08.10.06

NÅR GRUSOMME BILDER OG FILMER MISTER SIN EFFEKT.

Hver eneste dag dumper det inn e-post med fokus på grusomheter begått mot dyr. For noen år siden, når brevene kom, med henvisning til linker, tenkte jeg at det måtte da være en mening med at dette ble sendt til meg. Ofte var det også med en liste der jeg kunne føre mitt navn i protest mot en eller annen sak.

Jeg gikk også i den fellen som tusener av andre har gjort, når det gjaldt Banzai katter på glass. Jeg raste, gråt og forbannet denne verden som kunne gå så langt i sine grusomheter. Selvfølgelig sendte jeg et brev, og selvfølgelig fikk jeg meg et festlig virus. At hele greia også var tull, slo pusten ut av meg.

Det stoppet meg likevel ikke i å åpne nye brev med nye daglige grusomheter. Jeg leste om seksuelle overgrep mot dyr, om de stakkars apekattene og bjørnene som ble brukt til underholdning for turister, om dyr som ble levende flådd eller skåldet. Om hunder som selges som mat på markedet i Kina, og som ble slept etter beina langs en hard asfalt, mens eier planla tilbehøret til dagens middag. Jeg leste om og så på videoer der valper og hunder ble gasset i hjel i USA, kontinentet vi stadig refererer til som så veldig dyrevennlig, selv om bare få stater faktisk har en dyrevennlig politikk. Jeg leste og så bilder av alle dyrene som døde under transport, om grusomme forskningsforsøk, der dyr ble misshandlet til døde.

Jeg leste og så reportasjer fra fôrprodusenter, som absolutt ikke gjorde annet enn å forbruke det ene individet til forbruk for det andre individet.

Jeg har bladd meg gjennom linker på linker der morgenrøyken har mistet sin smak, og kvalmen har fått utløp over toalettet.

Det er fælt å se hundrevis av bittesmå bur, med rotter og mus til forskningsøyemed, med svære svulster på ryggen. Apekatter som har blitt klin gale av å stå innesperret i uker og måneder og år for at vi skulle finne ut mer om stressrelasjoner og psykiske påvirkninger. Jeg har sett grusomheter fra zoologiske hager og sirkus. Isbjørner som står på bare noen kvadratmeter, eller sirkusdyr som blir banket og slått for å gjøre noe som til slutt skal imponere oss mennesker.

Ikke har det vært særlig fristende med kylling frikassé etter å få servert all gen modifisering i fleisen. Gigastore høns og kalkuner som nesten vokser ut av sin egen kropp og ikke kan stå på beina frister ikke mye. Jeg har sett resultat av avl på kjæledyr som har endt med grusomme lidelser for dyrene, øyne som nesten spretter ut, så mye pels at hunden knapt kan bevege seg, eller ansikt så flate at dyr knapt kan puste.

Ukentlig dukker samme tema opp: Hvalfangst, og selfangst der selunger skriker og mamma skriker. Pelsfarmer, der dyr med redde øyne og nevrotiske bevegelser bare venter på å få en elektrisk sak stukket opp i rektum, mens kjevene biter seg fast i metallstenger som fører strøm gjennom kroppen. Matadorer som igjen og igjen stikker sine skarpe sverd og kniver og stiletter i kroppen på en utslitt okse. Og, i flere år kom også bilder av reven som løper for livet mens hunder jager og jager og jager.

For noen år siden så jeg et bilde i en avis. Bildet viste en mann som sto med det ene beinet plassert på en menneskekropp, mens han hevet geværet over ”trofeet” sitt, et dødt menneske. Det gjorde noe med meg. Det trakk frem så mye negative følelser som vi ikke aner vi har i oss, og som faktisk gjør oss nesten, men bare nesten til det samme menneske som overgriperen. Jeg ble rasende. Jeg fikk faktisk tanker om å drepe sånne mennesker. Akkurat som jeg får når jeg ser alle de grusomhetene begått mot barn og dyr. Man blir rasende, man får lyst til å gripe til vold, slå, skambanke de djevlene som kan begå disse ugjerningene mot uskyldige skapninger. Og det skremte meg enda mer enn alle bildene og filmene. For det frembrakte at jeg også var i besittelse av tanker som de skyldige hadde, før de begikk ugjerningene sine. Jeg til og med frydet, ja FRYYYYDET meg i min tankegang hvis jeg bare fikk has på en av disse, og hva jeg da ville gjort med dem.

Jeg tenkte til og med at jeg gladelig skulle gå i fengsel for å ha kverka en slik person som hadde utført en slik gjerning.

Tankene mine gikk til en bok jeg en gang leste, fra virkeligheten. En mor som etter en lang rettssak reiste seg opp og skjøt han som drepte hennes barn.

Hvilken arv…..Når rettferdigheten skal skje fyldest.

Jeg sendte ikke disse meldingene som kom uten videre til venner. De fleste ble slettet. Når de kunne frembringe så mye sorg og sinne og hat i meg, hvorfor skulle jeg sende det videre?

Hvorfor i all verden skulle jeg gi mine venner en så dårlig opplevelse? På den tiden hadde jeg allerede vært medlem i Nordisk samfunn mot smertevoldende dyreforsøk. Jeg hadde tidligere støttet Dyrebeskyttelsen og jeg hadde vært medlem i WWF. Jeg gikk heller inn på nettsidene til dyrevernsorganisasjonene og leste en del. Så hva som ble tatt opp, hva som ble gjort, hvilke resultater som ble oppnådd gjennom de ulike organisasjonenes arbeid. Og jeg forstod at hvis jeg virkelig skulle gjøre noe konstruktiv med alle tankene og følelsene mine mot overgriperne, måtte jeg slippe taket i hat og nag og sinne og la de som virkelig kunne sakene sine få min støtte.

Jeg tenkte også at min viktigste misjon i mitt arbeid for dyrene ble å tviholde på kjærligheten og fokusere på kjærligheten til dyrene. I denne kjærlighetserklæringen for dyrene lå det tre kort. Det ene sto for veiledning og opplysninger om hva vi skal gjøre for at dyrene skal ha det bra. I det andre kortet sto det omsorg og ansvar fro dyrene. Og i det tredje sto fokuset på gleden og nærheten med dyrene.

Når vi daglig leser og ser alle grusomhetene mister disse bildene og filmene etter hvert sin misjon. Vi klarer ikke å ta alt dette innover oss, vi distanserer oss og lukker sinnet og sjelen ellers blir vi bare ødelagte. Så kan man stille spørsmålet om man da ikke skal tenke på alle de som faktisk får ødelagt livene sine og sjelene sine fordi mennesker forgriper seg på dem gjennom lemlestelse, tortur og drap. Jo da, vi skal bry oss. Vi skal bry oss ved enten å engasjere oss i organisasjoner som har tyngde til å fremme endringer, eller vi skal engasjere oss i våre egne følelser og handlinger ved å gå foran som gode eksempler.

Jeg leser ikke lengre med samme engasjement om de store krisene i Afrika, eller om nye selvmordsbombere i Irak. Jeg har ikke det samme engasjementet når jeg leser om bilbomber og lemlesta kropper i fjerne land. Tankene mine flyter på overflaten når jeg vet alt som skjer med små barn og større barn og voksne og gamle.

Slik holdt det også på å skje hva gjaldt dyretragediene. Jeg ble bare så mettet på vonde tanker og vonde følelser.

I dag har jeg selv valgt hva jeg vil støtte. Jeg har selv valgt å slette e-post med triste budskap. Så har jeg også fått mer fokus på gleden og kjærligheten og alt det utrolige morsomme det er å ha nær kontakt med dyrene.

De som velger å spre disse linkene med video og bilder av tragiske og grusomme overgrep mot dyr, de rammer kun de som er glad i dyrene. De skyldige blir definitivt ikke rammet, så fremt man da ikke sørger for at det offentlige får dem straffet.

Anne

From: Monica Røsland

To: 'Anne Søfteland'

Sent: Monday, October 09, 2006 7:20 AM

Subject: Flott artikkel!

Hei, Anne

En veldig bra artikkel du har skrevet inn i dag; ”Når grusomme bilder og filmer mister sin effekt”

Jeg kan være enig i deg i mye, men noe er jeg ikke enig i…

Jo – jeg er veldig enig i at om man leser om tragedier dag ut og dag inn, så blir man litt ”imune” mot sånne tragedier. Som du sier – alt man ser på nyheter og diverse dokumentasjonsprogrammer, leser i avisene og hører om ”preller av” når man får det inn hver eneste dag…

Og dermed skjønner jeg godt at du sletter diverse mailer og sånt om dyr også… Man har ikke råd til å ”miste” kontakten med følelsene i denne saken også…

Jeg jobber jo selv med veddeløpshunder og for at de skal få et bedre liv og bedre vilkår – og målet er selvsagt å forby denne sporten…

Men, som du, kan jeg ikke sitte og lese om dette hver dag… Da blir det en ”vane”:…

Samtidig MÅ jeg inn innimellom å lese en ny artikkel, se nye bilder og nye hunder – nettopp for å opprettholde mitt engasjement… Om jeg aldri går inn og ser på disse bilder og leser artikler så blir det hele litt fjernt, og jeg distanserer meg på ny…. Nettopp fordi det er så grusomt at jeg ikke orker å lese sånt hele tiden…

Dermed MÅ jeg inn og ”friske opp motivasjonen” innimellom…

Så jeg tror det er en balansegang dette…. Man må ha litt – porsjonsvis.

Både for å vite hva som foregår – kunskap er makt – og for å holde motivasjonen i arbeidet oppe…

Men blir det for mye så er det like ødeleggende for vårt sinn og våre holdninger som det å ikke bry seg – ingen tvil!

Det som også er en fare er at man tenkter… ”Herlighet… Dette er jo en UMULIG oppgave..!”

Det er så mange, mange millioner dyr som lider – nettopp på grunn av oss mennesker…. Det er tross alt kun vi som kan finne på å være så grusomme mot andre vesener – og hverandre for den saks skyld…

Når det gjelder veddeløpsmiljøet alene blir det jo født 25.000 valper hvert eneste år – kun i Irland – og 15.000 av disse hundene ”bare forsvinner” i løpet av sine 2 første leveår… 6.000 hunder kommer inn til avlivingsstasjoner og blir ”redegjort” for, mens 4.000 hunder blir igjen som løpshunder….

Hvordan kan organisasjoner komme til livs i dette miljøet? Når kynismen stikker så dypt og menneskene som driver dette allerede er ”fordervet og følelsesløse”….. Da kommer oppgittheten, maktesløsheten og hjelpeløsheten snikende innover en….. De er jo like likegydlige til organsisasjoner og protester som de er ovenfor hundene….

…Og jeg må på ny inn og lese om disse hundene, og minne meg selv på hvorfor jeg gjør dette, hvorfor jeg orker å jobbe med denne ”umulige” saken – og alle andre dyrevernssaken, for så vidt….

Hjelpeløsheten er en skummel ting…! Den får oss til å distansere oss og tenke at ”jeg kan jo ikke gjøre en forkjell her…”

Av den grunn trenger jeg å bli minnet om grusomhetene innimellom… Det hjelper ikke i lengden å si; ”Ja, jeg leste noe om det for lenge siden”… Da fortrenger man det og det går litt i glemmeboken.

-Problemet da er at det samme skjer med dyrene – de går i glemmeboken….

Så jeg tror at det er viktig å få inn litt grusomheter – i passe porsjoner!

Man må ikke bli ”imune” av for mye og man må ikke ”glemme” det som skjer av for lite…. Man må finne sin egen balansegang hvor man takler dette, hvor man beholder fornuft og føleleser intakt sammen med kunnskap om det som skjer rundtom i verden

Monica

Hei.

Svar på innlegget:

Jeg er helt enig i at vi trenger doser som minner oss på at verden er ikke slik den burde være. Men, vet du hva...Hvor mange av de som sender meg disse mailene tror du gjør noe som helst? Jeg vet om kun få..

Hvis alle bekker små kunne blitt til en stor Å, så hadde misjonen om disse mailene fått en helt annen tyngde, og tekst, bare de rette ordene kunne hatt like stor effekt, eller et bilde, et bilde av en hund eller et dyr som er reddet.

Skal fortelle deg noe rart. Tidligere var jeg medlem av Redd Barna. Hvert eneste blad inneholdt lidelsesbilder, og etterhvert leste jeg ikke bladene. Så ble jeg Plan fadder. Så får jeg Planposten, og koser meg over å se bilder av barn i klasserom som får undervisning, barn som har klær på kroppen og som ser sunne, mette og friske ut.

Hva gjør det for meg? Jeg blir glad selv, og ser at hjelp nytter og at resultatene vises...men mest av alt å blir jeg glad.

På nesten alle sidene til Dyrevernsorganisasjoner står det side opp og side ned med grusomheter, bilder, filmsnutt og linker til enda flere jævlige sider. Hvis de ikke bruker media og formidler viktigheten av dyrearbeid, hvilket FÅ gjør, så er dette det som møter oss på mange sider. Det er greit, for det var dette jeg da fattet interesse for når jeg så en reklame, eller fikk en melding med anbefaling om å lese en artikkel. Likevel, hvor mange skriver i en melding: OBS! Sterke bilder?

Ingen.

Du tror at her kan det være noe kjekt å lese om, trykker på linken (om det ligger på forum eller i en gjestebok eller i postkassa) og midt i fleisen får du avhogde dyrehoder, råtne kadavere, spyfluer som spiser på gørr og guff og torturerte kropper. Jeg syns ikke det der er noe kjekt.

Hadde jeg fått en mail der det sto:

Kjære Anne.

Jeg vet at du elsker dyr og bryr deg om dyr, derfor henvender jeg meg til deg. Det er utrolig mange dyr som lider og har det helt forferdelig. Nå gjelder det en sak:....Så gå inn å se på denne linken:....Sterke saker! Håper du kan hjelpe ved å engasjere deg på en eller annen måte. Kanskje du kan støtte denne saken, eller melde deg inn i denne organisasjonen som fremmer dyrevelferd og har en solid tyngde i arbeidet...

Hilsen Olga

Et slikt brev gir meg en valgmulighet. Både du og jeg og de fleste andre vet at vi ikke kan redde hele verden, men vi kan gjøre noe alikevel. Vi kan ta våre valg og vi kan støtte det vi føler ligger vårt hjerte nært.

Jeg mener jeg har laget en liste under "synspunkt", der en del saker er ramset opp.

Hvis misjonen for å sende en mail med grusomme bilder er å få folk til å våkne, så må jeg spørre hvor langt man har kommet etter årevis med offentliggjøringer på ulike saker.

1. Har det blitt stopp med hvalfangst?

2. Har det blitt stopp med selfangst?

3. Har det blitt slutt med innførsel/ smugling/drap av truede dyrearter?

4. Har dyrevelferden økt?

5. Har veddeløpshester fått bedre forhold?

6. Har det blitt en stopp på lidelsene hos veddeløpshundene?

7. Har folk forstått noe om katteproblematikken?

8. Spiser de fremdeles hunder og katter i Kina?

9. Har vi lært noe av all tuklingen med gener på dyrene?

10. Har det blitt slutt å forbruke millioner av dyr i forskningssammenheng?

11.Ser vi fremdeles bjørner og apekatter på åpen gate i fjerne land?

12. Finnes fremdeles sirkusdyr som lider, eller drittjævlige Zoologiske hager?

13. Tar folk bedre vare på dyrene?

14. Er dyrevelferden økt i verden?

Jeg kunne sikkert ramset opp en ti ganger så lang liste. Jeg har intrykk av at når noe bedrer seg et sted, forverrer det seg et annet sted. Og mange hjelper og hjelper og hjelper, men de ser ikke noen ending, de ser ikke et absolutt avsluttet kapittel på at; Nå er denne dritten slutt. Det vil alltid være noen som går foran med plogen. Og det vil alltid være en flokk som følger etter og faller fra.

Mange menneskeretsforskjempere og dyrevernsforkjempere og miljø og naturvernsforkjempere sliter livet av seg for at resten av flokken bak skal se det logiske, det rettferdige, det fornuftige. Likevel kjemper de som oftest alene. Joda, de får med seg folk, men når folk ser at det øverste ledd; Stat og regjering ikke offentlig gjør disse sakene til sine, så kommer man til kort.

Flokken er som regel opptatt av skatter og avgifter, matpriser og bensinpriser, lønninger og forbrukervarer.

Et lite eksempel på noe jeg har tenkt mye på er følgende: Ikke en dyrevernsorganisasjon har hatt en TV innsamling.... Hvorfor? Med all den klagingen om at dyrene blir nedprioritert osv, hvorfor er det ingen som har klart å få til noe slikt i alle disse årene?

For et år siden kom jeg med et forslag til to organisasjoner her i Bergen; Rock for dyra.

Jeg hadde en meget dyktig mann som har holdt på innen entertaiment i mange år. Han sa: Anne; Du brenner for dyrene. Få artister til å stille opp, skaff en storskjerm, samle mennesker og lag en kosert med en skjerm som viser bilder og har innlegg med diverse budskap. Snakk med kommunen.

Jeg tenkte at dette virkelig var en god idè. Tenk hvilken effekt det ville hatt med Norges beste artister, budskap, bilder og filmer og endelig penger som kunne komme inn til sårt trengte dyr...

Ingen respons....

Tenk hvilken effekt det ville være om Noah og Dyrevernsalliansen og Dyrebeskyttelsen og Dyrevernet og alle de andre kunne samle seg om MYE mer offentliggjøring av problemene. Når så vi sist et bilde på TV med innslag fra en dyrevernorganisasjon?

I stedet dukker disse søte små linkene opp på skjermen min....i stua.

Jeg har snakket med mange andre om dette her, og alle sier de blir dårlige av dette.

Så, jeg er enig i at vi trenger en oppvåkning av hva som skjer, men jeg mener at det bør komme fra organisasjonene på en saklig og informativ måte :-)

Klem fra Anne

Ps. Flott at noen hjelper alle de stakkars veddeløpshundene.