JULEN 2003

KJÆRE ALLE MINE VENNER OG DYREVENNER.

Denne julen blir definitivt annerledes enn de 10 forrige. Farris er nå 14 år, og har fått kreft. Jeg fatter ikke hvordan livet mitt skal gå videre uten han. Han har vært min kjæreste, beste venn og livs ledsager.  Vi har vært som én i hverdagen, han har alltid vært inkludert i mitt liv.

Farris er kanskje ikke den mest intelligente hunden jeg har hatt. Jeg som alltid har likt store hunder, med trofaste, kloke øyne – lot meg smelte av disse ”Sorry” øynene. Farris har vært helt unik hva gjelder barn og andre mennesker. Han har aldri glefset, heller tålmodig latt unger dra han i halen, ørene eller ruske han i pelsen.

Mang en gang har jeg ledd meg skakk av han. Som da mini grisen Soda menget seg med det han trodde var ”pappaen” sin. Farris ble så lei, at han likegodt bæsjet oppå ryggen til grisen, som løp forvirret av sted. Farris har vært helt fantastisk med dyrene her. Hønene som har rappet maten hans og spurtet av gårde. Kaniner som har paret med foten og Farris har sett oppgitt på meg. Omplasserings hunder som har tatt seg til rette på HANS plass. Det mest fascinerende dyret i Farris liv har vært pinnsvinet. Han har mang en gang nistirret på denne lille kråkebollen, i håp om å finne ut hva som befinner seg under piggene.

De senere årene har Farris vært døv, tannlaus og ganske senil. For et år siden, tok han følge med nabohunden Lady, som hadde løpetid. Lady tok runden ned på hovedveien, og kom etter en tid løpende opp veien mot huset mitt. Da hadde jeg lett høyt og lavt etter dem her. Farris kom ikke. Så, jeg satte meg i bilen og kjørte ned til hovedveien. Etter noen svinger, oppdaget jeg til min forferdelse Farris komme luntende i 0.01 km/t, med 13 tutende biler etter seg. Selvfølgelig hørte han ikke tutingen, og i et øyeblikk lurte jeg på om jeg virkelig skulle gjøre meg bekjent av denne ” Duste hunden”. Jeg vinket han over veien, og 13 bilister kunne endelig komme hjem til middagen.

Farris har alltid vært 1. prioritert i mitt liv. Nå vet jeg ikke om en bedre dagbok enn en vovs/Kjæledyr. Å kunne putte nesa inn i silke myk pels, gråte seg tom og vite at alle mine tanker og hemmeligheter forblir hos han, gjør nettopp Farris til min mest trofaste og lojale venn.

Flere tusen mennesker/barn har gjennom Omplassering Vest fått hilse på Farris. Han har vært min inspirasjons kilde, min drivkraft og min familie.

Året 2003 har vært et år med utvikling, utfordringer og arbeid.

Ca. 1500 dyr har fått nytt hjem i år. Over 130 hunder har blitt omplassert. Jeg er ikke stolt av disse tallene. Det er faktisk tragisk at så mange dyr egentlig skulle vært avlivet. Med en gjennomsnitt pris på 300.- pr avliving ville dette gitt veterinærene en inntekt på 450.000.-

Hit kommer mange dyr uten håndbagasje. I løpet av året går nær 100.000.- til dyrene (omregnet i kroner). Takket være enkelte dyrebutikker (bl.a. Norske Zoo og Frø, Arena Zoo, Nordås zoo) har vi klart å fôre alle hundene, ildrene, og fått utstyr til dyrene. TUSEN TAKK!!! Mange enkelt personer har kommet med sengetøy, håndklær, gaver etc. Jeg fikk en fantastisk gave av en dame: ny fryser +++. Mange har samlet inn klær til ” Gratis Sentralen”, og alt har blitt delt ut herifra til mennesker i vår by som trenger hjelp. Det finnes så ufattelig mange som jeg er svært, svært glad for å ha blitt kjent med. Det varmer meg så inderlig å vite at mange mennesker har et Stort hjerte for både dyr og mennesker.

Hver eneste av dere har jeg dypt plassert i mitt hjerte og jeg slipper dere aldri ut derifra. Å nevne navn, ville tatt for mye plass, men to jenter som har stått last og bram med meg må jeg ta med. Tessa og Linn har gjort en formidabel innsats her. Hver uke kommer de og tar økten med renhold av burene ute. Uten dem, hadde jeg kapitulert for lenge siden.

Å drive med omplassering av dyr, handler også om forståelse og omsorg for mennesker. Mange har grått når de har innlevert dyr her. For meg er det viktigste at dyrene får en ny mulighet, i et nytt hjem. Dette fordi det er vi som har valgt dyrene, og ikke de som har valgt oss. Jeg ler litt når folk snakker om meg som hverdagshelt. Jeg ville aldri klart dette hvis ikke snart 5000 mennesker hadde hentet dyr her. De er mine hverdagshelter. Alle de som tar imot disse ”nurkene” herifra.

Jeg kan ikke beskrive med ord hvilken fantastisk opplevelse det er å få jobbe FOR dyrene, og MED dyrene.

Dyrene som bor inne, har også gjort en formidabel jobb for meg. Jeg vet ikke hvor mange ledninger som har gått til søppel kurven, hvor mange bøker som er oppspist (Dog vil jeg tro at Chinchillaen er de mest beleste), hvor mange karameller jeg har fått dette året, hvor mange gardiner jeg har skiftet etter at de har sett ut som helsetrøyer alla bestefars. De har sørget for daglig trim med langkosten, stor forbruk av søppel sekker ( ekstra gøy når de har tygget hull i en full en) og trimmet meg i den evige jakten på en rømt liten rakker. Jeg kan love at kaninjakt forbrenner kalorier.

Noe av det morsomste jeg opplevde i år, var den lille undulaten Brutus, som hadde et repertoar på Nordlandsk som jeg aldri glemmer. En kveld, som mine fire høner hadde stilt seg opp i sove posisjon på sofaen, flakset lille Brutus ned på sofaputen. Han så på alle de fire frøknene og satte i på nordlandsk: SYNG LALLILALLILAAAAA, Ka farsken, ka du seie gutt! BRUTUS, BRUTUS!!! Hønene skrek opp, flakset med vingene og holdt på å besvime. Brutus bukket for oppmerksomheten og fløy tilbake til buret. Trenger jeg TV??

Å leve slik jeg gjør, er nesten som et levende ”Andeby”.

Så derfor vil jeg avslutte med å si: 

FROM ALL OF US TO ALL OF YOU

A MERRY MERRY CHRISTMAS

TUSEN TAKK FOR ALL STØTTE DER UTE.

Klem fra

Anne og dyrene.