han. Spesielt når han tar to skritt bakover for å forsikre seg at det ikke blir noe skitt i reiret sitt.( les: Hodet mitt). Saken er bare den at han hver gang treffer MIN NESE!!

Så kurrer han seg inn under håret mitt hver kveld. Koser seg med å fortelle hva han har opplevd i løpet av dagen. Helst vil han fortelle dette mens jeg sitter i telefonen. Han elsker å ligge på alt som er mykt og godt. Enten det nå er min hodepute, sofaen eller oppi dyna. Jøss, som jeg elsker denne lille knerten. Farris sender meg av og til litt sure blikk, så da må jeg kose ekstra med han også. Så klart! Han er jo mannen i huset her. For et deilig liv…

KURREGUTT SKIFTER KJØNN IGJEN.

12.12.04

Ja så har jeg jammen bomma denne gangen også. Lille kurregutten kaller jeg nå Kurrine, for det er altså ei jente.

Nå har hun invadert huset fullstendig altså. Ikke kan jeg vaske opp i fred, for hun elsker å krasjlande oppi oppvaskvannet. Da er det bare å tømme vasken, for her skal bades. Så må jeg holde hånden i nærheten, sprute litt på henne.

Da plasker og koser hun seg. Så må jeg, den nye assistenten finne frem håndkle og riktig tørke henne etterpå.

Alt jeg putter i munnen, skal hun prøvesmake. Ikke akkurat så gøy når en prøver å få i seg middag. Da henger hun i genseren min på brystet og nistirrer meg inn i øynene helt til jeg gaper,. GAAAAAP sier hun, og biter litt i tenna for sikkerhets skyld, mine tenner altså.

Mine kjære tre potteplanter har nå fått gjennomgått hennes daglige inspeksjon, for å orientere seg om mulig redemateriale.

Alle dyrene har etter hvert blitt vant med hennes daglige hilseturer. Da setter hun seg på hvert eneste bur på kjøkkenet og kurrer litt. Helst også flakser litt, så spon og mat og dyre hår flyr rundt og ut av buret og ned på mitt nyvaska gulv.

Hun synes det er veldig morsomt å prøve ut sitteplasser. Ikke alle er like velegnet, så her knuses og veltes og rulles det i stort monn.

I dag hold jeg på å le meg i hjel, for hun skulle lande på en liggende tørkerull. Men i det hun landet begynte den og rulle, og på bare sekunder var rommet dekket av en lang tørkerull, og Kurrine var helt forskrekket.

Hun elsker å sove tett inntil hodet mitt på puta. Så ligger hun og drar i hårstråene med nebbet sitt. Det er faktisk deilig. Men det er ikke deilig når jeg har sovna og hun ikke helt finner sin stilling. Da går hun rundt og rundt oppå hodet mitt, med til dels skarpe klør. Har fart striper i hodebunnen…

Kurrine og Tuppen har etter hvert blitt ganske gode venner.

Nå spaserer de rundt på gulvet og leiter etter smuler og annet snop. Kurrine har nå fått plassen sin på toppen av vitrineskapet, som alle de andre. Der sitter hun som dronninga på haugen og har full oversikt over livet i stua.

Hun gjør seg fryktelig til for meg også. Sitter og pusser fjærene for at jeg skal klappe henne over ryggen. Når jeg gjør det, bøyer hun seg, som om jeg skulle være en hannfugl klar til å bestige henne. Så brer hun ut vingene og danser rundt på bordet. Det er utrolig fascinerende å se.

Hun er så elegant og flott nå. Alle fjærene har kommet ut, og noen har hun også mistet i all sin yrende glede.

Annekurrine

Kurrine og vennene hennes julen -04.

Etter en fenomenal innsats på julaften, har jeg innsett at Kurrine ikke bare har vidd og visdom, til tider kan hun være passe dum.

På julaften fant hun ut at hun skulle gjøre en iherdig innsats for å svi fjørene. ”Brent barn skyr ilden” heter det, men ”brent due lukter vondt” har blitt mitt ordtak.

Kurrine var med å pakke opp gavene, i håp om at det kanskje var en innpakket partner til henne der, men akk nei…

Heges hjemmelagde lysestake var derfor hennes underholdning den kvelden. For dette med levende lys var vist veeeldig morsomt. Helst så langt ned til te -lysene som mulig, så kunne hun kanskje fiske opp en liten blank stein eller to.

Kurrine koste seg med Tuppen og Farris, og var helt i hundre når hun fikk leke med pyntebåndene. Hun elsker å bade i oppvaskkummen. Ikke alltid like flink til å planlegge landingene, så jeg må passe på så hun ikke kræsjer i glass og tallerkener. For tiden vil hun være venner med alle, utenom meg. For hun tror nemlig at hun eier alle steder som er 1 meter over gulvet. I går spankulerte hun ut fra badet ved siden av Tuppen. De hadde visst en alvorlig samtale, der de politiske tider tydeligvis var samtaleemne:…klukk, klukk, klukk og kurr, kurr, kurr.

Jeg fikk inn en nydelig liten undulat, og de to ble kompiser den tiden småen var her. Det morsomste de visste, var å grave ut all jorden fra potteplantene. Når det var gjort fløy de inn med jordbein på ”gardinbrettet” og tok seg en ”promenade” sammen. De koste seg skikkelig hver kveld, med prat og fjærstell. Småen fant også ut at det å bade, var riktig så kjekt når han kunne være sammen med Kurrine.

Han hoppet likegodt oppå ryggen hennes og ropte ut: ” EN-TO-TRE", på det fjerde skal det skje, på det femte gjelder det, på det sjette "SMELLER DET!!!” Så plumpet de ut i badevannet i kummen, Jippi!

Kurrine liker også kaninpusene. Noen ganger har hun hoppet opp på ryggen deres, men da blir kaninene redd, så blir Kurrine redd.

At duer bæsjer er greit, det får jeg ta med, men hun har blitt ekspert på å treffe dokumentene mine, med sine egne forseglinger. Ikke alltid like kjekt, sukk. Forrige dagen bommet hun på dokumentet og slapp en i Pepsi maxen min i stedet, ÆSJ!

Fremdeles er han ekspert på å åpne dokumenter, rasere filer osv. der han trasker rundt på tastaturet mitt. PC er gøy!

11.03.05.

KURRE GÅR BANANAS!

En ting er i hvert fall sikkert: jeg er ikke flink til å kjønnsbestemme duer. Vel kapittel 3 i denne delen er at Kurre ER EN HANN. Han er til og med en meget kjønnsmoden hann. Ikke bare skal han nå ”eie” hele huset, men når BA kommer på bordet hver morgen, da skal Kurre ha oppmerksomhet. Da duller han og stikker nebbet i fjærdrakten, hinter liksom til meg: ”se så fin jeg er”, før han sprader rundt på bordet og gjør seg til det han er god for.

Han er heller ikke bedre overfor min to tipper. Han danser rundt dem og kurrer det han er god for. Til tider er kjønnsdriften så stor at han hopper opp på hånden min, og sveiver halefjørene blekksvarte over avisen. Til tider går det over stokk og stein, som da han forleden likegodt jumpet opp på ryggen til en kanin som satt sjokkskadet igjen etterpå og lurte på hva i all verden som hadde gnidd haledusken ned i ryggen på han, sukk.

Han skal undersøke alt jeg eier og har i huset. Lander med et brak på lamper som raser i gulvet, eller oppi håret til indianerdukkene, som nå ser ut som pønkere hele gjengen. Indianske pønkere vel og merke. Den ene dukken ser ut som en høysåte på håret, og det går vel ikke lenge før en av tuppene legger egg oppi der. Ser Kurre en bolle med ett eller annet oppi, MÅ han undersøke hva dette er. Ikke alle boller tåler overvekt på den ene siden, og her om dagen hadde vi ”Popcorn party” på gulvet, etter at Kurre hadde gjort forarbeidet. Hønene stooorkoste seg.

Kurre skal ha eneretten over alle plasser i huset som går mer enn meteren over gulvet. Nærmer jeg meg med hånden, inntar han angrepsstilling og gyver løs det han er god for. Hånden skal vekk, ”Min Plass!!!”

Er jeg ikke rask nok, hiver han seg over oppvasken med skum og gafler, skåler og det hele. Til tider har jeg lyst til å sette han på et annet rom. Men de gangene jeg det har gjort, da kurrer og knurrer og burrer han, flyr på døra og er virkelig pottesur.

Han elsker å sitte oppå datamaskinen. Sikkert fordi det er varmt der, og fordi han da har full kontroll over hvor jeg befinner meg. Han har hatt 3 turer ute. Den siste turen oppi treet utenfor.

Da satt 3-4 katter nedenfor og bare ventet på mulig ”due postei” til middag. Heldigvis fløy han inn før jeg ble stivfrossen. Noen av halefjærene er mer brunsvidde enn hvite. Sånn går det når han på død og liv skal opp på toppen av halogenlampa.

Men nå går vi mot vår og snart skal han få være ute så mye han vil. Mange farer lurer, og jeg håper han vil overleve. Mulig han får seg ei dame.

Kurre og Annekurrine

17.04.05.

HVIS JEG VAR EN FUGL…..

Kurregutten har virkelig slått seg løs de siste ukene.

Hver eneste dag tar han seg en god runde rundt Svegane. Først på den ene telefonkabelen, så på en annen. Så flyr han opp i skogholtet og speider utover.

I går fløy han et stykke opp i vegen like før jeg skulle dra ut på en tur (Typisk).

Jeg var bare nødt til å kjøre, men plutselig så jeg noe hvitt og brunt i bakspeilet. Ikke før hadde jeg stoppet, så satt han på biltaket og kurret det han var god for. Så måtte jeg ut og lokke litt, ta han inn i bilen og kjøre tilbake. Der trasket han glad og fornøyd oppå bil taket mitt. ”Marsj, fremad, holdt!!”

Han er helt på knærne etter de to tuppene mine. For ikke å snakke om grisen. Han sitter enten på bokhylla over Georg og kurrer, eller så flakser han inn til fruene og sitter der og kurrer.

 Forleden dag ba han meg sette i stand badet til han. Her skulle det bades, kjemmes fjær og klargjøre seg for damene. Bare dumt at jeg hadde stablet toalettpapir på hylla, for alle de var gjennomvåte etter hans plaskerier.

Men Guuuuud, så gøy han hadde det. Jeg bare venta på at han skulle be om skumbad og champagne.  Hadde han lagt seg på rygg og vifta med tærne hadde jeg ikke blunka en gang.

Jo da, Kurre vet å skulle sjarmere. Om det er to eller fribeinte spiller ingen rolle. Hver eneste kanin som går løs her opplever gutten som svinser med svansen og virkelig stikker brystet frem.

Han er utrolig flink til å fly også. Hver eneste dag tar han salto og skruer i lufta. Seiler av gårde… som bare duer kan. De har en helt spesiell måte å fly på som gjør at jeg gjenkjenner han høyt i det blå, min kjære kurregutt.

Det er så deilig på denne tiden. I dag ble tuppene satt ut sammen med en kanin i luftegården. Lille Tussi forsto ikke helt hva dette var, før Tilly satte han på plass.

Tuppen er så fredsommelig at jeg må løpe ut og inn flere ganger for dagen å sjekke at hun er der. Kurre har også blitt svært fortrolig med Daisy og Småen. Hver eneste dag flyr han ned til buret deres for å hilse på. Så flyr han opp for å skyndte på meg.

Både endene og Kurre bader av og til borte i bekken. Har enda ikke fått tatt bilder av dem, men det kommer vel. For tiden har jeg inne en liten søt hund, som har veldig lyst på broiler, med duefjær eller hønsefjær…ett fett!

Var helt umulig å få vovsen til å slutte å nistirre på dem i dag, hehe.

Georg sovnet i myra i dag, koblet helt ut. Trodde jaggu han hadde fått heteslag, men har bare koste seg. Ikke så rart etter å ha spist opp all andematen.

Er det ingen som vil ha Georg???????????????????????????????????????????????? Helt gratis, altså, hehe.

Jo da, kurregutten blir her han. Mulig jeg satser på en dame til han etter hvert. Jeg er faktisk veldig glad i denne knerten, selv om han skal dominere hele huset.

Kan man bli noe annet enn sjarmert?

KurreAnne

EN NY FUGLERASE

(Med enerett for Omplassering Vest!)

28.05.05.

Det har nå kommet en heeeelt ny fuglerase på Playa Del Svegane. Denne er nær beslektete med gultoppet Kakadue med kalles grønnvinget Rakkardue.

Han hekker på alle gjerdestolper som er nymalte, elsker oppmerksomhet, blir fort tam og vil helst bedekke hver eneste levende vesen på jord (inkludert naboens forskrekkede katt).

Rakkarduen er full av personlighet der den med sine nymalte bein setter sin signatur på tak i nabolaget, på stuebord og nyvaskede gulv. Da de andre viltfuglene ikke helt aner hva grønnfargen skyldes (kan jo være en dødsens alvorlig sykdom), lar de Rakkarduen regjere på Playa Del Svegane.

Rakkarduene har en helt spesiell ekstremsportshobby: ”Hvor lenge kan jeg sitte midt i veien før en bil kjører over meg, mon tro?”

Egentlig skulle denne rasen kalles kamelondustedue, da den skifter ham avhengig av hvilken art som dukker opp i nærheten av den på to eller fire bein. Jeg venter egentlig på et gjennombrudd der den muligens vil begynne å bjeffe også.

Rakkarduen har funnet ut at det er innmari greit å få litt fargeforandring. Dette har bl.a. gitt utslag i en del fargeklatter etter hvert som sminkepungen til undertegnede har fått gjennomgå. Som et bevis på at denne utrolige rare fuglen finnes, er det nå blitt tatt eksklusive bilder, vi gjerne deler med våre trofaste lesere. Dessverre finnes det foreløpig bare et eksemplar av Rakkarduen som har fått navnet Kurregutt. Den er å treffe på Playa Del Svegane hver søndag.

Reportasje: Anne Søfteland

EN VERDIG AVSLUTNING.

14.07.05.

For noen år tilbake arbeidet jeg i en dyrebutikk. En ettermiddag kom ei lita lyshåret jente inn døra, hulkende og hiksende. Jeg spurte hva som var skjedd, og hun fortalte at Gulli var død. Nå trodde jeg at Gulli var et hamster, og kom med  noen trøstende ord.

Like etter kom moren inn døra. Hun forklarte med en oppgitt mine, at Gulli var gullfisken, og at de måtte få seg en ny. Jeg skal inrømme at jeg var på nippen til å le, for mitt forhold til fisk på den tiden var de jeg fikk på kroken i sjø eller elv. Men, brått innså jeg at for denne jenta var sorgen reel. Hun hadde jo sett den siden hun stabret seg på beina, tok sine første skritt og til nå. For henne var Gulli noe hun hver dag fikk se på, gi litt mat til og hadde stor glede av. Hvilken rett hadde jeg til å "latterliggjøre" dette?

Den vesle jenta fikk ny fisk, og jeg fikk meg en lærepenge: Ingen kan sette en mal på hvordan sorgen over et tap skal være.

Opp igjennom årene har jeg fått mange henvendelser der folk ønsker seg nytt dyr, etter at de har mistet det forrige. Enkelte sier at de rett og slett forgår av sorg, og føler de har lyst til å "klatre" på veggene" i avmaktens følelse. Det finnes kontraster i hva dyr betyr for hver enkelt. Noen innlevere dyr her, og virker "happy" for å være kvitt et "problem". Andre gråter hjerteskjærende.

Jeg tar sorgen på alvor da jeg vet selv hvor vondt det er å miste. Og ingen skal fortelle meg at det ene levende vesenet er mer verdt enn et annet.

Da Eldrid og Mads ringte for å fortelle at lille Teoball var død, klarte heller ikke jeg å holde tårer tilbake. Nettopp fordi jeg vet hvor uendelig glad i han de alle var.

Renate, datteren var knust av sorg. Pga. bosituasjonen hadde de ingen steder å begrave Teoball, og vi entes i å ha en stund her i skogen, der Teoball skulle begraves. Jeg spurte om jeg kunne få ta bilder av dette, for å kunne dele denne stunden med andre. Tusen takk for at jeg fikk lov til dette.

Vi ble også enige i at det beste for dem alle var å få seg en ny knert samme dag. De valgte å ta med seg to nye hamstere, og det var godt å se smil i ansiktene deres, der de studerte, koste og ble kjent med de to nye familiemedlemmene.

Det var også godt at de ikke "så Teoball" i de andre, men kjapt fant andre navn på dem. Selv har jeg en tendens til å kalle dyrene opp etter hverandre. I hvertfall noen.

Sola skinte mellom trærne o skogen da Teoball fikk sin plass ved et stort grantre. Mads la en stein over, så ikke noen rovdyr skulle grave den opp igjen. Det var godt å se den omsorgen de hadde for hverandre i deres sorg.

Sorg er noe av det vakreste vi mennesker kan vise. For det viser at vi bryr oss.

Tenk over dette: Noen sier: Jammen, det var jo bare et hamster, noen sier: Det var jo bare en katt. Noen sier: Det var jo bare en hund, og noen sier: Det var jo bare et menneske....

Til minne om Teoball. 

Anne

Å DU DEILIGE SOMMER.

12.07.05.

Jeg må bare fortelle litt om disse Julidagene. For noen uker siden fikk jeg inn en nydelig liten Ringdue. Jeg kalte den Kikki, og den er utrolig tam.

Den har noe yndig og vart i sitt vesen, som dessverre ikke faller i smak hos Mr. Kurre. Han har jo i hodet sitt inngått ekteskap med meg, og ikke søren om noen skal komme å ta hans plass, nei. Men lille Kikki har vokst noe vanvittig disse ukene.

Forleden dag forsvant hun, og sorgen var bare helt grusom. Jeg lette i 6 timer etter den, og regnet med at en katt hadde tatt den. Så i dag, kom en nabo som bor langt oppi gaten her, spaserende nedover veien, men Kikki ved siden av seg. Fy flate så glad jeg ble.

Det var så inderlig godt å ha den i hus igjen, at jeg neppe klarer å skille meg av med den. Nå skulle Hr. Hansen egentlig hentet den i går, sammen med den lille anden og en stær. Kanskje det var en mening med at den fløy seg en tur, hmm.

Det var også utrolig rart å skille seg med den lille anda, som er en stokkand.

Tenk, der fikk jeg en telefon en kveld, der en gutt hadde sett at en måke eller kråke slapp den /mistet den fra nebbet sitt. Den deiset i bakken, og overlevde. Hver eneste dag har jeg våknet til ”Kyllingpip” og gått på melormjakt i en egen balje. Ikke søren om den ville ha meitemark, eller stokkmaur. Det var kun melorm på menyen.

Da jeg økte fra de minste melormene til de største på ca. 3-5cm., måtte jeg le.

Den slukte 3 digre melorm, og jeg så det var bevegelse i kråsen før det kom en lett liten rap, hehe. Da jeg første gang satte den i et kaninbur, gikk det mindre enn to minutter, før det sto en liten krabat på stuegulvet og ropte på mamma. Så den lille ”Houdinien” måtte inn i et bur med smalere sprinkler.

Flere ganger hadde jeg den løs på gulvet her, og da badet den på parketten. Måtte le, der den prøvde å ”svømme” på det blanke gulvet.

Så tok den noen hvilepauser på teppet før den ”hoppet” uti parkettsjøen igjen.

Nå har den reist til Hansen Hage og Fuglepark, og jeg savner å bli vekket av den på morgenkvisten. En koselig dame kom også med en stær, som også ble med i fugleparken. Vi var begge enige i at dette å fôre opp fugler gir en noe helt spesielt. Jeg har også i en ukes tid huset to søte måkeunger. I dag kom 3 nøster til. Helledussen så søte de er. En katt sto å stirret på dem med måltid i øynene, og da lagde de et forferdelig spetakkel. Jeg har installert to badekar til dem i et stooort bur.

Pinnsvinungene vokser, men den ene er syk, så jeg har gitt hele flokken ormekur. Det er så utrolig mange dyr her for tiden. Undulaten Mikke er her i feriepass, og han prater noe voldsomt. Jøss så herlig han er. Har to jentekaniner jeg også passer, og den ene er dønn i bakken forelsket i en hann kanin jeg også passer. Hver dag sitter hun på utsiden av buret hans, og de sender hverandre laaaange drømme-flørte-blikk.

Det er helt utrolig hvilke aktivitet det er hos ørkenrottene. Har aldri opplevd noen som er mer missfornøyd med møbleringen. De ommøblerer, graver, flytter og roter hver eneste dag. Det er også kommet to unger, og når de roper på mammaen sin, så svarer Kikki. Må være en lik lyd der, hmm. I dag kom det inn 6 hamstere og 2 er allerede omplassert.

Når det er varmt her, flyr jeg mellom bur, maling og vannslange hele dagen. Jeg kjøler og kjøler, for jeg er kjemperedd for at noen av dyrene skal få heteslag. Parasollen jeg fikk av Kamilla, står allerede i den ene luftegården, og gir ekstra skygge.

Den ene hittekaninen som kom inn på søndag, stortrives med de to andre hunnene, og det er jeg kjempeglad for. Det er så kjekt å se de løpe rundt på kveldene.

Nå må jeg bare innrømme at jeg tar korte etapper på kveldene, for jeg er også den heldige eier av rundt 7 millioner mygg. Av en eller annen merkelig grunn elsker de meg og håret mitt. Føler håret lever sitt eget liv i timer etter en kveldstur. Bare spør de besøkende.

På avstand ser det ut som vi alle utfører en eller annen form for dans, mens vi egentlig klasker etter mygg hele gjengen.

Bortsett fra to marsvin, er alle dyrene friske. Veldig ofte kommer det mer bakterier i varmen, som kan slå ut på mage og tarmer. Spesielt er jeg oppmerksom på fluelarver, som har en tendens til å finne veien til fuktige steder i kaninpelsen (når de beiter ute).

Det er fullt belegg her nå. Hver eneste dag ringer fortvilte folk som har funnet dyr, dumpet/rømt eller skadde. Mange ringer vedr. pinnsvin. Ja, også er det så utrolig mange katter. Det som er sommerens høydepunkt for ferieglade, er ofte skjebnesvangert for dyrene. I bur overalt sitter det nå små nøster som bare håper på å få et nytt hjem. Jo da, de har det greit her, men dette er ikke livet for kaniner og andre dyr. De trenger noe enda bedre.

Jeg har fått masse hjelp fra flere jenter i sommer. Gudskjelov. Hadde nok ikke klart dette alene med snart 50 bur å holde reine.

Jeg nyter dagene med dyrene. Så er det så kjekt å få tilbakemeldinger fra dyreeierne på hvordan det går med dyra.

Det gjør livet verdt å leve.

Jøss, det er endelig sommer her vest.

WHAT A BEAUTIFUL TIME A YEAR. Jepp.

Klem fra Anne og dyrene.

GJENSYN MED GEORG.

24.06.05.

På tross av vindusviskere som gikk i full hastighet, satt mamma og jeg i bilen ut til Askøy i dag. Nå skulle vi besøke Georg. Georg har vært mye i tankene mine siden Nina forbarmet seg over ham for en tid tilbake.

Georg fikk seg jo en venninne som heter Trulte (Kanadisk minigris) og de to er nå perlevenner. Nå er ikke akkurat Georg den mest sosiale grisen jeg har vært borti, og Nina hadde problemer med at den angrep flere der ute. Jeg var derfor svært spent på hvordan han ville ta i mot meg.

Da vi ankom Blå Kors Stallen møtte vi en smilende og lettet Nina (hun trodde jeg muligens ville avlyse turen på grunn av regnet).

Jeg var imponert over hvor flott hun har laget det til for alle dyrene der. Det er ikke få timer som er lagt ned i reingjøring og ombygging av ”stallen”.

Nina Feierskov (34 år), har i 4 år drevet terapiridning på stedet. Hun har 6 hester til disposisjon, men bruker kun 3 av dem. En nydelig Fjording på 14 år, har fulgt henne siden den bare var 4 mnd.

Hun begynte å ri i 1979. For henne er det viktig at hester får leve på hesters vis, og det kan de til gangs ute ved Askøy heiene.

For en natur! Flotte bakker, badeplass og en topp ridesti tilgjengelig. Sammen med Samboer Tor Ole og hennes datter June (3 år) har hun kommet langt på vei mot drømmen om et sted der dyr og mennesker kan ha fullkommen glede av hverandre.

Det siste året har hun tatt ekstravakter og etter hvert bygget flotte bur og ikke minst den flotte grisebingen. Blå Kors kan ha opptil 34 pasienter, og allerede nå merker Nina at mange koser seg med å besøke stallen og kose med dyrene.

Foruten de 6 hestene, har hun 5 marsvin, 1 kanin og 25 fjærkre.

”Hvis det er noen som vil ha haner, må de bare ta kontakt” sier Nina.

Foreløpig er jo dette også et prøveprosjekt, men med den gode responsen de har fått, er der muligheter for flere dyr og mer midler.

Georg og Trulte var jo selvfølgelig de jeg først så da jeg kom inn. Jeg hadde med en pose med brød, rosiner og epler, for her var det viktig med bestikkelser, hvis han ikke var i humør. Men, da jeg kom bort og kom med min gode gamle nordlands setning” KA DU SEIER GEORG”, var gissegissen fort på beina med halen logrende og klar for fest, hehe.

Georg kom bort og det var ikke tvil om at han kjente meg igjen. Han satte seg såååå fint på stumpen, som nå definitivt har blitt redusert i omfang. ”hei, koseklumpen” sa jeg og klødde han litt på ryggen. Jo da, Trulte sto å fulgte med og håpet at det skulle dukke opp godbiter til henne også, hvilket det selvfølgelig gjorde. Det var stor stas med rosinene, og Georg tok de så fint fra hånden min. En gang var han litt kjappere. Kan skjønne det. Det var så kjekt å se hvor stort og lyst og godt de hadde det. Nå har de herpet skaisengen og dyner, så halmen har blitt soveplassen, og der koste Georg seg.

En dag fant ikke Nina han, for han hadde gravd seg så lang inn i halmen at han var helt skjult. Hehe, sånn leita jeg også etter hann (under dyner og puter). Det var kjekt å se at han har mista noen kilo. De har 5 mål med beiteplass, og får masse grønt som de spiser og koser seg med hver dag. De har varmelampe også. Georg har overhodet ikke noe ensomt liv. Nina er der oppe i mange timer hver dag, og stikker oppom hver kveld. I tillegg er det mange andre som kommer innom for å si hei.

Men, jeg er ikke i tvil om at han har hatt det veeeeeldig gøy med å ”skremme” enkelte, så han kunne være ”konge” på stallen. Georg er også med på turer ut, og en dag var han så sliten, at han nektet å gå ut dagen etter. Gissegiss trenger treningsmotivasjon. Kanskje vi begge skulle ta tredemølla sammen, jepp.

Det gjorde meg så godt å se Georg sitt hjem. Jeg skal reise ut der igjen senere i sommer. Jeg orket ikke gå inn igjen for å si adjø, og egentlig er det jo ikke noe adjø, for jeg kommer innom igjen. Da jeg forlot Georg hadde han gravd seg ned så tilfreds og glad. Jo da, Georg har kommet til et godt hjem. Takk Nina.

Anne og mamma.

SOMMERTID PÅ SVEGANE

22.06.05.

Hmm, vet ikke om jeg egentlig skal kalle det ”mørketid”. De få gangene SOLA dukker opp, lurer jeg på om det er en UFO eller om det kanskje er noen der oppe som tester en lommelykt, jepp.

Her er det i hvertfall travle dager og smekkfullt av kaniner. Slik var det i fjor også, da kanintoppen viste over 120 ”trollunger” på sommeren.

Hver eneste dag de siste to ukene har telefoner ringt med forespørsel om inntak av kaniner. Rart det der med disse kaninene. Det er nå et like stort ”problem” som med kattene. Hver eneste dag når jeg tar rundene mine, opplever jeg hvor forskjellige de er. Noen litt skvetne før de kommer inntil meg og jeg klør dem mellom ørene og stryker over dem. Å stikke nesa si ned i kaninpelsen og kjenne duften av dem gjør meg rett og slett glad. Så kommer noen bort og bare dytter hodet inn i hånden min. Å, som de vil ha kos. Hadde jeg hatt en stor gård, ville min største glede være å se hver og en av dem i store luftegårder der de fikk løpe som noen galninger, eller ligge slengt i gresset og bare kose seg. Akkurat nå har jeg vurdert å plante ris, for det er så fuktig og vått overalt at jeg ville fått full uttelling i forhold til de stakkars drukna blomstene mine, sukk.

Lille Raptus, den herlige Hetterotta, hopper og leker og koser seg mer og mer i det store (les: STORE) nye buret sitt, med hengekøye og sovehus. Han hopper bort til meg og løper tilbake til huset sitt. Han er bare så kosete og nysgjerrig. Han elsker å bli klødd på kinnet, og så klør han litt selv også.

På kjøkkenet er det liv hele døgnet. Degusene som blir redusert til 3 stk i morgen (fire blir omplasserte), trener som noen gale i hjulene sine. Jeg må smøre de med jevne mellomrom ellers klikker det i hodet av gnisselyder.  De fire jentene har jeg ennå, og de er så utrolig nysgjerrige og tamme. Rart dette med trender og at Degusen liksom ikke er noe lengre. Deguser er bare så morsomme og kvikke og interessante. Jeg er nok mer begeistret for de enn Chinchillaene.

Har fire Chinchillaunger og 4 voksne inne nå. Ungene omplasseres i morgen. Får de en rosin er lykken fullkommen. Har sommerbesøk av Mikke, en undulat som skravler i utydelige ord og plystrer så glad. Enda bedre er det med alle småfuglene ute. Heldigvis har Ludvig og Solan forstått at det ikke er noe mat å hente her, noe som for denne omgang er bra for oss alle på Svegane. Ikke akkurat så artig med måkeskrik fra et helt ”fotball lag”.

Pinnsvinene koser seg med deilig mat og jeg har sett tre nye unger. Tross i min tette nese og stemme som ligner Ole Paus, er de fem gjenværende musene i full vigør. De lukter heldigvis ikke så mye nå, mulig for alle er av samme kjønn og ikke markere så mye. Jo da, jeg kjenner lukt, men mindre. To av marsvinene er nå friske fra ringorm, men tror at jeg skal bade dem hver gang jeg vil kose med dem. De trenger mer tid på seg, ja.

Det regner og regner og jeg studerer og vurdere tilbudet om våtdrakt fra Europris. Mulig jeg slenger med noen svømmeføtter og snorkel også. Så kan jeg plaske rundt i hagen og synge sommersanger gjennom plastrør og maske.'

Å, jeg er glad i dette regnet også. Tenk så heldige vi er som ikke har tøke og goldt landskap. Se rundt dere og se hvilken frodighet vi er omgitt av. Jeg har ikke sett verken frosk eller padde i år. Gleder meg når den første dukker opp.

Har fått en dueunge inn som noen hadde funnet. Kurre var kjempesjalu i begynnelsen, men nå går det bedre. Den er så nydelig når den sitter og skjelver med vingene for å få mat. Så er det ”GAAAAP OPP” og inn med gult eggefôr oppbløtt i vann.

Og bakom lia og inne i skogen rusler Mikkel med sine små. Hjorten står igjen på slettene rundt omkring, så majestetiske.

Tenk at jeg er en del av alt dette. En liten del i et hav av liv og grønt og regn og jord.

Og inne i mors ull ligger nå små rosarøde nøster som puster og drikker melk og vil bli til glede for en eller annen.

Det er snart midtsommernatt. Tror jeg skal ta på meg kjolen og atter danse i regnet, barføtt med mykt gress mellom tærne. Midt på natten, Jeg elsker denne barnslige gleden. Så kan jeg krype opp i sengen etterpå å nye stillheten i alle lydene rundt meg.

Anne

Morgenstund.

03.06.05.

I dag tidlig tok jeg turen ut for å fôre dyrene. Da jeg skulle stappe høy i en sekk, kjente jeg plutselig et stikk i fingeren. "AUUU" sa jeg, før jeg plutselig så en liten nesetipp stikke opp fra høyet, etterfulgt av to små sorte knappeøyne. "Nå lå jeg og sov, så kommer du og forstyyrer, forbasket bråk, altså" sa pinnsvinet.

Jeg skyndte meg å legge høyet over mens jeg unnskyldte forstyrrelsen. Men, neida. Ut trasket pinnsvinet, sur som bare det, med den høyhaugen på ryggen. Jeg turde faktisk ikke fjerne det.

Lurer på hva resten av flokken vil si: "Har du skaffet deg høyhus?" hehehe

Anne

TO SMÅ FJÆRDOTTER.

01.06.05.

I de siste ukene har jeg hatt boende to små herlige Cociner hos meg. Håpet er at de ikke skal utvikle små hanekammer, for jeg vil kun ha høner. Tilly er ikke helt fortrolig med dem ennå, men hun aksepterer deres nærvær. I begynnelsen var de i et bur med varmelampe over. Der koste de seg og sov mye. For noen uker siden begynte de å labbe rundt i huset. De er bare kjempe søte med de små ”Bleierompene” sine der de tar løpefart, spinner litt, hopper i lufta eller har sisten på gulvet.

Noen dager har de sittet rett nedenfor meg mens jeg har jobbet og kommet med høye ”Piip” for å få oppmerksomheten. Men, når jeg bøyer meg ned har de løpt det beina kunne bære dem til en tryggere plass. Den siste uken har de blitt mye tryggere i omgivelsene her. Tilly er i fjærfelling akkurat nå, så enkelte dager har jeg trådd forsiktig over små dotter på gulvet uviss om det er en haug med svarte Tilly fjær, eller de to små nøstene. Vanligvis avsløres det når Kurre kommer flyvende og sprer fjær til alle kanter.

Kurrre har av en eller annen grunn IKKE prøvd å bedekket de to små, heldigvis. De har nå 5 meteren på badet, samt 3 meteren i gangen å boltre seg på. Etter hvert som de har vokst, vokser også mengden avføring, så jeg vil begrense stuearealet for dem. Det er artig å se hvor ulike de er i oppførsel. Den ene er tøffere enn den andre, som stadig vekk løper etter for å stikke hodet innunder kråen, ja helst krype helt under vennen sin. Jeg har ikke knyttet meg helt opp til dem ennå, da jeg vet at jeg muligens ikke kan beholde dem hvis det blir haner. Heldigvis har jeg retur på dem hvis det skjærer seg.

Jeg har kalt dem Mandy og Tuppen etter de andre jeg hadde, men vil kanskje skifte navn når de blir litt større.

Hilsen Anne og Tuppene

VÅR I LUFTA.

08.04.05.

”Kjenner du våren har kommet til landet,

kjenner du duften av blomstrende jord.

Skjønt ikke kulda har gitt seg det granne,

blir det dog vår, i år som i fjor”.

Det er så herlig med lysere dager, fuglekvitter i trærne hver morgen, og et surt grisesnøft som ødelegger hele idyllen. ”Georg den store” må vekke meg hver morgen, helst kl. 06.00 med grynt og snøft og DEN gnikkingen mot døra. Da SKAL han ha MAT! Men, når han har fått sitt morgenmåltid, bestående av to knekkebrød, grynter og snøfter han seg i seng igjen. Og jeg? Jeg er da LYS VÅKEN!

Forrige dagen tenkte jeg meg en middagshvil. Der hoppet 40 kg. gris oppi senga sammen med meg. Mette trøsta med at jeg heldigvis forsterket sengebunnen før jul, jepp…ellers hadde vi enten tippa eller gått rett i gulvet. Nå kan jeg røpe at griser ikke sover i samme stillingen hele tiden. Først lå han lå litt på den ene siden, så litt på den andre siden, litt med nesa under min fot, og så var hele kroppen oppå føttene mine, deretter trillet han UT av senga. Og jeg fikk nok ikke min middagshvil, nei…

Jeg har blitt mer og mer sjarmert av Georg. Dog vet jeg at han må videre til rette mennesker. Håper noen vil forbarme seg over han i løpet av våren/sommeren. Han er nå i

”gnikkefasen”. Det betyr at han gnikker rompa borti beina mine, fra side til side. Så gnikker han nesa opp og ned på leggene mine...., - mannfolk :)  Så gnikker han seg forover og bakover på sofaen min. Så gnikker han rundt og rundt i høyet utenfor. Disse dagene kaller jeg han bare Gnikkus.

Ting er mer på stell nå. På søndag hadde vi det så deilig, med sol og varme. Da slapp jeg Daisy og andungen ut. Andemor rotet litt nede gresset, så hermet ungen etter.

Det var skikkelig koselig å se på. Så tok Daysi med en brødbit bort til paraboldammen, for å væte skorpen. Da kom Gnikkusen beinflygende på sine fire bein. Den skorpen bare MÅTTE han ha. Det var nummeret før han fikk seg en dukkert. Tror han blåste og snøftet på vannet for å lage bølger nok til at skalken skulle nå kjeften hans, hehe. Lille Golden kom også oppom en tur. Det er i slike øyeblikk jeg bare føler meg hel.

I dag sølte jeg litt kaninfôr på terassen. Nå var det litt glatt på trehellene, men noe ”Bambi på isen” var ikke Georg. Han skled på 4 stive bein i det han kom trippende ned skråningen. Jaggu er han sprek også.

Jeg tror alle er litt våryre for tiden. Har herlige kaniner som koser seg nå, tuppene har så vidt vært ute en tur. Tilly ruger på jakka mi, og Kurre er ute på flygeturer stadig vekk. Det er fullt liv borte i buret til Degusene. Måtte endevende hele kjøkkenet etter at jeg hadde glemt en dør til det ene buret. Det er ikke første gangen. Fant alle igjen, heldigvis.

Vi fikk inn en liten hund her om dagen. Har tenkt så mye på den. Den var blitt skambanket av eieren. Så var det heldigvis noen som fikk den vekk derifra. I 5 dager har den ikke spist. Vi var hos veterinæren og tok prøver. Bare masse diare, stakkars. Men heldigvis har vi et flott beredskapshjem til knerten som nå har fått navnet Hero (helten). I dag spiste han for første gang, og fremdeles griner jeg litt av glede. Nydelig hund. Den skal få en ny vår. JA for våren er fornyelse. På 17.mai skal Tina, Tessa, Linn og Øystein ha bøsser nede i byen, til inntekt for dyrene. Tenk så snilt! I løpet av måneden skal jeg inn til ny operasjon, og de dagene må jeg organisere meg slik at alle dyrene får det de trenger. Heldigvis har jeg gode venner og dyrevenner. Da håper jeg Georg oppfører seg.

Han logrer også. Akkurat som Farris. Den lille halen hans er så herlig.

Jeg lurer virkelig på hva livet hadde vært uten disse knertene rundt meg.

Jøss, så rik jeg føler meg.

Det er VÅR!

Anne og dyrene

Så har det skjedd igjen. Jeg har nå 40 kilo pustende og sovende svineflesk på soverommet. Den lyder navnet Georg (når det passer), og har gitt beskjed om at epler er favoritten.

Når jeg så den stå med et eple i munnen i dag, kom automatisk de engelske julemiddagene som bilder på netthinnen. Det er bare det at Georg kan fortsatt sove i ro og mak, for han havner aldri på noe middagsbord. Georg kan stolt erklære at han har fungert som en flygende Gissegiss, etter en turbulent flytur over halve Norge fra Snåsa. Da jeg møtte han i dag dro jeg til med litt ekte nordlandsdialekt, ”Tjø”, og det gikk rett hjem.

”Æ det han Georg, ka du seie gutt, komme til a mor…” Jo da, vi fikk 40 kilo gris ut av et nedbæsjet hundebur, og stakkaren fra Nordheimsund, lengta berre hemmat og kommer neppe noen gang til å anskaffe seg minigris igjen, sukk.

Gissenassenøff så på meg med små plirende øyne: ”Ikke farsken om Æ ska inn i noen jævla Hiace, næhæ!” Han rygget med sine 40 kilo, og akkurat da takket jeg alle værguder for at det var bar asfalt under meg. Heldigvis hadde jeg et eple for hånd. Etter litt drakamp, med spisse sidetenner stikkende ut, klarte jeg å få nok eple igjen til lokkemat. Georg måtte på glattisen.

Å se 40 kilo svinekjøtt på 4 små bein labbe over is og holke med en eleganse så stor, gjorde at jeg nesten glemte lokkematen. Jeg bare måpte.  Georg stoppet opp, jeg holdt pusten. Hadde han der bråsnudd hadde det vært 140 kilo daukjøtt på glattisen.

Sikkert blitt overskrifter i BA i morgen: ”Jordskjelv observert på Os, 7,9 på richersskalaen", eller hva det nå heter. Heldigvis var det ingen folk eller biler i sikte. Jeg lokket og smattet og tygde av nye små eplebiter. Georg tok den glatte trappa på strak arm, eller skal jeg si stive ben, hmmm… - jeg er mektig imponert.

Det sies at veien til mannens hjerte går gjennom magen. Nå sammenligner jeg ikke menn og griser, men den samme veien til tillit, kjærlighet og bånd gjelder også for Gissegisse. Etter noe svært anstrengende og stressende dager i Nordheimsund, var vi alle redd lille ”store” Georg skulle dø. Har noen sagt til meg at griser kan dø under transport pga. stress? Nei.

Så, Georg startet sitt vestlandsliv med oppkast, blod i oppkasten og blod i urinen.

Her var gode råd svindyre. Heldigvis hadde vi griseflaks, for en hyggelig mann tok den stakkars eieren, med i bilen over Kvamskogen, med Georg i bagasjen. Hvordan 40 kg grisekjøtt klarer alle disse svingene er ubegripelig, derfor all ære til sjåføren som ikke svinekjørte, men heller sneglekjørte i grisehumør.

Georg har nå spist like mye som en fullvoksen Mastiff, men skitt au. Han har ruslet utenfor, ”knurret” til meg og tydelig vist at dette er ikke så hakkande gale. Siden huset mitt til tider føles som en svinesti, har vi felles glede om et ryddig hus. For griser er nemlig svært renslige. Jeg fant frem dyner, puter, sateng sengetøy og en deilig sommerdyne. Han har de siste 5 timene lagt litt på det ene og litt på det andre. Tidvis med nesa nesten inn i varmeovnen. Dumme meg satte frem matstativet til Farris i dag.

Det tok to minutter før Georg satte nesa dyyyypt nedi matfatet og tippa hele vannskålen over mat og grisetryne og teppe, pytt, pytt.

Jeg og Georg skal nok bli venner, ser du. Jeg har hatt minigris før. Farris er ikke her lengre, og heldigvis for ham. Siste møte med minigris ga han den store skjelven. Har på andre sider fortalt da den ene grisen beit han så hard i halen at den ”knakk”.

Jeg venter Ruben (14 år) på et lite påskebesøk her i 4 dager. Nå får vi dele stua, for Georg har definitivt funnet sin plass. Jeg håper Georg  finner sin eier i en eller annen som kan gi han en like svinaktig god tilværelse som han er vant med.

Og, hvis ikke har jeg kanskje fått som fortjent: Et svin i huset............

Anne Snøfteland

PÅ GRISETOKT.

21.03.05

At griser har en nese for det meste, kan Georg skrive under på. Etter knappe døgnet her hadde dyna fått gjennomgå som beiteplass, hver eneste søppelsekk har blitt båret ut sidelengs med store kraterhull og det er nesemerker på gulv og dører.

I dag våknet jeg av en gnikkelyd rett ved øret. Det var Georg som gnikket nesa mot senga for tydelig å gi beskjed om at det er mattid. Det er bare det at mattid gjelder hele dagen for griser. Det er nettopp derfor de ofte ligner små miniflodhester i stedet for søte gisseunger.

Georg kan sitte pent, og med en skorpe i hånden tar han 60 meteren på 30 blank. Det viste han til fulle i dag, da han plutselig var søkk vekk. Nå burde 40 kg svart svinekjøtt være rimelig lett å få øye på, men Georg var søkk borte.

Etter å ha lett høyt og lavt med hjelp fra Ruben og Christopher, var det bare å starte bilen. Og jammen gitt fant vi han langt nede i veien. Skal si han hadde kommet langt også. Så var det to gjetergutter på grisetokt foran, og jeg etter i 0,1 km/t bak gissegiss. Georg syntes dette var riktig så artig.

I går tok han sats og la seg godt til rette i sofaen. Da kom det to snorkesnøft, så gled han inn i en deilig svinedrøm. Etter dette var det inn i bokhylla for 23. gang for å lete etter et mulig griseblad. Men, det eneste han hver gang har funnet er en rekke bøker om selvutvikling, hmmm. Jeg lurer på om dette er et hint om at jeg nå etter hvert får en så intelligent og belest gris at han kan tre inn i rollen som sekretær her. Foreløpig begrenser det seg til mye snøfting, hvining og ulyder som bakgrunnsstøy for hver telefonsamtale. Håper inderlig folk tror meg, når jeg sier det er grisen og ikke meg. Noen ganger høres han ut som en rautende ku.

Han har omsider forstått hva ”NEI” er, og selv om han protesterer høylytt, snur han seg 90 grader og trasker vekk fra diverse katastrofeområder (les: ødelagte søppelsekker). I går var det åpen dag, og mange hilste på Georg, som syns det var kjekt med så mye oppmerksomhet. Jeg syns han taklet det bra jeg.

Enkle stoler og småbord har en tendens til å velte etter at han har tatt seg en klørunde. Da gnikker han seg godt inntil, velter stolen, finner en ny og gjentar prosessen. Det er bra jeg ikke har kvalitetsmøbler, sukk. Hver gang jeg sier noe til han, logrer halen, og med di små gissegisse øynene må jeg jo bare le. Jo da, Georg har sjarm til tusen.

Hønene har etter hvert sluttet å hyle hver gang han nærmer seg, og Silver min lille kanin er nå omplassert og sikkert glad for å slippe unna ”Georg den store”.

Da de møttes første gang spant kaninen i en voldsom fart av gårde gjennom stua, rundt spisebordet og rett inn i buret sitt igjen. Den var nok redd for å ende som grisemat stakkars. Og i disse påsketider, der lam legges på bordet, koser Georg seg med frukt og grønt og noen gode knekkebrød.

Snøft, snøft fra Georg og Anne

SVIN PÅ SKOGEN

23.03.05.

Fy flate, jeg MÅ bare skive litt mer om min kjære Georg. I går målte jeg og pakket i poser 25 kg rødfarget eggefôr til tropefugler. Heldigvis gikk alle posene i fryseren med en gang, ellers hadde en viss gris havnet som koteletter i dag. Noe hadde ramla utover gulvet og i dag kom en siklende rødtruta gris og stakk trynet opp i dyna mi og riktig vasket seg!! På mitt sengetøy. Noen få minutter senere hørte jeg hønene protestere høylytt og jeg stupte ut på badet. Jo da, det var de fuglefrøa, alt inn i massetassen til han Georg, og to SNYTFORNÆRMA høner trasket møkka sure ut av badet. Så kom han inn igjen, velvet en stol, dro ned bagen og alle klærne til Ruben på soverommet og tok likegodt vannskåla og helte over. Har ikke griser magemål i det hele tatt?????

Jeg befalte han inn på soverommet etter at jeg hadde rydda nogenlunde det meste på plass. Da var klokka 06.10

Kjøpte seng til han i dag, i skai. Skal det være, så skal det være. Siden alt av stoff får gjennomgå av nesa hans, må dette være tingen. Og ødelegger handen, skal jeg personlig sørge for at han lærer sykunsten, så han får lappe den sammen selv.

Gutta er ikke helt trygge på han. I går kom jeg inn og da satt de vettaskremte med beina i sofaen og rompene plassert på kanten. Georg hadde jaget de oppi, her godtas ikke grisesnakk fra unggutter, takk! Kurre har ikke prøvd å pare seg på grisen enda, ham fortsetter sin sjarmoffensiv ovenfor hønene og løse kaniner.

GISSEGISSEN KOSER SEG.

26.03.05.

Nå har Georg vært her en uke, og han har fått trygghet og ro. Vel ikke helt ro, for det kommer stadig folk her. Noen ganger har Georg blitt lei av de besøkende og "glefset". Men påskedagene har han og jeg blitt knallvenner. For tiden plukker jeg opp rundt 150 hår hver dag, da han nå røyter. Det blir sikkert et fint kosteskaft til slutt. Svinepels syr seg inn i det meste, og jeg ligger til tider på alle fire for å "sy" de ut av teppet mitt. Georg har to ganger lagt seg i sofaen, men nå sover han fast i sengen sin på soverommet.

Han var svært tørr i huden noen dager, men det fikset vi med sololje og solkrem. Han har også vært mye mer ute hver dag, rusler rundt og hilser på alle. Jeg tror nå han mest kikker inn i burene for å se om det er mat der. I går nektet han og forlate brakketrappa. Jeg trodde han var fasinert av andungen, men den gang ei. Da jeg etter 44 anrop ruslet bort til ham (her er tålmodighet viktig), sto han og stirret hypnotisert på brødet jeg hadde lagt inn til dem.

I går fant jeg fram en semsket rullepute, og den ble han reint forelsket i. Han koste og koste med den, og til sluttt slang han seg ned og ville ligge inntil den. Jeg forklarte at det der ikke var noe minigrisunge, men det var artig lell.

Nye rutiner er allerede innført: opp på morran, brødskive til Georg. Ellers hører jeg klikk klikk og gnikk gnikk fra henholdsvis hover og nese. Så lokker jeg han inn på soverommet, mens jeg dobbelstsjekker at alt av søppelkurver, søppelsekker og løse spennende gjenstander er fjernet. Her må ryddes.

I går løp han avgårde med en latexhanske, men jeg fikk nappet den fra han før han stakk ut. Da hadde han åpnet "helsebagen" min. Godt det ikke var kofferten med vitaminer, takk og pris.

Når Georg har tatt andre søvnrunde er det bare å åpne døra. Da rusler han med meg på etterslep ned til bilen, plasserer 40 kilo gris foran min kjære Hiace og legger avføringen i en og samme dynge som dagen før. Nå må jeg bare passe på å fjerne dette før jeg kjører ut med bilen. Han har de siste dagene ikke prøvd å åpne porten, hvilken jeg er svært glad for.  Jeg kan nå klappe han, klø han og stryke han mer. Han er utrolig rolig overfor de andre dyrene her.

Kurre har kapitulert hva gjelder Georg som partner. Han satt heller og kikket ned på gissegissen fra døra. Jeg har mulig nye eiere til han, men uansett blir han her en stund til. Vil ikke rive han opp herifra før jeg vet at han kommer til rette stedet og at han har fått hentet seg skikkelig inn etter turen fra Snåsa.

Nei dagen er ikke helt den samme.... etter jeg fikk Georg.

Annesnøft

SVINESTI.

30.03.05

Jaha, han Georg er virkelig i slag for tiden. Nå som han etter hvert har blitt husvarm, eier han jaggu ingen hemninger i sin vei mot å bli Norges feiteste gris. I dag var det nummeret før han ville kommet vrælende inn med to stykk musefelle på nesa.

Hva jeg altså ikke ante er at disse grisegissene faktisk åpner skapdører og skuffer. Ikke akkurat så innmari gøy da. Nå er musefellene gjemt inni et skap, og egentlig hadde det vært til pass for han å få et smekk på snuta, så han slutter å stikke nesa si i andres saker. Jeg hadde også litt dessert igjen, men jammen hadde ham åpnet kjøleskapet og kom med trynet fullt av mat. Riktig såååå fornøyd.

Dessverre kommer han nå muligens til å ende som ny skinnkjole før jul, for han åpnet dæven ta meg klesskapet i dag også. Nå var det ikke akkurat en kjole jeg klarer å presse flesket mitt inni lengre, men dog var det en meget spesiell kjole. Den ble kjøpt i en modellbutikk i 1987 som den eneste av 3 i verden, håndsydd!!!

Det var liksom et minne fra den gang jeg også kunne bruke en kjole uten å se ut som heldiggrisen Babe!

Men, nå er jo hullete klær mote, så jeg kunne jo bare ta den på når jeg atter kommer i smalere tider. Eller jeg kan jo sitte vakt når bitene kommer ut igjen i morra.

Husker en historie jeg hørte for noen år siden, da mobiler var svindyre greier. En bonde skulle sende grisene til slakt. Etter at alle var kommet på bilen, oppdaget han at mobilen var borte. Nå visste heldigvis bonden råd, og ringte sin egen mobil fra privaten. Så gikk de fra gris til gris og lytta etter et oppring. Jo da, de fant grisen til slutt, og bonden fikk senere igjen telefonen. Ikke fordi jeg unner en gris slaktebenken, men for å bare fortelle hvilken ENORM appetitt disse har.

Georg er våryr om dagen, og jeg fikk i går et glimt av en gris i full firspang opp gjørmebakken her borte. Noen ”hopp og sprett og tjo og hei, så grisa han på sin vei, nå sitter jeg med møkka hei på deg”.

Hmm, jeg kjeder meg i hvert fall ikke med denne grisen. Noen hårdotter har jeg selvfølgelig mista, men pytt, pytt. De vokser ut igjen. Georg og de andre lurer jo på hvorfor jeg stadig vekk drar meg i håret, ingen ting ”galt” har jo skjedd. Bare en søppelsekk jeg av og til glemmer, sukk.

Må nok etter hvert lage noen lapper på dørene her: ”Lukk lokket, ellers drikker Georg opp dovannet” eller ”Kast alltid søpla umiddelbart! Jeg mener umiddelbart på sekundet, NÅ!!!”.

Kanskje det skulle stått nede i veien: Skinnjakker anbefales ikke, Grisen tar den”. Til slutt burde det vel også stå: ”gratis skovask. Bare kryp opp til springen hvis du fremdels sklir i møkka”.

Hadde besøk her om dagen, og de kikka på meg stadig vekk. Da jeg oppdaget, selvfølgelig etter at de hadde gått, at jeg gikk med Georg dritt under skoene, da ble jeg flau altså. Det verste var at jeg ikke merket det selv, jøss. Vel, nå er det atter kveld, min nydelige kjole begraves, solen går ned bakom fjellene og jeg sitter her og synger:

Med krøllet hale og nesevis

I hagen springer en gris

I hagen springer en gris

Det tygger og knasker og roter i vei

Og blir aldri lei

Nei aldri lei

Så fysj, fysj av meg for en gris jeg har.

Jepp

Anne

Jeg må vel bare innrømme at jeg de siste ukene begynte å tenke på grillparty for alle vennene her. Nå er ”tankene tollfrie”, så grillribbe fra Georg ville ikke forekommet, men tankene….

Georg este ut den tiden han var her. Ikke så veldig rart, når han flesket i seg all mat han kom over. På et sted som dette er det liksom ikke bare å gjemme unna maten. Han bare bryna nesa gjennom gjerdet og vips så var all kaninmaten vekk, og to små forskremte knerter sto presset mellom gjerdeelementer og kaninsovehus.

Bedre var det ikke for endene. Jeg måtte låse og låse opp for endene visse tider på døgnet. Glemte jeg det, var den maten borte. Så var det Kim som var her, og Georg fantes ikke redd for en 5meter på 10 blank for å stupe i hundematen også.

Da Nina ringte og fortalte at det gikk gjennom å få Georg ut til deres stall, var jeg overlykkelig. Men jeg var også spent på om Georg og den lille ”nurkepurka” ville gå sammen, for det er ikke alltid det gjør det. Min kompis Kjell kom opp, for her trengtes både grisekrefter og hestekrefter for å løfte ”droget” opp i bilen. Det rare var at Georg var så utrolig mye roligere denne dagen enn da han kom. Han gnidde nesa opp og ned inni buret og gnikkelyden var ikke hysterisk. Neida, han sto rolig han.

Nina har fortalt at det stort sett går bra med Georg. Han og frøkna har blitt kjempegode venner. De roter litt rundt i dyner og puter, litt i halm og litt i sengetøy. Så legger de seg side ved side eller frøkna får kongesenga til Georg.

De beiter og koser seg ute, ruller seg i gjørme og riktig storkoser seg. Han er ikke så flink til å spise pent av hånda der, som her, så jeg skal ut å hilse på en av dagene, se til at han har det bra.

Da Georg dro, ringte jeg min mor. Hun forsto ikke bæret av all hulkingen i telefonen og trodde det hadde skjedd noe aldeles forferdelig. Ikke ble hun klokere da jeg sa det gjaldt Georg. Nå hadde de siste telefonene om Georg inneholdt en del forbannelser og fortvilelser, så hun hadde vel venta Norske flagg, bløtkake og storfeiring i det grisen forsvant. Slik ble det nok ikke.

Jeg vil allikevel skrive noen ord til slutt som bør være til ettertanke. Mange såkalte mini griser her på vestlandet, er ikke minigriser. En kanadisk minigris blir sjelden over 20 kg. I grunnen pleier de å ligge på 10-15 kg.

Kanadisk minigris pleier ikke å røyte og er derfor ypperlig som kosegris for allergikere. Grisene må læres opp til å bli husreine og håndteres fra de er små. En kanadisk minigris gjør ikke mer fra seg enn at man kan bruke en kattedo inne. Hvis disse får for mye mat, får de ofte problemer med skjelettet.

Så har vi disse hengebuksvinene som også er en minirase i forhold til grisen vi får som koteletter på butikken. Dog kan disse godt bli opptil 40 kg. De spiser og de lider hvis de ikke får beite og kose seg. Jeg vil ikke anbefale sistnevnte som innegris. Georg røytet nok til 4 koster og en børste, så ”Elvis-sleiken” falt av.

Dessverre har mange krysset disse rasene, og man får da dyr med skjelett lidelser og enorm appetitt. Jeg anbefaler å gå inn på svenske nettsider, der det står langt mer om den kanadiske minigrisen. Jeg kjenner ikke til noen som i dag som selger reinraset kanadisk minigris her på vestlandet. Er det derimot noen som vet om dette, vil jeg gjerne ha en tilbakemelding.

Da Kinesisk hengebuksvin ikke lengre var en trend, satt mange igjen med unger de ikke fikk solgt. De fleste ble slaktet.

Jeg lovet Evi å hjelpe henne med Georg. Jeg kommer ikke til å ta inn en gris en gang til.

Jeg har nå hatt 4 griser til omplassering, og selv om de er sjarmerende passer de ikke inn i driften her.

Jeg håper og ønsker for Georg at han vil kose seg på beite, blant epletrær og med fruen ved sin side i et langt grisegodt liv på Askøy.

På gjensyn Georg…

Anne

10.02.05

I dag døde Farris, 16 år gammel. Han sovnet inn i armene mine etter å ha levd et år på overtid med kreften sin. Heldigvis har han hatt et sterkt hjerte og en ukuelig livsglede.

Jeg velger å skrive noen ord om Farris, ikke bare fordi han i 12 år har vært mitt nærmeste familiemedlem, men fordi 1000-vis av mennesker og barn har fått hilse på og blitt kjent med Farris.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg skiller mellom "Hunder" og "hjemmestrikka hunder". Farris tilhørte definitivt den siste kategorien.

Før han gikk inn i de seniles rekker, tannlaus og døv, hadde vi enormt mange flotte turopplevelser. Vi hadde han med på jakt og spor i fjell og skog. En Sussex spaniel er en støtende fuglehund, og enkelte ganger kunne jeg ha lyst å knyte han, når jeg var 30 cm. fra å fange en rømt dvergpapegøye, så kom Farris joggende bort med et "boff" og vekk var fuglen.

Farris hadde seperasjonsangst, hvilket gjorde at han fulgte meg 24 timer i døgnet. Det betydde at jeg måtte ta hensyn til varme og kulde og begrense besøk uansett sammenheng.

Noe av det morsomste Farris visste, var lys og skygger. På sommeren løp han etter skygger av fugler og humler. På høsten var det skyggene av fugler og blader som falt. På vinteren hoppet han rundt for å fange skyggene fra sneen som dalte ned fra trærene. Og, ville jeg trimme han litt ekstra, var det fram med lommelykten, så løp han som gal etter lyset.

Jeg har ingen menneskefamilie i mitt daglige, men jeg har verdens beste dyrefamilie. Farris var høvdingen her. Han var min kjæreste bestevenn, en jeg delte alt med.

I går kveld så vi hverandre inn i øynene. Jeg klødde han på øret og pratet. "Som jeg lovte deg Farris, vil jeg bære deg på mine vinger gjennom livet ditt". Tilgi meg de gangene jeg har feilet, men jeg har båret deg. Jeg har gjort mitt aller beste for at du skulle få et godt liv."

Jeg ser han her ennå, - han er her ennå. 

Og jeg vet at jeg fremdeles vil bære han på mine vinger gjennom resten av livet mitt,

til vi atter kan fly sammen igjen.

Farris var mitt Alfa og Omega. Han var pålen i livet mitt.

Derfor skal "Farris dagbok" fortsette.

På vegne av både Farris og meg vil jeg takke alle dere tusener av mennesker som har besøkt oss, klappet og klødd og lekt med Farris.

Så lyser jeg fred over hans minne til vi møtes igjen.

Anne

Løse dyr i hus.

22.01.05

Av og til kjenner jeg et lett trykk på ansiktet mitt, fjærlett som ikke etterlater et spor. Det dukker opp flere ganger i løpet av natten. Tidvis vet jeg der jeg driver ut og inn av søvnen at jeg har chinchillaene løse. De er som små virvelvinder som børster og koster vei der de spretter rundt i rommene, litt her… litt der. Noen ganger driver jeg ut av drømmen litt for fort… bråvåkner i det ett eller annet går i gulvet, eller jeg gnager meg ut av drømmen, mens de gnager på et eller annet møbel i tre.

Jeg har etter hvert kassert mange av pyntedukkene jeg en gang hadde. De mangler neser og ører og fingrer… alt dette er chinchillaens favoritt å knaske på, nattestid. Så hører jeg langt bortenfor drømmene små bjeff. Chinchillaene varsler og prater og bjeffer og svinser. På dagtid enser jeg dem ikke. Undrer meg på hvor de nå har lagt seg for hvile.

Jeg får fot massasje nesten hver dag. Kjenner små runde kaninbæsj kuler under fotsålene når jeg valser trøtt ut på badet. Ser jeg meg ikke for, legger de seg mellom tærne som om jeg skulle klargjøres for pedikyr behandling. På badet sitter lille Kalle Trampegutt fornøyd og graver ut all maten jeg så fint hadde lagt i skålen kvelden i forveien. Han er overbevist om at den beste godbiten ligger nederst i skålen. Når alt er gravd ut, titter han seg forskrekket rundt ”Hvor er denne godbiten???!!!” Så han fortsetter å grave det som for et øyeblikk siden var en haug med mat utover som spredde frø, klare til å såes. Jeg trekker i snora og reiser meg trøtt. Kalle Trampegutt skvetter, spinner bort i kroken, og tråkker vannskåla rundt i farta. Vannet renner utover og gir gode vekstforhold sammen med varmekablene til at frøene fort vil spire… men så langt kommer det aldri.

Tuppen har funnet god plass under speilet på badet. Der sover hun nå hver natt. Hun vipper stjerten utenfor kanten og vasken innbyr ikke til tannpuss. Trøtt finner jeg klut, og skrubber rent, før jeg tar min daglige morgenvask, mens Tuppen fortsetter der kaninen slapp…”kan det være noe godt av frø her mon tro???”.

I det jeg skal ta på meg langbuksen jeg tråkket ut av i går, oppdager jeg en bevegelse i det ene beinet. Jeg kjenner forsiktig etter, og der ligger et marsvin glad og fornøyd og sover. Sammen med den, en dæsj med svarte knerter… hmmm, må finne meg ny bukse. Jeg skal til å slå på lyset borte i kroken, men ser en ødelagt ledning.. heldigvis ingen døde dyr, og heller ikke noe sjokkskadet Anne med volt gjennom kroppen. Håret får atter en dag beholde fasongen. Farris kommer inn fra sin morgentur. Han har fått nydelige snøballer som henger som en kappe rundt hele kroppen hans. Han tasser inn og jeg vet at før jeg får han på badet ligger små dammer som speil på gulvet… sokkene mine vil snart bli våte. I det jeg bøyer meg for å tørke han, kjenner jeg lukten av mat på spaniel ørene hans. Må bade han. Etter bad og tørk, pakker jeg han inn og legger han under dyna mi, som jeg heller får tørke senere… noe jeg alltid glemmer og heller kryper inn i soveposen.

Duen flyr og flyr rundt meg, og viktige dokumenter gjemmer seg snart under bord og sofa og kjøpmannsdisken. Blir nok påminnet om en manglende lapp, når en eller annen ringer og spør hvorfor jeg ikke ringte tilbake som lovet.

Jeg finner frem høy som genseren min har en magnetisk virkning på. Glemmer både høy og spon som etter hvert som dagen går skaper meg om til et eget fugleskremsel, som først blir avslørt i det jeg står i kassa på butikken med 10 av hver grønnsaksort. Kassadamen ser undrende på meg… lurer sikkert på hva jeg holder på meg.: ”Gardakjerring”.

Jeg løfter Tuppen vekk fra senga når jeg kommer hjem, finner en klut og koster vekk fjærstøv og vasker henne bak. Farris ligger fremdeles snorkende under dyner og tepper. Mindre skjelvende nå etter badet. I dag skal jeg lage noe godt til oss. Vi deler middag, de dagene vi har råd til det. I dag blir det fiskeboller og poteter. Det liker Tuppen også, og Kurrine vil sikkert prøvesmake. Av og til spiser kaninen og chinchillaene litt også… merkelig. På kveldene tar jeg runden rundt ute og inne. Setter meg ned foran sofaen, der Farris ligger med hodet på puten. Tenker positive tanker og masserer den gamle skrøpelige kroppen hans. Setter i gang blodsirkulasjonen. Ber min egen bønn for dyrene… her.. og… der ute.

Og når lysene er slukket og drømmene kommer, kjenner jeg atter ørsmå føtter som danser over dyna og ansiktet og etterlater seg ingen spor.

Anne

Til minne om Mandy,

Lillemor og Spot.

Å leve med dyr tett, tett innpå en, er både berikende og spennende. For de med sensitive neser eller øyne som helst ser et speil blankt gulv, er dette ”farmen” livet neppe det rette.

Hver eneste dag opplever jeg enhver husmors ”mareritt”: Nyvasket gulv, og ”barna” som kommer løpende inn med dritt på beina.

Farris og Tuppene er dog noe for seg selv. Farris elsker som så mange hunder, å rulle seg i søle, helst GNI ørene ned i sponen. Så har man støvsugd da, og bikkja MÅ riste seg rett etter mor har satt seg for en hvil.

Bedre er det ikke når han tråkker bevisst oppi ALLE søle dammer, og trasker glad og fornøyd inn på reint gulv. Så setter han seg ned, med en møkket rumpe, ser meg rett i øynene, reiser seg heeeeelt bevist og tar en ekstra ”griserunde” med å riste seg. Hvis en tror hunden er fornøyd med det, tar en feil.

Gjett hvem som setter seg foran min ny oppredde seng, våt, med søleranden fremdeles der han gnidde trynet nedi sponen, et klart bjeff: JEG VIL I SENGA!

Etter Farris, kommer Tuppen.

Hun ser seg rundt, vurdere det nyvaskede gulvet og gjør seg klar: bæsj, bæsj, bæsj…

Så må jeg starte på nytt.

En periode hadde Tuppen funnet ut at sengen min var en ypperlig plass for egglegging. Kan tro jeg var happy da jeg slengte meg nedi senga første gang.

Ikke nok med at et egg faktisk er hardt å få i ryggen. Knust egg stikker også, samtidig som klissete plomme og hvitte ikke akkurat frister som ”maske” på ryggen. Jeg prøvde å forklare dette på 10 språk til henne, men hun bare ignorerte meg. Så i uker måtte jeg sanke egg fra senga.

Jeg fikk også besøk fra feieren som jeg nærmest kjeppjaget før de invaderte pipen min. For hvem hadde funnet beste rugeplass i peisen? Jo da, det var tuppene mine det. Ikke ville jeg ha flamberte egg, eller sothøner. Litt flaut at det når står skrevet i kommunale papirer: ingen feiing før 2006 pga. høner i peisen.

Farris synes det er helt greit å sove på sofaen, med hønene på sofaryggen. Jeg er vel ikke like begeistret. Spesielt ikke med tanke på at jeg hver morgen tørker hønsebæsj av hodet hans. EN skulle tro de sikter seg inn med vilje. Helst er den beste plassen oppå ryggen hans. Snakk om tålmodig hund.

En periode hadde jeg de tre kvinnelige sopranene boende i stua.

En dag fikk jeg inn en artig liten undulat. Nå fortalte eieren meg at den kunne si noen ord. Dog var hodet eller ørene ikke innstilt på morgenens utbrudd: på ekte nordlands satte den i et vrææl med ordene: "KA FARSKEN, FARSKEN, FARSKEN".

Den lille blå knerten fløy også bort å skremte vettet av hønene. Så på dem alle tre før den satte i: ”Syng lallilallilallilalliLAAAA.” 

Jo da, da ble det liv fra ”fruene”.

En søndag, da jeg har åpen dag, kom en finere herremann bort og spurte pent om å få låne toalettet.

Denne dagen hadde hønene inntatt badet. Etter få minutter kom herren ut igjen, like trengende, med et forpint uttrykk i ansiktet: Eg klarer ikkje tisse når tre høner sitt og ser på meg”.

Han forsvant forpint oppi skogen, stakkars. Selv levde jeg etter hvert med at do besøk handlet om ei høne på hvert kne, og en som hele tiden prøvde å balansere seg opp på skulderen min. Ikke rart jeg etter hvert pådro meg forstoppelse, sukk!

Hønen Tuppen er også direkte årsak til at jeg nå har skiftet apotek. Hun hadde fått fotsopp, og jeg tenkte det sikkert fant en grei reseptfri salve for dette.

Jeg trasket inn på apoteket, der en hyggelig apoteker spurte om jeg trengte hjelp.

”Høna mi har fått sopp” sa jeg.

Det ble helt stille i lokalet. Ved resept disken sto noen karer. De kikket litt forsiktig bort på meg, som om ordene jeg skulle ha uttalt liksom ikke hørte hjemme på apoteket. Jeg forsto jo selvfølgelig ikke dette. Ikke med en gang i hvertfall.

”Den har fått fotsopp” fortsatte jeg.

Apotekeren så beklemt på meg, men trakk forsiktig på smilebåndet. Karene smilte enda mer.

” JAMMEN, den har fjær!” sa jeg videre, noe mer fortvilet.

”Den sier KLUKK, KLUKK” prøvde jeg enda mer fortvilet.

Da knakk karene sammen. Likeså apotekeren. Jøss, som de lo. Og jøss SÅÅÅÅ flau jeg ble. Definitivt en dag da hvert et ord, uansett blir feil.

Helt unødvendig å si at jeg ikke gikk på det apoteket mer. Nå var det heldigvis ikke fotsopp. Talgutskillingen ble behandlet med vaselin. Gudskjelov at jeg ikke ba om dette til min høne.

SUKK!!!

Da Lillemor druknet i parabol antennen litt før jul, måtte hele familien Lepsø/Bonnier sitte i flere timer å høre om Lillemors livshistorie. Jeg er bare såååå glad i disse fjærkledde.

For dem, hadde nok letteste utvei vært å få meg tvangsinnlagt, etter gråt og tårer i timevis pga. min kjære høne. Tross i at hun nesten tok synet mitt, da hun pikket meg i øyet en kveld ved dataen, kunne jeg båret henne på gullstol. Jada, ved dataen.

Alle hønene mine elsker å ta seg en spankulering over tastaturet innimellom. Da må jeg snu det og banke forsiktig dritten vekk.

Så elsker de ”Farmen”. I site utgaven, la de vingene over øynene og snudde seg vekk under slaktingen. Dagene etter fulgte de meg med argusøyne hver gang jeg beveget meg mot kjøkkenet. Da var det bare å sette seg ned å ha familieråd her. Jeg fortalte dem at jeg ALDRI ville spise dem, at de var barna mine, og at her i Norge spiser man ikke barna sine.

Samme kveld hørte man utover Svegane : ”Sov tupper mine, sov å bli stor, alle små tupper er elsket av  mor…”

EN UKE MED OMPLASSERING AV DYR.

Mandag.

Bonderomantikk? Jammen skulle de visst! Jeg er helt utslitt etter søndagen. Nå er det høysesong, og jeg kaller meg bare for "Anne Allergica". Det kommer dyr inn hele tiden.

Men i går fikk jeg to nye familiemedlemmer. Daisy og Donald har fått badebasseng, koselig hus og masse mat. Jeg satt og så på de to Moskus endene til de sene nattetimer. Bikkjene trengte seg på, de ville se ut av vinduet de også. I dag ringte naboen. Daisy hadde kommet seg ut av buret. Ha! og de som ikke kunne fly, var for tunge, sa tidligere eier. Daisy tok vingene, seilte ut fra høyden, og landet ved min gamle Volvo Ferrari. Nå har jeg ikke noe fuglehund, men et øyeblikk lurte jeg på om Lady også hadde vinger. Flaksing og "kvekking" så hadde jeg henne fast. Tilbake til Donald og lykkelig gjenforening.

Må se å få omplassert de 3 Mille Fleur hanene. De kommer ikke opp mot "De tre tenorer". Skulle tro de hadde vært på fest dagen i forveien. De startet kl.04.00 i morges. Tok sats, og satte i et falsk "KYKELIKY" som skar seg inn i marg og bein. Hønene; Tuppen, Lillemor og Spot har ikke akkurat latt seg sjarmere. Mens jeg sitter her og skriver oppdager jeg hønsebæsj på tastaturet. De har tydeligvis tatt turen innomhus, igjen. Det er endelig ro fra alle hamster hjulene. Tenk deg 20 knirkende, hvinende hjul, rundt og rundt - hele natta.

Jeg legger meg til ro for natten. To hunder og meg på sofaen. Soverommet er opptatt av 13 bur. Etter 47 telefoner, tror jeg at jeg sovner til lyden "RRRRRrrrrrring, RRRrrrring".

Tirsdag.

Skal av gårde å hente spon på en fabrikk. Har ikke før kommet til spadetak nr.13, da utblåsingen starter. "Det snør, det snør, ”Tiddelibom" synger jeg, til strupen er full av spon. Håret som var nyvasket for litt siden, står til alle kanter og tankene mine surrer om en nytt produkt: Spon på boks, en ny type miljøvennlig tørr sjampo, absorberende. Hell på, og rist ut.

Jeg gnir sponen av et svett ansikt, føler absolutt "Peeling" effekten og stabler min Volvo Ferrari full av sekker.

Så er det henting av dyr, innkjøp av fôr, kasser med grønt og klokken er 12.00. Alle dyrene skal ha rene bur, mat, høy og grønt. Etter 5 telefoner med spørsmål om mottak av katter sitter jeg og grubler om dette katte problemet som gjentar seg hvert år. En av innringerne hadde kommet hjem, og på altanen sto en kartong med 4 små nøster. Noen hadde bare satt dem der. Mentaliteten "La andre ta seg av problemet" er gjenganger. Jeg er sint! Mennesket er definitivt ikke alltid dyrets beste venn. Tenk om katteeiere kunne lære seg å kastrere/sterilisere katten. De kunne beholdt en unge til die, og avlivet resten. Jeg slår opp på annonsene i BA og ser rubrikk etter rubrikk med "Herlige kattunger..."

Nye telefoner, mennesker som er lettet over å slippe avliving på smådyra sine. De kan bare komme hit å levere dem. Prøver å få tak i en fyr som har to Rosella fugler. Han var blitt skambitt av dem, så jeg tilbød meg å fange de inn for han.

Hanene har funnet ut at de skal trene hele dagen på å treffe riktig toneleie, Festlig!

Onsdag

Jeg er støl! Lady og Farris har funnet ut at ved å strekke seg ekstra godt ut i sofaen, får de maksimal sove komfort. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg har sittet og sovet, hengt halvveis ut av sofaen, eller landet jeg på gulvet i løpet av natta??? Jeg leter febrilsk etter telefonen som ringer og ringer. Jeg hadde lagt den igjen ute oppå et bur.

Ute er småfuglene i full vigør. Jeg nyter å se disse småtassene i det fri. Når undulater og parakitter kommer inn hit, slippes de fri på mitt store kjøkken. Der setter de seg i den store lyskronen bestefar lagde av hjortehorn. Enkelte fugler som kommer hit, vet knapt hvordan de skal fly, stakkar.

Av og til tenker jeg på hva slags glede folk tror fuglene har, av å sitte i et lite rundt bur å kvitre til et speil hele dagen. Jeg hadde blitt gæærn av det. Jeg må stelle de syke dyrene som har kommet inn. En har problemer med nedre del av tarmen, flere marsvin har ringorm, og står i isolat. Renser sår, bittskader og sjekker klør og tenner på dyra. Hanene begynner å gå meg på nervene. De synger så innmari falsk. Jeg koser meg over å se kaninunger som vokser. De er så deilige. Lady er svært interessert.

Jeg hører et fæle leven på soverommet. Jøss!  Der det før var 1 hamster i bur er det plutselig 5. Hmmm, tydeligvis noen på rømmen. Jeg setter dem på sin egen plass igjen, ingen skadet. Her er det store bur til hamster - de største kaninburende for et dyr. Så godt å vite at de har god plass. Så surt å vite at jeg har 15 hamstere som ingen vil ha. Vel, de er unge, og de har livets rett. Den ene lille sorte musen kom seg ut i går. Da jeg fant den, hadde den knasket hjørnet av 30 konvolutter med info skriv til dyreeiere.

Spiller det noen rolle? Hele huset mitt puster og lever og er fullt av varme og harmoni. Jeg elsker dette...

Torsdag

Jeg ringer Ketil. Han og Andrè har fått seg gård i Arna. Fantastiske mennesker med en vanvittig kjærlighet og omtanke for dyr. JA, JA, JA, de vil ha hanene. Jeg danser rundt min Volvo Ferrari, mens hundene lurer på om det har klikket fullstendig for matmor.

Plutselig kommer sommer forløsningen. I Ukevis har det kommet så ufattelig mange dyr inn. Flere telefoner kommer utover dagen: "Har du kanin?" -"Har du Chinchilla, Hetterotter, bla, bla, bla.."  

Nye gode hjem til dyrene. Mennesker som ikke er så impulsive, som har hatt dyr før, som forstår å ta vare på... Ketil og Andrè kommer, med blomster og egg, reddiker og lefser, brød og rundstykker til kaninene.

Unni og Kjell med  ungdommer kommer bort. Nå skal presenning settes på BA brakken, som dessverre mangler både det ene og det andre.

Jeg gråter av glede og takknemlighet. Kaninene "Bobli og Milly" som har blitt så glad i hverandre får nytt hjem. Chinchillaene Sheila, Lillegutt, og Lilly får kjempe plass å tumle på i nytt hjem. Kjersti kommer å henter et undulat par, som får selskap av to andre undulater i vinterhagen deres. Jeg er lykkelig.

En innringer forteller meg at de har reddet en hund. Den var fastspent i bånd, bundet til et tre, graven gravd ved siden av, og en eier med hagle. Det var i siste liten. Jeg raser innvendig.

Ny telefon, kattunger funnet med diaré og øyebetennelse. Telefon fra et veterinær kontor, Ikke avliv, sier jeg. Alle dyr har rett til et verdig, godt liv. Det er vi som har valgt dem. Ikke motsatt.

Fredag

Det er så stille her. Fælt å si at jeg savner hanene, men jeg begynte nesten, bare nesten å bli vant med dem.

Jeg kaster meg over dagens oppgaver, og denne gangen skal faktisk hage prioriteres. Kjøpte noen fine blomster tidligere i år, og DE likte kaninene. Skulle vise dem til noen venner, og der sto det bare noen "pinner" igjen.

Therese og Tina kommer for å hjelpe meg med rengjøring av bur. Kjempe flott med ungdom rundt seg. Har fanget inn siste kanin på rømmen.

Skoleferien har begynt, og jeg er spent på hva  som skjer i de nærmeste ukene. Har sendt ut brev til alle dyrebutikker og veterinær kontorer. Venter i spenning på tilbakemeldinger.

Har hatt mange telefoner fra dyreeiere som ønsker bedre informasjon fra fagfolk. Håper jo at det kan bli en felles dialog, og at jeg kan sende ut nye info skriv. Vovsene og jeg tar en lang kveldstur i det deilige været. Lady elsker å henge og dra i genseren min. Jeg trodde jeg skulle slite ut klærne. Nå har hun tygd opp 3 bukser og diverse sokker, men jeg elsker henne.

På hjemturen vurderer jeg sterkt en ny annonse i BA: "BLODIG ALVOR - 2536478 mygg omplasseres gratis til dyrevenner." Så trøster jeg meg med at de gir næring til alle småfuglene...

Lørdag

Hvor ble det av solen? Jeg våkner kl.05.00, trasker ned til uthuset ,der brød ble levert i går av en snill gutt. Når man har  5-6000 i utgifter på dette prosjektet hver måned, DA blir man kreativ, da! Jeg spiser lange brød og korte brød, og wienerbrød og kokte brød, stekte brød og gammelt brød......

I dag  er programmet fullt. Jeg henter dyr, og medisiner til dyrene, innom å handler ekstra til dyrene på Nordås Zoo.

Spanderer på meg en ny radio fra Europris. Stereoanlegget hadde engang to høytalerledninger, men de knasket Pnusken (Chinchillaen) opp.

Like flaut var det, da skriveren til PC stoppet. Jeg inn i butikken, og trodde jeg ville få reparert den på garantien. Da jeg skulle hente den, så ekspeditøren på meg med en overbærenhet jeg aldri vil glemme "Det er funnet fremmedlegemer i maskinen" sa han. Han fisket frem en blank liten pose, sendte meg "DET" blikket, og ristet lett på posen som var full av Chinchilla bæsj. HA, HA, HA, jeg holdt på å le meg i hjel. Ikke nok med all dritten vi får oss til å SI, her kunne jeg bokstavelig talt skrive den ut i ekte vare...

Etter timer med rengjøring, medisinering, stell av dyrene, fôring, raking og møkkavær, stupte jeg på sofaen kl 17.00. Må ikke glemme at to våte hunder delte dyne med meg. Våknet av tordenbrak, lyn og høljende friskt vestlandsvær. Ut og tok inn alle dyra i lufte gården. "Tørke, tørke lille brumle mann" sang jeg til torden og lyn. 3 marsvin på badet, litt høy på gulvet, hus, mat og vann, ferdig! Satte meg ned, men tenkte på Moskus endene. De satt der ute i regnet og så dumt på meg. "Gå inn i huset da" formante jeg flere ganger. Lurte på om jeg skulle ta de inn på kjøkkenet, som nettopp var rengjort. Etter utallige turer, flere klesskift og konstant vått hår, fant de omsider ut at de kunne ta kvelden i uthuset sitt. Jeg sovnet kl.00.30 i visshet om at alle hadde det tørt og godt.

Søndag

"Det er atter sol og sommer". Vel, det er St. Hans og regnet har stilnet. Får besøk av en far og sønn. Bilder med gutt og kanin skal foreviges fra sommeren 2002. Jeg hilser på dyra, og vet at etter en stille gårsdag med telefoner, blir det sikkert en rolig søndag.

Over 700 dyr har fått nytt hjem hittil i år. I fjor ble slutt tallet 1100 dyr. Hvorfor gratis? spør mange. Jeg tror ikke uansvarlige dyreeiere blir noe mer ansvarlig om de betaler for dyra.

Her kommer mange for gratis 3 mnd. sjekk. Jeg ønsker å yte, lytte, gi noe av meg selv, vise at service er gratis. Jeg er ydmyk og takknemlig for dette prosjektet.

Har aldri vært så fattig på penger og så rik på alt annet i livet. Vel, det er ikke til å komme fra at jeg skulle hatt en større bil for alt som alltid blir stablet inn i den, men è det så nøye då?

I kveld skal jeg og hundene sammen med millioner av mygg, danse oss inn i vår egen midtsommernatts drøm, en drøm om at alt liv på jord har verdi.

Hilsen Anne Søfteland.    

Mandag

Han som skrev sangen " Det er atter sol og sommer", har tydeligvis aldri tilbragt en sommer i Bergen. Her traller jeg heller "La regnet øse ned", med Tor Endresen. Det står liksom i mer stil til både vær og humør. Må jo prøve å oppmuntre dyrene også. De kan så visst bli værsyke.

Alle nye innkomne dyr skal sjekkes. En har feil tannstilling. Dette er et problem som har økt voldsomt de senere årene, og skyldes i hovedsak innavl. Kanskje skulle det innføres plikt med øremerking av salgsdyr. Dog kan det jukses med både tall og papirer, så.. Har dyra skjeve tenner, vokser de. Dette gjør at de ikke kan male opp maten skikkelig. Vi "ser" fortennene, verre er det med tennene bakerst i kjeven. Vokser de feil, sikler ofte dyrene, blir avmagret og sår under haken.

At fortennene kan klippes, er greit nok, men har dyra feil tannstilling bak, er det nok best for dyret å slippe lidelsene dette medfører.

Hønene mine, Tuppen, Lillemor og Spot, er atter inni stua. Kan skjønne de ikke vil være ute i dette regnværet. Det kom inn 13 kaniner i går.

Ut forsvant 5 Degus rotter, som jeg kommer til å savne. De to Hetterottene kom til en snill og grei jente. Jo da, en fin mandag.

Tirsdag

Har annonse inne på 2 hunder. Den ene er i beredskapshjem hos Lise og Åse. Det er langt mer arbeid med omplassering av hunder, enn kaniner. Lise gruer seg fælt til å skilles fra Marco. Det forstår jeg godt, for han er en flott, snill og herlig hund. Jeg forklarer Lise, at hunder er utrolig flinke til selv å velge ny eier. Over 20 familier har ringt, og jeg har plukket ut 8 som kan komme å hilse på han. Siste annonse dag er i morgen. Da skal alle treffes på Ulven. JEPP!!

Det er ferietid, så sant. Her borte i vest , tror jeg ikke folk tåler ferien, for alle "får sånn plutselig allergi for dyra sine". Det ringer og ringer, og i løpet av uken kommer marsvin, hetterotter, hamster og kaniner til Anne Allergica. Flere hundeeiere ringer også.

Min kjære henteplass for spon er stengt for sommeren. Hva gjør jeg nå?? Kanskje kan jeg bruke torv? Det er jo miljøvennlig, og suger opp fuktighet. Farris og Lady stirrer ut av vinduet. Jeg setter meg ned ved siden av dem i sofaen og stirrer ut sammen med dem. Det regner og regner.

Onsdag

BINGO! Den ene hunden har fått nye eiere, nå gjenstår bare Marco. Jeg står tidlig opp og reiser ut på et annet sagbruk. Bare sagmugg der, men "skitt au!". Det får holde til jeg får tak i skikkelig spon. Sola skinner, og det er varmt.

Dennis, marsvinet, har mistet maken sin, og vi sørger i sammen. Jeg begraver henne under treet hennes. Må finne en ny dame til han. Stakkars liten. Jeg ser at han sørger. Det er så vondt å miste vennene mine.

På en måte er jeg glad jeg ikke har blitt "herdet". Henter deilig grønne blader til alle, så litt ekstra gulrøtter i dag. Det lukter så vidunderlig godt av spon og høy og dyr og sol...

Det er Marco sin dag. Mange koselige mennesker kommer, men Marco har allerede plukket ut sin nye familie. Lise og jeg er enige og Marco er glad. Han skal hentes dagen etter, kontrakt skal skrives. Lise reiser hjem for å pakke tingene hans. Hønene og hundene mine kommer trøtte inn etter en lang dag. De har alle badet seg i sagmugg og høy. Veldig kjekt når de finner plassene sine rundt og i sofaen min, humm... Jeg får ikke sove, må stadig opp og riste og koste vekk spon i dyna.

Jeg ber til dyrenes Gud: "Kjære dyrenes Gud, jeg folder mine hender små i takk og bønn til deg, la alle dyr i verden få det godt på livets vei".

Torsdag

"Plopp". Jeg våkner av at Spott, høna, slipper sin morgen skitt rett foran nesa mi. Bikkjene strekker seg rundt meg, gjesper og fiser. "Spar meg", sukker jeg, gnir natta vekk fra ansiktet.

Det er en ny dag. En av kaninene er full av tover, og jeg starter dagen med klipping og svevende kanin hår som kiler i nesa. Hundene og jeg tar oss en tur i skogen.

Nå starter dagen min rundt 05.00 om morgenen, og vi har hele skogen for oss selv. Hjemme oppdager jeg at Chinchillaene har knasket opp to av mine uleste romaner, fire blader og strømavleseren fra kraft selskapet. Kan ikke sende den nå!

De sitter på sofaputene og ser svært så tilfredse ut. Tuppen har funnet ut at risen i hundefôret er svært godt. Nå sitter hun og sortere ut det andre. Med andre ord, tørr fôr utover alt. Lady står med huet nedi søppel sekken, "Er det noe godt her, mon tro?". Farris løper rundt og bjeffer på skyggene som beveger seg i sola. Han er helt vill etter skygger, eller lys som beveger seg.

I praksis, betyr det bjeffing hele året. På høsten er det bladene som gir skygge når de faller fra trærne. Sommeren, fugler og humler som flyr rundt. Vinteren, er det snøen som faller og våren, da er det rett og slett bare sola. Vi strekker oss ut i sola, Farris, Lady og jeg, vel vitende om at i morgen er det atter meldt regn.

Fredag

Hele huset må jevnlig desinfiseres. Jeg har dyr gående løse, og renslighet er viktig for oss alle. Etter rengjøring av alle burene ute og inne, er det nedvasking av hus. Så reiser vi ned på Nordås Zoo, for å hente innlevert dyr. Bilen min skal avlives denne måneden. Verkstedet har gitt den dødsdommen, og jeg må snarest finne noe nytt.

JAKT!

Å Eie en kanin, handler definitivt om også å elske jakta. Det festligste med kaninen, er dens fenomenale måte å hive seg rundt, spurte det den er god for mellom beina dine, for så å skogge le etterpå. Selvfølgelig er man alltid bare  ” SÅ NÆÆÆRE” når den stikker.

Det ringte en finere frue med spørsmål om jeg ikke kunne ta en tur til mannen og henne. ” DU forstår, det sitter en nydelig liten hvit og svart kanin i hagen. Den har spist opp alle blomsterknoppene…”

Jeg tok med godt humør og en håv. Kaninen satt svært så fint og gomlet gress da jeg kom. Da jeg kom to meter fra den, var jakt sesongen klar. Jeg bykset etter den inn på ordontologisk fakultet. Etter 4 runder rundt bygningen, ut og inn av busker, oppdaget jeg gressklipper mannen. Han hadde stoppet gress klipperen, satt på setet og bare glodde. Kaninen stoppet også. Den snudde seg og sa: "Her er publikum, la oss ha litt action".

Den spurtet inn i nærmeste hage, videre inn i de neste seks, der jeg hoppet over tilsvarende 12 gjerder. Til slutt så jeg den løp tilbake i hagen den opprinnelig satt. Der satte den seg fint under en rododrendo busk. Jeg skulle klatre over det siste gjerdet, som sto festet i berget. I det jeg kom halveis over, snublet jeg og havnet midt i treet. Jeg kravlet ned mellom forvridde greiner, og stirret rett inn i kanin øynene. Lyn raskt grep jeg jævelen i nakken. Jeg lå flatet ut som en strandet hval, mens jeg heiv etter pusten. Fruen kom ut av huset og sa så fint, ja dette klarte du lett…

Å drive med omplassering av dyr, er like mye en utfordring hva gjelder alle de som ringer hit og min tålmodighet. Folk ringer hver eneste dag, noen ganger før kl. 06.00 om morningen. Når du våkner kl. 01.30 på natta, bare for å forstå deg på en duste fyr som tilfeldigvis er ferdig med vakta, og nå sitter å leser i annonsene i BA. Så kommer spørsmålet: Har du Chinchillaen ennå?

DYRENES RIKSFORBUND I DISSE POLITISKE TIDER.

Jeg har skapt mitt eget lille rike. Her er Farris (hunden) President. Det passer for ham. Han er døv på begge øra, sta, egoistisk, lat og utrolig folkekjær. Har som Reagen utviklet klar alderdemens.

Jill (minstehunden) sitter i forsvarskomiteen som den "knurrende kalkun" (hun er hvit). Hun bjeffer på alle og går til krig for kjøttkakene og mot tørrforet.

Hønene er næringstilsynet. de prøvesmaker alt, for å være sikker på at det holder høy kvalitet og er miljøvennlig. De bidrar til å bevare et sundt inneklima, ved å slippe dritt rundt i huset, fjerte meg midt i fleisen på nettene og gjøre telefonsamtalene til et lite helvete. Ja, så har de derfor ansvar også for kommunikasjonen. Tenk deg pinligheten, når en eldre person gråtkvalt forteller om at undulaten er død. Så setter hønene i en etter en, og kakler i en latter fra bakgrunnen.

Duene er i fredskorpset. Chinchillaen i økonomiavdelingen, for de er så billige i drift. Samferdselsministeren er definitivt mine ender, som sørger for at alle fungerer sammen. Mine undulater og parakitter er utvilsomt dyrenes utgave av "Holmgang" der Karl I. Hagen og Kristin Halvorsen stadig er representert.

Hamsterne må vel være helseministere og idrettsledere. Ja, for enten går de rundt og rundt i hjulene sine hele natta, så jeg klikker, eller de sover hele dagen. Joda, helsemessig supert. 50% søvn, 50% mosjon.Marsvin representerer Bondelaget. Her er det sunnhet i hver bit. BRUK NATUREN RIKTIG!

Mus og kråker er renovasjonsverket. I tillegg til fjerning av mistet avfall, fungerer de HELE året igjennom.