JULEBREV 2005

Kjære Alle Mine Dyrevenner.

Nå ringes det inn til julen 2005. Vi er 5 år inn i det nye årtusen.

Året har vært fylt med masse glede, men også dyp sorg. Denne julen blir annerledes og ikke minst tommere. I februar mistet jeg min kjære Farris. Jeg trodde sorgen og savnet ville minske etter som månedene har gått. I stedet har savnet bare økt.

Fra høsten i fjor og frem til denne høsten har jeg mistet mange av mine nærmeste dyrevenner. Det er ikke til å komme fra at det har preget mye av mitt arbeid og min hverdag.

Jeg savner Tuppen og Spot og Mandy og Lillemor. Jeg savner Donald og Daysi, Kurregutt og denne logrende halen til Farris. Det sies at når ”treet dør, så visner greinene”.

Jeg har måttet hente langt mer motivasjon og fokusere enda mer på gleden i år enn tidligere. Likevel, mye har blitt gjort, og mye skal gjøres videre. Jeg gir meg ikke. I år har det vært mindre dyr inne, rett og slett pga. kapasitet og økonomi. Jeg måtte skifte kledning på deler av huset, ta en del vedlikehold av hus og hage. Det blir mye slitasje fra både dyrene og alle de besøkende.  Jeg er glad dette har blitt gjort.

I år har det vært mange saker jeg har jobbet med. Saker som engasjerer og frustrerer. Det har vært mange telefoner fra folk som engasjerer seg og som har rapportert om dårlige dyreforhold, vanskjøttede dyr, uhygieniske forhold på ulike steder. Mange av sakene er meldt videre og etter nøye gjennomgang av min kapasitet har jeg nå rett og slett kapitulert. Veldig lite blir gjort, eller fører frem fra det offentlige. Det er bare å erkjenne at ”Den Offentlige Statskassa” hva gjelder dyrevelferd er tom. Dyr blir lite prioritert, og saker må ha så alvorlig karakter før noe går igjennom at hele loven pr. min definisjon er en vits. Over nyttår kommer jeg til å legge ut en liste med viktige telefoner vedrørende ulike henvendelser. Jeg håper inderlig at folk fortsetter å melde fra, men til rette instans. Likevel er det ingen garanti for at noe blir gjort, men vi trenger talerør for dyrene videre.

Jeg har holdt på med dyr i mange år nå. Fremdeles er jeg fascinert og engasjert i disse små skapningene. Om jeg hadde gitt meg, vet jeg at over 7000 dyr har fått nytt hjem, en ny mulighet. Det er da noe. Likevel river det i meg med alle burdyrene. Det er mye fokus på rev i bur og mink i bur og høns i bur.

Hva med alle de andre små, som sitter store deler av livet i vårt ”kjærlige fangeskap”?

Får de komme nok ut?

Får de nok sosialkontakt?

Får de optimale forhold?

Og hva er optimale forhold utenom friheten?

Vi syns gjerne at vi er gode dyreeiere, men hvis dyr kunne tale, virkelig tale…hva hadde de bedt om da? Større bur, en venn av samme, finere matskål, mer snop? Eller ville de sagt til oss: ”Den største gave du kan gi meg er min frihet”. Vi kan jo ikke det heller, for vi har importert og avlet frem dyr som ikke har noe i vår fauna å gjøre. Så, vi kan ikke bare slippe dem ut. Men vi kan hver og en øke velferden til dem, gjennom kunnskap og forståelse og engasjement.

Siden november har det kommet enormt mange hunder inn. Jo da, vi har hatt mange hunder inne i år, men siste tiden har vært ekstrem. Mange gir fra seg hunden fordi de ikke har tid nok til å gi hunden det den trenger.

Tid…..

Jeg vet ikke hvorfor vi bortprioriterer noe av det beste livet kan gi oss. Hvis vi plutselig får oss kjæreste, ja så finner vi plass til denne personen. Hvis vi plutselig får barn, så gir vi tid og rom for denne også. Så vi har egentlig tid og rom, men vi velger bort dyret. Fremfor hva? Mer jobbing? Mer lønn? Mer tid i mørke høst og vinterkvelder til TV og sofa?

Jeg vet ikke om noe mer befriende, sunt og herlig enn å ta på seg regntøy eller varme vinterklær, shorts og joggesko eller ski…og gå på tur med verdens gladeste venn. Og når man kommer inn igjen, rett i en varm dusj, eller i godstolen med god samvittighet fordi man har gitt seg selv og sin venn en god opplevelse.

Gjennom året har jeg fått mange nye dyrevenner. Mennesker som på ulik måte engasjerer seg og bryr seg. Mange som har støttet arbeidet mitt på ulike måter. Gaver har kommet og mange har hjulpet til her. Det setter jeg stor pris på. Jeg har også hatt mer tid med familien min, noe som er viktig. Carina  og Knut Eirik og de herlige tre barna deres (Carina er jeg tante til.)

Fredrik min herlige nevø. Mamma, min beste venn og støttespiller gjennom hele livet. Jeg skulle gjerne hatt mer tid til mormor. Hun er nå 97 år og ”alt på plass i hodet” ennå. Men avstand er hovedårsak til at jeg ikke har reist til Oslo på flere år. Jeg kan ikke ta meg fri. Dyrene har ingen fridager. De er overlatt oss, til å sørge for at de har det de trenger. Det forstår heldigvis min familie.

Jeg har funnet en fantastisk venninne i Mette. Hun har stilt så utrolig mye opp for meg i år, at jeg ikke finner ord.

Dere som har fulgt med i julekalenderen, så i begynnelsen sikkert en masse flotte tegninger og malerier med tekst. Det er Mette som har laget disse. Hver eneste figur har hun laget for frihånd. Mette er bare helt fenomenal flink, altså. Jeg fatter ikke hvordan hun får det til????

Mette har en så suveren evne til å skape og redigere og få frem mine ønsker at hun skulle hatt årets pris.

Hun har støttet og trøstet og holdt meg over vannet hele veien. Et fantastisk menneske. Jeg er bare så glad i henne.

Jeg glemmer ikke alle dere andre venner heller. Tusen takk for at dere er til.

Julekvelden skal feires med Mette og familien. Det gleder jeg meg til.

Likevel vil nok tankene mine være hos Farrisgutten. Vi har delt så mange gode år sammen.

Jeg vil til slutt ønske dere alle en velsignet god jul. Jeg ønsker alle et begivenhetsrikt godt nytt år. Her er julens dikt, fra meg til dere:

GOD JUL